Påskevær i februar!

Jeg sendte en liten note på lørdann aften. Den sendte jeg fra Slakollen, næraste flekken med mobildekning og dryge 400 høydemeter oppover.
Jeg fikk et rolig og slitsomt helgeskøtt. Eneste spor av folk innenfor Slasætervegen var langs med Strøselvi. Det var gått forlengesiden. Elva hadde løka seg og fryst att. Spora ble borte og kom att lengre borte. Mellom spora var det ny isflate med 5 - 10 cm snø på.
Lørdann fikk jeg gråvær og med noe snø i lufta. Mildt. Veldig mildt, +3 grader. Det er varmt i slutten av februar. Jeg hadde en jobb å gjøre. Jeg hadde spurt skogeieren om lov å sette ut mårfeller. Ideen bak er å ta ut noe av små rovviltet for å bedre overlevelsen av skogshøns og ryper. Jeg fikk lov til å sette ut feller. Det var det denne lørdann skulle brukes til. Jeg var oppe i åtte tida. Det var bare å klargjøre feller og det som skal til de ulike fellesettene. Spente pulkas bakom og truger for å ta seg frem. Det var lettere enn ski, dog du merka både pulk og tung fuktig snø. Jeg tok meg oppover skogen langs med elva. Fant en naturlig plass til første fella. Uten erfaring i fellefangst er det litt "lotto". Videre opp elva en plass der jeg hadde sett minkspor før. Der fant jeg en passende plass. Ups, noe var falt av pulken. Da var det bare å gå baklengs og plukke opp det som var mistet. Ekstra tur kunne jeg godt spare meg for. Så var det å leite opp en ny plass til mårfelle. Inn i granskogen og gammelskogen. Etter å ha svinset fram og tilbake fant jeg en plass. Ikke mange meterne unna var det at gammelt mårspor. Kanskje en ideell plass? Så var det videre innover i lia og opp.  Ny plass ble funnet. Nå i yngre skog, inn mot en bergvegg. Kanskje ikke ideelt. Kan så være dette gjøres for å lære. Siste minkfelle ble satt nede ved elva igjen. Det en kanskje tenkte var en grei økt ble både lang økt og slitsomt. Jeg tok returen til Trytebu og lunsj.
Det ble en grei hvil inne. Etter en kort skitur i det gamle skisporet nedover elva gjorde jeg mine forberedelser for kvelden. Lovet et bilde av månen til min kjære. Det var meldt om klarvær og flott måne. Vel, utsikten for det var dårlig.
Startet noe før åtte på kvelden. Turen var til Slasætra. Uten skifeller og litt usikkert føre fant jeg noe som gav feste. Så bar det oppover. Månen kom og gikk. Stort sett skjult eller dekket av skyer. Enkelte sterke gløtt av månen. Det var ikke noe å mase for, det steg godt hele veien. Det er en eneste lang motbakke. Et gode var at reinsgjeterne hadde kjørt skuter på veien, og helt oppe ved sætra hadde folket der og vært med skuter. Da var det lett å gå til toppen av Slakollen. Varm, svett og fornøyd med kveldsinnsatsen. Der oppe møtte jeg vinden. Det dro surt fra Nord. Ingen kraftig vind, men kald mot en svett kar. Som alltid ellers, av med jakke, på med ullskjorte og jakke på igjen. Ingen sjanse å ta med nedkjøling. Månen var nærmest fraværende. Ingen gode muligheter for å få årets månebilde.

Jeg kom hel ned og det gikk radig. De 450 høydemeterne i hard skuterspor svingte det godt av. Kroppen var sliten da den endte på brisken.

Søndann opprant med aning med skyer. Sola svidde dem vekk og etter frokost kunne jeg ta turen ned til Suluvatnet. Isfiske og en slak dag var tanken. Isfiske ble så der. Det var jo lannnnng grunt der jeg prøvde meg. Feil sted. Solen brant som i påsken. Jeg tillot meg å slumre i sola. Slengte meg ned en tur til Dreparhølen. Kan jo ikke sitte i ro. Da ble det en sporstolpe over isen.

Jeg var litt forundret. Siste helga i vinterferien. Jeg hadde trudd at noen hadde benyttet Fønhuskoia og tatt turen nedover dalen. Nei, ingen fra hyttene ved Støen hadde vært nedover, og ingen fra Vassfarplassen og der omkring, oppover dalen. Ska tru folk er avhengig av spor laga av maskin. Ja, da får vi fortsatt fred og ro ved Velta.