Når en utvider hva en jakter på kommer det nye erfaringer. Støkkjegeren som stadig går, søker nye steder, tetter og biotoper en tror på, skal sitte i ro. Med erfaring fra duejakt vet en noe om å sitte på post.
Rastløsheten over ingen endring må tøyles. Støkkjegeren får stadige endringer, er det noe der i buska, hva finnes det i grankrullen der fremme eller på andre siden av myra.
Postjegeren blir kjent med deg rundt seg. Så er det ingen endringer i skog eller terreng. Du sitter der og må ta inn det du har omkring. Med jaktradioen på øret får du noen meldinger. Du får vite om hvor hunden er, kjenninger med elg. Det knitrer i øret. Så er det stille. Radiodisiplinenen er streng, ikke unødige meldinger.
Så sitter du der. Lytter, speider!
Det skjer ikke noe, eller.... Du hører hakkespettens tromming på et tre, nøtteskrikenes prat i granene, var det en kviser som knakk? Du lar blikket gli over terrenget rundt deg. Ser etter endringer forskjeller i det som er rundt deg. Du er på vakt og lar sansene ta inn deg rundt deg. Du er der her og nå. Vindens sus i trærne får deg til å se etter, var det noe der? Du lytter forbi bekkens susing. Tiden glir forbi, langsomt men også fort.
Ved lunsj blir det snakk, hørte du det var noe mellom postene våre, elgen var i tetta, å så den ikke osv.
Det er går fint å begynne på noe nytt. Merkelig hvor tilstede du er på post. Konsentrasjonen er der. Kanskje en tanke flyr ut til noe på jobb, og så er du tilbake. Det er terapi i seg selv og ikke minst er det fine dager ute. Det er visst psykologisk bra helse det og.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar