Etterord for 2020

 Etterord, eller kanskje en skulle kalt det fremtidsord 2021? Det er bedre med en lite oppsummering av 2020, før vi ser inn i 2021 og hva vi drømmer om for det kommende året. 

Alle snakker om det som skjedde i mars og hele unntakstilstanden i samfunnet etter det. Dette er en tilstand vi må regne med at varer langt ut i 2021. Vaksinasjon mot covid 19 tar tid. Vi kan ikke forvente at alt er ok i januar, selv om det skapes et inntrykk av det. Vaksinetilgangen vil ikke tillate det. Skal vi vaksinere halve befolkningen skal vi ha inn ikke mindre enn 6 millioner doser. Hver borger skal ha to doser. Det er når vi har vaksinert 50 % av den voksne befolkningen at vi kan begynne å merke god effekt av vaksinasjonen. 

Dette tar tid!

Nuvel, det var jo å si litt inn i fremtiden, det var å se seg over skulderen jeg skulle. 

Året startet med en god del turer på hytta for å følge opp fellefangst av mår. Vinteren 2020 var så der slik at det var kun en runde på truger, ellers gikk jeg på beina gjennom hele sesongen. Dårlig med sporsnø og vanskelig å få satt feller på de riktige stedene. Jeg hadde omkring 200 kilometer i beina for å etterse de fellene som stod oppe. Så kom nedstengningen og friluftslivet ble begrenset til egen hjemkommune, uten skiføre osv. Langsom ble det åpnet for å bruke hytter igjen og da fikk en kompis og jeg muligheten for å få et par netter ved orreleiken. Litt seint så det var ikke det spektakulære synet for oss. Satser på bedre 2021!

Sommeren ble en Norgessommer. Ja, selv for oss, og vi valgte ikke helgelandskysten eller Lofoten. Det virker som resten av Norge var der. Vi holdt oss på Finnskogen. Det var mer enn tilstrekkelig med frimulighet der. Skal sies at vi åpnet sommerferien med å male ferdig huset. 

Det mest interessante var vel egentlig da høsten kom, med småviltjakta og dertil også elgjakt. Jeg var med Torgersrud elgjaktlag som gjestejeger to tre dager i fjor. I år på vei hjem fra småviltjakta ble jeg invitert inn som fast medlem. Det var både overaskende og hyggelig. Da ble det mange timer i skogen på stolsekken ut gjennom oktober og november. Det er omtalt tidligere, hvordan en stolsekk kjennes i rompa. 

Samtidig var det på Ahus en oppblomstring av jobb. Mye var blitt liggende under pandemiens første fase og etterslepet skulle følges opp. Det førte til lange dager og stadig behov for å bruket tid på jobb.

Det var ikke rom for mye annet enn å jobbe, og dra opp på hytta for å bidra i elgjakta. Tiden til både fotografering, blogging og andre personlige prosjekter ble spist opp. Jeg vil nok tro at tiden på stolsekken var en formidabel fordel. Jan Petter kommenterte selv at et par tre dager på elgpost og du har din egen mindfullness i det. Den kombinasjonen av å ha det ekstremt hektisk og fokusert på jobb - les hurtig tid - opp mot å sitte på elgpost - les langsom tid. gav meg balanse. De stadig stimuliene du fikk på jobb kunne fort ført til en overbelastning av stimuli. Så sitter du på elgposten og venter. Hører på jaktradioen at noe skjer, du lar blikket gli over landskapet foran deg, lytter etter....... noe som forstyrrer stillheten. Du har det samme sanseinntrykket over tid, avbrutt av en flaggspett som trommer på en trestamme, eller en nøtteskrike som melder seg i skogkanten. Kanskje får du elgen inn på posten, eller som Trond opplevde å ha synsobservasjon av ulv. Alle disse elementene i skogen bidrar til en balanse i sinnet. 

Gauperspor - patroenen er
 7,5 cm lang

I desember var jaget på jobb som tidligere på høsten. Å ta ut noe fleksitid - fri fredag - førte bare til at en jobbet som ellers og hadde innarbeidet den dagen lenge før en kom til fredagen. Disse helgene i desember ble brukt til å jakte skogsfugl på fredag og disponibel for å jakte elg på lørdagene. Jeg fikk en helg med snø på trærne. Ny vinter begynte der den andre slapp, mildvær og uten særlig snø å snakke om. Å snike seg rundt i skogen etter skogsfugl på denne tiden er in interessant og krevende aktivitet. Du kan ikke gå fort. Fuglen sitter for det meste i veden - for de som ikke kjenner begrepet, fuglen sitter oppe i trærne. Da har de langt bedre oversikt, kan følge det som skjer på bakken. Det er fort at de går ut på 30 - 40 meteres hold fra tretopp. 

Når jeg så enkelte dager har hatt ute fem til ti fugl er jeg godt fornøyd, ikke hatt en enda skuddsjanse i desember. Og være så tett på, og gå så riktig at du har fugl i terrenget er i seg selv en glede. Det kan gi rom for interessante opplevelser neste år igjen. Samtidig kan det være muligheter for å sette flere feller etter mår forskjellige steder i skogen. Balansen mellom rovvilt og småvilt kan vi selv bidra med. 

Nå har jeg hatt nesten fri fra jobb siden torsdag. Restferie skal tas ut, og roen tror jeg at begynner å sige inn. Ønske om å få tid til å bruke tid på foto, skrive litt osv er mer på plass i hue, selv om det kan være godt å bare sitte i ro og vente på at julenissen skal komme!

God Jul!

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!

Desember

Høsten er i ferd med å gå over i historien, når jula kommer. Høsten har for noen vært merkelig med korona og virkningene av det. Andre har fått ekstra å gjøre. Som ansatt på et sykehus har det blitt mye å henge fingrene i. Det har ført til lite eller ingen tid til noe ekstra på privaten. Det har blitt jobb og jakt i en eller annen form. 

Jeg kjenner at jakta har gjort meg vel. Med stort arbeidspress skjer det noe rart når du er ute. Tvunget til å sitte i ro på post, eller rusle rolig i skogen. En eller annen smarting gar sagt at alle bør sitte rolig i naturen i 20 minutt. Har du det hektisk bør du sitte en time. Når det blir 5 - 8 timer ute gir det en kontrollert landing. Jobben slipper taket, det blir deg der og da. Du blir mer var på det rundt deg. Du tar inn det rundt deg, deg selv, stillheten, sakte tid. 

Du sitter der gjerne 3 timer i første støkket, før lunsj ved bålet og så nye støkk. Det blir en egen ro som siger inn. En ro en trenger for å matche kjøret på jobb. 

Helgene har ofte vært alene på kvelden. Nina synes det blir litt kjedelig og lange dager når jeg forsvinner ut kl 7 og 8, tilbake i 15 tiden eller seinere. 

