Løypepatrulje

Hva overskriften har med dette å gjør får vi komme tilbake til. Det ble tur allikevel. Meldt fint vær, hvert fall fredagen og lørdagen. Da burde det være rom for noen bilder av det bedre og med med måneskinn kunne det bli rom for nattbilder.
Kom inn på fredagen, Rigget for kun ett døgn. Sjekket ut med Elling, det var brøytet og antagelig helt til Strøsdammen. Da ble det lit mer "easy pisi". Å tråkke løype fra Godvatnet 7 km er et karsstykke, fra Strøsdammen lett som ikke noe. Der fra er det kun 2,7 km. Brøytekantene anviste 50 - 60 cm med snø. Det lovet greit. En av hyttene var det folk på. Ellers lite spor av folk.

Månen hang over Bringen

Ikke et enda spor av folk på Strøsdammen. Månen hang på himmelen og lyste opp terrenget. Det var 10 - 12 grader kaldt. Skia hadde blå ekstra under, det ville duge.
Her var jeg første mann til å sette spor i terrenget i år. Ikke spor over dammen, ikke spor videre mot Suluvatnet. Da var det bare å slenge sekken på ryggen og begynne på turen ned. Det var så der hold i snøen, søkte i til midt på leggen. Da var det ikke helt krise for da bar det endel. Så var det å skyve og løfte skiene, en etter en, så var det bare å holde det gående. En elg hadde gått der i veien. Fulgte det, ofte ikke det beste å gå i. Blir å ujamt å gå i. Med såpass lite snø fungerte det. Elgen hadde gått litt på kryss og tvers. Det var bare å holde en god rett linje. Det var fint. Månelys, svett i panne og kaldt. Akkurat hva forkjølelsen trengte. Da var det en opplevelse av å leve. Var ikke sig i skia i det hele tatt. Det ble å løfte og tråkke hele veien. Da jeg biket over kanten og nedover veien ble det lettere. Veien falt og da ble det mindre jobb.
Inne var det 12,7 minus og ute, det samme. Ble å fyre opp, lufte ut fuktig luft, fylle på med ved og rigge til. Drøyde noe og kl 00.00, tok jeg med stativet og kamerat ut. Ut til fotomotivet. Det jeg skal følge neste året. Ble litt jobb å gå opp på truger. Fant en passende plassering av stativet og surret det fast til en bjørkestamme.

Sol i Gørrbuflagin

Kjølig inne fortsatt. Ble å legge mer i omen. Sikre at den holdt seg gjennom natta. Satte klokka på 0700. Skulle ha morgenbilde også av motivet. Kjente at det ble kjølig før klokka ringte. Da var det å vrenge seg ut og legge mer i, åpnet trekken litt. Da klokka ringte var det kun å vrenge på seg klea, mer ved i ovnen, mer trekk og ut i morgenkulda. Minus 14.
Frokost og så tilbake til overskriften. Løypepatrulje er det få som kjenner til. Alle går i maskinpreparerte løyper. Må tilbake til farfar. Han gikk løypepatrulje for Skiforeningen. Det var den gang 50 km i Holmenkollen gikk i sløyfer av 25 km. Der i 30-åra var det egeninnsatsen til løypepatruljen som avgjorde sporet til løperne. Løypepatruljen var en gruppe på 4 - 5 mann. En til å brøyte. Neste gikk bak og med en ski i det oppgåtte sporet. Den andre utafor. Tredjemann det samme, men på den andre siden av sporet. De to siste gikk opp selve sporet. Da fikk alle skiløperne spor og stavfeste. Da unngikk man den smale renna når alle går i samme sporet. Det var det jeg gjorde etter frokost. Gikk opp til Strøsdammen og ned att for å gå opp en skikkelig såle og skape spor for vinteren. Da kan det bli lett med pulk de neste turene.

Med Blåfjell i sikte langt der bak

Så var det å avslutte denne turen med litt rydding og en siste omgang med motivet. Strøen hadde løka seg og bekkene var i ferd med det samme. I myrene var det fortsatt vått, det viste skistavene. Får regne med at kulda synker inn i bakken slik at vi trygt kan gå på isen og de store myrene.

Forkjølelse i langdrag........

Den kom etter forrige tur i Vassfaret. Det ar 15. - 16. oktober. I dag er det 9. november. Det har bølget fra snørr og hoste til nesten frisk. Så var det på han igjen! Lei og nå er det jo vinterføre. Skiene bør komme ut og på snøflaten. Dau i kroppen. Mandag var det en hustri kropp som satt på jobb og små frøs. Være hukren og krimfull druge 4 uker, da er det rom for å bli lei.
Snø i Vassfaret, han Thomas Mørch med prosjekter i hallingdalen. Flotte bilder og ulike tanker om prosjekter. Sjøl har jeg et prosjekt for året. Samme motiv 12 måneder. Det skal følges opp og ordnes med. 7 km inn og 7 ut att.  Sitter og blar i boka "kona mi" og får slike tanker om bilder og motiver der inne i Vassfaret eller andre steder, Draumer om å ta de gode bildene.

Til helga er det meldt betre vær. Sol på lørdann .....

Tru om kroppen har krauna seg og er klar for en drøy tur til helgeskøttet. Får kjenne etter og se, ellers må det vel bli neste helgeskøttet. Ellers er vi over på nyåret. Vi får se....

I forkjølelsens tegn!

Vi hadde en avtale med en håndtverker på Finnskogen på forrige fredag. Tok fri fra jobb og skulle ta det med ro. Hele uken forut i forkjølelsens tegn. Det skulle vel gå over til helga. Det var en slak fredag der den ene og den andre hadde lite ork og forkjølelsen satt i kroppen. Snekker'n måtte utsette til lørdagen så da kunne vi fade ut.
Eneste gode tiltak den dagen var at jeg hadde investert i en barkespade. Har du slikt å gjøre så fører du vel den og. Da var de ut og skrelle de stokkene vi tok hjem sist. Stablet dem om og tok turen ut på Ølvikodden. Der var flere nedblåste trær å handtere. Det var lett å skrelle bark av trærne som hadde ligget et par år. Litt fuktige under barken og så var det bare å få tak. Da ble fire renset rimelig greit.

Lørdagen kom og gikk. Litt sein frokost og trivelig møte med snekker'n. Tanker om det sko kunne gjøres og ideer som gjerne skal realiseres. Vi tygde litt på løsninger og ideer. Det er slike bærende konstruksjoner som må vurderes. Ikke en endelig svar, dog langt lettere å se at ideene kan realiseres.
Så dro han og vi åt lunsj og deretter ut på Ølvikodden igjen. Nå med motorsaga i handa. Stokkene skulle kvistes og deles. Det gikk greit ei stund. Så smatt kjede av nebbet på saga. Det var som f.... Tilbake til hytta for å skru og mekke. En skure hadde løsnet og da ble kjede slakt og hoppet av. Det ene var å få alt på plass. Så var det kjedebremsen som var i fastlåst posisjon. Til å skru og mekke mer. Nå skulle han Thomas vært her! Fant rette stede, endret på saker og ting. Skulle sette fjære på plass. Kun dytte den det siste inn og sett på dekslet igjen. ..... og der reiste den! ..... Smatt ut av posisjon, i bue ut av synet, hørte han traff terrassegolvet før den landet i lyngen. Ja, jeg hørte den landet i lyngen. Lettere oppgitt.
Skrudde saga sammen, og fikk jo bruke opp bensin og kjedeolje. Ut på Ølvikodden og jobbet seg gjennom til saga var tom for bensin. Da var det greit å stanse. Dro med endel heim til gards og resten ble lemmet opp der ute. Sliten og tunk i forkjølelse ble det noe tamt arbeid.
Søndagen var ikke bedre. Eneste var kanskje at det fortsatt var overskyet ute og litt plussgrader. Rydde inne og ute. Foring av småfuglene måtte gjøres oppatt. De har det travelt med å tømme fuglemateren. Større må lages tenker jeg. Var ute på Ølvikodden igjen med treklypene. Da ble to nivåer der ute dratt tel gards og lagt på samlingen. Nå har sjølingan noe å gjøre til de kommer.

Neste tur må bli i betre form, ikke et bildet eller tur :-(  det er jo langt utafor det normale.

Og når kommer vinteren?

Er vinteren i anmarsj? Tja, det strides sikkert de lærde om. Det er jo klimautfordringer så det holder og Trump mener noe annet. Vi var innover i Vassfaret. Kanskje siste turen i år. Det kommer jo an på vinterens snøfall og korte dager. Vi får se hva som kommer.
Snø lå så vidt over Reset, det var jo som antatt. Mengder var de jo ikke, kun litt tynt, akkurat nok til at det var glatt i veien og det var det.
Stjernene viste seg på himmelen, vi ønsket oss nordlys. Det var kjekt med hodelykter ned til Stallen. Det var jo blitt mørkt oktober mørkt. Og så var det likevel lyst.
Vi kom inn til -2 ute og 4 inne, kunne vært verre. Her nede i dalen var det tørt og stilt. Ikke liv fra andre følk. Søsterhjemmet lå stilit og mørkt. Gjorde oss ikke noe. Trives slik, i det stille og å slippe å ta hensyn til annet enn naturen. Ikke snø på baken, myra frøsen så den bar. Tenk det, den myra som vi nå søkker i den bar oss. Skal se barfrosten var kommet for i år.
Kveld gikk over i natt, det mørknet det det kunne, stjernene gav lys. Vi la oss med tro på dagen etter. yr.no kan en jo stole på! Det kan man jo tro, da vi våknet neste dag var det grått. Skyene hadde seget inn i løpet av natten. Hadde holdt seg lavt. Hang  langt ned i Bringen da vi så ut. Ikke mye å spare på det. Vi lot tiden gå til frokost og valg av tur. Håp om blå himmel i høyden. Da jukset vi oss halveges opp til Slasætra og gikk veien opp. Vi steg opp i et rimet landskap. Rimet hadde lagt seg på trær og busker. Ett tynt lag nede. Mer jo høyere vi kom. Vinden hadde dratt litt i løpet av natta. Alt rimet la seg på ene siden av greinene. Det hadde blåst fra syd.

