Ferie er så mangt, for noen er det å ligge på en strand, andre digger å rangle rundt i norske fjell og skoger. Jeg hører til det siste, og gav burt en tur til unga mine. Det var et opplegg med 3 overnattinger og så gå i fjellet ut fra det. De valgte seg Spiterstulen. Derfra er det jo opptil flere gode steder å gå, lavt i terrenget i dalene, eller opp å høgdene, og da Norges tak - Galdhøpiggen.
Vi dro av sted på en torsdag slik at vi kunne gå gode turer to av dagene. Da vi kom opp fikk vi til en liten tur opp i Visdalen mot Leirvassbu. Det var akkurat passe, i godt vær. Så kom fredagen, og alle var innstilt på å ta det store målet for mange; Galdhøpiggen. Jeg kjente ruta, ikke gutta. Det er jo reelt sett bare en trolig lang motbakke, med mye stein. Høydemeter på kartet var 1350, samt at du må ned fra Svellnosi, før du bestiger Keilhaustopp og så ned før du når selve Piggen. Da ble det endel flere høydemeter gitt.
Det ble startet med godt mot og tøffe tryner. Det var jo bare å "frese" opp. Den første mota er jo sti og .... ja det var bratt for den ene og den andre. Det var noen unge kropper som måtte vekkes og komme i gang. Noen vondter som noen merket, andre kjente litt på fottøy og at det var en fysisk utfordring. Det er også en psykisk utfordring. Det å ville og presse seg på tross av litt smerte det å løfte seg opp opp og opp til toppen. Kjenne at det er mer enn bare en enkelt søndagstur.
Vi kom opp over brinken, den første mota. Så flatet det ut opp mot der vi møter Svellnosi. Det er jo god stigning. Det var en blanding av stein og snø. Det lå godt med snø i fjellet fortsatt. Det var noe eget å stige oppover. Og der ved kanten der vi fikk løftet opp til Svellnosi fikk vi både utsyn og en passe pause. Burde blitt Vikafjell-reklame dette bildet. Så var det å fortsette. Enkelte av oss, itte je, begynte å kjenne at det var mer krevende å gå motbakkene enn de trodde. Lårene skal løft og løfte igjen. Melkesyra begynte å gjøre seg bemerket. Det er ikke til å komme unna at det begynte å gjør litt vondt. Så kom vi over Svellnosi. Og der lå Keilhaustopp foran oss. Ned en brett kneik og så rett opp igjen. Det var ordentlig motbakke opp til Keilhaus. Det lå snø der i kanten ble det å stabbe i snø eller velge stein. Det ble stein. Langsomt steg vi opp Keilhaus. Så kanten der oppe. Skyer drev forbi. Syra meldte seg atter en gang i lårene til et par av oss. Det ble litt venting for å samle oss. Der på toppen av Keilhaus, så vi det forgjettede land - Galdhhøpiggen med sin lille bu og ellert bare stein og atter stein. Det gikk nedover og de ble litt lettere, så gikk det flatt oppover og deretter opp. Det ble en stopp. Så gikk vi videre, og etter noen nye minutter en ny pause. Det var lår som måtte resirkulere melkesyra. Så en ny etappe. En annen av oss gikk fort et lite stykke og ventet. Litt intervall over det. Så kom vi til kanten der vi fikk se ut over mot Veslepiggen. Da var det bare å sige opp til toppen. Da var det pause, etter fire timer med motbakke.
Gråværet kom og gikk. Skyene hang liksom på alle toppene, vandret fra den ene til den neste. Plutselig åpnet det seg og vi fikk se alt omkring oss, før det løka seg igjen. Solbærtoddy, te, kaffe, kakao ble drukket sammen med noen brødskiver. Det var å hente seg inn før vi skulle nedover igjen.
