Høst - vinter - vår

Skreddertimer var kommet. Ute var det gråvær. Omkring null grader og kanskje en halv centimeter med snø. Joda, vi teller 30. desember og venter på vinteren. Skiene er klare, kun å ta inn, varme lett og sikle. Det blir ikke på denne siden av nyåret hvert fall. Underlig vinter, eller var det en lang høst, eller bare våren som kom tidlig. Ikkje veit je, je veit bare at dette er kjett!

Da er det greit å ta tak i turdagboka, sjå seg over skuldra og se hva ein har dreve med det siste året, og kanskje drømme om det ein har lyst til å gjera neste år.
Det vart flere gode vinterturer i Vassfaret. Sommer og høst ble også godt besøkt. Det roer seg sånn når snøen kommer, eller skulle ha kommet. Vegen inn blir lang og timene ute korte, Da er finnskogen lettere å ta seg til. Bilvei helt fram.
Når en titter inn i krystalkula og ser på hva som skal komme i året 2014, ja det er 200 år siden Eidsvoll og slikt. Hvor mange turer kan vi få til til Vassfaret og Finnskogen? Sein påske, omkring 15. april. va 10 dager etter at bjørnen går ut av hi i Vassfaret. Tro om det kan være snø der da? Og, hvordan blir det med å gå i fjellet. Rondane skal til pers hvert fall. Skulle vel vært over Sørbølfjellet, Pukla og Dyttholsfjella også. Annet som en kan se for seg, tja en helg i Grønsenngrenda hadde jo vært fint.

Får drømme litt nå i juletida og så legge en lita plan for noe av dette. Godt nytt turår!

Orrfuglene

Det begynte å demre. Orrfuglene satt på hver sin gren i furua. De glippet med øynene. Lyset tiltok. En orre strak halsen. Vendte hode så seg om. Enden for seg hang ølrøyken over vannet. Det var kaldt. Vannet hadde ikke lukket seg enda. Kun i noen viker som Ulvika hadde isen begynt å legge seg. Bakken var bar, lyngen var hvit rimet. Orren flyttet på seg. De andre våknet. De var alle vare. Nede på bakken var det fortsatt mørkt. Sulten meldte seg.
Orren gikk ut på greinen. De andre fulgte med. Så bredte han ut vingene og kastet seg ut i luften. De andre fulgte etter. De rodde med vingene, lot vingene hvile stive ut i luften. Luftseilasen nedover åsen gikk ført. Vinden fikk noen fjær til å blafre. Fuglene seilte inn i ølrøyken. Først tynn ølrøyk, den tyknet. Fuglene skimtet trærne under seg. De for frem, plutselig var de over vannet. Orren svingte. Fulgte landet og svingte inn mellom trærne. Så seg ut en bjørk å lande i. Bremse farten, strakte ut beina. Klørne grep om kvisten. Fristen bøyde seg av vekt og farten av orden. Han virret litt med vingene. Greinen roet seg. De andre fire fant hver sine greiner å lande i. De begynte å beite.
Under seg ikke mange meterene lå en hytte. Litt lengre unna lå en båt hvelvet. Det var rolig.
Hun stod opp. Måtte på do. Trakk på seg genseren og ruslet ut fra soverommet. Da hun kom tilbake så hun ut av vinduet. Sa til ham: "det sitter noen fugler i et tre her ute!" Han kom ut etter henne. Så ut av vinduet. Der i bjørka talte han fem orrfugl. De beitet.
Slik var det i dag da vi våknet på Lyngstua!

Bygger bever'n i Ulvika?

Tittelen er omskrevet og "lånt" fra en anerkjent forfatter. Spørsmålet er reelt. Det har vært bever i øst. Det har vært sett før. Det er ikke lenge siden de ble observert sist. Da hadde de bygget seg en bolig i Ulvika. Lauvtrea hadde de felt på sitt sedvanelig vis. De siste årene hadde stubber og kvist etter dambyggerne vært i fred. Bitemerker var grånet. Ingen ferske merker av bevertenner. Det var nesten så det var glemt. Vi gikk inn i Ulvika for å ta veien opp til Skrivillen. Så om hytta der inne i vika. Vi fulgte veien og der veidele var, sparket en tiur ut fra veikanten. Den hadde antagelig gruset. Den holdt seg tett inn mot skogen og venstresvingen. Lite tid for å se, kun den grå ryggen.

Fulgte samme veien ned. Da vi kom til Ulvika stoppet vi opp. Gikk rundt hytta, smugtittet inn i stua fra veisiden. På framsiden ble vi var av ny hogd bjørk. Sola skinte i bjørkebarken og hvite avrundede merker i stammen. Stammer som var flerret av for bark. Dette måtte sees nærmere på. Gikk helt bort til og så på beverens verk. Endel nye trefellinger var det vi så. Visste om, men ikke sett skikkelig på beverhytta. Nå var den der rett fram for oss. Vi gikk rundt og sjekket og så på merkene av beveren. Gamle stubber, grå bitemerker, noen nye og ferske. Enkelte helt fellte trær, andre som manglet de siste få gnagene før de hadde bikket over. Alle var felt slik at de lå ned mot Skasen. Noen helt ut i. Der var de avgnagd og oppdelt. Noe var fraktet bort. På bortsiden av beverboligen lå en ny bjørk ned i vannet.

I vannet lå fersk flis etter byggmesteren. Skulle tro hvor de hadde gjort av seg? Beverboligen så ubrukt ut. Ut fra flisen kunne det ikke være mange dagene siden de var her. Alt var ferskt og ikke noe flis var skylt vekk med bølgene. Beverboligen så forunderlig uberørt ut. Ikke en ny kvist på byggverket. Det så heller ikke ut som om noe var gjort for å utvide boligen. Kan tenkes de holder seg ved sjøen et sted og akkurat nå var i vårt område. Plukket med med en liten rengnagd kvist. Den ville bli fin å legge på stuebordet for en stund. Det ble en liten og god, enkelt tur en glitrende oktoberlørdag!

Stillheten

Stillheten, hva er nå det? Stillhet kan oppleves så forskjellig. Det stille kan gi uro, opplevelse av ensomhet, fred eller ro. Alt avhengig av hvor vi er i livet.

Da bilen var parkert, turen ned gått og alt var inne. Stjernene blinket på himmelen. Varmen begynte å bre seg i bua. Knitringen eller kanskje vi skal si duren fra ovnen brøt stillheten. Suset fra gassblusset. Stemmene da vi snakket sammen. Alt brøt stillheten. Knirket i døra da vi slo den opp. Gikk ut i natta. Døra ble skjøvet igjen. Elvesjoet gav en jevn trygg bakgrunnslyd. Et lite smell i veden i ovnen ble en lyd som slo ut gjennom pipa. Uten snakk kom stillheten tilbake.
Bikket hode bakover. Fant karlsvogna, orions belte, kasiopeia og nordstjerna. Elvesuset var der. Mørket omkring seg, et lite lysskimmer fra ruta. Alle stjernene trådte tydeligere frem, millioner av dem. Tett noen steder, andre steder mer spredt. Ingen andre lyder som trengte seg på. Bare elva, mørket og stjernehimmelen. Det blir stillhet, en stillhet som som gir meg ro og fred. Byens jag og alt som skal gjøres forsvinner inn i mørket og blir borte. Meg selv, stjernene og Nina. Godt!