Vi fulgte stien mot Søbekksætra. Så kom skyene sigende igjen. Ikke fort, bare langsomt sig inn over toppene. Surtind så vi ikke. det bare kom langsomt nedover. Vi vendte om og var innom sætra, Slakollen ble besøkt før vi gikk i retning av Slafjell, Svingte av og i en bue ned til veien igjen. En passe tur.
På vei ned møtte vi Kjersti Storruste. Hun var godt fornøyd, med elgfall inne på kollene var det en grei dag i elgjakta.
Tanker om fotoprosjekt har jeg hatt i hode. Ett motiv, ett år. Jevne besøk og bilder på flere tidspunkt på dagen. Så var det rette motiv da. Har hatt ett i hode. Det får bli med det, da er det mulig å nå det alle 12 måneder i året. Blir nok en og annen ensom tur inn over til vinteren.

Vi så an søndagen. yr.no lovet oss gråvær også den dagen. Denne dagen holdt de det de lovet. I løpet av natta var vi ute en liten tur. Tynt snølag lå der mellom Stallen og skåla. Akkurat nok til å få snø under skoa, og da var det fotefar etter en i stien. En påminnelse om at det er vinter rett om hjørnet.
Elva var åpen. Den hadde ikke latt seg merke med kulda enda. Det vil si, noen få steder var det antydning til is mellom noen steiner. Bekken fra Slafjell var islagt. Ikke fullstendig løka, men nesten. Passe egnet for å leke med kamera og fange vannet som renner under isen, mellom isformer og det som er med. Så ble det en lita tur opp til motivet for prosjekt 12 måneder - 12 turer - en serie av det samme!

Ulv, hjortelus og bever i skogen!

Overskriften viser til noen av de saker vi ser i mediene om høsten. Lite om hjortelusflue, mer om ulv og ikke noe om bever. Det er slik at vi på Finnskogen har alle tre, rene kinderegget. Nå når det gjelder kinderegg er det alltid noe som foretrekkes før det andre. Ut fra mediene er det ikke ulv som foretrekkes. 

Nå det er jo forskjellige interesser normalt. Her vil jeg ikke si at noen er bedre enn andre. Det jeg kanskrive om er hva jeg opplever og foretrekker. Jeg er ikke elgjeger eller driver med løshundjakt. Da er det endel koplinger mot ulv som er mindre anstrengende enn ellers. Ikke har jeg sau heller. Da kommer vi fort over til de to andre. Hjortelusflue og bever. 

Hjortelusflua lever som larver hele sommeren, før de klekker i september og oktober. Da er de flyvedyktige og svermer rundt i skogen på jakt etter en vert. Verten er et hjortedyr. Hjortelusflua flyr og søker og kaster seg inn på en potensiell vert. Vi mennesker er det ikke, og det vet ikke hjortelusflua. Den går på med liv og lyst. Lander på deg, gjerne flere omgangen, kanskje nærmest som en sverm. Når de lander kaster de vingene. Kravler rundt som krabber. Leter etter å finne et sted og suge blod og bosette seg for vinteren som kommer. Hos oss mennesker finner de ingen ting. Dog de er virkelig ubehagelig å ha dem krabbende i håret, på huden, i klærne rundt og rundt. Ille når det er virkelig mange. Gå inn i tett små skau og du har dem over alt. Nå vel, Vi unngikk den tette skogen og dermed svermene av hjortelusfluer. For mer informasjon om hjortelusfluer se her: https://www.fhi.no/nettpub/skadedyrveilederen/fluer-og-mygg/hjortelusflue-/

Så var det denne beveren da. Jeg har nevnt at den bygger på Skasen. Det har den ikke sluttet med. Vi romsterte litt rundt omkring i egen teig. Bevern har hatt en beverhytte litt borte i strandlinjen. Ikke brukt de siste årene. Nå var det ikke mye ferske tegn der i vårt område. Den hadde flyttet seg litt lengre øst. 

Vi gikk der mot Meldalen. Fulgte bekken og terrenget der nord øst. Så kom vi opp til der det ble et vannspeil. Vannspeil, skulle ikke være det der. Vi tok av til venstre og kom til bekken. Der var det lite vann i bekken, og der midt i bekken var det en grundig kvisthaug. Ikke noen tilfeldig kvisthaug. Det var renskede stokker. Satt sammen i et finurlig byggverk. Spissede i hver ende. De var samlet til en passe dam. Der på utsiden av vår teig var det flere gode bjørker som var felt. Felt av andre enn folk ja. Beveren bygger fortsatt i nabolaget. Det var ikke fritt at det var blitt en dam der bekken har sitt leie. På NOBI's kart står det at det er dyrketmark. Nå en sump. Dammen var ganske stor og ikke minst hadde beveren klargjort for å samle kvist og greiner for vinterforrådet. Den har nok noe mer tid til å gjøre jobben klar for vinteren. Vi lot nå beverdammen være. Å ødelegge den ville ikke være noe poeng. Enten ville vi tatt vannveiene den bruker for å samle sine greiner og mat, eller vi senker vannstanden ved beverhytta slik at inngangen blir liggende tørr. Det er direkte helseskadelig for beverne. 

Vi fikk oss noen fine turer og ikke minst tid ved bålpanna. Vi lagde oss sveler på bålpanne, bålkaffe og kos i sola. Sannelig en god helg på Finnskogen.

Så må jeg si jeg foretrekker ulv og bever før hjortelusflua! 

Hytte på stylter!

Hytte på stylter? Hva er nå det for en sak?
Det er litt som å gå tilbake til barndommen, bygge hytte i trærne. Joda, det er det det er snakk om, Hytte i trærne, Nærmere bestemt "Tretopphytte" - Bjørkehytta.
Du finner Tretopphyttene i Veldre ved Brummundal. 5 hytter bygd oppe i trærne. Skikkelig oppe i trærne. Ja, det er som om de står på stylter der de er bygget i trærne. De er godt forankret i trærne. Ikke med noen enkle grep som i barndommen. Det er bjelker, stokker og ditto ulike anordninger som holdet hyttene på plass. Det er ikke skuslet med sikkerheten, der du sitter oppe i tretoppene. Det er litt ulikt hvor høyt oppe du er. Himmelhytta brukt av TV2 og Dorthe Skappel. Vi var i Bjørkehytta under Danseråsen. Med utsikt over Danseråsmyra. Her satt vi 8 meter over bakken. Med et utsyn vi sjelden har. Det å se ned på myra og ut over myra. Vi står gjerne nede og ser over myra, ikke ned på den.
Det er en forskjell det, å se ned på, en over. Det er kanskje dette som gjør at vi får det andre perspektivet som gjør at det blir så annerledes og interessant. Vi kommer liksom opp i noe vi ikke kjenner til det daglige.
Vi var der torsdag til fredag. Det var ikke akkurat vindstille dette døgnet. Freista ikke å sitte ute. Tre av fem lyslykter blåste ut. Det var kun de lysa som hadde brent seg langt ned i kubbelyset som klarte seg. Det var ikke lave lysestaker og telys som klarte seg. Lyktene svingte seg i vindkastene, Slo bort i trestammene og ynket seg i vinden.
Da vi kom var det mengder av småfugler som for frem og tilbake i tretoppene. Ett ekorn satt på forbrettet. Så vekk og tilbake igjen. Brukte rekkverket som autostrada, bånn pinne og så inn i ei gran og vekke var ho.  Vi tok på oss skoa og gikk en liten runde, ned forbi Granhytta, og så til Himmelhytta. Det var en grei spasertur etter veien.

Vi lagde vår middag der oppe i tretoppene. Vi registrerte den ene og den andre av småfuglene. Det var granmeis, spettmeis og kjøttmeis. De var hyppige gjester på terrassen. 

Vi kjente vinden. Ikke det at vi svaiet nevneverdig. Det ene treet som står opp gjennom terrassen har sitt spillerom til å svaie, greiner som står og gnikker mot andre og ynker seg som en gammel mann. Jevne gnikk med vinden og slik treet svaiet. 

Natta kom, vi så at det lysnet i vest. Skylaget sprakk opp. Underlig nok var det mer enn en stjerne som viste seg. Heldige med at månen var gått i svart. Her var det kun stjernene som lyste opp. Det var myliarder. Der vi lå på hemsen og skulle sove. Takvinduene var rett i stjernehimmelen. Trea dekket for Karlsvogna og Cassiopeia. Orionsbelte var heller ikke å se. Kunne vi flere stjernetegn kunne vi sikkert ligget der og funnet det ene og det andre. Her var det bare å undre seg over alt der ute, det vi ikke kjenner. Skal vi menneskene tukle med det, eller akseptere hvor små vi er og at vi er underlagt naturen vi som alle andre dyr? Slike funderinger sovnet vi til.

Vi våknet til hektisk aktivitet på forstolpene. Det var tre nøtteskriker som ikke hadde nok å spise. De var opp og ned. jafset i seg alt de kunne av solsikkefrø. Fylte opp kråsen og forsvant. Ut for å gjemme dem til vinteren. Lage seg et passende lager for vinteren. Lurte oss opp og la på mer i forplassene. De kom igjen og igjen. Blandet med andre fugler. Kunne liksom ikke få nok disse nøtteskrikene. 

Etter frokost var ekornene der igjen. Litt seinere enn nøtteskrikene. Frem og tilbake. Hastige i alt der de gjorde. Den ene jager den andre, Så svinger de seg videre og opp og ned på stolper og gelendre. Sitter der og gnasker i seg frø etter frø. Alltid like hastig. Ikke tid til å hvile her i gården.

Hva er det så som er så fascinerende ved dette. 

Jeg tror det går på undrende i oss mennesker. Det naturlige menneske, som ikke er omgitt av alle mulige teknologiske duppeditter. Ja, det er nesten ikke mobildekning og hvert fall ikke 4-G på Tretopphyttene. Vi blir fristilt og blir satt i kontakt med naturen. Den kommer tett på. Du kan trekke ut plastspannet (Det burde vært et tretrau), Øse av solsikkefrø ut til småfugler og ekorn. De kan sitte og se og observere enten ute eller inne. Fuglene og ekorn på kloss hold. Du har de få meter fra deg. Har du et objektiv på mer enn 250 mm brennvidde så får du ikke brukt det skikkelig, om du da ikke tar bilde av øyet på et ekorn. Denne kontakten med naturen, vekker interessen og de sterke driftene vi har i oss som ellers er bedøvet av alskens teknologi og hurtighet i samfunnet. Du skal rekke det ene og da andre, helst samtidig. Det går ikke. Her får du pause og ikke minst den sterke påminnelsen av at vi er avhengig av naturen. Vi må spille på lag med den. 

Har du hytte, fyll opp forbrettet til småfugler og gled deg over alle de besøkende du får!

Takk til www.tretopphytter.no for deres opplegg og å få oppleve det å være ekorn i toppen av et tre!

Haustjakta i Grønsenn

Denne hausten blir som de foregående. Jeg rævdilter med fotoapparatet etter, eller ved siden av de andre  jaktlaget. Vi har hvert år de siste 25 årene eller der omkring vært i Vestre Slidre statsalmenning. Valgårene har vi seinperiode, det andre tidlig. Det passer egentlig helt som hånd i hanske for Eirik. NRK er jo litt opptatt av valg og da er det grett at vi har sein jakt det året.

Natt i Grønsenngrenda

Ole og jeg dro på torsdann, etter jobb. Vi kom opp seint og da ble det dertil sein middag. Det ble til at vi prata over et glass vin til seine natta. Det  ar så godt å lyst ute at det var ikke veldi viktig å komme seg i seng. Det var ett og annet å prate om så tide gikk. Vi fikk også den fantastiske natt med oss. Månen hang der i sør. Den lyste opp grenda, fjellet og liene omkring. Det hvite kalde månelyset gav rom for å se på haugfolk og andre underjordiske i natta. Vi kunne vel ane dem, men de ville ikke vise seg skikkelig for oss. Kanskje det var for lyst til at de ville danse i graset foran hytta.
Fredann opprant og Ole og jeg var oppe og ute til vanlig tid. Eirik hadde bestilt Bukono og Knippeturer så da måtte vi finne en annen rute. Da var det i Baklie, runden rundt fjorden eller Gilafjell. Ole hadde mest lyst på runden om fjorden. Lett å forstå. Tåka hang ned over toppene. En dis seg inn over Grønnsennfjorden og vi kunne ane konturene av landskapet der på den andre siden. I orrelia var det en dis som lagde en trolsk stemning. Der inne i i disen et sted satt det noen orrer og buldret. Holdt opp så kom de igjen. Hørte en sjooe. Så buldret de videre. Vi la innover i lia. Litt

høyere enn vanlig. Det var god temperatur så vi gikk i tynne ullsommergensere. Jakken hang bak på sekken. Ole ville høyere opp i sida. Og der oppe på en brink støkket vi de første orrene. Og litt etter et par til. Det var nok et kull vi jaget opp. Vi fortsatte inn i svingen og endte på Lenjgehovda. Der i underkant av toppen støkket vi atter 3 - 4 orrfugl. Ingen gav Ole noen gode skuddmuligheter. Dette var over forventning etter flere års stengt rypejakt og lite orrfugl. Gjennom lis og over Lengja var vi bort i flere fugl. Ole mente vi skulle bytte spor, det var jeg som støkket flest av de vi så. Vi krysset veien sør for Strøsnøsstølane og opp i lia under Kyrskard mot Skardtjernet tøkket vi en ny orrfugl oppe på ryggen. Her pleide det å være rype. Vi sto der på ryggen og så for oss en rast nede ved Skardtjernet. På vei ned støkket vi atter to orrfugl. I løpet av den tida vi var ute hadde vi støkket 14 orrfugl. Dette tegnet bra.
Vi fulgte ruta mellom Nestevatn og Grønnsensfjorden til Fiksus. Stille, og i lia opp mot grenda var det like så stille. Undelig....
Han satt der inntil steinen, under en einer. Hadde ligget i ro der siden i morges. Da hadde han vårt ute og et gras og andre planter. Nå satt han stille inn under eineren. Vred på de lange hareørene sine. Lyttet. Det var slike lyder i skogen som utoet. Han hadde ligget der og så hørte han at det var lyder han mislikte. Satte seg opp og lyttet. Det var stille. Hørte ikke noe. Svakt kom det en lyd frem til ham. Noe som gikk i tørt løv. Ikke tungt, rasling i løv. Så var det stille igjen.
Det gikk litt tid å hørte han lyden av de som kom. Ikke lyd av kvist eller poter mot løv. Lignet ikke revens bjeffing, litt annerledes. Først en gang og så litt lengre bort. Han ble urolig og beveget seg litt frem fra steinen og inn under eieneren. Fikk litt mer utsyn da. Lydene kom fra den andre siden av steinen slik at han visste ikke hva som kom. Han vred på ørene, prøvde å fange opp nye lyder. Kun et forsiktig vissel i blader hørte han. Vinden røsket litt i bladene. Noen blder ble rvet løs fra greinene og seilte ned mot bakken. Han så det ikke, han lyttet. Så kom raslet i blader igjen. Nærmere nå. det kom rett ot steinen der han satt. Hørte igjen at de sprakte i løvet. Han turte ikke sitte der mer. Øynene var utspilte og redde. Han kastet seg frem og til venstre. Ante at det var et høyt dyr der bak steinen. Skar nedover. Det raslet i løvet da han sparket fra. Så så han at det var en til av disse tobeinte lengre nede. Han svingte av og sprang oppover på skrå vekk fra den nærmeste. Det krislet i bladene da han landet og lauvet sprutet da han sparket fra med bakbeina. Han så den tobeinte der han sprang. Hjertet pumpet blod rundt i årene. Den tobeinte kom ikke etter. Han landet og sparket fra igjen. Han hørte et kraftig lyd fra den tobeinte. Enset det ikke sprang på, skjøt fart i lett motbakke. Den tobeinte var lengre unna nå. Han lot seg ikke merke med lydene fra den der nede, han sprang vekk ville ikke være der. Han kom over en liten kant og fortsatte oppover i det tørre landskapet. Bjørkene for forbi. Han kastet seg til høyre og fortsatte et stykke for han igjen lot løpet gå i motbakke. SÅ slakket han av. Han fornam ikke noen bak seg. Pusten gikk hardt i bringa på ham. Blodet suste rundt i kroppen etter det harde spranget. Hørte ikke noe til de der bak. Gikk bort til en einer og satte seg under den. La seg ned og gjorde seg liten. Ørene stakk opp og roterte. Fanget ikke opp noen fremmede lyder. Kun vinden i trærne.
Det var det eneste vi så opp over i lia, En hare som dro avsted.

Ole og jeg var ganske trøtte i beina da vi kom opp. Litt pusling før det ble matstell og venting på Bjørn og Eirik. De kom i titiden. Max var mildt sagt opprørt over fremmedfolk i hytta. Her skulle det være ham, bjørn og Eirik. Så kom han inn og det luktet fremmed og det var fremmed der. Det skulle det bjeffes på til han fant det riktig å hilse på.
Kvelden ble til natt. Rakfisk i lefse, prat, quiz i 70 og 80 talls musikk, samt en og annen prat før vi tok natta. Det vart seint ja.
Lørdann kom, med samme været. Mildt +10 gradert, mindre dis i dag, og tåka hang i Gråskarvet. Hadde lagt sitt lokk over Blåkampen, Gråkampen og ned over Bukono. Det ble snakket om Baklie. Solen tok tak og det ble varmere. Disen forsvant og sola jaget tåka vekk fra Gråskarvet. Da ble det Bukono lell.
Vi tok fatt fra Hanafjordstølen. Krysset oss oppover i lia. Max, den walisiske løpende spanjol (Welsh springer spaniel) eller no sånt, var der foran oss. Fulgte skytterlinja og snuste i det som var. Vi støkket et orrfuglkull. Eirik stod midt oppe i det. Lengre opp der bjørka står att i bakkene og vi har mer vier, dvergbjørk støtte vi på de første rypene. To ryper ble støkket og behørlig beskutt, uten at det hjalp. Vi taslet oppover Bukono. Vi hadde som mål de røde rabbene der det sitter fjellrype. Så hørte vi skudd og etter litt kom det seilende 9 ryper på stive vinger. Langt hold. Bare å se og vurder om vi skulle følge etter dem. De forsvant over en brink og borte ble de. Så kom suset av vinger, tre ryper til kom etter de andre. De var nærmere. Pause med brekte børser gav ingen muligheter. Det var bare å nye lyden av vingesuset der de hvitvingede dro forbi i høy hastighet.
Jeg tok Max i bånde en stund. Mye turister opp til Gråkampen den dagen og da fikk vi ta hensyn. Vi kom opp over brinken til de røde rabbene. Mye stein mellom rabbene for å si de slik. Der var det alltid mulighet. Vi kom et stykke opp i der og så lettet først en, så en til. Det ble faktisk tre vi så der. Etter en rast ble dt å ta turne nedover på austsida av Bukono. Der støkket vi en hare, før Max tok opp en rype så en til. Det ble mye fugl etter hvert. Trivelig å ha liv i fjellet. Der på austtappen tok vi en liten rast før vi skrådde mot Grunke. Over tregrensa. Da ble tre single ryper støkket. Jeg gikk øvst og Ole rett neden for meg. Jeg støkket den ene. Den dro fremover og inn i sonen til Ole. Ett skudd og den klappet sammen. Den seilte inn i det jeg så som einer. Så ble det leting. Fire mann og ei bikkje. Vi saumfor einern. Så ikke fjøra. Max virket heller ikke sikker. Vimset rundt og litt over alt. Vi begynte på nytt å søke i eineren. Max var interessert i noen vier. Vi lette og Max ble borte. Bjørn lurte på om vi så Max. Ingen så, men jeg ante noe bevegelse i vieren. Max Snøftet. Jeg gikk inn etter ham. Mannshøy vier, jeg dukket ned og der så jeg Max og rypa. Han plukket den opp og stakk ned mot Bjørn og Eirik. Da blei det fugl på sekk Ole!
Søndann kom som lørdagen med høyhimmel og varme i været. Enda en dag i kortermet ullgenser, uten jakke. Vi skulle opp i Knippa, men først skulle båten i naustet. Så tok vi fatt i lia opp under Grønsennkampen og inn under Knippa. Kunne ikke satse på toppen en slik dag. Da valfarter hyttefolket til toppen. I det vi nærmet oss tregrensa støkket Bjørn en rype. Oppe i vestside av Grønsennknippa var det ganske rolig. En annen jeger med hund støkket en kull. Vi fikk med oss flukten og tenkte at det passet oss ok. Vi svingte inn under knippa og ut mot kampen. Der inne kunne de sitte. Det ble til en svingom med en fuglekjenning. Så på vei ut mot kampen så rotet Max innunder en gran. Og der støkket han ut 3 ryper. EN går mot Ole og meg. Det blir skutt og vi ser hvor rypa flyr og setter seg. Ikke langt unna. Da er den råkt. Ole og jeg har lett springmarsj i dvergbjørk og vier. KOmmer opp til bjørka der rype gikk ned. Ser oss omkring, nærmer oss bjørka. Det er liv i lyngen bak bjørka, rypa letter. Svinger ut til høyre for bjørka og Ole skyter. Den faller. Frem til fallstedet. Leter noe, Max kommer og sammen finner vi rypa.
Vi rundet av turen med å gå over kampen og holde oss over jordet ved grenda.Obesrverte selv flere fjør som lå der. Så kom vi lengre bort og så støkkes en rype. Vi ser hvor den farer hen og at den antagelig satte seg bak en haug i vår gangretning. Vi fortsatte frem og over den lille kammen dro det ut to ryper. Kanskje var vi litt vel ivrige og gikk for raskt. Vel vi vikk nå enda en fugleopplevelse før dagen var omme. Klokka var blitt 17 da vi kom ned, og helga var over. En god helg med gode opplevelser, gode samtaler og godt samhold. Gjentas neste år