Turen nedover ble jo enklere. Det var jo nedover. Beina skulle ta i mot, kjenne vekten av kroppen presse på og holde kroppen igjen. Det var ganske greit ned til Keilhaus. En kunne kjenne litt på den videre ferden nedover. Sjøl var det kjente fornemmelser, uroa ikke mye. De andre var ikke like kjent med den delen av kraftprøven.
Kom opp Keilhaus, over og så var det ned der da. Gå i steinen eller jabbe i snøen.Svaret var enkelt, vi brukte rumpa. Først hver for oss, så kom ett felt der det var greit å kjøre tog. Da ble det så mye lettere. Det svisjet nedover, oppsss...... der var det vist en isklump i renna, den svei litt i skinka, og spruten av snø stod om støvlene. Vel nede gikk vi omkring Svellnosi før vi kom til nye snøfelter. Det var da vi gikk i steinfeltene at det igjen kom opp disse fysiske utfordringene. Tær traff støveltupper. Etter hvert ble de ømme. Det ble å gå litt forsiktigere slik at man unngikk å slå i mot støveltuppene. Det gikk noe seinere igjen. Så kom vi til snøfelter. Det var lettere igjen. Så kom vi til brinken, kom over og så ned på Spiterstulen. Så nær så nær, bare rett der nede, og så langt likevel. Mange høydemeter og nok et par km å gå. Vi snodde oss nedover. Skyene tetnet til igjen. Det så ut til å være noe vær på gang. Kom de før vi var nede. Joda, vi fikk et regnskyll før vi var nede, heldigvis ikke så ekstremt. Og våte ble vi. Da var det sannelig godt å komme ned. Komme innendørs, trekke støvlene av og få renset seg i en dusj. Noen var klare for en liten høneblund, det fikk de ikke. Middag og så kortspill frem til 23. Så var det noen ungdommer som sovnet som steiner etter dagens utskeielser.
Lørdagsmorgen, stinn brakke i frokostsalen. Vi fikk ordnet oss frokost, og kom ut litt seinere enn dagen før. Da satte vi kursen mot Glittertind. Det ble en sakte oppstigning over første stigningen. Det var ømme tær og muskler som skulle vekkes til livet igjen. Da vi kom opp så ble det lettere. Da flatet det ut i dalen. Det ble godt å gå, ikke tungt, lett å gå der det ikke var så steinet. Vi kom over bekk og elv før vi begynte på stigningen inn mot Steindalen. Der steg det igjen. Ikke veldig raskt, og du merket likevel at det steg. Vi krysset elva i Steindalen og kunne gå på gressmoene inn mot der vi møtte virkelig Glittertind. Der tok vi en lang rast. Vi hadde sett noen folk på veien, ikke mange. Galdhøpiggen var langt mer folketett og sikkert køgåing denne dagen. Det slapp vi her inne. Så kom vurderingene, skulle vi gå opp. Ikke alle bein var klare for det. Noen ønsket det veldig. Vi var her på samlet tur. Da må man justere seg og ta hensyn, finne dette felles som ikke splitter. Da ble det å ta hensynet til svakeste ledd i lenken. Det var greit å komme opp, dog vi skulle ned igjen også.
Det fikk gå på kontoen for læring om forberedelse og noe mer fysisk aktivitet før slike fysiske utskeielser. Returen gikk fint selv om de ømme tær bremset tempoet noe mot slutten av nedfarten. Det var uansett en god tur denne dagen også og med mer sol enn dagen før.
Vi gjorde som dagen før, Det ble middag kortspill frem til søvnen kom krypende inn i trøtte kropper. Det ble raskt stille denne kvelden og.
Søndann opprant med blå blå himmel ikke en sky i starten. Da ble det atter en tur innover Visdalen mot Leirvassbu, før vi måtte dra hjem. Det var tross alt noen som hadde noe å gjøre på mandagen. Ferieslutt og jobb. Andre skulle hente besøkende fra Australia og vise dem Oslo før dem for til Trondheim.
En god turhelg med gutta, og da blir det tur neste år også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar