"Der villmarka suser"

Tittelen er lånt av Mikkjel Fønhus. Han begynner boka med fortellingen om binna som går ut av hi under Bringen. Med seg har hun en unge som er hovedpersonen i boka "Rugg". Vi så ikke noe til etterkommerne av binna eller Rugg. Det vi fikk var en sus av villmarka under Bringen. 

Med Trytebu, eller for andre Søsterhjemmet som base er det alltid godt å komme inn i Vassfaret. Vi er så sære at vi foretrekker å være der aleine. At koie-naboene ikke var der ble derfor et pluss. Vi har vært på plassen i mange år, aleine. Det er noe av den virkelige sjarmen ved Vassfaret, å være der det ikke er folk, eller du kan oppleve at det er noen folk ute og da er det nesten slik at du må hilse på dem. Ansleis blir det når du har folk på deg 15 meter bortafor.Da er det helt uendelig godt å kjenne at her skal vi leve i et par dager uten annen støy enn den vi lager sjøl og susen av Strøselvi. 

Strøselvi flyter ikke forbi. Den surkler og renner, skaper sin egen låt. Er der ustanselig og hviler aldri. Det jevne suset fra elva. Du kan legge deg og lytte til det. Den er søvdyssende og så er du vekke i drømmeland. Andre ganger kan du bare sette deg på plattingen og lye. Elva synger eller snakker til deg. Om vinddraget er fra nord kan du få blaff av sjoet fra fossen ved Benterud. Du kan kanskje høre en småfugl gjennom elvesuset. Særlig mer var det ikke. 

På fjesboka hadde jeg lest om folk som var redde for at bærplukkere skulle renske myrene for molte mens den var rød. Noen mente at al molta var plukket røde.Noen med en viss tilhørighet til Vassfaret mente og det. Det var en himlandes engasjement om at rød molte skulle ikke plukkes og smakte vond og det som værre var. Kunne det være noe å sjå og plukke snakke vi om. På stien ned så vi da molte på den vesle myra vi krysser. Det er alltid noen bær att med stien. Den var moden og noen var helt blasse og nærmet seg overmoden. Vel nede og så skulle vi hente vann i elva. også her var det godt om molte. Alt fra bleiket nær overmoden til gode fine gule saftige bær. Her vi er hadde ingen plukket. Lørdann ble brukt til tur og vi tok med noen passende bøtter å plukke i. Ikke det av vi treng, molte har vi i fryseren så det var tilfeldig plukking der vi for i fjellet. Vi leita ikke etter molta. Vi endte med vel 2,5 kilo bær. I høgda opp mot 900 meter og høyere var det lite som var modent. Vi fann noen felter der han stod plukke klar. Molta treng et par uker til med godvær før det er virkelig grunnlag for å søke etter molta. 

Me juksa litte grann og tok bilen litt opp i vegen mot Slasætra. Fra Trytetjernsvelta er det fem kilometer motbakke, sånn omtrent Lyseboten opp, eller 500 høydemeter. Vi starta på vegen til Slasætra. Et stykke opp i der var det en fille som hang i et tre. Derfra gikk det et forsiktig far innover, en begynnende sti. Den slo vi inn på. Regna med at det var et far inn til sætra han Elling har fått reist under Slakollen. Som antatt så rett var det. Vi kom inn på Nedre Slasætra. Fire gamle tømmerbygninger var reist. Reist på gamle tufter. Sætervollen var ryddet. Rester av granene som var felt lå i hauger. Den som skal bruke sætra burde ta en skikkelig omgang med sag og øks. Da er veden for de neste 20 åra sikret. 

Vi for nå videre innover fjellet, hadde en ide om å gå nordetter mot Søbekksætra og deretter svinge av og følge noen drag i retning av Slafjell. Vi var godt innover mot Bakvendthauga før vi bøyde av mot sør. Der inne på fjellet fann vi en passende plass i le av vinden. Vi kokte kaffe og lot tida flyge litt. Så fortsatte ferda søretter, der vi forstyrra ein elg. Vi så fælene etter den et stykke før vi brakk oss opp på ryggen og mot Vassfaret igjen. Runda ned til stien fra Slafjell og ned til bilen att. 

Søndann vartet opp med godvær. Det var dags å ordne litt omkring Trytebu, sjekke ved beholdningen og rødde litt. Noe ved ble stabla om og etter gammel metoden ble noe mer ved lagt til tørk. Gammel metoden er buesaga og øks. 

I løpet av helga støtte vi på 4 mennesker, alle oppe i Hedalsfjella. Ikke en kjeft som dro forbi nede i dalen som vi registrerte. Den stille roen, og suset fra Strøselvi, det er noe av det vi søker under Bringen. Det er nettopp den langsomme stille tida i kontrast med bylivets larm der er næring for sjelen. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!