August - molter og fjell

Ja, det ble en moltetur i år som før om årene. Det ble seint før vi kom avgårde. Og da var det jo ikke like sikkert hva vi fant. Det ene var jo at andre folk kan ha vært på myrene og rensket dem. Det andre var jo at molta var tidlig moden i lavlandet, var det da mulig å finne noe høyere opp? Molta kunne ha gått til grunne før vi kom avgårde.
Nå det var jo en risiko. Vi fikk siste helga i august, et par uker for seint i år. Vi kom inn tidlig. Det var lyst og været var i bedring. Vi hadde noen regndråper på vei opp. Solen brøt gjennom skydekket og plutselig forsvant skyene. Så var det rene åpenbaringen å komme ned fra Godvatnet. Strøen badet  i sol, skygger, lys og farger møtte oss da vi seilte ned dalen. Det så ut til å være lite folk innover. Kun en bil registrerte vi. Da kunne det bli en helg aleine der inne.
Da vi spiste oppdaget vi at det kom folk til Søsterhjemme. Det ante oss da det var mer spor i stien enn sist vi gikk der. Sagkrakken var også på "utur" da vi kom. Da hadde nok Elling leid ut Søsterhjemmet igjen. Vi hilste på da jeg var ute og ordnet no små ved. Folk fra Hallingby, driver med hunder og hadde vært der endel ganger siden de startet leie.
Lørdagen vekket oss med godt vær. Vi dro oss litt før vi kom i gang. Litt fred om morran må vi unne oss i helgeskøttet. Vi pakket en enkel sekk for å kunne fare over myrene og opp og ned liene. Vi kan jo ikke si hvor vi gikk. Vi dro hvert fall over på hallingsida, krysset elva der vi alltid gjør det. Passe lite vann i elva, mens bekken var mer full av regnvann. Vi fulgte sti, krysset veien og fant fram der det var sti-løst. Det er jo sti-løst der vi går for å finne molta.
Der på vår myr var det slik det ofte var. Molte å finne. Ganske bra også i den delen som ikke gir så mye. Det ble plukket en halvliter, så en ny og sannelig ble det så vi måtte pakke om for å kunne plukke mer. Det var lite molte ute på åpne myra. Den stod gjerne i kantene omkring graner og busker. De stod litt i felter. Det var bare å se godt. Nokon var overmodne, andre var akkurat passe og sannelig var det noen kart også. Det var bare å gå å ta med seg det vi fant. Vi plukket godt og vel 3 liter der på myra vår. Ikke overdådig, og greit da det var både seint på året og myra leverer sakene. Ei myr vi faktisk får ha i fred for andre folk.
Vi tok leia videre og reste fra myra. Det var å finne en passe åpen plass der vi kunne raste for dagen. Det var godt over høgstedag så det var på tide. Det var også en plass der vi ofte har funnet molte. Der var det lite. Vi brukte en plass vi har vært før. Det ble både bål, kaffe og en god liten rast. Sola forsvant bak noen skyer, da var det ikke det store rommet for å slumre i sola. Så var det valg av returen da. Det var jo noe med rutevalg. Det var opp og rund, over eller nedover og rundt. SÅ da var det lengden på ruta da. Vel vi valgte opp og rundt. Det var en greit valg. Ruta var uten de store terrengutfordringene. Ok vi fikk våre høyde meter i beina. Det var ikke foruroligende derfra. Vi hadde tatt de verste høydemetrene før på ruta. Det var bare å rusle i terrenget, følge med og se om det var noe å fange opp. Det var ikke mye å registrere. Noen ulldotter av sau å se og høre. Ellers var det lite. Et ekorn hadde vi sett. Ikke annet. Så på en strekning mellom to lettgåtte punkter støkket vi en røy. Den startet litt oppe i lia foran oss. Slapp seg ut over myra foran oss. Vi så den godt hele veien. En enslig røy, ikke noe kull. Det var et dårlig tegn. Skulle kanskje forhørte seg om systematisk fellefangst av de små rovdyrene til vinteren. Eneste var jo reisevei for å vekke faller og følge opp. Vi får sjå hva en gjør.
Uansett det ble en god dag ute i fjellet. Molter, sol og god ro og samtaler om det vi hadde rundt oss. Rett og slett en mental avkolpling. Da vi var nede tok jeg tak i et av prosjektene med klopp og sti. Det ble til å tilpasse den ene stokken jeg jobbet med sist. Tilpasset og la den på plass. Da ble det mer klopp og tørrsti ned mot bekken. Det blir nok bra når det får satt seg.

Søndann møtte oss med gråvær. Ikke regn, det skulle komme på kvelden. Så da var det noe med hva vi skulle gjøre da. Det ble en kort dag før vi dro. Det var noe saker vi skulle avslutte så det var greit å runde av. Vi tok dette bilde av noen røde bær på en busk. Du kan se blad og bær. Nokon som veit hva det er?
Da vi kjørte oss opp mot lenkebommen, oppdaget vi en røy i veien. Kameraet i bagasjerommet. Hrmm...hvorfor i dag. Vanligvis ligger det i sete bak meg. Vi måtte bare se og nyte syne av røya før den lettet og dro inn i skogen. Den og enslig, uten kull. En bekreftelse på at sommeren hadde vært krevende for storfuglen og å sikre neste generasjon.

Til Norges tak!

Ferie er så mangt, for noen er det å ligge på en strand, andre digger å rangle rundt i norske fjell og skoger. Jeg hører til det siste, og gav burt en tur til unga mine. Det var et opplegg med 3 overnattinger og så gå i fjellet ut fra det. De valgte seg Spiterstulen. Derfra er det jo opptil flere gode steder å gå, lavt i terrenget i dalene, eller opp å høgdene, og da Norges tak - Galdhøpiggen.
Vi dro av sted på en torsdag slik at vi kunne gå gode turer to av dagene. Da vi kom opp fikk vi til en liten tur opp i Visdalen mot Leirvassbu. Det var akkurat passe, i godt vær. Så kom fredagen, og alle var innstilt på å ta det store målet for mange; Galdhøpiggen. Jeg kjente ruta, ikke gutta. Det er jo reelt sett bare en trolig lang motbakke, med mye stein. Høydemeter på kartet var 1350, samt at du må ned fra Svellnosi, før du bestiger Keilhaustopp og så ned før du når selve Piggen. Da ble det endel flere høydemeter gitt.

Det ble startet med godt mot og tøffe tryner. Det var jo bare å "frese" opp. Den første mota er jo sti og .... ja det var bratt for den ene og den andre. Det var noen unge kropper som måtte vekkes og komme i gang. Noen vondter som noen merket, andre kjente litt på fottøy og at det var en fysisk utfordring. Det er også en psykisk utfordring. Det å ville og presse seg på tross av litt smerte det å løfte seg opp opp og opp til toppen. Kjenne at det er mer enn bare en enkelt søndagstur.