Lørdann var grå i leten. Ingen sol, yr.no meldte sol, men ikkje denne dagen. Snekkerne til Elling kom om morgenen og starte jobben med Søsterhjemmet og skåla. Vi så innom hvordan Søsterhjemmet nå tar seg ut. Større vinduer i sydveggen og et til i vestaveggen. Soverom avdelt og maling påbegynt. Vel, vi tok turen nedover dalen. Høsten farget gras og lauv gult og rødt. Fargene var fler og kontrastene tydeligere. Ikkje en sjel å treffe på. Vi  hadde lyden av vår egen prat, elva og bekkene som skar inn i stillheten. Stillheten fulgte oss. Lyden av en gren mot en jakke kunne få oss til å snu oss etter lyden. Først nede ved Øvste Grunntjern ble stillheten brutt av orrfugl som lettet. Vi støkket ut  2- 3 stykker. Det var folk i Helikopterhytta og i hytta ved Nedste Grunntjern. Ingen kom ut, ingen prat. Vi fikk stillheten med oss videre.

I utosen rigget vi oss til med kaffebål. Skraping av saker ut av sekken, knitringen i veden som fata, flammene som slo opp om kaffelars. Snart kokte vannet, medbrakt tørr furuved, gjorde susen.
Det hele gav en egen ro du ikke finner andre steder. I naturen, der er vi små, og den er stor. Vi faller inn i dens makt og må spille på lag. I dag var en lett dag å spille på lag med den. Ikkje kaldt, ikkje varmt. Været var på vår side. Da er det lett å være menneske i det som er større enn oss. Kaffen var god og frukten .... frisk og syrlig. Turen opp att var som turen ned, stille og rask.
Resten av dagen gikk til litt praktisk arbeid omkring skåla. ved, døra osv. Rundet av ute med å lauge seg i bekken. Søndann var og grå, vi lot tiden komme, gjorde noe mer ute, slik at vi kunne si at Trytebu var klar for vinteren.
En god stille helg, lading av de mentale batteriene og oppbyggende for oktober. Forresten hvor ble det av september? Startet ikke den akkurat........

Over Gilafjell

Dette tredje helgeskøttet i september gikk turen til Grønsennstølane. Det var en helg der samvær med gode venner var i sentrum. Jeg kom inn fredann til grillet lammelår og vin. Gode samtaler og tid i lag med nærevenner fylte kvelden.

Lørdann opprant med kaffe levert på senga. Skiftende vær, det var det vi fikk- Yr meldte klar sol, vel vi kan ikke alltid stole på dem. E og B tok turen til Bukono. Jeg skulle ta turen inn over Gilafjell. Inn til Kruk for å inspisere de gamle jaktanleggene. Se etter fjellrypa, tøye meg sjøl og kroppen i en lang dag i fjellet. Det var bare å slenge seg inn på stien til Strøsnøsstølane. Langsmed den støkket jeg tre orrfugl. Det var ellers rolig langs stien. Dog tre fugl på den stubben må sies å være bra, i fjor var det dødt i lia.

Fra Strøsnøsstølane steig det mot toppene. Jeg tok et stifar oppover. Kom raskt opp mot toppene. Opp under toppene der hvor det var litt flatt, der fjellrypa gjerne satt. Dit kom jeg raskt. Det sved i låra, melkesyra kom fort. Beina løfter og løfter deg opp. Steg for steg, ikke hvile, bare tung jobb. Vi som har gått der, kjenner jobben. Tar tida til hjelp og alltid kommer vi opp.

Der opp under siste kanten til toppen tok jeg meg fram. Mellom steinfelter og grassbakker gikk jeg. Balanserte på steiner. Kunne anen noen små rester etter snø. De høyeste toppene hadde snø, jeg ville møte ham jeg og. Over meg så jeg at snøen lå over steinene. Jeg kom godt stykke bortetter. Det skrattet og tre ryper lettet litt innafor meg og fly et kort stykke. Jeg så dem. Snek meg nærmere. Fikk noen bilder. Prøvde å komme i skjul og ta meg nærmere. De var så langhalsede, de så meg og stakk. Alle tre og ytterligere en til. Hmmm ....

Jeg tok stigningen opp på ryggen. Regnet med å være mellom toppen 1570 og Kruk. Feil, jeg kom lengre syd. Jeg lot det stå til. Det var krevende å gå, med snø i fjellet og steinet underlag var det ikke godt å se hva en tro på. Over den ene og den andre toppen, Det tyknet til på nabotoppene. Vinden dro godt i kroppen. Direkte surt var det. Jakken ble snørt godt igjen. Siktet mot sukkertoppen på Kruk. Det var ikke vindstille der heller. Opp til toppen. Etter lunsjen tok jeg turen tilbake over ryggen, og til Nøsokampen. Derfra og til Grønsenngrenda.

Kvelden kom, vel vi dro båten opp på land og lagt til tørk. Den skulle til bygds for i standsetting. Vi fikk en liten solstund på plattingen. Tid for samtaler om dagen, og opplevelser der en hadde vært. Så trekk vi inn med at solen fordvant ned. I skreddertimen ble hyttebok skrevet og praten gikk løst. Etter middagen gikk samtalen i ring om private og krevende emner. Saker som kun gode vennskap gir rom for å reflektere over. Takk for det E og B.
Søndann gikk i Baklie. Der var det stilt og rolig. Vi vandret i bjørkeskogen under 1000 meters koten. Det er der almenninga har satt grensen for orrfugljakta. stille i skogen. Lunsj og jeg tok returen til bilen og bygds. E og B videre i lia.

Etter en god helg med godt vennskap!

Til fjells langs bekken

Hver høst kommer en jentetur, det innebærer en tur for meg med kompiser.

I år skulle Svein vært med. Sønnen og nevø skulle også være med for å få fiske. Sykdom. SMS,er og e-poster til andre, ingen hadde anledningen. Da ble det en tur aleine. Ikke første gangen, men lenge siden. Jeg hadde en avtale med Elling for lørdas efta. Jeg skulle få se Søsterhjemmet og gjøre vurderingen av å leie den og. 

Jeg dro meg innover på fredas kveld. Kom inn i skumringstimen. Jeg gikk ned i tussmørket. Oppdaga med en gang at det var lysnet i skogen. Gutta til Elling hadde tatt ned furua og grana ved vedskåla og alt rasket ved siden av. Lyst og mye sol for morran. Fint det. Jeg fyra opp og tok turen oppatt til bilen. Jeg hadde med saga, en stihl så jeg kunne ta jobben med ved for neste år. 

Lørdann sto jeg litt tidlig opp. Jeg skulle på tur før Elling kom i 17 tida. Jeg var ute av døra alt i halv ti tida. Overskyet, ti tolv grader og regn i lufta. ringen var inn og ut av tåka. Målet var å gå bekken til fjells og leite etter spora av tømmerdrift i bekken. Kanskje rester av ei tømmerrenne eller annet. Det steg langsomt.

Bekken snodde seg mot nord. Langsomt snodde den seg frem i terrenget inntil berget begynte å reise seg. Der kom flåberget frem. Bekken reiste ned over og jeg gikk der vannet rant. Bekken var liten og jeg kunne benytte den som gangsti. Her var det renner og felter bekken fulgte. Det gikk på tvers av berget, i sprekker frem og tilbake eller over rene berget. Høyere opp kom det små juv som bekken hadde gravd ut. Rester av tømmerdrift fant jeg ikke. Og opp til fjells kom jeg. Bekken ble mindre og mindre. Nesten oppe fikk jeg utsynet til Slasætra. Der forlot jeg bekken og gikk innover fjellet. Det steg fortsatt, små kollete. Tåka kom sigende og regnet tiltok. Jeg tok lunsjen under en bergnabb. Smset til N.