Det gjør at kvelden blir rolig den og. Sakte tid i fullt mon og dermed noe ekstra lading da det ikke kreves noe av deg, ut over det du legger på deg selv. Rett og slett la tiden fare. 

Ta deg i vare og far med ro i skogen!

Stolsekk.......

Driver du med posteringsjakt, har du og prøvd stolsekken. En genial løsning. Klappstol montert som rammen på sekken. De mest avanserte har rygglene også. Klappsetet er lite og du sitter i en høyde ala "one size fits nowbody". Trekket mellom stolbeina kan være enkel duk eller en foret variant. Så lang alt vel, ..........eller

Du setter deg på setet. Du har plassert metallramma vendt ut til sidene. Stolen er ikke brei nok til at du har kroppen mellom metallramma.  Ramma hviler mot utsiden av lårene. Det går en stund. Ramma presser på muskulaturen og du kjenner dette blir ikke bra i lengden. Tvinger deg til å sitte litt til. Må jo være stille og minst mulig bevegelse på posten. Så går det ikke lengre. Du snur stolsekken. Ramma foran og bak.  Du blir sittende og skreve. Metallramma kan presse litt inn mot innsiden av lårene. Så venter du. Sitte behagelig er så som så. 

Alternativt er å legge noe ekstra på sete. Da kommer du opp av dumpa. Det gjør det litt mer behagelig. Hardt underlag er det. Seteknuter kjenner trykket, du blir mør og kjenner underlaget gnage. Velger du en stubbe kjenner du tresmaken i ræva, akkurat som på kirkebenkene. 

Det må justeres. Finne noe som passer å gjøre det mer mykt og behagelig. Det er hvertfall godt når støkket er over og du går fra post. Endelig blir det litt blodomløp i ræva igjen. 

God postjakt!

Om å sitte på elgpost

Når en utvider hva en jakter på kommer det nye erfaringer. Støkkjegeren som stadig går, søker nye steder, tetter og biotoper en tror på, skal sitte i ro. Med erfaring fra duejakt vet en noe om å sitte på post. 

Rastløsheten over ingen endring må tøyles. Støkkjegeren får stadige endringer, er det noe der i buska, hva finnes det i grankrullen der fremme eller på andre siden av myra. 

Postjegeren blir kjent med deg rundt seg. Så er det ingen endringer i skog eller terreng. Du sitter der og må ta inn det du har omkring. Med jaktradioen på øret får du noen meldinger. Du får vite om hvor hunden er, kjenninger med elg. Det knitrer i øret. Så er det stille. Radiodisiplinenen er streng, ikke unødige meldinger. 

Så sitter du der. Lytter, speider! 

Det skjer ikke noe, eller.... Du hører hakkespettens tromming på et tre, nøtteskrikenes prat i granene, var det en kviser som knakk? Du lar blikket gli over terrenget rundt deg. Ser etter endringer forskjeller i det som er rundt deg. Du er på vakt og lar sansene ta inn deg rundt deg. Du er der her og nå. Vindens sus i trærne får deg til å se etter,  var det noe der? Du lytter forbi bekkens susing. Tiden glir forbi, langsomt men også fort.  

Ved lunsj blir det snakk, hørte du det var noe mellom postene våre, elgen var i tetta, å så den ikke osv. 

Det er går fint å begynne på noe nytt. Merkelig hvor tilstede du er på post. Konsentrasjonen er der. Kanskje en tanke flyr ut til noe på jobb, og så er du tilbake. Det er terapi i seg selv og ikke minst er det fine dager ute. Det er visst psykologisk bra helse det og. 

Innhentet!

Da var både sælet vi leide og første dag godt beskrevet fra uke i Øystre Slidre. Og dermed kom hverdagen og hentet oss inn, hvert fall meg. Det gikk en dag eller to på jobb så var vi tilbake i hamsterhjulet. Det som sjelden stopper opp, hvor du kjenner at takten og tempoet er jevnt og høyt. Du kan sammenligne det med en maraton som ikke stopper. Det er nye oppgaver og nye saker som skal følges opp i en uendelig strøm. Forskjellen på en maratonløpet og det å være i arbeidslivet er enkelt å trekke frem. En maratonløper trener for å prestere en kort økt på drøye to timer. Ok det er imponerende å løpe 42 kilometer på den tiden, og så kan han hvile. Vi i arbeidslivet, løper en maraton og så er den en eller annen som bare flytter målseilet frem nye 42 kilometer, så er det bare å fortsette. Må kanskje se at dette er ultraløping og ikke maraton vi driver med. Nok om det og ikke mer sutring.

Ole og jeg vi fikk fire nye gode dager i fjellet. Ikke det at vi så så mye ryper. Det var faktisk kun to nye observasjoner på 4 dager, og en hare. At Fjellstyret mente det var et middels år, så kan en jaggu lure hva et dårlig eller godt år egentlig er. Vil hevde at det er er langt under middels år. Vi jaktet for det meste i de sørlige terrengdelene. Samtidig gikk vi de liene og haugene slik at vi dekket et godt området. Med ca 12 km i beina hver dag og med et sted mellom 20 og 30 meter mellom oss skulle vi fint dekke la oss si 50 meters bredde. Da må vi gå 20 kilometer for å dekke en kvadratkilometer. Vi dekket med våre 50 kilometer da 2 og en halv kvadratkilometer. Fjellstyret sa 14 - 15 ryper pr kvadratkilometer. Vi så et sted mellom 15 og 20. Det var halvparten. Mulig vi gikk feil steder da vi var nye i terrenget, dog....

Uansett var dagene med alt fra kraftig vind 11 - 12 sekund meter til mer rolige dager. Da kan det jo bare blir greit i fjellet. Vi fikk også med oss en god solnedgang på vei tilbake til Etnestølen. Etnestølen ligger ikke perfekt til for de store solnedganger, da var Nordre Trollåsen bedre. 

Fra helga blir det elgjakt!

En liten runde før lunsj og så en etter, eller......

Vi kom opp i oppholdsvær. Yr meldte om regn på dagen. Vi satt ved frokosten og vurderte, studerte kartet og la en plan. Regnet gjorde det ikke, og meldt var det.  Lunsj inne i slikt vær. Da kunne vi svinge over haugene bak Etnestølen opp mot Myrebærhammaren før lunsj. Da kunne vi gå opp mot Etnehovda og Synhaugen etter lunsj. 

Vi pakket lett, tok med litt varmt i thermosflaska, fylte muleposen og dro ut døra. Vi strente ut og begynte på lia opp bak grenda. Det var ikke regne å registrere. Det varte omlag et par hundrede meter. Teknisk hvil -  dro på oss lårings, skulle prøve å holde regnet ute. Tenkte mitt om jaktjakka, softshell, bevist ikke regntett for to år siden. Nåvel, skalljakke ble ikke hentet, freista ikkje! Vi gikk i lier og lett stigning. Det ar bjørker, små myrdrag, haller med litt lyng og, dvergbjørk og einer. Vi ventet at det skulle være fugel i terrenget. Rype skulle et væra godt med, ca 14 - 15 pr kvadrat kilometer. Det skal være en sånn passe middels rypeår. 

Vi forventet at det skulle skje ett og annet i bjørkeliene og på åpne felter. Ikke først timen og litt ute i andre gikk det ut noen ryper i tette bjørkeskogen. Kjent som i Grønsenn. Det var bærlyng og einer der rypa satt. Ole så ikke noe og jeg fikk meg meg et par hvite vinger. Vi fortsatte i duskregnet. Det var liksom ikke skikkelig regn heller. Vi slapp oss ned fra åsen nord om Storrtjernet. Vel mye myr på sørsiden og så steg det opp mot Kristensonhøgde. Fæler etter elg så vi og kjøttdyr - krøtter. Fugl fann vi ikke. Ole meldte at det var greit å sikte litt lavt i terrenget, Lunsj måtte nås. 

Terrenget var passe ugreit så vi trakk inn mot høgdene, og kom innunder Finnetjernshøgdi. Der var bratt og myr så vi klatra opp. Vi merket at sulten meldte seg. Tiden var rent litt på klokka. vi karra oss opp og over høgda og litt videre. Vi fann en plass å sitte ned. Der ble det både varmt å drikke og munngodt fra muleposen. Ja det ble ett godt innhogg i muleposen. Vi var ute i ti tiden og nå viste klokka nærmere to. 

Vi vurderte og funderte på veien videre. Siktet opp opp over Myrebærhammaren. Lette å gå og så kunne vi svinge ned over åsene til grenda igjen. Vi sæla på igjen, Kom til gjerdet og krysset det. Det var slik en fin hall oppover mot Myrebærhammaren. Rød i leten, dvergbjørk i all hovedsak. Vi fulgte den vestre slukte oppover. Jeg tok innerkanten mens Ole fulgte omtrent midten. Han i gene tanker og tenkte at jeg gikk i best teig, så sprutet det to ryper ut av lyngen foran ham. Det smeller et og så ett skudd til. Ene rypa tomler rundt i lufta og faller til bakken. dette kan bli interessant, årets første på første jaktdag. Etter litt beundring og glede over fugel på sekk dro vi oss videre opp oppover draget. 

Omlag hundre og femti - to hundre meter lengre oppe sier Ole at over kanten der ser det fint ut, det er litt berg på venstre side og så en passasje med lyng og andre vekster. jeg var "påskrudd" der jeg steg opp på berget. Svingte lett over og ned mot søkket bak. Da lettet en ny rype fra overgangen og en litt inne i søkket. jeg fokuserer på den i overgangen, den kommer fire fem meter i vei før skuddet innhenter den. Den tomler ned i lyngen uten å kunne stikke seg vekk. mer beundring og "high fives". Dette tegnet bra, to av to mulige så langt første dag. Energien kom tilbake hos begge. Adrenalinet suste rundt i årene og tok to 56 år gamle gubber videre opp mot toppen. Vi var innom en hver litten hall og plass som kunne være av interesse. Det var ikke mer før toppen. 

Vi studerte terrenget, fant en lei som skulle dekke et greit området, en sving baover og så frem på østsiden av Myrebærhammaren, før vi fortsatte ned mot kollen over sætergrenda. Vi forserte toppen og svingte nordover, adrenalinet sank igjen, det gjorde blodsukkeret også. Stegene ble litt seigere der vi jaktet oss fremover uten at vi merket noe mer til fugel. Så kom vi ned i bjørkeskogen igjen. Så var det litt opp og ned og vi søkte mot vei. Klokka søkte mot fem og "liten" runde før lunsj ble til en god stubb og flere timer. Vi var nok nede på vei sånn omkring fem og inne i sælet litt nærmere halv seks. 

Det ble ingen lunsj den dagen! Vi gikk rett på middagen. Godt slitne så var klokke ikke lett å se på kvelden. Da klokka var halv elleve var tanken å gi seg for dagen. Vel, klokka var bare halv ti. Vi tok kvelden lell!

Sælet

Ole og jeg hadde leid oss en gammal sæterbu på Etnestølen. Det skulle være basen vår for jakta. Sæterbu på valdris heter sæl. Derav overskriften. 

Vi møtte en hytte, det fremstod slik, beverbrunt beiset og i godt hold. Det var tre bygg til der på tunet. En utedass, med vedskåle og et mellombygg. En eget lite anneks og en låve. Mellombygget, annekset og låven var låst for oss. 

Vi låste oss inn. Vi ble møtt av en liten gang, en kjøkkenkrok, spiseplass og en ekstra plass med utsikt mot Krokvatnet. Inn til høyre ar det et soverom. Plass for tre personer i en 120 seng og en enkel seng. Andre senger var det ikke. Da ble det romdeling og utveksling av snorking på natta. Hvem holdt hvem våken og slikt. Neida, det ble ikke noe problem, en sovner godt når en har gått en hel dag i fjellet. 

Så kom vi inn til hovedstua, eller det gamle sælet. Sældøra var der fra gammalt av. Lav dør, så du måtte bøye huggu for ikke å skalle i dørkarmen. Sælet hadde den gamle gode atmosfæren. Grovt spisebord, og passende stoler, åpen peis og en liten sittekrok. Taket var senket litt ned slik at varmen holdt seg godt og tømmeret i veggene var av godt gammalt slag. Enkelte stokker målte 60 cm i dimensjon. Sirlig laftet opp og tettet. Sagde eller høgde innsider som var glatte og lune. Hadde en aning grå patina i leten. 

Nabokjærringa, eller gammel kjenning fra Lommedalen, fortalte at det spøkte nede på sælet. Det var en gammal lysestake som hadde fast plass. Om noen satte staken på feil plass så ble det flyttet på i løpet av natta. Hmmm... vi hadde flyttet borde, men ikke lysestaken. Den hadde stått i ro. Vi ble anbefalt å ta oss vel av haugfolket. Andre kaller dom for småfolket eller de underjordiske. Dette er vi kjent med fra Grønsenn og Vassfaret. Vi spiller på lag med haugfolket. Ein og anna historie fra Fønhus har nok og sagt sitt om å tekkes haugfolket. 

Vi kjente på et varm og velkommen stemning i sælet, ingen uro eller annen spenning i det. Vi snakket til haugfolket, varslet om oppvaskvannet og alt som hører til. Det er akkurat slik det ska værra! Vi stelte nok greit med dem for vi hadde ro i sælet i de dager vi brukte det.  

Regn på søndag!

Det var meldingen på YR fredagen. Da ble beslutningen å ta en tur ut på jordene igjen på lørdagsmorran. 6 dager på rad med å stå opp før sola er oppe. Det kjenner en at krever litt ekstra.