Vi kom opp over brinken, den første mota. Så flatet det ut opp mot der vi møter Svellnosi. Det er jo god stigning. Det var en blanding av stein og snø. Det lå godt med snø i fjellet fortsatt. Det var noe eget å stige oppover. Og der ved kanten der vi fikk løftet opp til Svellnosi fikk vi både utsyn og en passe pause. Burde blitt Vikafjell-reklame dette bildet. Så var det å fortsette. Enkelte av oss, itte je, begynte å kjenne at det var mer krevende å gå motbakkene enn de trodde. Lårene skal løft og løfte igjen. Melkesyra begynte å gjøre seg bemerket. Det er ikke til å komme unna at det begynte å gjør litt vondt. Så kom vi over Svellnosi. Og der lå Keilhaustopp foran oss. Ned en brett kneik og så rett opp igjen. Det var ordentlig motbakke opp til Keilhaus. Det lå snø der i kanten ble det å stabbe i snø eller velge stein. Det ble stein. Langsomt steg vi opp Keilhaus. Så kanten der oppe. Skyer drev forbi. Syra meldte seg atter en gang i lårene til et par av oss. Det ble litt venting for å samle oss. Der på toppen av Keilhaus, så vi det forgjettede land - Galdhhøpiggen med sin lille bu og ellert bare stein og atter stein. Det gikk nedover og de ble litt lettere, så gikk det flatt oppover og deretter opp. Det ble en stopp. Så gikk vi videre, og etter noen nye minutter en ny pause. Det var lår som måtte resirkulere melkesyra. Så en ny etappe. En annen av oss gikk fort et lite stykke og ventet. Litt intervall over det. Så kom vi til kanten der vi fikk se ut over mot Veslepiggen. Da var det bare å sige opp til toppen. Da var det pause, etter fire timer med motbakke.
Gråværet kom og gikk. Skyene hang liksom på alle toppene, vandret fra den ene til den neste. Plutselig åpnet det seg og vi fikk se alt omkring oss, før det løka seg igjen. Solbærtoddy, te, kaffe, kakao ble drukket sammen med noen brødskiver. Det var å hente seg inn før vi skulle nedover igjen.
Turen nedover ble jo enklere. Det var jo nedover. Beina skulle ta i mot, kjenne vekten av kroppen presse på og holde kroppen igjen. Det var ganske greit ned til Keilhaus. En kunne kjenne litt på den videre ferden nedover. Sjøl var det kjente fornemmelser, uroa ikke mye. De andre var ikke like kjent med den delen av kraftprøven.

Kom opp Keilhaus, over og så var det ned der da. Gå i steinen eller jabbe i snøen.Svaret var enkelt, vi brukte rumpa. Først hver for oss, så kom ett felt der det var greit å kjøre tog. Da ble det så mye lettere. Det svisjet nedover, oppsss...... der var det vist en isklump i renna, den svei litt i skinka, og spruten av snø stod om støvlene. Vel nede gikk vi omkring Svellnosi før vi kom til nye snøfelter. Det var da vi gikk i steinfeltene at det igjen kom opp disse fysiske utfordringene. Tær traff støveltupper. Etter hvert ble de ømme. Det ble  å gå litt forsiktigere slik at man unngikk å slå i mot støveltuppene. Det gikk noe seinere igjen. Så kom vi til snøfelter. Det var lettere igjen. Så kom vi til brinken, kom over og så ned på Spiterstulen. Så nær så nær, bare rett der nede, og så langt likevel. Mange høydemeter og nok et par km å gå. Vi snodde oss nedover. Skyene tetnet til igjen. Det så ut til å være noe vær på gang. Kom de før vi var nede. Joda, vi fikk et regnskyll før vi var nede, heldigvis ikke så ekstremt. Og våte ble vi. Da var det sannelig godt å komme ned. Komme innendørs, trekke støvlene av og få renset seg i en dusj. Noen var klare for en liten høneblund, det fikk de ikke. Middag og så kortspill frem til 23. Så var det noen ungdommer som sovnet som steiner etter dagens utskeielser.
Lørdagsmorgen, stinn brakke i frokostsalen. Vi fikk ordnet oss frokost, og kom ut litt seinere enn dagen før. Da satte vi kursen mot Glittertind. Det ble en sakte oppstigning over første stigningen. Det var ømme tær og muskler som skulle vekkes til livet igjen. Da vi kom opp så ble det lettere. Da flatet det ut i dalen. Det ble godt å gå, ikke tungt, lett å gå der det ikke var så steinet. Vi kom over bekk og elv før vi begynte på stigningen inn mot Steindalen. Der steg det igjen. Ikke veldig raskt, og du merket likevel at det steg. Vi krysset elva i Steindalen og kunne gå på gressmoene inn mot der vi møtte virkelig Glittertind. Der tok vi en lang rast. Vi hadde sett noen folk på veien, ikke mange. Galdhøpiggen var langt mer folketett og sikkert køgåing denne dagen. Det slapp vi her inne. Så kom vurderingene, skulle vi gå opp. Ikke alle bein var klare for det. Noen ønsket det veldig. Vi var her på samlet tur. Da må man justere seg og ta hensyn, finne dette felles som ikke splitter. Da ble det å ta hensynet til svakeste ledd i lenken. Det var greit å komme opp, dog vi skulle ned igjen også.

Det fikk gå på kontoen for læring om forberedelse og noe mer fysisk aktivitet før slike fysiske utskeielser. Returen gikk fint selv om de ømme tær bremset tempoet noe mot slutten av nedfarten. Det var uansett en god tur denne dagen også og med mer sol enn dagen før.
Vi gjorde som dagen før, Det ble middag kortspill frem til søvnen kom krypende inn i trøtte kropper. Det ble raskt stille denne kvelden og.
Søndann opprant med blå blå himmel ikke en sky i starten. Da ble det atter en tur innover Visdalen mot Leirvassbu, før vi måtte dra hjem. Det var tross alt noen som hadde noe å gjøre på mandagen. Ferieslutt og jobb. Andre skulle hente besøkende fra Australia og vise dem Oslo før dem for til Trondheim.

En god turhelg med gutta, og da blir det tur neste år også.

Stikk, bitt eller hva det var.....

Vassfarlandskap

Vi dro til Vassfaret med bilen full. Kano på taket og noen saker og ting som skulle ordnes med. Det er jo alltids noe som kan gjøres for å skape en litt lettere tilværelse selv om det er i det gode og primitive livet. Det er jo så at ei koie med begrenset plass, lite oppbevarings muligheter for mat og kummerlig dusjforhold, så kreves det litt ekstra. Lauging i bekk og elv er jo helt innafor om sommeren, kan være kaldt, og friskt skal det jo være. Seinhausten, vinteren og fram til uti juni er det derimot noe mer utafor, bokstavelig talt, å drive lauging i elva.

Vaskevannsskåpet

Så av alle praktiske små og store ting og tang så ble det tilordnet og skapt en mulighet for bedre rammer omkring vaskevannsfat og akkurat dusjing, innendørs så vel som ute. Mye man kan gjøre er man bare kreativ.Til venstre ser du skapet vi ordna til, lukk det og vaskevannsfatet er borte, samt at du hat en anna god plass til litt andre saker og ting. Plassen ute i førsterommet virket også større etter disse små justeringene. Litt lettere å ta et ekstra døgn eller to unna følk.
SÅ det var noe av tida som gikk til slikt. Så vandret vi oppom Strøsdammen. Eneste måten å treffe følk på, Vel vi oppsøkte dem ikke, men fisket litt og nøt sola som var den eftan. Det var ikke det store som skulle skje, Kun ei enkel tur den dagen.
Dagen etter var vi enige om en lita tur før lunsj. Så kunne vi sikkert om været tillot å ta kanoen i bruk på Strøen. Ei lita tur, så kunne vi se innom noen moltemyrer og slikt. Grovt sett var turen innom Trytetjern, over Skartjern, så over Strøslis topp og så ned i Fasalskaret og over elva til oss sjølve.Ikke rare turen, kun 4 dryge timer det meste i fri dressur utafor sti.
Det var vel i denne sammenhengen at det var noko å skrive um. Det var jo slik at høggørm hadde vi sett tidligere i år. Det var slik at jeg fylte vannflaska i bekken fra Skaret. Det var jo greit. Litt opp fra fiskarplassen, midt i bekken der var det lett å fylle flaska. Det var 10 - 15 meter opp i bekken. Så gikk jeg opp på fastgrunn og trøkket ned mot a N. Tråkker litt ut i en kvisthaug der ved siden av bekken. Plutselig kjennet jeg det stikk i leggen. Midt oppe på leggen, da jeg trådte til i kvisthaugen. Raskt ned til a N, så ikkje noko. Merkelig ulming i leggen, litt nysgjerrig på hva dette kunne være, og gikk opp mot kvisthaugen igjen- Så jo ikke noe der da. Så at bak på leggen var det kommet et rødt merke. Det brant, eller ulmet eller hva det nå var bak i der. Ikkje satt det noe i den røde flekken heller. Kveps burde det ikkje være. Kvist, insekt eller høggørm?

Litt uroa blei vi. Mobildekning lik null, passe nært veg, dog langt til følk. Bak i der er det ikkje mange som rotar seg inn på. Planen videre var opp forbi Venedokk, Skaret og inn på Strøsli. Blir 350 høydemeter det på omlag 3 km. Er det høggørmbitt, hold deg i ro. Joda, det er greit å seie. Vi la leie opp gjennom høgstflata og opp til vegen. Pulsen øka igjen, i varmen kom svetten. Hvordan kjentes dette da? Var det noe en merka seg i leggen, hvordan ble det med pulsen, ør i huggu eller .... Oppe forbi Venedokk tok vi ei lita pause, sjekket nettet, joda litt nett var det. Søk omkring høggørmbitt. Hold deg i ro, bør oppsøke lege, bilder som viste svulmne legger og hender. En reaksjon bør komme i løpet av en time. Nå var det gått sikkert 20 minutt og da med god puls. Sjekket leggen. Kunne ikkje se mer enn eit rødt punkt. Det var ømt og litt hevelse var det jo. Det stod at et høggørmbitt har to merker 3 - 9 mm mellom dem. Fann bare ett. Det var nå ømt og hovent lell. Reiste meg opp at, svimra det ørlite?   ..... Tja, vi fikk følge på og sjå. Vegen bortover var flat, før vi begynte opp mot Skaret og Skartjernet. Der stig det. Kjent at det stakk litt i leggen inni mellom. Nå vi kom til Skartjern. Der tok vi oss en passe pause. Timen passerte. Var det noen mer reaksjon. Hovenheten var der, det var eneste. Formen var fortsatt helt i normalen. Vel, da var det vel ikkje noko å uroe seg spesielt for. Vi brøt opp og la leia over Strøsli, vinden fra vest var det mest plagsomme der oppe, så søkk vi ned i Fesalen og bikket over kanten og ned i Vassfaret igjen.
Hva det var som stakk - beit i leggen kan vi bare fantasere om. Insekt, en kvist som slo opp i leggen eller en høggørm som ikke fikk inn bittet, eller beit unnlot å sprøyte gift. Kanskej var jeg innen den heldige 30 %. Overlevde gjorde jeg jo.

