Nye ski 2

Vi var på tur nedover Slasætervegen. Det kom en kommentar. "Det er ikke noe særlig å gå på feller! Jeg tror jeg har fått gnagsår." Ups, klokka var omlag 1940. Vi hadde gått kilometeren nedover vegen mot Trytebu. Joda, N hadde jomfruturen med nye ski og støvler. en kilometer og gnagsår. Å gå med feller var et valg jeg gjorde. Visste at sporet var hardt og ujevnt. Å skli ned på blanke ski og med noe klister midt under. Risikosport. Det var bedre med kontrollert tempo nedover.

Vi skle oss ned og ordnet oss. Støvlene var både nye, stive og kanskje litt store. Vi så på det og nappet ut ekstra sålene. Da sank foten lengre ned i. Kanskje en del av en løsning. Litt ut på kvelden var det klart at gnagsår var det ikke, men to pene vannblemmer, en på hver hæl. De ble punktert og plastret.

Dagen etter opprant med overskyet vær og passelig kaldt. Ikke vær for soling, men flott for å gå på tur. Med tanke på vannblemmene så tok vi en beslutning om ingen langtur denne dagen. Hæler ble ettertrykkelig tapet med sportstape. De ble lagt så huden skulle ligge i ro. På med sokker og ekstra stramming av støvlene. Hælen i gulvet og dro til litt ekstra. Tro om det var noe? Ingen feller i dag på skiene. Skiene ble varmet opp inne og vi la på litt universal-klister. Dro ovnsvarmt klister ut. Lite strøk med festevoks opp på det. Det skle godt nedover elva. Et par steder hadde den løka seg og frosset på igjen. Ble litt snirkling nedover elveisen. Over Suluvatnet kunne vi stake. Holdt vi skia i det gamle sporet mitt hadde vi en hardpakket snørygg å stå på. Ved siden av var det løst. Vi gjorde vendreis fra Dreparhølen. Pass lang stubb for denne dagen. Og hælene i nye støvler? Kombinasjonen sportstape og kraftig stramming fungerte. Ingen ekstra merker i dag.

N ble att nede og leste bok. Jeg samlet inn feller etter mink og mår. Slengte på skifellene. den korte varianten, selvlaget. Det fungerte godt oppover. Ingen mår eller mink i noen av fellene. Fellekassene ble stående med åte. Logget dem inn på gps. Da veit jeg hvor de er til neste år. Oppe under høgfossen var det en egen stemning. Det begynte å snø. Det var bare å følge elveløpet ned. Det gav noen fine snirklinger nedover i elveløpet, over tvilsomme snøbroer og isskulpturer. Den siste betan ned skrubbet fellene ekstra. Ikke merkelig, selvlaget, og den ene fellen hadde klumpet seg ved feste. Litt lite fellelim kan ha vært problemet.
Nede ved Trytebu stod det et følge på elveisen. De kom oppom i tur og orden. Snakket litt før de dro videre. DNT-folk på trekanttur. De hørte til i gruppa som etablerer Fønhuskoia. Jeg anbefalte dem sporet vårt opp. Det var ikke spor over Øvre Trytetjernsvelta. De fulgte anbefalingen. Snakket om rutevalg og jeg anbefalte dem neste gang å gå over Suluvasskoia og opp skogsbilveien. En slakere og snillere stigning fra Suluvatnet og til Støen.

Søndann opprant med knall blå himmel og sol. Skal ikke glemme de 22 minusgradene heller. Vi endte med en relativt rask frokost. Så skle vi ned til Suluvatnet. Rigget oss til på Flå-sida og lot solen varme ansiktene våre. Den kalde nordavinden kjølte ned det den kunne. Kjente det kalde draget over venstre kinn. Kjente det isne og følelsen av at det ble stivt. Så gav vinden seg og igjen bredte varmen seg. Så ett nytt vinddrag. Gradestokken hadde krabbet oppover, men likavel kaldt ble det. Den kalde nordavinden fortalte klart og tydelig at, joda det er mars fortsatt. Vi holdt stand en stund, før vi endte på benken på plattingen. Le av hele Trytebu gav en mye varmere opplevelse.

Opp til bilen satte vi på feller igjen. Det gjorde turen lettere. Da vi var oppe på flatene skrellet N av fellene. Hvordan var både ski, støvler og føtter. Kjente at vi hadde gått i motbakker, ømt på hælene. Likevel ikke noe å klage over. Får satse på at støvlene blir inngått og ikke gnager til påske.