Nåvel, var ute passe tidlig, og oppe før sole kom opp. medjegeren kom litt etter. Vi gikk og satte oss på en annen kant av jorde denne dagen. Alt var nå treska slik at vi kunne fritt plassere oss langs jordekanten. Begrensningen var skuddfelt og avstander til bygninger.  Høsten er på gang, enkelte trær har fått høstfarger i seg. Rogna begynner å rødme, mens andre gulner. Enkelte bjørker har begynt å slippe litt blader. 

Due ble satt ut og også de tre kråkene som inngår i samlingen. Vi satt nå omtrent under det trekke kråkene har om morran og der vi og har sett endel duer trekke over. Kråkefuglene kom først. Det var mest kråker som dro over. kaier og skjora var på besøk i løpet av dagen. De fant interesse av de på bakken og vi hadde noen situasjoner der kråke var på skuddhold. Det førte til en i bakken. 

Det er jo ikke kråke vi er ute etter. Duene var det ikke flust av denne dagen heller. Medjeger hat sett etter grevling litt lengre oppe i Nannestad. Der opplevde han mer duer. En bekreftelse på at Øya nok ikke er det sentrale leveområdet for duene. Vi hadde nå noe mer aktivitet i luften enn forrige gang vi satt der. De kom inn fra nord og rett mot skjulet. Det gikk på å være tålmodig slik at de kom godt innen for skuddhold og i en roligere del av flukten. Vi fikk nå hver vår mens vi var to. 

Etter på var det mer venting og lite trøkk. Sjora var innom, før en enslig due igjen kom seilende. Den var inne på greit skuddhold. Fjøra føyk av den på første skuddet, andre skuddet var det ikke spesielt reaksjon på. Den vendte om og dro over jordet og satte seg inn i noen bjørker på 150 meteres hold. Ventet noe og kunne ikke holde tilbake. Den måtte være skadelig truffet. Jeg lirket meg ut av skjulet og langs jordekanten. Godt dekket av trærne kunne jeg nærme meg den plassen dua var gått inn. Skjora var omkring og skvaldret.Den dekket lyden av meg, eller var det meg den kjeftet på? Da jeg kom inn på så skvatt skjora rund om, og dua dro ut å baksiden av trea. Hmmm.... gikk jeg for tidlig på den, eller var det en bekreftelse på at den hadde klart seg og at det var dårlig skyting? Det får jeg aldri vite, og erfaringen er å være enda mer tålmodig, og kanskje forsøkt seg på motsatt side av trærne enn der han fløy inn. 

Nå, det var sjette dua som ble hengt til modning for året. Et bedre dueår enn på lenge. Nå i dag 14. september går ferden til fjells. Opp i mot kjølig luft, farger i fjellet og hvitvingede ryper vi skal jakte på. 

Høstlig helgeskøtt

Enkelte har hatt kulde, andre merker at gradestokken kryper nedover på natta. I helga var vi inne på Finnskogen att. Der hadde det vært 2 grader. Det nærmer seg noe. Blåbærlyngen hadde vært innom omkledningsrommet. De gode sterke grønnfagene var omgjort til rødlig. 

Lørdags- søndags- og mandagsmorran var kjølige. Ingen kuldegrader enda, dog det nærmer seg det. Med Skasen som hadde 16 grader og så kjølige morgenene får du den deilige morgendisen. Skogen hylles inn i hvitt ull. Over Skasen kan du ikke se for der henger disen tett. Ser du opp kan du enten se blekende stjerner eller blå himmel. Det første ser du om du er litt tidlig ute. Den blå himmelen lyses opp av solen. Solen skjærer gjennom skogen og smelter den lille disen som ligger der. Det tar lengre tid å komme ned over vannet og jage vekk disen som henger der. Når varmen i sola kjennes forsvinner disen som "dugg for solen".

Det er i slike høstlige tider at en kan begynne å fyre litt i omen inne. La jernet varmes og la det stråle ut sin varme i rommet. Der er også da en kan fyre bålpanna om kvelden. Ta med et og annet saueskinn ut, kle seg litt og nyte varmen fra bålet og kjøla på ryggen. 

Vi går inn i en fin tid nå. 

Hmmm... hvor er de?

 Nå har jeg hatt et par økter langs, ved jordene på utkikk etter duer. Trekket er dårlig og ikke en enda fjær å se. 

Søndagen var det en ettermiddagsøkt. Vi rigget oss til midt på jordet med god kamuflasje. I løpet av 3 - 4 timer var det ikke en enda en som trakk over jordet. Det var blå himmel og varmt i været. Nesten i varmeste laget. Det var en lett trekk fra sørvest. Vi registrerte verken kråke eller duer i luften. 

I dag var det noe av det samme. Jeg satte meg østvendt. Rigget en plass inne ved jordekanten. Plasserte lokkeduene på 20 - 25 meters hold. Det var i dag grått og vind fra samme retning som søndgen. Jeg hadde et par overflyvere, det var det eneste. 

Om du mener jeg sitter feil sted så er det kanskje rett. Jeg har ikke knekt trekkkoden i Nannestad. Det er noe som indikerer at duene kan trekke nede i ravinedalene. Jordene er oppe på ryggene og duene kan da trekke i ly av kantskogen i ravinedalene. Det er en teori som kan ha noe i seg. Det blir å utforske mer i uka som kommer så langt det lar seg gjøre. 

Om det er tips å få så meld fra!

Ved og på jordet!

 Som jeg skrev i forrige innlegg er duejakta i gang. Det er den gode opptakten til rype og skogsfugljakt ut gjennom høsten. Du kommer deg ut, du kan jakte og ikke bare skyte på leirduer, spenning og venting. 

Sønn til samboeren er nyetablert jeger. Da kan han alltids inviteres med på duejakta. vi har vært et par ganger ute og jeg var innom oppe i Odalen en ettermiddag. En morrasøkt har det og vært. 

Det er noe med duer og det "å treffe dem hjemme". Duene har gjerne faste trekkruter. Det er noe som kan forandre seg noe fra år til år, og er ganske stabile. I områder med mange jorder kan de skifte på ut fra hvor de beiter. Min grundigste erfaringer er fra Vensås-gårdene i Lommedalen. Der hadde vi faste trekkruter. De var tegnet inn i en skisse og en fikk jevnlig duer over posten. 

Nå er det både i Nannestad og Odalen jeg driver på. Hvor er så trekket på nye steder. Det er alltid noen situasjoner gjennom en morras- eller ettermiddags økt. På samme område i Nannestad har jeg ikke klart å "knekke duetrekk-koden. I området er det duer, ikke mengder og ikke faste ruter som er lette å identifisere. det er jo alltid en og annen sjanse som byr seg. De som har vært oppe så langt har vært godt utnyttet. To situasjoner der jeg burde osv, resten har vært gode muligheter og full uttelling. 