Kaffe og niste gav tid. Tåka trakk seg litt unna. Jeg fulgte draget innover, kom inn til et vann. Gikk ikke ned til, holdt meg i høgda. Skydekket steg og tok tåka med seg. Vyet til Slafjell åpnet seg, Jeg bare måtte bortom. Kort tur og flott utsyn over fjellene.

Godt å være på snaufjellet. Skyene forsvant ikke, og jeg kunne følge bekken fra Slaputten til dals igjen. Da kunne jeg sjekket om jeg fant noe til tømmerdrift langs den bekken og. Fant ikke noe. Vel nede ved Suluvatnet fulgte jeg stien opp igjen. Traff to følger som var mellom DNT-koiene. Oppe ved Trytebu skaffet jeg meg oversikt over alt av trevirke som var tatt ned. Det var mye å hente ut som ved. Jeg tok ut digre kapper. Saga gikk og kabbene ble til vedstykker. Kløyverøksa svingte og kabber ble til vedskier. Stablet inn. 

Elling kom. Praten gikk om Vassfaret, folk og nøkternhet. Vi tok Søsterhjemmet i øyesyn. Vi slapp inn  lyset og snakket om hvordan han ville bygge om. Flytte ovnen, bygge opp soverom og hva som skulle males osv. Tok noen bilder så de der hjemme kunne vurdere om det var aktuelt å leie. Elling dro. Og jeg tok turen opp til badesteinen. Der skulle det lauges før jeg kunne ta kvelden. 

Søndann kom og etter frokost var det å sette i gang med mer ved. Mye ved ble det. Det lå mange og lange stokkedeler under kvist og kvas. Jeg fikk mer enn nok. Jeg skar alt til vedlengde, før jeg pakket sammen. 

Oppsummert ble det en god helg, dog alene, N kunne jeg gjerne hatt med, det er alltid trivelig. På tur støkket jeg fire storfugl og hadde synet av denne kongeørna. Kan ikke kreve så mye mer. 

Grønsenn neste om ikke forkjølelsen tar meg!

Hungry heart

Sitter under Tronden og Baugsberget. Passert Tronkeberget og Grindfossberget. Kommer gamle minner fra Tørrås og Svartås. 25 år siden sist. Hvordan hadde det vært å gå i de områder igjen. Vært lenge borte fra Lorttjern. Ville det mentale kartet stemt med terrenget? Kunne fort bli som i det sosiale feltet du høre til i. Er du borte en stund, kan mye være endret. Det du trodde gjaldt, gjelder ikke mer. Det tar tid å oppdage. På erkjennelsens vei går man alene, har en klok mann sagt en gang. I erkjennelsen av at endringene har kommet og at du er avhengig av at andre finner tilbake til en balanse, for at du skal få det godt, gjør at alt flyter. Panta rhei, sa Heraklitt. Nuvel, kan tenkes man overdriver endringenes størrelse, ok like vel skal ein leite etter lukka.
Hva har så det med overskriften? Lånt den av Springsteen. Et sultent hjerte ønsker eller jager etter bekreftelse, at noen ser en, at man betyr noe for noen, at man er elsket. Hvem viser at du betyr noe for dem? Viser du at de betyr noe for deg? Det er det jeg lar tankene vandre omkring når jeg kjører fra en verden til en annen. Fra min og N's og opp til studentenes i Trondheim.

En molteplukkers våte drøm!

For en overskrift! Og hva tolker du inn i overskriften. Bare det med "våte drømmer" kan gi mang en assosiasjon. Hva tenker du på må bli din sak, og for meg må en molteplukkers våte drøm dreie seg om molter ....

Molter, å finne mye molter. Det har mange gjort i år. Det er mengden med molter og ikke minst hvor store de er osv. At de er over alt der du tråkker i fjellet eller skogen. DU behøver ikke anstrenge deg mer enn det som trengs for å finne moltene. Joda, med sine egne steder må du av og til gå til de skjulte stedene for å finne det du ønsker. Det er kanskje det det dreier seg om. Kanskje var det slik jeg opplevde det eller.........

Vi visste at det var mye molte i fjellet. Vi så det og plukket mye sist helg (forrige skriverier). Jeg skulle opp og renske vår egen myr. Den som ikke er så langt av gårde, men ikke slik lett tilgjengelig. Vel, dro tidlig fra jobb på fredann. Opp ned samma dag eller ned att på morrasleite på lørdann. Det regnet. På tur opp var det skiftende fra sil regn til duskregn. Parkerte, skiftet bak bilen, og dro ned til Trytebu. Lagde en kjapp havregrøt middag, før jeg pakket om sekken og satte av sted. Bekken var middels stor, regnet fortsatte og jeg dullesprang på stien et stykke. Dro inn mellom trærne, over Strøselvi, krysset lett på bare steiner og inn på stien ved Trytetjernsvelta. Derfra gikk det i lange kliv oppetter stien og videre på vegen mot myra. Et felt kunne jeg lange ut. Kjente at det var tyngre å dullespringe. Beina ble litt trøtte, pusten kom. Der jeg kunne bende av for å klive opp til myra ble det å sette ned tempoet. 

Terrenget steig. Steig bratt opp mot fjellet. Det gikk rimelig fort fortsatt. Pusten ble tung, melkesyren i beina meldte seg. Regnet gav seg ikke. Buksa ble våt, jakka var våt, joda det merkes at været var regn. Måtte stoppe opp og trekke pusten. Det gjentok seg et par ganger. Regnet trengte seg inn i klærne.

Opp kom jeg, krysset over og inn til myra. Lengst unna. Tok til å plukke. Det var store molter over alt. Mange av dem. Og vått var det. Det regnet hele tiden. Jeg var gjennomvåt av regnet. Ikke en tråd var tørr, selv ikke underbuksa. Regnet hadde gjort myra braddfull av vann. Bekken gikk over sine bredder. Myra var dynnblaut. Støvla trakk vann. Mye vann. Sank ned i, kjente vann piple inn. Nei, rettere renne inn. Sekken var gjennomvåt. Plukket store molter rett opp av bekken, eller dammer på myra. Bæra var hvert fall nyvasket.

Tre timer senere, myra var ikke tørrere, snarerer der i mot. Det trelitersspannet jeg hadde med opp, der var lokket igjen på kjøkkenbenken. Braddfullt var det lell. Jeg svingte meg opp i mobilsonen. Et par SMSer til kjæresten, jeg skulle hjem den kvelden. Så ned til myra, og med trelitersspannet i hendene balanserte jeg meg ned lia. Skle, våt og kjølig. Vallen på fingrene. Det hjalp å gå. Nede lia og strente hjemover. Ved elva ble jeg klar over at her var det ikke bara, bara å krysse. Den steg. Der jeg hadde passert var det ikke like lett mer. Jeg krysset  på det vanlige stedet. Dog støvlene måtte under vann nå. Innom og låste Trytebu, svingte meg opp til bilen. Bekken, ja den hadde økt den og. 5 eller 10 centimeter mer med vann i den. 

Nå et døgn etter returen, er støvler og sekk fortsatt våte. 

Hva er en molteplukkers våte drøm? tja spør du meg mye bær og mindre regn!

