Finnskogen på langs - dag 2 - slite dag

Om tankene hadde gått litt rundt føre så ble dette dagen for ja, ..... noen tanker i flere retninger.
I løpet av natta åknet jeg enkelte ganger. Månen var forsvunnet, det blafret i teltet, vinden hadde tatt seg opp og sønen lavet ned. Teltet renset seg selv for snø. Snudde og vred på meg til tider, lite lysten på det været. Den oppblåsbare madrassen var litt for godt oppblåst, litt hard med andre ord.
jeg visste at dagen ble krevende og hadde satt klokke til å ringe.

Det ble å ordne seg og få på klea og ut til morgenrutinene. Det er ikke mye annet å si enn at det er morgenrutiner. Du skal ordne morgenmat, sikre drikke for dagen, klargjøre pulk og pakke ned. Og det mens været stod på. At det var en gapahuk å være i gjorde situasjonen lettere. Da kunne jeg ordne og fikse alt der.
Alle spora fra dagen føre var nærmest visket ut. Ikke mye som lignet furen etter pulken i går. Det kom opp mot halvmeteren med ny snø og godt med vind.
Tanekene gikk om det ble Håberget og vurdering der, gå til Flisberget eller .....
Ingen klare formeninger denne morgenen. Da jeg var klar var det bare å begynne å tråkke. Jeg kom omtrent de første 200 meterne før jeg innså at jeg måtte bruke samme taktikk som dagen før. Tråkke spor, vende tilbake og lage sporet passe bredt og så hente pulken. Da ble kilometrene lange. Eller bevegelsen på kartet kort selv om distansen ble lang. Jeg hadde en tanke om tre km i timen. Her kom jeg nesten til en i timen. Jeg hadde heldigvis passert toppen av Håberget, da var det noe lettere å gå seg ned til plassen Håberget. Langsomt og roolig kom jeg mot plassen. Tankene vandret til samme snøkaos fremover .... finne en måte å vende om. Kunne bruke samme sporet tilbake og ordne meg transport mot Kirkenær. Kunne fort bli fire dagers marsj før jeg var tilbake på utgangspunktet.
Jeg balet meg frem til Håberget, og der bor det folk. Ikke en kjeft å se ute, eneste var to hester. Full forståelse for at folk holdt seg inne i været.
Gleden steg noen hakk da jeg fant ut at her var det brøytet. da var det bare natta og dagens halvmeter med snø å gå i. Det hjalp på humøret. Og det lysnet litt etter å ha laget til min lunsj i veikrysset før myrene ved Halåa.

Både brøytet vei og det at det hadde kjørt biler på veien gav håp om å kunne komme litt mer i gang enn det jeg hadde gjort så langt. Fellene på skiene samlet noe snø så de var ikke egnet å bruke. Skiene endte på pulkas og så kunne jeg gå i hjulspora og da glei pulken langt lettere.
Det sa seg selv der og da, denne dagen var det kun å følge opp og holde seg der det hadde vært andre som beveget seg. å karre seg ut i terrenget var ikke aktuelt. Brøytefonnene langs veien stag opp mot en femti høye.
Fornemmelsen av at turen ville gå seg til økte der jeg gikk mot Enberget. Kom noen biler i mot og gjorde at det ble lettere å gå. Over Enberget var var det stille. De tre gamle finneplassene var nedsnødd, ikke stua sist på plassen, men de andre. Låven på Søndre Enberget så ut til å knele i bakkant. Jeg sjekket ikke, hadde nok med meg selv og det å møte dagen i dag. Snøværet gav seg ikke, jeg hadde trukket utapå den gode gamle hvite kamo-buksa til forsvaret. Akkurat passende i været og vinden. Hadde noen småraster under veis. Noen nøttebarer og mellombarer ble fortært sammen med kakao. det var noe å sikre at jeg ikke gikk tom.
Kilometrene kom og gikk, jeg gikk østover i forhold til ruta. Tanken om Flisberget, Risberget,  Silksjøen og Kynna kunne jeg bare glemme. Etter hvert fant jeg det nødvendig å stoppe opp for natta. Fant ikke en god plass og endte opp fra veien litt inn etter en sving. her tråkket jeg til en teltplass. Brøt granbar for å dekke til og reise telt. Åpnet pulken og dro teltet opp, og registrerte at her kom ..... brøytekaren med sin traktor. Jeg fikk dekt til pulken, og snøspruten stod over meg og teltplassen jeg hadde laget. Unngikk å få fylt pulken, men hele teltplassen måtte tråkkes og graves frem på ny. Da jeg endelig fikk begynt på teltet igjen kom brøytekaren oppatt. Han beklaget at han spruta meg ned og fortalte at lengre nede ved dammen var det koier som sikkert stod oppe. Det var Statsskog som eide noe der. Da ble utstyr dyttet ned i pulken igjen. Med teltet i handa så gikk jeg den snaue kilometeren ned til dambrua. I ettertid så var det nesten to kilometer.
Der nede var det ingen åpne buer jeg fant, og eneste gode løsning var den ene terrassen foran koia. Den var akkurat passe stor, der fikk jeg rigget teltet under terrassetaket. da ar natta sikret mot mer snø og ikke minst en mulighet for ok natt. jeg kunne runde av med en god fornemmelse av å ha funnet en løsning på den værste utfordringen den dagen og at jeg nå hadde resten av Finnskogen foran meg.
Da lå jeg 14 - 15 kilometer lengre øst enn jeg hadde tenkt og en god del kilometer etter planen. jeg så lyset frem mot Gravberget for neste dag, så fikk vi ta planen derfra.