Så kan en si noe om det å ordne seg gode skjul. Wish.no er et sted du får kjøpt både det ene og det andre. Handlet en gang, foretrekker å se og ta på det jeg kjøper. bestilte 2 kamuflasje-nett. Fargen var ørken, det skulle kunne virke på en gul stubbåker. Jeg bestilte 2 nett av 2x4 meter. Mer enn godt nok i høyde og mulighet til å ringe deg inn. Mot tok dem i vinter en gang og de har ligger godt innpakket i garasjen. Hadde dem og de grønne med ut i felt. Pakket ut og tenkte at det kunne bli bra. Har også anskaffet teleskop opphengs stenger til kamuflasje-nett. Det måtte jo bare bli en vinner. jeg rullet ut de nye nettene og skulle henge de opp. Her var noe som ikke stemte. De virket litt korte og høye. Målte de den ene og den andre veien. var jo ikke som det skulle de var 3x3 meter. Jeg skulle ha 8 kvm kamuflasje og fikk 9 kvm. her ble det ikke helt etter tanken i hodet. 

Vel, hender en billig på nett må en tåle litt feil og. Litt erfaring og dermed var det bra små skjul ute på jordene. Med litt ekstra tau så blir det rent bra. Du forsvinner ikke, men kommer deg i et skjul der noe ligner terrenget som er på jordet. Det er nyttig og resultatene av innflyvende duer viser at de ikke er unødig skeptiske. 

Her på lørdags morran var vi igjen ute. Gnudde søvnen ut av øya kl 0430. Kunne godt ligget lengre denne lørdagen. Kroppen kom i gang, men hode hang nok noe etter. ute døra vekket den kjølige morgenluften meg. Den seg inn rundt meg og minnet meg om at høsten er i anmarsj, 6 -7 grader. Kom opp i Nannestad litt over 5. Medjeger var på plass. Vi gikk ned og rigget opp skjulet og ut med lokkefuglene. Med vinden i ryggen ble duene satt opp i en U foran oss. De nærmeste på ca 20 meter og ut mot 30 meter. De tre gamle lokke kråkene ble plassert ut. De angav yttergrense for når vi kunne skyte. Jeg syntes de var vel mørke og hadde lysnet dem med noe gråmaling på kroppen. 

Inn bak skjulet. Kråkene begynte sitt morras trekk. De kom i bølger. Ved tre anledninger kom noen seilende ned mot lokke duer og kråker. Medjeger og jeg byttet på å skyte. Dermed endte dagen mer som kråkejakt enn duejakt. Tre av tre mulige kråker og en av en mulig due. Artig er det lell å sitte og studere hvordan kråke og due seiler inn mot lokkeduene, kråkene litt sakte sørgmodig. Stadig studerende på omgivelsene og kom i litt etapper på vei ned  - inn mot plassen. Duene en sving over og så inn mot duene i U'en. Raske og langt mer spenstige i innflyvning og "take off".

Høsten en hellig tid, for noen!

 Høst og hellig du liksom, hva er det du snakker om? Det er da lenge igjen til Jul!. ja, det er det. Vi teller nå 23. august. Den hellige tiden begynte for noen den 10. august, andre 21, også er det andre viktige datoer utover høsten. 

Det jeg sikter til er jakt og jakttider for de som har lidenskap for slikt. 

Som småviltjeger og en forsiktig begynnende storviltjeger er høstens start 21. august. Duejakta starter opp. Det er noe en gleder seg til. Det å kunne sitte og vente, kjenne på spenningen i skjer det noe. Er det mange eller få duer i luften og kommer de der du sitter. 

Jeg har avtalt med noen jeg kjenner. Da har jeg to steder jeg kan jakte due. Hos en god venn i Sør-Odalen er det åpnet for mer enn bare due, opp til rådyrs størrelse, men ikke rådyr. 

Det var der jeg fikk starten i år. Det er en både god og grusom opplevelse å bli vekket av klokka 0500 på en lørdag. Korter ned natta for å komme seg opp og ut. Er så trøtt u trynet at det er ikke noe å studere. Får satt i linser, træler litt med å få de på plass. Kler seg med noe ull, meldt at det skal være mildt og kanskje regn. I det jeg pakker saker ut i bilen 10 minutt senere regner det. Ikke mye, låser døra. Er ute ved bilen, regnet øker på. Henter en regnjakke. 

Parkerer og rigger på mg det jeg skal dra med ut. Observerer at det er noe ute på jordet. Tre traner letter. Gjessene strekker hals. Jeg søker ned i potetåkeren, lader om til 2x3'er hagl. Fire skritt og gjessene letter. 

Finner en passende plass i jordekanten. har ikke sett hvor trekket går så det kan bli både bra og total bom. Plasserer ut over et dusin lokkeduer. Noe bortafor setter jeg ut tre kråker. 20 - 25 fra kanten til lokkeduene. nebbet mot vinden. 

Inne ved åkerkanten kommer cammo-nett frem. prøver meg med det brune, passer ikke helt og jeg henger opp et grønt. Bruker noen teleskopstenger jeg har kjøpt meg. Gjør det lettvint å rigge og flytte. Så sitter jeg der da og venter. Speider ut gjennom åpningene i cammoen. Gjessene kommer trekkende over både en og to ganger der jeg sitter. For høyt til at det er verdt et forsøk på skudd. Finner frem kikkerten. Skarpstiller venstre øye, begynner å famle med innstillingene for det høyre. Registrer at det skjer noe. En flokk er på vei inn for landing. Noen registrerer meg og støkkes, de alle forsvinner bort og sette seg på en ledning litt lengre borte. Ergelig, så er det å vente igjen da. 

Holder øye med duene på ledningen. Etter noe tid slipper de seg ned på jordet. Da forlater jeg plassen min. Trekker langs jordkanten ut mot åpnere lende. Fler og fler duer slipper seg ned. Fortsetter og kommer til der jordet og grønnskjæret mot nabojordet vinkler. Da letter duene. Små springer bakover i håp om at de kan komme over min plass. Får et motskudd jeg ikke fikser. Skyter bak på både første og andre skuddet. Kan si vi er i gang!

Setter meg til ro igjen og venter. Duene har flyttet seg. Kan de komme tilbake? Drikker litt av kaffen jeg har med. Henter noe opp fra muleposen. Venter fortsatt. Tenker på det ene og det andre. Tiden flyr ikke av sted av hendelser. Regne og vinden kommer og går litt. Noen solstråler kommer. Blir litt lei og henter opp mobilen. Er innom fjesboka og insta. Registrer at noe skjer der ute. Fokuserer og ser at det er to duer utenfor mine lokkeduer. mobilen bli lagt på sekken, reier meg med hagla i hendene, fokuserer på den nærmeste, de støkkes og hopper opp og kaster seg avsted. I det den nærmeste hopper opp er jeg på og skuddet går. lar den andre dua gå, og har fokus på at vi unngår skadeskyting. Dua faller til bakken og jeg kan gå ut og hente inn årets første. De alle landet litt utenfor mine lokkeduer, skrittet opp til 40 meter. I drøyeste laget. 