Og slikt som tar tid ..... og gir en god følelse etterpå

Jeg starter med et slikt utsyn. Det er et utsyn jeg trenger i ny og ne. Jeg var ikkje aleine innover i fjell- og skogsmarka. N, min fantastiske kjære var med. Det var egentlig hun som foreslo at vi skulle plukke molte denne helga. På facebook hadde vi sett mang en melding om folk som hadde plukket fjellets gull. Det ble rapportert om mye. I summar da vi ruslet en tur i litt nye spor fann vi molte nye steder. Myra stod braddfull av røde bær pakket inn i hamsen. Det var en antydning om muligheita til å få heim bær i år også. Vi var ikkje uppom myra vår. Den som ligg er øvst og freistar den eventyrlystne. 

Vi forstod da vi kom opp fredann, at molte skulle vi finne. Der på myra vi krysser ned til Trytebu var det mye bær. Ned mot Strøselvi var det også godt med bær. De som bruke Fønhuskoia, kan ikkje ha gått over myra vår. Ingen var plukke, og vi tok turen ut etter å ha satt att sekkene inne. Vi nær fylte bærbegeret. Molte med vaniljesaus til supmat!

Lørdann opprant med overskyet og gløtt av sol. Vi la leie opp over elvi, derfra sier eg ikkje kor vi gjekk. Noe kan ikkje røpast. Vi møtte en god regnskur på vegen opp til første staden. Der var det igjen gøtt med molte. Regnskuren gav seg og jakkene la vi over sekken. Nokon hadde vøre der og plukket dei modne. Nå var det tur til å ta dei som nå var modne. Vi fylte to og et halvt bærbeger! Mer enn me hadde trudd. Vi gjekk vidare. Bærbegeret i handa og tok med det vi fann.

Kan seie vi passerte Venedokk, og der omkring skiftet vi til shorts. Vi kom inn på høgaste punkt. Der inne åt vi nisten og ble avbrutt av ein ny regnskur. Berre å runde av og hive jakke over seg igjen. Skuren gav seg fort, og att med stien og bekken vi fulgte stod det mer bær. Straks var fire av sju bærbeger fylt med gule store modne molter. Kor skulle dette ende. Vi måtte ha hvert fall tre beger til myra vår. Vi fantaserte om å fylle juiceflaska, thermosen og saftflaske med molte. Vi kunne ikkje gå forbi et bær. Vi svingte inn dalstrima som leder ned mot hoveddalen. Der nede ett sted skulle vi brekke av til myra vår.

Vi passerte den gamle sætra og tok stien langs med vatnet. Litt nedenfor utosen, poser elvi seg ut. Der er flatt og myret. Skal eg seie mer? Nei, vi plukke molte der og. Juiceflaske ble skylt og fyllt med mer av gullet vi fann. N fylte begeret sitt. Da var det berre to beger att. Elvi var liten der oppe. Været var overskyet, ikkje straks varmt i lufta. Greit å holde seg i bevegelse. Elvi der ber om å bli fotografert. Masser av motiver, med og uten folk. Nokon motiv freister meir enn andre. Nok om det, vi fulgte elvi og den forsiktige strimen av ein sti som snart er vekke. Det er ikkje andre enn oss som tusler her inne skulle en tru. Ut fra alle bære vi fann, kan vi konkludere med at ikkje en enda sjel hadde plukket et molte bær der vi gjekk. Godt å gå i sitt eie rike!!

Om ikkje anna, alle bærbeger ble fylt før vi nådde myra vår. Sekken tyngde meir enn før. Vi gjekk via vår myr på vegen heim. Den bare ba om et besøk på søndann. Det gav en god følelse å ha fylt bærbegrene etter seks timer ute. Det tar tid, og det er så godt etter på! Vet ikke om ungdommen hadde orket det, og uten  mobildekning! Det var ingen hastur.

Søndann opprant, med overskyet vær. Da vi var ferdig med frokosten, kom regnet. Sommerregn, jevnt og passe stridt. Ikke et vindpust, bare regnet som falt til bakken. Freista ikke å ta turen ut, vi drunte inne. Kroppene meldte at de var stive og ømme. 13,2 km i går satt i. Opp og ned av myra etter bær, med og uten sekk. Vi ventet på meteorologenes melding om enkelte regnskurer. Hvorfor hang den ene regnskuren over oss i time etter time? Vil vi lot turen bli utsatt. Eg for en kjapp tur inn att til fredann. Kort dag på jobb, inn til Trytebu og så inn til myra. Da skal det være nok å plukke i og jeg går ned att i skreddertimen!

Vassfaret er bare deilig når en har godt turfølgje med!

Blomster og bier og slikt......

En helg på Finnskogen. I&S, JN og meg tok turen inn mot svenskegrensen. En tur for rolig aktivitet. En tur på Skasen med sluk hengende etter, så lenge den var der. Propellen tok livet av den gleden.
Ungdommen drev litt av sine aktiviteter. Det vil si trening av tomler og pekefingre over knapper og taster. Det ble plukket noe blåbær, men de lange turene kan en jo ikke si det ble. Noe regnvær dempet også på de lystene. Sjøl klarte jeg å få inn en topptur. En topptur opp til Skrivilenstopp, med joggesko på beina. Med varmen og fukten i luften ble det mer enn krevende nok.
Hva er så skille mellom voksne og unge voksne i dagens samfunn? Ingen vitenskaplig analyse, men evnen til å aktivisere seg i fysiske aktiviteter er nok en viktig forskjell. Har vi voksne skjermet dem til latskap, en latskap der det skal tilrettelegges i alle bauger og kanter for at de skal aktivisere seg. Klart de kan ha sine interesser med en eller annen form for dataenhet i hendene. Dog gå en tur! Det er vanskelig. Det tar jo både tid og er kjedelig. Det skjer så lite. Stimuli - stimuli gjennom raske responser på dataskjermer.  Hmmm - vet ikke om jeg liker det.
Har det noe med overskriften å gjøre? Neei, det var nok mer at macro mulighetene i den nye linsen som ble testet ut. Noe gøy blir det i tid til, den langsomme tiden der man skaper og venter, der kicket kommer etter å ha ventet og prøvet og håpet, uten at responsen kom etter et millisekund!

Nye farevann og noen gamle

Våren hadde passert og mye vann rent forbi Trytebu siden vi var innover sist. Mye hadde tatt tiden og nå var det endelig tid for å søke inn i Vassfaret. Lånte med oss en kano fra jobben. Med den kunne vi få nye erfaringer og se dalen fra nye vinkler.
Mandann efta dro vi inn med en grønn kano på taket. Vi kom inn seint og det ble middag før vi fant frem sommerlitteraturen. Kjølig inne og en liten lunk i omen gav den gode lune varmen og roen i kropp og sjel.
Tirsdann opprant med sol, nei det var skyet. Vi merket oss at det trakk litt i trærne, og så ble det til at vi tok turen opp til Strøen. Vi satte kanoen på vannet og begynte å padle langs Trytetjernsåsen. Da det ble mulig slapp jeg slukene ut fra fiskestengene. Uvant å padle igjen. Det gikk lett å padle, og ganske raskt fikk vi både rytme og tempo. Dorgetempo? Nei, det kan vi ikke si. Da vi rundet "Hjørnet" på Strøen pep det i snella på ene stanga. Ikke noe napping, vi lot det henge og padlet videre. Midtfjords padlet vi, ikke langs land som tenkt. Noen vindkuler kom over sjøen. Da måtte vi jobbe hardere for å holde farten. Justere kursen midt mot vinden og holdt det gående. Ganske lett gikk det og lange tiden brukte vi ikke. Vi nærmet oss hyttene og innsnevringen til Strøtjern. Da måtte jeg sveive inn slukene. Den første sluken tok vannflaten tidlig, "bånnfisk" kommenterte jeg. Nina korrigerte; "fisk" og sannelig var det fisk. Den hadde hengt etter i fire kilometer inn til Strøentjern. Med det tempo vi hadde i kanoen kunne den bare henge etter, klarte ikke gjøre annet. Godt den kroket godt da den beit. Det er vel det som kalles "slepefisk". En passe stor steikeørret, som ble endel av middagen seinere på dagen.

