Finnskogen pålangs - dag 5

Var oppe i sjutida denne morgenen, fyra opp slik at det ble litt varme. t Nå kunne jeg pakke ned utstyr, rimelig tørt. Ordnet meg med mat, konkluderte at havregrøt og meg er ikke venner. Pakket pulken for siste dags økt. Sola var dekket bak et lite skyslør. Den brøt gjennom og smeltet resten av skyene. Gradestokken viste +2 og det var et bittelite melisdryss i skiløypene. Nå var det siste økta, over Fraumyra, ned til Skasenden og videre ned over Skasen. Starten var i løypene til Namnå IL.
Jeg startet på den siste økta, fellene trakk til seg nysnøen og rett og slett kladdet. Ble til å dra av seg sem og finne en eller annen smørning som passet. En lilla greie gav sånn passe feste. Da be det greit nok å sige fremover. Solen varmet og det ble skikkelig påskefornemmelser. Snøen hadde i løpet av kort tid endret karakter, til kornet vårsnø. Kan hende det hadde noe med at jeg nå hadde kommet godt ned fra de nordlige delene av Finnskogen også.

Det var en underlig god og fredelig stemning, kunne ta det med ro fremover i sporet. Tok et par avstikkere for å ta ett og annet bilde, og la tiden gå. Det gikk langsomt opp til Fraumyra. Jeg somlet meg over Fraumyra, og der oppe hadde orrfuglen vært nedpå og spilt på morran. Sporene stod klare i snøen.
Det var bare å følge spora mot Skasbergveien. Kjenne på at turen var gått bra selv med tung start. Et annerledes sporvalg og noen beslutninger som førte til at jeg var raskere nede enn planen. Føre hadde sitt å si for det. Tanker om forberedelser og litt sjekke av

hvor lett, krevende et terreng kunne være mht til fremkommelighet stod som erfaring. Det ene var kanskje å gå i skog, med plantefelter og tett ungskog. Det andre var at det faktisk ikke var folk i bevgelse i terrenget, kanskje en tømmerhøgger, og langs noen faste veier. Ellers sporløst og fritt.
Med sola ble snøen blaut. Det var ikke fremdrift i skiene. Selv med pulken bak måtte jeg gå ned små fall. Underlig hvordan det endrer seg på noen dager. Fra det helt kavete til vår.
Skiene hadde ikke feste. Det ble til å ake seg frem og da jeg kom til Skasbergsveien kunne jeg la skiene løpe. Det var bare å slippe seg ned mot Luka og Skasenden. Der møtte jeg barvei og vårløsning. Ordnet meg et spor ned til veien, og bar Pulken over riksveien. Tro om jeg nå skulle gå Skasen ned, seks kilometer med isflate. Ski uten feste. Ski og pulk som limte seg til snøen. Det kunne bli litt kjett nedover. Kjente at kroppen meldte at nå ver det greit,kanskje mest mentalt hele greia, jeg hadde kommet dit jeg skulle. Ble en Gruetaxi ned til innkjøringen vår.

Vaset meg inn veine som var ubrøyta. Trakk pulkas rett opp på vest terassen, fant nøklene og kunne si til meg selv "Vel gjennomført!" som det heter.
Kunne gå i hvilemodus og rydde utstyr for tørk, lufte telt osv. Fyrte opp i hytta og lot den gode fornemmelsen av slitenhet, mestring og at dette er noe jeg skal gjøre igjen. Det er fortsatt store deler av Finnskogen som er ukjent. Det skal en kanskje ta på sommerstid, da en vet at en kan komme frem der en vil.

En ting er sikkert, det blir mer av slike turer og så får en om andre vil slenge seg med!