Venter mer etter på. Legger telefonen bort, den skal ikke frem på post mer. Tranene passerer over meg igjen, de kommer med sine skrik et par ganger. Så er de borte. 

Jeg runder av i 10-tiden, godt fornøyd med årets første jaktdag. 

Under furukrona

Helgeskøttet gav rom for litt egotrip og rangling i skogene. Kjæresten var på jentetur. Jeg bestemte meg for å ordne noe inne på orrfuglspillmyra og så skulle jeg gjøre så mangt inne på skogen. Jeg skulle bruke hytta som base, inviterte sjølingan til å bruke hytta da jeg ikke ville være der stort. Vi kunne ete lunsj sammen. To netter ut osv. 

Tiden kom litt fort på på fredagen, kvelden og. Det var middag på terrassen og fyring i bålpanna, så vart klokka for mye til at en kunne komme seg langt nok inn i skogen før mørket kom. Da ble det å pakke lett i dagtursekk og starte dertil tidlig på morran. Telefonen ringte 0500. Trøtt i tryne, slumret alarmen en gang, så en gang til og en tredje gang. Etter andre gang dro jeg litt i gardina slik at morgenlyset kom inn. Våkner litt lettere da. Fortsatt trøtt i trynet, opp og ute av hytta før kl var 0600. 

Svingte meg opp til Skasenden før jeg parkerte bilen før bommen. Gav meg i kast med lia opp Skasberget og nordom der en plass. Det var varmt så jeg gikk i shorts og tynn sommer ullgenser. Genseren forsvant fort. Det stiger jamt og augustmorgenen var varm. bare halvveges opp i bakkene kom svetten og det va godt å stoppe opp og skue ut over landskapet før jeg dukket inn i skogen for alvor. Solen farget landskapet rødoransje, til rosa. Morgendisen lå nede over Skasenden. Nattehimmelen gikk fra mørkt blåsvart til lysere og lysere blå. Det tok ikke lange stunden vær disen var smeltet bort, solen stod på en blå himmel og varmet myr, landskap og karen som dro seg innover på åsene. I vegen så jeg fæler (spor) av elg. Tidligere har jeg fulgt skiløypa, nå tok jeg av og gikk stiløst innover. Visste leie og hvor jeg skulle.

Der inne på myra tok jeg en inspeksjon av to alternative plasser å legge observasjonsplassen. De to plassene ligger tettere på sentrum av spillplassen. Da må det klargjøres tidligere enn i år og rigges slik at orrfuglen ikke uroes av det vi bygger opp om vinteren. Nå tok jeg rett og slett og rev det som stod der fra i fjor. fraktet det over myra. Enrico, myra er fortsatt blaut! Rigget til det som kan rigges slik at det vil være lett å lage til et bra skjul for våren 2021. 

Jeg var nå klar for en kaffetår og krysset myra og gikk lengre inn på åsen. Inn mellom furuene, fulgte draget oppover og litt vestover. Her var det inn på et høydedrag ,ed litt antydning til myrdrag og furuskog. her vant jeg en plass med furuer i rett avstand og plass for primusen. Den ble fyrt for å varme kaffevannet mens jeg hang opp hengekøya. Sa kunne jeg kuule den litt der en stund. 

Derfra gikk turen gjennom terrenget ned mot veien og bilen. Kunne så kjøre tilbake til lunsj med sjølingan. 

Kunne jo ikke sitte for lenge i ro. Hadde båret kajakken ned til Skasen. Ny innkjøpt sådan. Satte den på vannet og entret kajakken. På blank sjø, eller med litt krusninger kunne jeg padle meg en god runde. Både for å kjenne på følelsen, tenke padleteknikk og kunne nyte det å være på vannet. Når en er alene er kajakk bedre enn en kano. Da svingte jeg inn i Ølvika for å se etter både kanadagjess og minkflåten. Førstnevnte så jeg ikke snurten av, kanskje på grunn av de to dagcruiserne som lå midt i bukta. Minkflåten må jeg ved en anledning snu på igjen. deretter satte jeg kursen mot sundet ved Grindholmen og ut mot Merramyra. der er det litt øyer og viker å padle mellom. 

Her inne kom jeg over to skarver som satt i ei furutopp. Ikke noe fantastisk bilde med mobilen. derimot dokumentert at de satt der og speidet ut over. De lettet etter en liten stund og forsvant nordover. Selv gikk jeg videre inn mot Merramyra før jeg kunne ta turen rundt Grindholmen. Var innom Villaen også på veien før jeg landet ved båtplassen. 

Å padle kajakk er noe jeg har gjort i ny og ne før. Har ikke hatt slik farkost selv. Da har det blitt litt langt mellom gangene. Nå fikk jeg på relativt rolig sjø mulighet til å trene inn svingtak. riktigere padleteknikk, og rett og slett kose meg. Det er noe eget ved å gjøre litt nytt, finne mestringen og ha følelsen av å kunne gli rolig i vannet, stille og lydløst. Du kommer tett på elementene i en slik liten farkost enn om du er i båt av noe slag. 

Etter middag var det ut på tur igjen. For tre fire uker siden hadde vi gått bak Skrivilberget. Planen var å gå over Skrivilen, det fikset vi ikke. Vi ble lurt av terrenget. Dette skulle utprøves og gjøres om. det er bare å komme seg ut og gå i terrenget slik at en blir kjent og vet åssen en skal gå. Det er slik på Finnskogen, du må være kjent på skogbunnen og trærne. Trærne sperrer ofte for utsikten og da er det lett å snu nord og syd ved overskyet vær. 

Jeg gikk litt over 20.00. Da mente jeg at jeg hadde greit om tid. Det var jo snakk om bare seks kilometer og noe. Jeg var innom mårfellekassene for å åte opp litt ekstra. Det tar jo litt tid, men jeg gikk nå ganske radig. Med sekk for overnatting på Helgeklinten og varme i været er det underlig at ting tar litt tid. Jeg var ikke kommet til bommen en gang før jeg var svett. Det er 600 meter. Det var ikke fritt for at svetten piplet ut i panne og så resten av kroppen. Det var som før på dagen, varmt varmt og svette. da jeg kom opp på draget mellom Skrivilen og Skrivlberget fikk jeg den siste rest av sol. Ingen sky som ble fargesatt av solens gang over himmelen. Bare den oransje horisonten lå der som en stripe. Skogen mørknet og jeg konstaterte at nå gikk jeg litt om kapp med klokka. 

Jeg kom meg greit ned i dalsøkket før jeg startet på Helgeklinten.  Det er god stigning opp til toppen. Den som hevder at Finnskogen er flat ar ikke gått her. Det er riktig at det ikke er store høyder, det er nå "bakker og berg" som holder pulsen oppe og kroppen svett. Jeg støkket to storfugl på vei opo. De satt i veden og da var det vel et tegn på at dagen var i ferd med å renne ut. 