Vi padlet rolig rundt inne i tjernet. Vi oppdaget en laksand med unger der inne. Sju små nøster som padlet

frenetisk på vannflaten. Vi møtte dem igjen litt seinere da vi gikk i land og lunsjet.På tur østover fikk vi en økende vind i ryggen. Vi nærmest seilte østover. Måtte etter hvert passe på bølger og styre oss inn i le av Trytetjernsåsen. En god dag på Strøen.
Dagen etter var været omtrent som dagen før. Sol og skyer vekslet, og vinden var sterkere. Vi vurderte andre steder og padle, men fant at det å rusle en liten tur var godt nok. Vi krysset elva og gikk over tunet på Trytetjernsvelta. I stien opp mot veien kom første dyreopplevelse. Midt i stien lå en grå og svart hoggorm. Den første vi har sett der i dalen. Den krøllet seg sammen og krøp så inn i lyngen. Derfra og opp til Trytetjern så vi ikke noe, kun restene av en due. Den var vel tatt av hønsehauk ut fra sportegna.

Vi roet oss ved tjernet, nøt litt av varmen i sola og registrerte at joda, det blir molter i år også. Derfra ruslet vi rundt tjernet og gikk opp på Trytetjernsåsen fra nord. Opp gjennom lia kom vi til myrdraga. Der oppe var det liv i lyngen. Et rypepar løp omkring i lyngen, skadd og kaklende. Jeg registrerte flere kyllinger i lyngen. Den ene rypa lettet, den andre snudde mot oss. Kameraet var oppe og rypa i søkeren, skulle la den passere et tre og så lettet den også. En god opplevelse i lia.
Vel oppe på toppen lettet en ny skrattende stegg. Den var alene. Der oppe var det god utsikt mot øst, syd og vest. Åsen dekket Strøen. Det blåste friskt så det å la kanoen ligge var nok rett. Vi fulgte ryggen ut mot syd. Nede i lia fant vi pels fra en elg. Ikke en beinpinne, kun pels og en skinnfille. Noe lengre nede oppdaget vi noen ryggvirvler, men ikke mer. Her kunne det ha vært et elgfall og så hadde naturen ryddet opp, men hvorfor ikke noen store bein igjen. Kan tenkes bjørnen hadde flyttet skrotten. Lengre nede lettet en orrhøne opp foran oss. Den satt bak ei furu med noen smågraner. Den fløy ikke langt, satte seg. Den tok til vingene igjen da jeg gikk etter. Returnerte og gikk rundt furua. Spent på hva vi kunne se. Opp av lyngen skvatt fire kyllinger. Flyvedyktige og to til hver sin side for oss. Artig.

Etter vel endt tur tok vi turen opp i elva og lauget oss. Friskt og forfriskende. Vi kunne til og med nyte noen solgløtt der på steinen. På plattingen nede på Trytebu la vi oss på pleddet og leste i ettermiddagssola. Og myggen, tenk den var fraværende, nesten.

Torsdann opprant med tålelig greit vær. Vi pakket oss ut, kjørte til Sandvika. Vi tok turen inn til bjørnehiet fra vinteren 09. Tok oss opp lia og gikk "rett på" hiet. Det vil si det som var igjen. Hiet var sunket i hop, bare en liten haug med et søkk i. Jordhaugen bjørnen hadde gravd ut lå der. Den lyste fortsatt opp og viste hvor hiet hadde ligget. Grana med kloremerkene langt oppetter stammen stod der med kvae i sårene. Den levde videre, hiet var dødt og forlatt. Vi gikk ut om kanten på lia før vi gikk til bilen. Fantastisk utsyn over Strøen og Vassfaret.

Vassfar påske!

Nå kommer resymeet i kronologisk rekkefølge eller ...... Det er jo ikke så spennende.

Første greie - smaken
Tenk på dette istedenfor: Duften hadde spredt seg i rommet. Det var steikt i panna. Inn på bordet og lett fordelt mellom oss to. Det var en sprø hinne utapå, mjukt og saftig innenfor. Det smakte godt på brødskiva. Det var en egen fornemmelse av tilfredshet og litt stolthet over det hele. Smaken av denne saftige lille appetittvekkeren på Vassfaret. Den stive hinnen kraste mellom tenna. Tennene seg ned i det mjuke litt rødaktige kjøttet og duftene spredte seg i ganen. Nysteika, fersk aure på brødskiva. Lukk augo og kjenn på fornemmelsen!

Han hadde ligget i kjølebagen en dag. Tenkte at vi kanskje skulle få noe mer. Kanskje til en middag. Tja, om en fisker i turistklassen er det vel så som så med den muligheten. Vi tok første dagen på isen. Suluvatnet var grunt og vanskelig å finne rette plassen. Vi valgte å gå til et av de nære tjenna der vi veit det er aure å få. Fått det før hvert fall. Pulkas ble lastet med ditto saker og ting. Reinsskinn, isbor, mat, pilkestikker, grillspidd, litt ekstra klede, fyrstikker, kaffelars og noe kakaoposer. Vi tok med to krakker på toppen av lasten. Godt skal man sitte når en fisker på isen. Så la vi i vei. Oppover elva og over tunet på Trytetjernsvelta, Øvste, vi ligg på nedste. Opp vegen var det en skistolpe å gå i så det gikk ganske lett. Smørt så tørrsnøen festet seg i festevoksen. Blir ising i rubben av slikt. I veidele tok vi av og innover i ubrøyta landskap. Det for noen hundrede meter til vi kom på på gamle spor, sjølvgåtte spor. Det vart lettare å gå da. Sveiten kom i panna, slepet var greit pakket, dog det var oppover. Det er alltid oppover i børjinga da du starter på Trytebu. Inn under Gørrbufagin var det lett. Vi snirklet oss fram langs bekken det siste stykket. Over isen og innunder ei furu.

Der lagde vi oss ei god plass i sola. Borra dei hola vi trengte i isen. Slapp røyeblinkene med maggot ned i vannet. Så ble det bål og alt det som hørte til. God dag i sola. Vi sjekket pilkestikkene inni mellom. Etter litt mat tok jeg turen ut på isen. Jeg så det beveget seg i den ene kvisten. Kjente i snøret og jo det var noe der, så var det stille. Tok til å trekke inn snøret og opp av vannet kom en passe stor steikefisk. Den gav en liten prikk over i'en for denne dagen. En flott dag i med bare sol og blå himmel. Takk til hun som ville dra allerede tirsdagskvelden. Det ble ikke noe mer fisk dagen etter heller. Været kunne vi ikke klage over, bare blå himmel og klar sol. Kaldt om morran, - 15/16, og det gjør ikke noe da jeg hadde så godt et turfølge.

