Over Dørålglupa

 Nja, tenker du, har han sovnet?

Det tok tid å komme i gang med skrivingen igjen. Turen i Rondane ble en tur der overskuddet ble godt brukt. Etter endt dagsmarsj ble det å ligge til lading. 

Jeg var godt i gang med dagen mellom 9 og 10. Stigningen fra Grimsdalen og opp over til Haverdalen er ikke ille. Det stiger jevnt og det var mulig å pause seg på passe plasser. Tanken var å gå til Haverdalen, pause der før siste økta over til Dørålsæter. Det var ikke noe regn å merke seg. Litt sol og skyer som gav rom for å bli varm i trøya. Jeg så lite til folk på turen oppover Gravhø, som du må krysse for å komme deg til Haverdalen. Noen lå foran meg i løypa og noen bak med det viste jeg. Det var først da jeg kom over Gravhøtangen at jeg møtte på litt folk. Noen hadde gått fra Haverdalen andre fra Dørålsæter. 

Sekken tynget og ned til elva i Havderdalen kjente jeg at det beit i låra denne dagen også. Dagsmarsjen i forveien satt fortsatt i kroppen. Hadde også merket meg at sekken gnog på ryggen. Det vil si at beinknutene nederst i korsryggen hadde dratt på seg gnagsår. Da var støtputen dratt ned slik at den ikke gnog videre. Kinetisk tape over gnagsåra var det som beskyttet beinknutene. 

Over brua i Haverdalen ble det en god pause. Sjekket kartet igjen og merket meg at det ville bli en seig tur over til Dørålsætra. Det er 5 km på kartet og 400 høydemeter opp og ned. Det var bare å begynne. Til vane har jeg ment at å gå mer enn 3 km i timen er greit å oppnå. Frem til nå hadde jeg omlag 3 km i timen. Altså helt på tempoet DNT legger opp til. Forskjellen var jo at jeg hadde både telt, pose og mat for 5 dager. Det er sjelden de har når en går hytte til hytte. Opp mot Dårølgupa var det bratt. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg seg oppover dalsiden. Etappe for etappe, sving for sving. Det var partier det var trangt, og samtidig greit å gå. Så kom en litt mer opp i glupa. Det ble mindre bratt, og desto mer stein. Kun stein å gå på. Enkelte steder var det litt snø som lå. Der var det lettere å gå, og subbete likevel. Blautsnø er fortsatt tungt å gå i, støvlene trakk etter hvert til seg vann. Der opp i gløppa endret været seg. Det var plutselig litt vind og så regn, det skiftet flere ganger og fra jeg begynte nedstigningen var det et fint regndryss. Steinen ble glatt og fokuset deretter når du går nedover i bratta. Du holder igjen for hvert skritt. Lar melkesyren samle seg i låra slik at du må holde igjen og ta deg pauser i håp om at den forsvinner. Melkesyra forsvinner ikke!

Når du bruker over 40 minutter på kilometeren er det seigt å gå. Den tøffeste kraftetappen på turen. Det å se ned til Dørålsætra og vite at det er kort avstand og bruker 3 pauser ned, da er det kjett. og desto bedre var det å kjøpe seg en halvliter, ta med muleposen opp i stua og etterfylle energi. Det var snakk om at det dagen etter, onsdagen skulle regne fra kl 0900 og hele dagen. Dagsetappen skulle være fra Dørålsæter til Bjørnhollia - 21 km. Jeg sjekket kartet. Hva var mulighetene? Jeg lot virkningen av halvliteren gå over, sela på sekken og gikk videre. Det ble til en 3 km ekstra gange den ettermiddagen. Da kom jeg opp på Skranglehaugane og vant 100 høydemeter også. Verdt å ta med for du skal over 400 høydemeter også fra Dørålsætra til Bjørnhollia. Jeg la meg til litt opp fra et vann, kort bort til stien. Der var det bare å rigge seg til med matstell og legge en plan for dagen etter. Der jeg lå kom det et par regnskurer som trommet på teltduken, sammen med noe solgøtt kom regnbuen over Digerronden. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen og fjellet!