Da jeg var oppe på tuppen av Helgeklinten så jeg straks at skogen hadde vokst siden sist jeg var har. Utsikten var rimelig redusert. Jeg brukte ikke tid på å lete opp den idelle soveplass og utsikt, det var for mørkt. Hang opp hengekøya og så kom det litt trælete. Nytt myggnett. Fint det uten å ha montert det før så kom det opp en og annen liten utfordring. Det skulle tres en snor gjennom noen påsydde punkter. I mørket uten å kunne se hvor du skulle tre tok det ekstra tid, tips sjekk hvordan nytt utstyr funker før du drar på tur med det! Jeg var så varm og svett at jeg rigget leir i bar overkropp. Greit å kjølne ned, og besøk av ein og anna migg ble det. Sovesal 1 ble nå hvertfall ok da jeg så det på morran!

Med utsikt og sol var det bare å ta det med ro og nyte øyeblikkene. Det å surre litt på kanten, lage kaffe og frokost. La solen varme en og kjenne på fornemmelsen av ro, stillhet, friheten i å være aleine og bare det å eksistere. Det er livskvalitet og lading av mentale batterier. La tida komme, se at morgen disen nede i Rotnadalen ble smeltet av sola. Priviligert.

Da kaffen var drukket og frokosten spist var det en rask opprydning og så å se om en kunne gå riktigere i terrenget over Skrivilen. Med sekken på ryggen  gjorde jeg et slag over Helgeklinten før jeg rolig slapp meg ned lia. Varmen gav seg utslag i svett kropp før du fikk tenkt A. Ned gjennom lia kom jeg over hjortelusflua. Det var en slapp gjeng jeg kom bort i. At det var en 20 talls jeg feide bort på turen over skogen og ned til hytta igjen er sikkert. De var ikke hissige på å feste seg, og jeg syntes det var tidlig. Ofte har hjortelusflua plaget oss i september og oktober. At de begynner i midten av august er så der ok. Da kan jakta gjennom høsten bli interessant om det er mengder av hjortelusflua. Jeg fant en passe stigning opp gjennom berget. Det steig, for hvert et skritt kom jeg opp i åsen, passet på å ikke følge høydekurven. Det var opp opp og over ryggen ikke rundt. jeg traff rimelig riktig på veien. Da var det bare å slippe seg rolig ned gjennom skogen mot riksveien og rovviltgjerdet igjen. Kunne krysse det og rusle tilbake til hytta og servert lunsj. Det er ikke verst.

Tittbæra trenger noen uker til på å bli modne!

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!

                                                 

"Der villmarka suser"

Tittelen er lånt av Mikkjel Fønhus. Han begynner boka med fortellingen om binna som går ut av hi under Bringen. Med seg har hun en unge som er hovedpersonen i boka "Rugg". Vi så ikke noe til etterkommerne av binna eller Rugg. Det vi fikk var en sus av villmarka under Bringen. 

Med Trytebu, eller for andre Søsterhjemmet som base er det alltid godt å komme inn i Vassfaret. Vi er så sære at vi foretrekker å være der aleine. At koie-naboene ikke var der ble derfor et pluss. Vi har vært på plassen i mange år, aleine. Det er noe av den virkelige sjarmen ved Vassfaret, å være der det ikke er folk, eller du kan oppleve at det er noen folk ute og da er det nesten slik at du må hilse på dem. Ansleis blir det når du har folk på deg 15 meter bortafor.Da er det helt uendelig godt å kjenne at her skal vi leve i et par dager uten annen støy enn den vi lager sjøl og susen av Strøselvi. 

Strøselvi flyter ikke forbi. Den surkler og renner, skaper sin egen låt. Er der ustanselig og hviler aldri. Det jevne suset fra elva. Du kan legge deg og lytte til det. Den er søvdyssende og så er du vekke i drømmeland. Andre ganger kan du bare sette deg på plattingen og lye. Elva synger eller snakker til deg. Om vinddraget er fra nord kan du få blaff av sjoet fra fossen ved Benterud. Du kan kanskje høre en småfugl gjennom elvesuset. Særlig mer var det ikke. 

På fjesboka hadde jeg lest om folk som var redde for at bærplukkere skulle renske myrene for molte mens den var rød. Noen mente at al molta var plukket røde.Noen med en viss tilhørighet til Vassfaret mente og det. Det var en himlandes engasjement om at rød molte skulle ikke plukkes og smakte vond og det som værre var. Kunne det være noe å sjå og plukke snakke vi om. På stien ned så vi da molte på den vesle myra vi krysser. Det er alltid noen bær att med stien. Den var moden og noen var helt blasse og nærmet seg overmoden. Vel nede og så skulle vi hente vann i elva. også her var det godt om molte. Alt fra bleiket nær overmoden til gode fine gule saftige bær. Her vi er hadde ingen plukket. Lørdann ble brukt til tur og vi tok med noen passende bøtter å plukke i. Ikke det av vi treng, molte har vi i fryseren så det var tilfeldig plukking der vi for i fjellet. Vi leita ikke etter molta. Vi endte med vel 2,5 kilo bær. I høgda opp mot 900 meter og høyere var det lite som var modent. Vi fann noen felter der han stod plukke klar. Molta treng et par uker til med godvær før det er virkelig grunnlag for å søke etter molta. 

Me juksa litte grann og tok bilen litt opp i vegen mot Slasætra. Fra Trytetjernsvelta er det fem kilometer motbakke, sånn omtrent Lyseboten opp, eller 500 høydemeter. Vi starta på vegen til Slasætra. Et stykke opp i der var det en fille som hang i et tre. Derfra gikk det et forsiktig far innover, en begynnende sti. Den slo vi inn på. Regna med at det var et far inn til sætra han Elling har fått reist under Slakollen. Som antatt så rett var det. Vi kom inn på Nedre Slasætra. Fire gamle tømmerbygninger var reist. Reist på gamle tufter. Sætervollen var ryddet. Rester av granene som var felt lå i hauger. Den som skal bruke sætra burde ta en skikkelig omgang med sag og øks. Da er veden for de neste 20 åra sikret. 

Vi for nå videre innover fjellet, hadde en ide om å gå nordetter mot Søbekksætra og deretter svinge av og følge noen drag i retning av Slafjell. Vi var godt innover mot Bakvendthauga før vi bøyde av mot sør. Der inne på fjellet fann vi en passende plass i le av vinden. Vi kokte kaffe og lot tida flyge litt. Så fortsatte ferda søretter, der vi forstyrra ein elg. Vi så fælene etter den et stykke før vi brakk oss opp på ryggen og mot Vassfaret igjen. Runda ned til stien fra Slafjell og ned til bilen att. 

Søndann vartet opp med godvær. Det var dags å ordne litt omkring Trytebu, sjekke ved beholdningen og rødde litt. Noe ved ble stabla om og etter gammel metoden ble noe mer ved lagt til tørk. Gammel metoden er buesaga og øks. 