Andre greie - elveisen
Jeg hadde fjerde turen innover denne vinteren. Det å hente vann var en smal sak. Åpen strømning i elva rett ned for Trytebu. Det har alltid vært sånn når jeg har vært i Vassfaret. Kom inn på tirsdann. Seilte ned i sporet og ut på elveisen. Der var åpningen i isen som vanlig. Det klukket i vannet ned fra elva. Hmm.... det var noe anna i dag. Åpninga i snødekke var som sist. Det var drøyt meter'n ned fra kanten til vannet. Vel, der nede så jeg at  det lå snø. Det var der jeg dyppet bøtta for fjorten dager siden. Det var is over hele hølet. Bare en liten strime med åpent vann oppstrøms. nesten helt under isbrua. Det var der vannet klukket så friskt. Det var å spenne av seg skia, og forsiktig sige ned på isen, ville den bære? Den holdt. Å få høl i isen var ikke mulig, kun der hvor vannet rant åpent klarte jeg å utvidet hullet. Fylte bøtta det jeg klarte. Opp med den og en ny runde etter mer. Da tok jeg med mugga som øse.

Ved neste vannhenting tok jeg med øksa. Slapp meg ned på elveisen og ned i hølet. Ut på isen og så var det bare å sette i  gang med å høgge seg gjennom. Der jeg hentet vann forrige gang hadde isen lukket åpningen. Det var tjukk is. Nær ti centimeter med is var det. Det var litt jobb å få det rette hølet. Bøtta gikk nedi og vi fikk lett vann igjen.

Neste gangen var elven igjen lukket. Denne gangen høgg jeg meg gjennom igjen. Gangen deretter brukte jeg støvlene til å trampe høl igjen. Det var nærmere to kanskje tre centimeter med is hver gang.
Kulda og vannet lukka åpent vann hver dag og med god tjukkelse. Dette var "mot noormalt!"

Tredje greie - Off Piste
Vi hadde holdt oss i dalen, stort sett. Ingen tråkke tur opp til Slasætra i år. På turen nedover dalen møtte vi de som eier hytta ved Nedre Grunntjern. De hadde vært en tur oppover i Buvasslie. Vi hadde tråkket spor til Trytetjern. Da vi snakket med dem fant de ut at de skulle prøve å gå rundt Strøslifjell. Vi så to av dem på returen, og to hadde gått rundt. Da hadde jeg spor å gå i. Slang meg av gårde etter frokost. Sol blå himmel og godt feste. Det var en lett tur til Tytetjern. derfra snirklet løypa seg mellom trærne til jeg stod i enden av veien. Der kom også et skuterspor opp. Det var å følge i skutersporet til Skaret og opp til Skartjern. Sikkert spor til toppen av Strøsli. Jeg fulgte min rute. Fra Skartjern til Sauli var det noen få skispor og ett skuterspor. Da ble det Off Piste! Ned lia var det gode forhold så jeg lot det stå til og satte et flott telemarksspor ned. Derfra til Strøslisætra vekslet det mellom skare og litt løssnø. Lett å gå og lett å kjøre i kneiker og staup.
Det var fra Strøslitjern og ut dalstrima moroa var. Første feltet krevde gode telemarks- og staupekjøringsferdigheter. Trangt og buskas å stå i mellom. Uklart hva som kom bak neste tre! Så for jeg i sporet etter de andre. Ned i storskogen og under barheng og annet gruff. Det gikk litt på tjoheien. Da jeg kom til bekkemøtet fra Buvatnet, fulgte sporet elva nedover. Det var lettvint, men staupete og hensyn til elvas åpnefelter. Jeg svingte av fra sporet og fulgte nede i elva. Det gikk lett og så stod jeg på kanten. To meter ned til en høl, uten noe å kjøre i på siden. Liten retur og klatring før jeg kunne fortsette turen. Jeg fulgte sporet hele veien, de andre hadde omgått Buvassfossen. Jeg var ikke under den, men fant meg en vei over Suluvassmoen og til Strøselvi. Der var spor opp over Suluvatnet og hjem. En god tur i laussnø og morsomme skiforhold.

Fjerde greie - de nære tinga
Vi sto andre dagen på plattingen. Var kommet ned fra Trytetjern. Så på solens gang ned mot Gørrbuflagin. Det gikk mot skreddertimen. Sola forsvant bak fjellet. Det lystet sterkt. Vi kunne se hvordan solen lyste opp deler av dalen og der det var andre farger. Det skinte sterkt. Det var da vi oppdaget sølvgranene. Sølvgraner. De er jo grønne og kanskje kledd i hvitt av Konf Vinter. Ikke disse. Solguden Ra har sine egne sølvgraner. De står på Gørrbuflagin. Helt på kanten mot øst, ikke langt unna Fesalskaret. Der står de og du ser dem kun om våren og i solnedgang. Sola er ikke skikkelig nede enda. Bare nede i dalen er den vekk. Da kan den enda lyse og lage sine fargespill i granene. Vakkert!

Månen skinner ved påske. Da vi kom sto den opp i tjueen tiden. Det ble seinere og seinere hver dag. Likevel er det noe trolsk over skogen når månen kaster sitt hvite bleke lys over skogen. Det er godt noek til å gå hvor som helst uten ekstra lys. Men det er ikke sterkt og varmt. Kaldt og blekt er lyset. Skyggene vare og mørke. Mørkt bak dem og. De vet aldri hva som er der inne i skogen og det er natt. Det er nattedyra som regjerer og oftest er det rovviltet. En fredfull stemning var det hver kveld. Mye stjerner og månelyse inn av vinduet. Vi så ikke noe til nattedyra. Hørte dem heller ikke denne gangen.

I fritt fall!

Snøsmeltingen var i gang da vi var der. Vi så det jo, spesielt på taket. Tenk det var ikke mye snø, men sola fikk tak i bølgeblikket. Varmet det opp og smeltet snøen fra undersiden. Vannet rant nedover under snøen. Ble kaldt og strivt. Ble til is. Det som kom frem til kanten var så kaldt at det velte ned over kanten. Slapp ikke taket. Stivnet og ble til is. Nye dråper kom etter og det vokste. Den ene istappen etter den andre kom på vestveggen. Hver dag vokste de litt. Den ene ble lengre enn den andre. Andre dagen vi var der talte vi den lengste i antall stokker nedover hjørnet. Fem stokker ned fra taket. Dagen etter seks. Fjerde dagen var den åtte stokker ned. Da vi dro var den lengste istappen, den på hjørnet, hele veggen i lengde. Kulda lot dem ikke brekke av og slippe til jorda. De bare vokste solvarmen og nattekulda. Kan tenkes den nådde snøen i en eneste lang isstang!


Takk for en fantastisk påske i Vassfarets dype dal.

Besøk!

Vi satt ute i sola. Palmesøndann og dette var andre gode soldagen så langt. Det var mulig å sitte ute og kjenne at sola varmet i ansiktet. Javel, -19 i gårmorges og bare -12 i dag. Skiene var brukt begge dager, Ingen fantasiturer å snakke om, men vi hadde nå vært ute og kjent kroppen leve og solen varme ute på isflaten.