Under Nevlingen

Dagen etter var det lang tur. Grått vær. Ikkje noko å legge seg på plattingen eller badesteinen for. Det blåst en god del og kano på Strøen kan være en interessant opplevelse. Strøen kan gå hvit om du er ratt uheldig. Freista lite. Så da ble det matpakke, kaffe i sekken og ned hvovedveien i Vassfaret. Det er stien så det er sagt. Vi tenkte oss ned til Skrukkefyllhaugen. Det var lett å gå stien til Nedre Grunntjern. Den kan vi ut og inn, la oss gå den i svarte haustnatta og vi vil komme fram. Hver en stein er kjent. Så tok vi den lette løsningen og gikk veien over Skjærberget. Der på Skjærberget var det litt mobildekning. Da passa det stå under Nevlingen og prøve å sende - få inn en eller annen melding. Vi gikk til Skrukkefyllhaugen, prate litt med dem ned på der, før vi gjorde vendreis. Da fulgte vi igjen hovedveien langs Nevlingen. Innom hytta til Edvard Elsrud og videre opp til Vassfarplassen. Så sneik vi oss til å følge veien opp til Suluvatnet. Der stod det sannelig en sykkel. Da vi kom midtveis på Suluvatnet traff vi en kar. Han hadde syklet fra Nevlingdammen. Faktisk einaste vi traff på sti og vei mellom Nevlingdammen og Trytetjernsvelta fram og tilbake. Snakk om å få være i fred og kunne la tida gå sakte. Det blei dryge 24 km på gps'en denne dagen. Ble litt møte bein og kropper av det selv om det var nokså flat rute. Vi satt litt ute og jeg fikk skjefta om øksa hass Elling. Øksehue hadde løsnet og da var det en lita jobb å gjøre med det.

Dagen etter var det gråvær fortsatt. Ikke vær til Strøentur, og slutt på middagene. Da ble det nok til å runde av for denne gangen. Før det tok jeg sag og øks fatt. Det lå en stokk i bekken, den var halvveges ned i. Hadde blitt lagt som bru, og så velta ned i. Det var 2 år sida. Barken lå uta på og stokken var våt. Jeg hadde begynt før i uka. Den var til å rikke på. Dog den var ikke til å fløtte på. Det var den for tung og krevende til å gjøre noko med. Jeg lagde et skjær i stokken på en passe ovnslengde. Halvt ned i stokken. Så var det fram med øks og kløyverøksa. Kløvde av det jeg hadde sagd til. Så nytt skjær og øksebruk igjen. Jobbet meg ned gjennom stokken. Etter fjerde omgang satte jeg øksa i stokken. Løfte og dro, Da kom den mer opp på land. Ikke helt ut av bekken, men mer til å håndtere noen skjær til. Det ble mer jobbing og så var stokken på ein måte kløvd. Jeg hadde hvertfall en halvstokk og noko furuved til tørk. Den halvstokken fikk jeg hjelp av N til dra, løfte helt opp slik at han no ligg til tørk. Den skal bli til en del av kloppen over bekken.  

Vassfardrøm

Ved juletider var ideen født. Ta med to kompiser på tur fremfor å gi den en simpel julegave. Da var tre dager på tur sammen langt bedre. 

Tanken var omfattende med å gå trekanten i Vassfaret.  Tanken var god, dog ambisiøs. Litt helse-hensyn så ble da base på Fønhuskoia, fisking, turer i legendarisk terreng og andre gode opplevelser. Ikke syn av storvilt eller bjønn, men huldrer var innom. 

Nå vi for opp i fjellet på en torsdag. Skulle rekke det en og det andre på Nes i Ådal. Rakk butikken, men å spise på Nes en torsdag etter kl 20, det går ikke altså!. Nok om det, vi rullet inn i Vassfaret fra nord i halv ti tiden. Sæla opp og gikk de få hundre meterne ned til Fønhuskoia. Da vi kom der ned var det lys i vinduene, varme i omen og nokon å snakke med. Det var et annet følge der. Skal vi si hulderfølge, så skal mer sies lengre ned. 

Praten gikk livlig og natten gikk mot dag, før vi la oss i posene. Turer ble omtalt, ruter og hytter i Vassfaret og ikke minst hvor de kunne finne teltplasser nedover i dalen. 

Fredann ble litt sein mht til morraskvisten. Har ble kaffe delt, Vi fikk i oss frokosten og pakket dagstursekkene. Vi gikk til Strøsdammen og utover stien på vestsiden. Tanken var å gå om Trytetjern, fiske det og gå over Strøsli i en runde og opp. 

Vi fulgte stien utover. Jeg først med de to kompisene på slep, På et sted så jeg meg ut to grå steiner å trå på, blikket opp og frem. En så to og Ole utbrøt, hoggorm. Den lå det svart på svart blaute i stien. Den var ikke veldig aggressiv i starten. Men disse tre trolla som stod rundt ble litt for voldsomme for den. Det ble et par bilder og den var såpass urolig at det ikke var rom for å legge seg ned med makro og 20 cm distanse. Den snodde seg i lyngen, og hveste mot oss. Ok, da skulle den få ro. En god liten opplevelse var de lell der i stien.
Ikke alt som kan gjengis av rute og tur, og vi fant nå et gammelt elgfall. Der lå lårbein og leggbein omkring. Skallen fant vi og ikke minst bekkenet. Skallen viste at det hadde vært ei elgku. Vi dro oss over åsen og ned til Trytetjern. Der ble det fisking, og dertil passende ørret til forrett til dagens middag. Turen i videre gikk ikkeover Skaret, det ble heller å sikte seg opp over toppen på Trytetjernsåsen. Første bilde forteller om den utsikten vi fikk der oppe. Kjent og kjært for oss som reker i trakten.
Stormløpet
Vi hadde med filterkaffe, og på Fønhuskoia var det kun lagt opp til kokekaffe. KRISE - en hel helg uten kaffe. Skulle en stikke til bygds eller???  .. Rådene da er ikke dyre, det er bare å lange ut i et renn til nærmeste plass der det skulle være noe å hente. Vi kom ned til Strøsdammen, de andre skule fiske og ordne med kanoen. Jeg tok beina fatt. Strøsdammen til Trytebu. ca 2,5 km hver vei og hundre høydemeter. Det var kun å legge i vei, takten i beina økte. Det gikk fra stein til stein. Alle de ganger jeg hadde gått stien kom til sin nytte. Kjente steinene og de smarte småveiene, var snart nedom de første fossene så draga mot Høgfossen. Spant over noen korte myrdrag og så kom jeg ned i landet ved fossen, hørte bruset fra fossefallet øke, det var der konstant, kom så jeg så berget på hitsida og så ned mellom storgranene. Så var fossen bak meg, da var det falle ned mot Benterud. Det gikk lett der furuskogen åpnet seg på blokkmarka der. Inn forbi Benterud, registrerte tømmerveggene før de var bak meg. Kjapt over myra så var det å låse seg inn. Sannelig ble det kaffefilter og filterholder, deretter sannelig en liten lerke med konjakk forsvant ned i sekken. Ut igjen, låse og så oppat. Kjente at  det var gått fort ned. Kraften i beina var der, men de var litt seigere. Pulsen steg igjen. Svetten piplet frem i panna og det rant på ryggen. Det var bare å kjøre på. Flåberget opp mot Benterud kom under beina. Lett å gå, det var bare å la det stå til. Så kom stigningen opp mot Høgfossen. Steinet og sporet etter vann som hadde rent der. Pusten ble tyngre. Lårene kjente syra komme. Det holdt enda. Kunne se vannet kaste seg ut over berget ved Høgfossen. Det var knapt så en så det. Det flatet ut og det ble lettere å holde tempoet oppe igjen. Sats fra stein til stein så gikk det lett. Unngikk myra da det gav lite fraspark. Hørte \Høgfossen bli svak i styrke før elva igejn tok seg opp i fossedragene nedenfor Strøsdammen. Det gikk fortsatt for. Jeg kom opp til Dammen. E ventet på meg med kanoen på Strøen. Tiden som var gått? 55 minutt inklusive stoppen der nede, aktivgange omlag tre kvarter. Stormløp, tja, bli med på neste tur og test sjøl!

Kvelden ble lang ved Strøens bredd. Lauging og fiske om hverandre. Solen gikk langsomt ned. Solen forsvant Kviturdkollen, fargene ble sterkere og så kom vårkulda sigende. Det var dags for å laga seg middag. Klokka passerte 00.00 før desserten var på bordet!
Lørdagsmorran ble like sein som dagen før. Vi pusla rundt før vi juksa oss opp til veidele opp mot Slasætra. Satte bilden der før vi tok vei og sti inn på fjellet. Vi ble sittende ved Tinnsjøen og prøvde fiske, og sannelig ble det kaffe fra thermos. Filterkaffe altså. Vi holdt oss der inne i gråværet. Regnet prøvde seg, men kom ikke til. Skyene holdt på det våte. Vi startet på veien nedover. Gikk via Flåtåvatnet, før stien mot Slasætra kom. Vi slo inn på den. O fisket seg ned Flåtåvatnet, og duppet sluken i neste vann. Ivrig han O. Jeg hadde ikke trua så jeg holdt meg til fotokameraet! Turen ned forbi Slasætra gikk fornøyelig lett. Praten gikk og vi hadde et gyldent øyeblikk der vi gikk. Vel hele turen så langt var et eneste gylden øyeblikk. Var det O eller E som kom innpå dette hulderfølget. Hadde de funnet seg en plass å slå opp teltet denne natta eller hadde de ...... Nei, det ble konkludert at de var så klart turfolk at de lå helt sikkert der ute i fjellet et sted.
Vi svingte bilen ned bakkene og inn til parkeringen. Sekker på og så gikk vi ned for å ta kvelden. Var disse huldrene da!
Joda, det ble en ratt trivelig kveld med varme i ovnen, og trivelig stemning i koia. Det ble felles dessert, en grundig fruktsalat. Noe alle satte pris på.
Søndann opprant med separate frokoster. Jentefølget hadde sin plan og åt frokost lenge før oss. Dog O hadde solgt inn yoga-seanse på morgenkvisten. Så da ble det yoga ute på plattingen foran trappen. Det ble felles tøy og bøy, stemmeyoga og kjenne på at en var tilstedet. Sitte i lotusstilling, lukke øynene, ta inn lydene omkring deg. Suset i trærne, anda på vatnet, eller trosten i furua, så skille dem, ta dem en for en. Jo vi kjente at vi levde. Så dro hulderfølge og vi inntok frokostbordet, Praten gikk om dagen i dag, dagene i forveien og det usedvanlig hyggelige at vi hadde hatt andre på koia samtidig med oss. Vi pakket oss sammen, og tok kanoen fatt på Strøen. Strøen rundt med kano kan anbefales. Anbefaler og sol på en slik sekvens. Deilig å skli langsomt gjennom vatnet. O og jeg hadde dyppet sluken i Strøen. Sannelig O fikk tilslag.