I løpet av helga støtte vi på 4 mennesker, alle oppe i Hedalsfjella. Ikke en kjeft som dro forbi nede i dalen som vi registrerte. Den stille roen, og suset fra Strøselvi, det er noe av det vi søker under Bringen. Det er nettopp den langsomme stille tida i kontrast med bylivets larm der er næring for sjelen. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!

Tredagers med sønner

Året i år ble Finnskogen. Forespurte en kompis om å låne hytta hans inne i Vestre Slidre. Det passet ikke. Da tok vi den lettvinte og brukte familiehytta. Da kunne vi legge turene ut i terrenget omkring og gjøre dem litt mer kjente i skogen og nå noen "høydepunkter på veien.
Dagene var varierte med temperatur. kaldt om natta og varmt på dagen. Varmt er vel passe presist, vi hadde et sted mellom 15 og 20 grader. bra vær å gå tur i.
Etter padleturen (forrige innlegg) vekket jeg gutta og serverte frokost. Dagens tur var av det "enkle slaget". Vi skulle gå fra hyttedøra. Det var en rundtur som jeg beregnet til sånn cirka halvannen mil. Vi skulle gå opp over Måsåhuken, innom Rundhaugen før vi skulle opp i Sæterberget. jeg valgte å ta turen stiløst. Eneste var ved kryssinger av rovviltgjerdet. Vi seg opp i Måsåhuken og passerte Stormyra. Da hadde vi vært innom den ene fellekasse min for mår. Der ble det åta opp. Vi krysset over Måsåhuken og kom ned ved Kalvbergsvegen.

Vi gikk litt to og to og pratet, byttet om og gikk i et passe rolig tempo over åsen. Vi så lite til både folk og dyr. Ikke en enda sau så vi ved Rundhaugen. Ved porten ut ved Rundhaugsvegen var de ingen stige å krysse over. Da måtte vi ordne oss ved porten, Vi hadde diskutert får på sommeren om det var strøm i gjerde. Det virket ikke slik. Vi fikk åpnet porten delvis. Den er hektet sammen med to ordninger, en oppe og en nede. Den nede var låst med hengelås så den fikk vi ikke åpnet. Vi dro litt i hver port slik at det ble en åpning å tre seg gjennom. da jeg stod der med magen mot den ene porten kom jeg bort i hekta for strømkabelen. Det er en kabel du kan hekte av og på ved behov. Vi hadde hekte den av. Jeg holdt i porten og da kom nøkket, det var strøm i gjerdet. Nå vel, vi kom oss over og yngstemann tok den spreke varianten med å ta sats o svingte seg over i et hopp. Derfra følgte vi vegen opp til den gamle plassen i Sæterberget før vi tok stien til utsikten. Da hadde vi utsikten over Rotnavassdraget ned til Rotnemoen.
Etter lunsj tok vi en strakere vei ned til Rundhaugsvegen og lirket oss innen for rovviltgjerdet igjen. Ingen støt denne gangen. Vi dro så opp i Helgeklinten. Ikke over østtuppen, men over den sånn på midten. Gikk i felter der det var typisk storfulgmark. Uten å støkke noe. Vi kom ned i dalsøkket mellom Skrivilberget og Helgeklinten. Nede i noe fuktig mark støkket vi etter hvert tre storfugl, hvert fall to brune. Jeg ville gå opp i Skrivleberget litt ned bakken og komme over ryggen ned til Skrivilvegen. Det er et område vi har gått lite i Noe åpen fin furuskog før det ble blandingsskog. Vi hevet oss i terrenget og fulgte etter hvert høyden. Vi kom inn i områder med eldre blandingsskog. Spennende storfuglskog. Vi vandret og så etter hvert en vei. Vi kom ut på lysningen og inn på avslutningen av vegen. Vi hadde ikke gått sterkt nok opp i åsen. Vi vinklet og begynte å gå oppover før vi igjen fulgte høyden. Vi endte på en gammel skogsbilvei og endte ved Dritarmyra. her ute støkket vi to skogsfugl som satt mellom ung granene. Helt feil sted og en lærdom rikere. Har vært der før så vi hadde ikke rota oss helt bort, men rota med leia de hadde vi. Da fulgte vi veien ned til riksveien og deretter roviltgjerdet.
Kvelden ble en trivelig middag ute på terrassen, med bålpannen som varmende element. Vi hadde blåbærpai med is til dessert.
Lørdagen var turen et annet området. Vi tok grep om brygga ved båten. Løftet den ut halvannen meter. Isen hadde skjøvet den mer eller mindre på land i vinter. Nå lå den på plass hvert fall.

Vi var innom på Svullrya, før vi kjørte inn mot Gruset Statskog. På grensa parkerte vi. Vi gikk opp forbi Hytjanstorpet og etter hvert ble det til at runden viste seg å være 10-torpsrunden. Det innebar sti hele veien, det var det som var planen. Fra Hytjanstorpet fulgte vi stien inn til Grøsetsætra. Hadde en stopp der for å se på koia og snakke om Statsskog og de åpne hyttene deres. Deretter en tur ut på utsikten på Malisæra. Da fikk vi utsikten over øvre del av Rotnavassdraget. Fantastisk utsikt over skogene i øst. Vi følgte stien tilbake og gikk over til Bjørsjøtorpet. Fulgte blåmerket sti frem til vegen. da går ruta der. Vi så etter og fanget opp spor av beverens arbeid. Ingen aktive bevergnag å se. Vi lunsjet der i sola på Bjørsjøtorpet.
Stien videre går langs med Bjørsjøene over til Sollia. Ved Sollia er det to godt vedlikeholdte finneplasser. Vi så bygningene og akkurat her var vi litt i stuss hvor stien gikk. Vi rotat litt , dog vi gikk inn på stien på ny og fulgte den over til Storbergtjennet. Det stiger opp på ryggen mellom Haugsberget og åsen mot Dølpeberget. nede ved Storbergtjernet hadde beveren også bygget en dam, ikke synlig aktivitet ved tjernet, men klare rester av dammen. Vi gikk over begge Storbergplassene før vi endte ved bilen att. Det var en enkelt tur på drøye 14 km. En tur på noe blaut myr og ellers grei sti.
Kvelden ble som dagen før. Middag på terrassen og med en avsluttende steking av lapper på bålpanna. Bålpanna varmet en god stund ut over kvelden.
Søndagen opprant med gråvær. Opprant er rette ordet for det rant fra himmelen. Vi somlet litt på morran. Lot tur være tur. Vi hadde tenkt en liten tur opp til Gjeddetjern. den droppet vi til fordel for å rigge kaningjerdet for I&S. De skal bruke hytta i 14 dager og da er det greit å gjerde inn kaninene. De er ellers over alle hauger, enten på egenhånd eller ved hjelp av musvåk/rev eller den slags dyr.

En trivelig helg med gutta der vi har den langsomme tiden sammen. Dette var faktisk femte år på rad!