Da satt vi der i sola, foran badstuen, åt litt småmat. Ditto oster og kjeks, akkurat som dagen i forveien. Da hadde vi også sittet samma sted. Smula med kjeks og spist ost. Det var betre i dag. Varmere i sola. Og der mellom borda i terrassen dukket den opp. Først en liten snute som stakk opp og så kom resten. Pilte bortover terrrassebordet. Ble stående inntil skistøvlen hass far. Liten spisssnute. Brun i pelsen, kanskje litt grå i leten mot beina og undersiden. Snuste rundt seg, så seg om, litt usikker. Så forsvant den ned under terrassebordene igjen. Vi moste litt av en kjeks og strødde på terrassebordet. Vente. Mobilkameraene kom opp. Dette skulle foreviges. Så stakk spissmusa nasen opp igjen. snoket til seg en liten kjeksbit og forsvant. Så snuten flere ganger opp mellom terrassebordene. Så kom den nesten helt opp og tok med seg en større kjeksbit og forsvant ned igjen.

Og vi ventet. Så vi noe mer? Nei, den hadde fått lunsjen sin den også. Vi lot nå smulene ligge og den var nok tilbake og hentet mer ut gjennom dagen.

Nye ski 2

Vi var på tur nedover Slasætervegen. Det kom en kommentar. "Det er ikke noe særlig å gå på feller! Jeg tror jeg har fått gnagsår." Ups, klokka var omlag 1940. Vi hadde gått kilometeren nedover vegen mot Trytebu. Joda, N hadde jomfruturen med nye ski og støvler. en kilometer og gnagsår. Å gå med feller var et valg jeg gjorde. Visste at sporet var hardt og ujevnt. Å skli ned på blanke ski og med noe klister midt under. Risikosport. Det var bedre med kontrollert tempo nedover.

Vi skle oss ned og ordnet oss. Støvlene var både nye, stive og kanskje litt store. Vi så på det og nappet ut ekstra sålene. Da sank foten lengre ned i. Kanskje en del av en løsning. Litt ut på kvelden var det klart at gnagsår var det ikke, men to pene vannblemmer, en på hver hæl. De ble punktert og plastret.

Dagen etter opprant med overskyet vær og passelig kaldt. Ikke vær for soling, men flott for å gå på tur. Med tanke på vannblemmene så tok vi en beslutning om ingen langtur denne dagen. Hæler ble ettertrykkelig tapet med sportstape. De ble lagt så huden skulle ligge i ro. På med sokker og ekstra stramming av støvlene. Hælen i gulvet og dro til litt ekstra. Tro om det var noe? Ingen feller i dag på skiene. Skiene ble varmet opp inne og vi la på litt universal-klister. Dro ovnsvarmt klister ut. Lite strøk med festevoks opp på det. Det skle godt nedover elva. Et par steder hadde den løka seg og frosset på igjen. Ble litt snirkling nedover elveisen. Over Suluvatnet kunne vi stake. Holdt vi skia i det gamle sporet mitt hadde vi en hardpakket snørygg å stå på. Ved siden av var det løst. Vi gjorde vendreis fra Dreparhølen. Pass lang stubb for denne dagen. Og hælene i nye støvler? Kombinasjonen sportstape og kraftig stramming fungerte. Ingen ekstra merker i dag.

N ble att nede og leste bok. Jeg samlet inn feller etter mink og mår. Slengte på skifellene. den korte varianten, selvlaget. Det fungerte godt oppover. Ingen mår eller mink i noen av fellene. Fellekassene ble stående med åte. Logget dem inn på gps. Da veit jeg hvor de er til neste år. Oppe under høgfossen var det en egen stemning. Det begynte å snø. Det var bare å følge elveløpet ned. Det gav noen fine snirklinger nedover i elveløpet, over tvilsomme snøbroer og isskulpturer. Den siste betan ned skrubbet fellene ekstra. Ikke merkelig, selvlaget, og den ene fellen hadde klumpet seg ved feste. Litt lite fellelim kan ha vært problemet.
Nede ved Trytebu stod det et følge på elveisen. De kom oppom i tur og orden. Snakket litt før de dro videre. DNT-folk på trekanttur. De hørte til i gruppa som etablerer Fønhuskoia. Jeg anbefalte dem sporet vårt opp. Det var ikke spor over Øvre Trytetjernsvelta. De fulgte anbefalingen. Snakket om rutevalg og jeg anbefalte dem neste gang å gå over Suluvasskoia og opp skogsbilveien. En slakere og snillere stigning fra Suluvatnet og til Støen.

Søndann opprant med knall blå himmel og sol. Skal ikke glemme de 22 minusgradene heller. Vi endte med en relativt rask frokost. Så skle vi ned til Suluvatnet. Rigget oss til på Flå-sida og lot solen varme ansiktene våre. Den kalde nordavinden kjølte ned det den kunne. Kjente det kalde draget over venstre kinn. Kjente det isne og følelsen av at det ble stivt. Så gav vinden seg og igjen bredte varmen seg. Så ett nytt vinddrag. Gradestokken hadde krabbet oppover, men likavel kaldt ble det. Den kalde nordavinden fortalte klart og tydelig at, joda det er mars fortsatt. Vi holdt stand en stund, før vi endte på benken på plattingen. Le av hele Trytebu gav en mye varmere opplevelse.

Opp til bilen satte vi på feller igjen. Det gjorde turen lettere. Da vi var oppe på flatene skrellet N av fellene. Hvordan var både ski, støvler og føtter. Kjente at vi hadde gått i motbakker, ømt på hælene. Likevel ikke noe å klage over. Får satse på at støvlene blir inngått og ikke gnager til påske.

Nye ski

Bildøra smalt igjen. Klokka var litt over elleve på lørdann første helga i mars. Utenfor bilen stod to karer. Det blåste friskt, veldig friskt fra nord. Mildt og antydning til sol i skydekket. En kompis vart med inn i Vassfaret for å vekke feller og oppleve noe av villmarken der inne. Han hadde nye ski og med kortfeller. Nye støvler også. Det var en interessant liten oppleving da vi sto innover vegen mot Slasætervegen. Med litt universalklister under skia hadde jeg godt feste og gli det var bare å stake innover på skuterløypa. Kompisen hang litt etter. Fellene skrubbet no grasalt i den harde løypa. Feste tok nedi snø og is. Fellene gir feste i moter, dog du må omtrent gå ned bakkene også.

Da vi kom til bakkene ned mot Suluvatnet blei det noe betre. Der var det så bratt at det gle da noe. Det å sette ned lia mot Trytebu ble og en liten øvelse i å finne gode spor. Hardt og isete gjorde at du ikke kunne sette ned i sporet. Det ville gitt muligheten for et nærare bekjentskap med gran- og furulegger.

Vel nede kastet vi oss om, fyrte i omen, pakket inn saker og henta vatn, før vi igjen dro oss ut for å sjå til feller. Vi slang med oss det vi trengte for å fiske på isen også. Så tok vi fatt i traseen opp mot Strøsdammen. Det var lett terreng til bakkene før Benterud. Derfra ble det kronglete og litt leit med ski. Den siste fella stod under Høgfossen. Stod på kanten hundre meter nedenfor. Staupete og bratt, med pulk. Smil om munnen og så kastet jeg meg utfor. Ble stående på muren. Deilig å kjenne staup og bratte på ski. Sela av og sjekket den siste fella. Tomt i alle.

