Med sol i ansiktet

 Jeg sovnet til regn mot teltduken. Dagen etter var det stille da jeg våknet. Solen var i ferd med å brenne bort restene av skyer. Helt skyfritt ble det ikke, og mye bedre enn dagene i forveien. 

Hentet det som var på tørkerommet. Det som var dynnbløtt var det fortsatt - les støvler. Teltet var også vått - fuktig da jeg pakket sammen. Ellers var det meste tørt. Jeg skulle sydover mot Eldåbu. Planen vår å gå til Eldåsætra for å korte ned siste etappe til Venabu/Spitsbergsæter. 

Stigningen opp fra Bjørnhollia og inn i Steindalen var passe for å komme i gang. Kroppen sa i fra at det var noen ømme ledd og muskler rundt forbi. De svanseken som lå i telt nærmest hadde veid sekkene. Han hadde en vekt på 25 kg. Du lurte på hva jeg bar. Mitt enkle svar var: "Vet ikke og vil ikke vite". Enkelt forklart om du vet hvor tungt det er vil det bidra til tanker om hvor tungt det er. Da etablerer du en negativ tankespiral. Eventuelt at du vender det om til at har du klart det så langt så går det bra. Jeg merket jo at jeg hadde spist unne noe mat og at sekken nok var reelt lettere. 

Jeg kunne snu meg og glede meg over Rondane i i bakgrunnen. Jeg var ferdig med de mest steinete stiene og kunne se fremover og mot sola. Støkket en stegg opp stien. Jeg holdt samme tempo som de andre dagene. Det blir 3 km i timen med de innlagte pausene. 

Kunne stoppe, hente frem en mellombar og drikke vann fra noen av bekkene. Jeg kom inn mot Vulutjønna. Da gikk jeg ut av kartet mitt. Rundet en sving. Der stod det en dame som filmet rundt og jeg gikk rett inn i hennes lille video. Hun syntes det passet perfekt for hennes oppdatering av sosiale medier. Hun fortalte selv at hun gikk ut av sitt kart. Vi byttet kart og gikk i hver vår retning. Jeg fortsatte forbi Vulutjenna og fant en liten lun plass for lunsj. 

Her var det fyring av primus for kaffe, lufting av føttene og nytelse av sol og varme. Beina, spesielt leggene begynte å verke på yttersiden. Hadde kjent det litt, og det var ikke fritt for at det var merkbart. 

Uansett skulle jeg komme frem måtte det vandres videre. Jeg pakket sekken på ny og fortsatte. Her var det relativt flatt, og med fortsatt en del stein å forholde seg til. Det dukket opp noen flere folk som var på vei nordover. hadde en liten passiar med dem før en gikk videre. Jeg passerte der stien gikk over til Eldåbu. Med verkende legger var det å fortsette ned mot Eldåsæter. De jeg møtte sa det var noen fine teltplasser nede ved bekken rett etter en bakke ned til bekken. Jeg leita noe før jeg fant en passende plass. Det var akkurat så det var mulig å sette telt der. Teltet fikk stå i sole og tørket opp. Støvler og såler forsøkte en tørk i sola de og. Lå på lading i flere timer. Litt voltarol-krem på leggene der de ynket seg. 

Sauer og kyr gikk på beite slik at jeg hadde voktere rundt meg i gjennom natta. Ingen uhell ved barduner eller annet. Etter en frokost med godt med drikke, kakao, kaffe osv. bar det videre. Nå var det 12 km på kartet til Spitsbergseter og 14 til Venabu. 

Stien bølget gjennom landskapet. Nå gikk jeg i fjellbjørkeskogen, enkelte graner dukket opp. Kun to amerikanere møtte jeg på stiens første halvdel. De kom motsatt vei. De klaget over myggen. Den hadde ikke jeg merket meg. Fra der vi stod hadde jeg den lengste etappen på dagens tur. Det var svakt stigende opp mot en liten topp på 1080 meter, med Flaksjøen som utsikt. Det var overskyet slik at det var passe å gå. Myggen var der, og den var ikke særs plagsom. Endte nede på vei ved Flaksjøen. Leggene verket som dagen før. 2 km til Spidsbergsæter eller 4 til Venabu?............. Det ble Spidsbergsæter. 

Der fremme spurte jeg om busstider. Det var ført kl 16 som matchet med mitt tog fra Ringebu kl 17. Kl var 13. Skulle jeg ordne skyss ned til Ringebu. Hun i resepsjonen mente jeg hadde vel så bra fasiliteter der jeg var enn å sitte på en trang kafe nede i Ringebu. Da ble jeg der, unnet meg en litt bedre burgerlunsj og loffet litt rundt, benyttet trappa for å strekke leggene. Stabbet meg ut til hovedveien og ventet på bussen der. Nina hentet meg på busstoppet hjemme. Det var godt å slippe å gå den kilometeren opp til oss. 

Leggene var nok støle av all balanseringen på stein og med tung sekk, de roet seg etter et par dager. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i fjellet og skogen!