Det var kjøring av fisk og den var in under kanoen før den slapp. Så videre og igjen var det O som fikk tilslag. Det ble frem og tilbake,en som en kjente at det var motstand i stange. Så ble det E som grep om fisken og løftet den inn i kanoen. Strålende. Så var det min tur til å få tilslag. Det gikk langsomt med denne. Den gav seg ikke, gikk ned i dypet, så ut til siden, så i overflaten og stanga i fullt spenn. Fikk etter hvert buksert den mot kanoen og E fikk igjen oppgaven med å sikre fast fisk. Da var det sannelig 2 fisk i kanoen. Vi fortsatte vår runde på Strøen, passerte innosen og begynte på bredden mot nord. Da kom også regnet. Det var ikke striregn, dog regn. Vi holdt det gående. O fikk en liten ørret til før vi var inne. Padlet kanoen til Strøsdammen. Derfra rundet vi av dagen med å hente saker og ting, pakke bilen og legge kanoen på taket. Flymodus ble satt på off,nå kunne igjen omgivelsene innta oss.
Hulderfølget
Huldra gir assosiasjoner til noe overnaturlig, vakre jenter med kuhale som lurer mannfolk ut i ett eller annet ukontrollert. Det var jo ikke det vi så for oss, dog å komme inn i Vassfaret og finne at en ikke ble alene på en torsdagskveld. Hmmm.... de var kommet rett før oss, tent stearinlys og fyrt i omen. Det var liksom litt ekstra. Den ene lys de to andre mørke. Smilende og med gode blikk. Lette å prat med. Tenk de hadde ikke trodd det skulle komme folk. De var overrasket de og ja, Det at vi var flere i koia gjorde stemningen lett og ledig. De hadde planer og snakket om sine ekspedisjoner. Gå Oslo - Bergen er jo ikke hverdagslig, plan for en tre ukers runde til sommeren. Dette var bare en oppstart på årets teltsesong. De hadde tenkt seg mot Vassfarkoia. Det ble guiding og visning på kart, fra kjentmann. Snakket om aktuelle plasser og vi var innom Trytetjernsvelta og hele historien om Johan Sagdalen og jakten på Rugg. En fantastisk trivelig kveld ble deg og sannelig ble viservert kaffe om morran. Joda, det var neste så huldra kom og trollbandt den ene eller den andre. Hulder og haugfolk ble liksom aktuelt å snakke om. Nifse historier fra Venedokk ville de ikke høre. Neivel, jeg kan ingen derfra, og god fantasi kan gi en livlig historie.

Så var det det at de kom att på lørdann. Da ble det til en like trivelig kveld den dagen også. Praten om turer, studier og profesjoner gikk litt om hverandre. Smil og glitrende øyne i stearinlysene. Det satte prikken over i-en i det å oppleve uventet turfølge i koia. Det kan bli alt fra trivelig til helt på tryne. Her var det et sett jenter med gode turerfaringer og med en ro og trygghet som var behagelig å være i lag med. Kanskje en gjensidig opplevelse. Denne omgangen med hverandre som helt naturlig og så klart på skille mellom dem og oss, men med deling og et samvær som opplevdes meget behagelig. Ikke merkelig at assosiasjonen til hulder ble antydet. Det var to kvelder med en ekstra gnist i stemningen.
For å gi to kompiser en gaveopplevelse til jul ble dette noe ekstra, uventet og kjempe trivelig. Overtroisk eller om det var noe som gav det lille ekstra, tja, skitt i det, det ble bare trivelig med store bokstaver.
Takk til alle som var der og gjorde helgen til noe ekstra for hverandre!

Foto eller fiske?

Siste helga i mai, kjæresten på jentetur. Da kunne jeg frigå litt i liene i Vassfaret. Det er slik at det å gå stilaust kan være tungt og krevende, særs når en søker nye teiger å gå i. Det å komme opp på fredann, lage seg mat og sitt ute på plattingen å ete er no eget. Tenk, sol og varme, ingen mygg. Da er det godt å se sola forsvinne bak Gørrbuflagin.

Satte støvlene på føttene og gikk stien opp mot Benterud. Tusla ut til elvebredden, Strøselvi var braddfull og buldret ned over berget. Det var så det var ingen mulighet til å krysse elvi uten å finne ei bru. Nå jeg skulle ikke over, bare nyte roen elva gir og høre hvordan vatnet gir sin melodi der det bryter over stein og berg. Jeg lot skumringen komme og langsomt ble det mørkt. Det var godt å sitte der i elvebruset og la roen vandre inn i sinnet. Det var godt å bare ta det inn, så rusle ned igjen, lukke opp vinduet og høre elvesuset. Det var noe å sovne til.
Lørdann opprant med nytt vær. Hadde våknet på morgenkvisten til regnet som trommet på taket. Det var grått ute da jeg stod opp kl 8. Ikke styrt regn, bare et passende dryss. Av og til litt mer. Lite vind, det så ut som om skyene trakk ned på toppene.
Skulle jeg velge foto eller fiske denne dagen? Hmmm....E og O skulle være med om 14 dager. Det var et ønske om å fiske da, og jeg kunne jo drive litt reasch. Fiske i vatna på fjellet hadde jeg gjort lite av. Grått vær, kanskje like greit å kombinere, ha med kun et objektiv og fiskesaker i sekken. Det ble det.
Satte opp i Suluvasslia. Stilaust, ikke ønske om å følge vei eller annen enkel vei opp. Bare finne et passende drag og følge. Så skifte til ett nytt og så et nytt valg opp lia. Støkket en storfugl. kom opp mot snaufjellet, tregrensen ble plassert. Jeg kom opp til det sporet jeg gikk for mange vintre siden, det førte til Tinnsjøen. Skydekket seg nedover slik at det var nokså dimt og ikke like lett å ha hele oversikten over terrenget. Jeg fulgte i det jeg mente var rett spor. Det var for mye mot øst og jeg endte ved Krokvatnet. Støkket et par ryper der ed Krokvatnet. Ja, ja, det var litt omvei til Tinnsjøen. Greit med is på Krokvatnet, fiske kunne man ikke. Jeg gikk over ryggen til Tinnsjøen, det lå klatter med snø både her og der. Tinnsjøen var islagt den og. Nok om snø omkring også.  Ikke en fiskemulighet. Jeg vandret videre langs østsiden. Jeg fulgte bekken ned til Flåtåvatnet. Der fant jeg en passende plass å ete og ta en liten rast. Hvile beina og vurdere videre vei.
Jeg tok leia mot Rennsjøen. Så fra langthold at det var islagt der og. Vred litt på kursen og siktet meg inn mot Strøen og Fønhuskoia. Ville gjerne se den innvendig også. Visste det skulle være folk der.
Nokså småkollet i et felt bortover. Opp og ned med noen myrdrag. Kom inn under Slakollen. Lengre nord enn vanlig. Der lå det spredt stor stein. Stein som må ha kommet med isen i sin tid. Store blokker strødt rundt, akkurat som om noen hadde kastet dem omkring. Det ble å krabbe over, balansere fra den ene til den andre. Lirke seg opp i ryggen på Slakollen. Da jeg kom opp var det en liten lettelse og se at her var terrenget lettere, slakt hellende ned mot Strøen. Det var ikke mange hundre meterne før jeg støkket en stegg. Ble stående, lette med blikket, var det et reir i nærheten. Løftet grener og så inn under graner. Så ikke noe. Fortsatte nedover lia. Over en liten hogstflate møtte jeg denne.

Et par rauskjor holdt seg der i skogkanten. Pratet og kjeklet seg i mellom. De holdt seg rundt en stubbe der ute på hogstflata. Flakset litt, flyttet seg til nytt punkt og så satt den ene på denne tørre grana.
Flott og godt drev de på. Sikkert er par som hadde reir i nærheten eller skulle finne seg en passende reirplass.
De forsvant in i skogen igjen. Jeg fortsatte nedover lia. Kom over en sti, krysset den og fortsatte på mitt spor. Rett før jeg kom ned mot Strøsveien, støkket jeg en tiur. Litt foran til høyre. Den dro bakover i åpen furuskog. Det var bare å la øynene følge den mektige fuglen der den økte farten og dro opp i Suluvasslia. Deilig opplevelse.
 Var innom på Fønhuskoia før jeg ruslet ned til meg selv. En god runde i fjellet. Var bare å vrenge av seg våte støvler og sokker. Sola stakk frem mellom skyene, Det ble rent trivelig på slutten av dagen.
Søndann var like merkelig som lørdann værmessig. Lørdagskvelden ble klar og fin vær. Så kom skyene drivene gjennom natta. Regn på morran igjen. Grått og Bringen åg Strøslifjell var innhyllet i tåke. Da ble det til at jeg ble liggende og lese på formiddagen. Det var greit nok. Feide meg ut døra og opp til bilen. Jeg tok turen ned Strøsveien til der den stoppet og videre på skogsbilveien ned forbi Suluvasshytta. Rundet tilbake til bilen. En grei liten tur før jeg satte meg i bilen hjem.

Reven rasker over i.......