Lurte kompisen utfor kneika ned mot elva. Han vart ikkje sremt av det. Så var det vegen videre til Trytetjern. Nede i elva var det nja, farbart og krysningsmulig. De lærde kan sikkert diskutere. Vi fann en plass. Elva hadde frøse, løka seg og frøse att. Vi fikk et godt trinn ned for så å gå opp att. Klukkinga av elva under isen var vel ikkje anna enn illevarslende. Det knaka ikkje noe og stavtak fekk vi. Dro oss opp på andre sida. Snirklet oss ned til en plass å komme opp. Halvmeter bredt før du endte i ett høl i elva, joda, fram kom vi og opp i Trytetjernsåsen gikk me. Så på karte og for skauleis til tjernet. Det å tråkke eigne skispor tar sin tid. Litt fast i overflata og sukker under gav sein framdrift. Jeg med 2/3-dels feller og han med kortfell. Nja, kortfell har en underlig svakhet. Er det laust så henger du på fram- og bakski. Da har du ikkje feste. Tru om det var en som kjente på den! Kan jo også nevne at Trytetjernsåsen er mer kupert enn flat. I et greit solgløtt, med en kvikklunsj i neven ble vi enige om å finne en mild vei. Ikkje bratt takk! Vi snirklet oss innover og kom over kanten. Da var det bare å følge linja og frem til Trytetjern kom vi. Der møtte vi vinden også. Frisk bris, nja kanskje kuling midt i trynet. Vi fant oss en leplass, fyrte bål, grillet pølser og hadde en god utelunsj.

Turen ned til Trytebu gikk lettere, det frøs på og vi fikk en hardere hinne oppe på snøen, nær at den bar. Vi rundet av dagen med å stå ned Trytetjernsbekken. Åpen og lett å stå ned. Med feller dessverre for lite fart og lomekjøring.

Dagen etter opprant med sol og litt minus. Denne dagen ble brukt til å leke på ski i en gammel hogstflate. Ski og feller skulle utforskes. Kompisen fant at joda, skia kunne han like betre denne dagen. Fikk mer trua, det handlet mer om å finne ut av når og hvor feller passer og når smøre med voks og klister.

I det hele to gode dager i Vassfaret, ikke sant OEH?

Påskevær i februar!

Jeg sendte en liten note på lørdann aften. Den sendte jeg fra Slakollen, næraste flekken med mobildekning og dryge 400 høydemeter oppover.
Jeg fikk et rolig og slitsomt helgeskøtt. Eneste spor av folk innenfor Slasætervegen var langs med Strøselvi. Det var gått forlengesiden. Elva hadde løka seg og fryst att. Spora ble borte og kom att lengre borte. Mellom spora var det ny isflate med 5 - 10 cm snø på.
Lørdann fikk jeg gråvær og med noe snø i lufta. Mildt. Veldig mildt, +3 grader. Det er varmt i slutten av februar. Jeg hadde en jobb å gjøre. Jeg hadde spurt skogeieren om lov å sette ut mårfeller. Ideen bak er å ta ut noe av små rovviltet for å bedre overlevelsen av skogshøns og ryper. Jeg fikk lov til å sette ut feller. Det var det denne lørdann skulle brukes til. Jeg var oppe i åtte tida. Det var bare å klargjøre feller og det som skal til de ulike fellesettene. Spente pulkas bakom og truger for å ta seg frem. Det var lettere enn ski, dog du merka både pulk og tung fuktig snø. Jeg tok meg oppover skogen langs med elva. Fant en naturlig plass til første fella. Uten erfaring i fellefangst er det litt "lotto". Videre opp elva en plass der jeg hadde sett minkspor før. Der fant jeg en passende plass. Ups, noe var falt av pulken. Da var det bare å gå baklengs og plukke opp det som var mistet. Ekstra tur kunne jeg godt spare meg for. Så var det å leite opp en ny plass til mårfelle. Inn i granskogen og gammelskogen. Etter å ha svinset fram og tilbake fant jeg en plass. Ikke mange meterne unna var det at gammelt mårspor. Kanskje en ideell plass? Så var det videre innover i lia og opp.  Ny plass ble funnet. Nå i yngre skog, inn mot en bergvegg. Kanskje ikke ideelt. Kan så være dette gjøres for å lære. Siste minkfelle ble satt nede ved elva igjen. Det en kanskje tenkte var en grei økt ble både lang økt og slitsomt. Jeg tok returen til Trytebu og lunsj.
Det ble en grei hvil inne. Etter en kort skitur i det gamle skisporet nedover elva gjorde jeg mine forberedelser for kvelden. Lovet et bilde av månen til min kjære. Det var meldt om klarvær og flott måne. Vel, utsikten for det var dårlig.
Startet noe før åtte på kvelden. Turen var til Slasætra. Uten skifeller og litt usikkert føre fant jeg noe som gav feste. Så bar det oppover. Månen kom og gikk. Stort sett skjult eller dekket av skyer. Enkelte sterke gløtt av månen. Det var ikke noe å mase for, det steg godt hele veien. Det er en eneste lang motbakke. Et gode var at reinsgjeterne hadde kjørt skuter på veien, og helt oppe ved sætra hadde folket der og vært med skuter. Da var det lett å gå til toppen av Slakollen. Varm, svett og fornøyd med kveldsinnsatsen. Der oppe møtte jeg vinden. Det dro surt fra Nord. Ingen kraftig vind, men kald mot en svett kar. Som alltid ellers, av med jakke, på med ullskjorte og jakke på igjen. Ingen sjanse å ta med nedkjøling. Månen var nærmest fraværende. Ingen gode muligheter for å få årets månebilde.

Jeg kom hel ned og det gikk radig. De 450 høydemeterne i hard skuterspor svingte det godt av. Kroppen var sliten da den endte på brisken.

Søndann opprant med aning med skyer. Sola svidde dem vekk og etter frokost kunne jeg ta turen ned til Suluvatnet. Isfiske og en slak dag var tanken. Isfiske ble så der. Det var jo lannnnng grunt der jeg prøvde meg. Feil sted. Solen brant som i påsken. Jeg tillot meg å slumre i sola. Slengte meg ned en tur til Dreparhølen. Kan jo ikke sitte i ro. Da ble det en sporstolpe over isen.

Jeg var litt forundret. Siste helga i vinterferien. Jeg hadde trudd at noen hadde benyttet Fønhuskoia og tatt turen nedover dalen. Nei, ingen fra hyttene ved Støen hadde vært nedover, og ingen fra Vassfarplassen og der omkring, oppover dalen. Ska tru folk er avhengig av spor laga av maskin. Ja, da får vi fortsatt fred og ro ved Velta.

Endelig er veien tatt opp!

Februar er snart forbi. Veien er igjen åpen til Strøsdammen. Da var det bare å slenge seg avgårde. N skulle i 40-årslag. En tur alene. Det var lenge siden sist. En underlig følelse, rart å gå inn uten følge. Månen var delvis dekket av skyer. Greit med lys lell. Hodelykta behøvdes ikke. Kom inn i ni-tiden. Grov fram døra. Forunderlig snø. Hardt lag i toppen. Den hadde bæreevne. Men det under. Sukkersnø, null hold og renner ut i alle retninger. Det er tidlig for slik snø. Nørte i omen og grov gangstiene osv. Var noe mer å hente i bilen, seig tur ut att. Vrient skiføre og egenbrøyet spor. Førstemann innen for slasætervegen.
Lørdag startet tidlig. Fått lov av a Kjersti Storruste å sette feller etter mink og mår. Var ute i ti-tiden. Holdt på med fangstplasser det meste av dagen. Tok tid og tungt å gå selv med truger. Etter innelunsj  fikset jeg noen små ting i koia, før jeg kledde meg og for ned til Suluvatnet før middag. Lovet N et måneskinnsbilde. Det spørs, overskyet i hele dag og kun snev av blå himmel. Nå har jeg spent skiene på for en snarlig tur til Slasætra. Derfra har du mediedekning. Satser på oppklaring.