"A long walk home!"

 Tittelen på en av sangene til Bruce Springsteen. Dette var en dag med den følelsen fra start av. Det meldte regnet kom ikke kl 9 med halv ti. Jeg hadde tidlige morgen og startet dagen opp Bergedalen. Der er fra Dørålsætra til der stien fra Rondvassbu kommer. I krysset der møtte jeg folk som hadde tatt båten over Rondevatnet og skulle til Bjørnhollia. De gikk med lette sekker. 

Selv hadde jeg rigget meg for dagen. Meldingen var regn hele dagen til langt ut på natten. Det var der i stikrysset det var å ta stoppen og trekke på seg skalljakken og låringsen. Planleggingen for dagen med et jevnt regn var å ha med seg nødvendig mat og næringstilførsel lett tilgjengelig. Det betød i praksis at jeg hadde matpakken fordelt i to zipposer. En i hver lårlomme. Muleposen lå lett tilgjengelig i hurtiglommen på sekken og også flere mellombarer. Vinden tok seg også opp slik at det var godt med vind og regn midt i mort hele dagen mot Bjørnhollia. 

Turfølge jeg møtte i stikrysset fra Rondvassbu, så jeg noe til. De gikk litt i rykk og napp. Selv gikk jeg jevnt hele dagen. Enkelte små stopper for å fylle på med drikke og næring. Med tung sekk og mye stein var det viktige å holde fokus slik at en unngikk å gli på steinene. Med Zamberlin-støvlene var jeg trygg på grepet. De støvlene har et godt grep, selv om jeg skulle gjerne hatt de i ett nummer større.  Støvlene er stive og harde. Gir god støtte i anklene, hæler og i skotupp. Det gikk jevnt til det gikk ned mot elvekrysningen over Langglupbekken. Jeg vil nå kalle det en elv. Ned dit var det relativt bratt slik at børe kjentes på skuldre og bein. Vel nede hadde jeg sekken av, spiste siste matpakken og fylte på med vann. Derfra var det 150 høydemeter og ca 5 km til Bjørnhollia. 

I det jeg skulle til å gå kom det et par ned stien. De hadde hver sin setter med seg. Jeg tenkte at her får jeg bare starte opp så kommer de og passerer meg etter hvert. Stien var både bratt og trang oppover. Det var ikke alltid like lett å vurdere hvor en skulle gå. Det gikk seint oppover lia. Paret med setterne registrerte jeg et par ganger bak meg. Etter hvert så jeg ikke mer til dem.  Litt god følelse det at de ikke tok meg igjen. Da viste jeg at det var andre som også hadde det seigt i fjellet denne dagen. 

Dynnblaut kom jeg til Bjørnhollia. Beina kjente det godt, spesielt litt på utsiden av leggene. Balansering på stein hele dagen utfordret muskulaturen i beina godt. Kom inn i forrommet, kunne vri av meg sekken og henge jakka på en knagg. Gikk inn og avtalte bruken av teltplass og betaling for det. Deretter en tur inn i stua.  Der var etasjeovnen fyrt opp. Det å stå inn mot den, kjenne strålevarmen gripe kroppen og tørke både bukse og ullgenser var en deilig fornemmelse. Det ble tid for både dusj, og tørk av utstyr på tørkerommet den dagen. Ikke et bildet var tatt. Kamerat var godt pakket på sekk. 

Når en går så alene i fjellet. Med drittvær. Der det er viktig å holde seg gående, både varm og ikke minst med næring. Da går det en del tanker gjennom hue. Ene var at du må forholde deg til deg selv og hvordan du møter de små og store utfordringene du får på turen. Ømme skuldre, gnagsåret på ryggen osv. Det kommer noen lyse tanker og mørke. Enkelte kan kanskje kalle de dine egne indre demoner. Disse må du håndtere for du vet at det er kun deg selv som kan sikre at du kommer fram, unngår uhell og reiser leir når du er fremme. Dette var en slik slitedag hvor det var godt kun å ha seg selv å passe på. Hadde en vært flere ville fort ulike hensyn og innspill til tempo, pauser mv blir en del av dagen. Da kunne det blitt gnisninger og litt sur stemning. Det unngikk jeg for jeg hadde ingen å gnisse mot. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen og fjellet!