Det var kanskje ikke reven jeg tenkte på, ei heller at det var noe is å raske over. Vi var nå inne på Finnskogen. Det er jo ikke der det var snø så seint i april. Det må man finne til fjells. Isen var gått på Skasen også. Den har ord på seg for å være islagt 6 måneder i året. Det er noe som er i utakt, da det var åpen sjø ved nyttår, og nå i april var den igjen åpen. 30 cm stålis i mars var ikke mye å skryte av. Nå, det var vel ikke klimaet og endringer i den jeg skulle filosofere over. Det var nok mer dette sporet til høyre.

Tommestokken viser vel nok. Sporstørrelse på 11 - 12 cm. Det var nok ikke rev nei. Detta var den litt større fetter'n. Ulven som hadde tråkket forbi. Ikke det at det var så uventet. Vi har nå sett spor av han ved Helgern og møkk ved Skrivilveien. Så var det nok igjen her på åsen. Jeg hadde sett spor av ham i ukene før påske. Da litt lengre syd og vest. Her var vi på vei fra Svullrya til Skasberget. Vi valgte oss Finneveien. Det var et passelig spor å følge. En gammel vei mellom de nevnte plassene. Tatt ut av bruk nå, da det var andre veger inn. Lettere å komme inn fra Skasenden når ein kjem fra Kirknær. Vi fant dette og et klart avtrykk til i den løse veisanden. Spor som ikke var ødelagt av vinter eller regn. Et som var passe ferskt. Det sto et sted og ikke langt unna hadde elgen vandret i vegen. Den og hadde satt sine klare store spor der.
Kallen på Skasberget fortalte at jo da, det var ikke sjelden at ulven rekte nede i lia mellom de to plassene. En av rekslene til ulvene i Rotnareviret. Det må jo sies å være akkurat passe det. Kallen hadde 10 kviger gående på Skasberget. Ikke vært i konflikt med ulven. Det var da de hadde sau at det ikke gikk så bra i skogen.

Det er nå slikt det er. Ulven ferdes der han har plass og kan hevde sitt revir i fred for folk og andre. Da kan Merete Furuberget slippe sauen på innsiden av rovviltgjerdet. Da oppstår ikke de store konfliktene med sauehold og ulv.

Vi vandret der på gamle finne-stier. Godt merket med en blå F. Lett å gå der det hadde vært gammal vei. Ble sti fra Skasberget og videre innover. Det var en og annen snøflekk og ikke minst tilfrøsne dammer. Små dammer som hadde løka seg gjennom nattekulda. Ikke slepte de sola til og brånte gjennom dagen. De lå nok til dagen etter da sola aldri fikk det gode taket i dagen. Det var for mange skyer som passerte og tok varmen vekk. Den kalde snoen fra nord hold gradestokken litt over 0. Ikke mye å hente av varme og gløtt vis en snøbyge. De fleste av dom snøbygene kom på søndagen. De var det hvite små kuler som dro mot bakken. Ikke snø og ikke hagel. Små kuler som løste seg opp i det de traff greiner og lyng. Ikke nok til å legge seg som et hvitt teppe på bakken, kun til å minne om at vinteren hadde ikke slept taket. Det kan enda ta tid før grønne blader sprer seg ut i dagen.

En utfordring og en dårlig forberedelse

Bilturen til Vassfaret var en blandet opplevelse. Det svingte mellom sol, regn og kun overskyet. Det var meldt kaldere og snø. Snøen kom først ved Åsli. Der tjuknet det. Biler kom med snø på. Etter bommen var det snø på veien. I bakkene opp til Strøsveine var det mer snø enn da vi kjørte hjem etter påska. Hmm.. interessant i det jeg svingte av og inn Strøsveien møtte siste ukers snøfall meg. Joda, det var neon som hadde kjørt innover. Djupe hjulspor, her var skonninga vesentlig. Det var sporete, fant blaute felter der vatn stod i spora. Å komme utafor hjulspora var om enn nærmest umulig. Og kom du deg ut av dem stod du fast. Nesten på toppen var det stopp. To forsøk før jeg fikk fart på bilen igjen. Jeg kom meg opp og over toppen. Det snødde tett, her burde det blir ryddet for snø. Det var ganske tett snødrev. Fikk håpe Henning tok opp veien, ellers kunne det blir en krevende tur ut att på søndann. Det var vel egentlig utfordringen denne helgen, og å kjøre ut på søndann. Det var ikke blitt ryddet og veien var ikke no bedre, kun blautere.

Nede ved Trytebu var det igjen snødekt, råtten snø å tråkke gjennom, og fersk nysnø. Interessant for morgendagen. 

0400, dags for morgen. Ordnet meg frokost og stengte døra omlag kl 0600. Jeg tok turen opp i åsen for å leite etter en spillplass for storfugl. Krysset elvi, og krysset meg opp over i åsen. Passerte veien og støkket en storfugl fra tre. Jeg gikk ganske lydløst. Nysnøen, 10 cm, sørget for det, samtidig var snøen under passe råtten og bar dårlig. Det førte til høye kneløft og stadig hekt. Dro meg opp mot den plassen jeg hadde siktet meg inn på. Så ikke annet enn spor av rev og mår. Tegn på krevende forhold for all skogsfugl. Vel, jeg stoppet og lyttet, hørte ikke noe, gikk videre og lyttet igjen. Ikke låt av tiur eller orrfugl. kom meg oppover i åsen og omtrent i rette område fant jeg spor av storfugl. En og så en annen. De hadde vært i spill og ... spora fra den ene gikk bak til en furu, Der hadde den tråkket lenge. Juhuuu.... her var plassen. 

Derfra tok jeg veien opp mot første stedet jeg hadde sett meg ut, ingen spor og så tuslet jeg inn mot brattene under toppen. Ooppss, det ble klatring opp i bratta, slik at jeg kom inn i et felt som kun var egnet til å gå opp. Med kamera i hånda og klatring var det en heftig tur. Og trugene søkk i så det ble stadig høye kneløft. Oppe på kanten var det trøkk av fugl, enten orrfugl eller rype. 3-4 hadde vært nedpå. Der oppe var føret enda tyngre. Sank i godt og vel 30 - 40 cm, da ble det høye kneløft og syra meldte seg i beina. Enkelte lite brukte muskler i arbeid. Fikk god utsikt over dalen før jeg fortsatte ned og ut av åsen. Da jeg nærmet meg spillplassen støkket jeg en tiur. lengre nede en orrfugl i tettbuskaset. 

Tanken var nå å ta dagen med ro i sola, lite å gjøre med føret, og deretter ta turen opp på kvelden og rigge seg til en observasjonsplass. Det var nok her vi kommer til den talentløse forberedelsen......

Sekk ble klargjort, diverse fotoutstyr, noe mat, kjele og kaffe, litt vann, underlag og sovepose. Gikk ut i 18-tiden. Fulgte sporet fra før på dagen. Mye snø var smeltet unna slik at det var bart på flere steder. Nysnøen var skremt tilbake. Det var ikke problem å komme seg opp. Fant et passende plass. og rigget til. Det var strålende. Sikkert for tidlig for at tiurene skulle komme inn på kvelden. Tok ingen sjanse så jeg la meg inn i 20 tiden. Det var skumring og greit nok. Fikk banket til en grei nok liggeplass. Ut med underlag og sovepose. Skulle være godt nok skjul. La meg til å slumre. Sovnet og etter en tid våknet av at jeg frøs. hmm... snudde på meg og sovnet igjen. Det samme skjedde igjen. Vakna og frøs. Jeg er ikke særlig frøstal av meg. Det var ikke greit. Dro på meg litt mer klar. Soveposen var kald i stoffet. Det var kalt mellom meg og soveposen. Soveposen lakk varme som en sil. Jeg prøvde å finne en ny sovestilling der jeg holdt på varmen. Fant ikke roen. Det var kaldt. Jeg tittet ut. Det var stjerneklart. Karlsvogna hang på himmelen, Kasiopeia like så. Aprilkulde i lufta. Jeg fikk sove litt til. så vakna jeg igjen av at jeg frøs. Klokka var ikke mye på natta. Det var ikke helt til å holde ut; Kulda.
Ble liggende og vurdere; Ville jeg herde natta, eller.....? Ville jeg få sove? Ville jeg ....
Ok, det ble å bryte opp. Krabbe ut av soveposen, pakke sakene ned. Alt i mørket, i lyset fra stjernene. Hvor var vantene? Fikk løst opp bardunene, og stappet sakene i sekken. Kamera ble lagt i sekken, stativet festet uten på. Kald i kroppen. Det ble til å gå samme veien som jeg kom. Kunne ikke gå i spora, Jeg hadde ikke kontroll på konturer eller noe. Det var best å gå der det ikke var spor, det var bare å stabbe rolig nedover. Gikk omveien ved å følge veiene, og ned over. Det ble lengre vei, dog lettere å gå enn i skyggene og mørket i skogen. Fortsatt kal, dog det var fantastisk flott å gå der under stjernevrimmelen. Myldre av stjerner var enormt. Jeg kom ned til elva og krysset den. Kom inn i varmen, det var godt. Kroppen var fortsatt kald etter nedkjølinga.
Det er bare å innrømme; jeg sjekket ikke hvilke soveposer vi hadde liggende. Regnet med at de var fire-sesongers poser. Det vi hadde liggende var noe som var greit for innebruk og ned til +10 eller +5. Gradestokken ute viste -7. Det hadde jo vært så enkelt å tatt med Nanook-posen hjemme fra. Komforttemperatur -30! Jupp- dårlig forberedelse.

Søndann ble grei, delvis bra vær. Snøen hadde en god skareskorpe. Da kunne jeg lett gå meg opp til bilen med pulken. Tok ingen sjanse og kjørte opp til Reset. Der var veien omtrent like vanskelig da jeg kom inn på fredann. Forskjell, snøen hadde sunket sammen fra lørdann, hjulspora og bekkene i dem var blitt dypere. Qashqaien subbet ned i snøen. Det ble til at jeg startet på veien hjem. Kjørte via Vestsideveien gjennom Hedalen. Da kom jeg over denne, måtte bare stoppe og forsøke å få bilde av den.

Det ble læring av det, veit for leiken er og neste år så er forberedelsene bedre!