Høstsyssel

 Høsten kommer med det som er av muligheter for å sanke og jakte. Tyttebær er det nok av, lite blåbær og mye rogn for de interesserte. For meg er også høsten en god periode der det er muligheter for jakt. Det går mest i skogsfugljakt, noe rypejakt og elgjakt. Se kan en spe på med posteringsjakt på råbukk, duejakt og det som måtte passe. Først inn mot desember blir det fangsttid etter mår og kanskje noen lokkjakt på rev. Nå er ikke dette en oppsummering av høsten og ferdig med det. 

Jeg har vært innom svogeren og sittet på duepostering. Lite med tid har gitt denne ene muligheten. Området er litt krevende for duetrekket går andre steder enn der over Oppstuen. Det var nå hvert fall noe suksess med det som fløy forbi. 

Rådyrpostering har jeg drevet litt med. Prøvd med lokk. Det har ikke gitt noen uttelling. Det har nok sammenheng med at jeg var opptatt med annet under brunsten. Da har råbukken i "bakhagen" trukket litt lengre unna, eller oppholdt seg i andre deler av reviret. 

Helgen som var hadde tre større poster på programmet. Det ene var å plassere ut viltkameraer for å følge med på rovvilttrafikken, lufte hagla i skogen og ikke minst rydde etter linjeryddingen. Det siste innebar å håndtere en del felte trær for ved. 

Lørdagsmorran var det opp til normalt tid, 0540, og ute omtrent da sola begynte å vise seg over horisonten. Plutselig var høsten her og bilen viste -1 i enkelte områder. Ok da var det kjølig uten hansker og litt sommerlig kledd. Omstillingen til litt kjøligere vær kom raskt. Etter å ha satt ut to viltkameraer var det å finne en passe lei inn i skogen. Valget å gå lavt i terrenget først. En røy og jeg betraktet hverandre på en grusvei. Så fløy den sin vei. Fulgte etter i retningen av der den fløy uten å se noe mer til den. Jeg kom bort i et par tiurer, uten å se dem og noen overflyvere av orrhaner. Alt utenfor min rekkevidde. I min kryssing mellom skogpartier og søken etter skogsfugl passerte en elg foran meg. Kjønn og antatt alder klarte jeg ikke bedømme. Noe senere bortover i lia var jeg inne i en tett granskog, alder på 20 - 25 år, tid for tynningshogst nærmer seg. Der inne i tetta var det et orrfuglkull. 5 fugl totalt og uten å kunne ha muligheten til å løfte børsa. Gledelig med godt om fugl i skogen hvertfall. Og elgkviga jeg så rett før bilen toppet dagen. 

Søndagen var på samme vis, kald og klar på morgenen. Nå med hansker med meg for litt komfort. Solen viste seg med gode farger i østhimmelen. Jeg satte ut to andre viltkameraer, bør jeg parkerte og tok en runde ut i skogen denne dagen også. Annen del av skogene jeg kan jakte i. Her var det variert skog som burde tiltrekke seg storfugl. Marius hadde sett litt variert med fugl der. Han jakter med en irsk setter og hadde sett litt lite. Jeg hadde derfor blandede fornemmelser for området. Det er vakkert og innbydende i perioder. Andre steder preget av industriskogsbruk. Jeg gikk i buer og innom interessante plasser. Særlig en plass der skogen er gammel, godt med bærlyng og inn mot noen myrdrag. Der inne lettet en røy til venstre for meg. Det går i ett og skudd smeller. Ut fra hva jeg ser er det et knall og fall. Ser der fuglen falt hele tiden og kunne gå og plukke opp en røy. På vekta hjemme var den 1,4 kilo, antar årsfugl. Etter den fortsatte jeg på litt kryss og tvers. Bushet der det var tett, søkte mot steder der fuglen kan ha skjul, uten å registrere noe som helst etter den ene røya. 

Ellers ble det ved for neste sesong, det ble godt om slit med ferske trær. Det er nok ved for de neste par tre årene hver fall!

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!

Runde i Nordmarka, "på tur med fatter'n"

 Andre helga i august ble det nærtur. Årets versjon av "På tur med fattere'n" der vi alle var med i år,. Isac fikk også til å være med. Han hadde ikke hatt anledning de siste årene. Det går mye i jonglering og Europatreff slik at der kan bli dobbeltbookinger. 

Ideen var å vise at det er turmuligheter i nærmiljøet. Så vi møttes på Kjelsås trikkestasjon torsdag kl 15. Så gikk vi derifra til Fjellvang. Det gikk på veier i begynnelsen langs med Maridalsvannet og innover. Det var de siste 4 kilometerene inn til Sinober at vi endte på sti. Litt ut fra hvem som gikk først ble totalt 3 rådyr observert. 

I all hovedsak gikk vi lettpakket. Med bruk av DNT-hytter var det lite å bære ut over det mest nødvendige. Og som ellers i sommer var regntøy med. Det ble satset på enkel mat og brød til frokost og lunsj. 

Med slik vandring kan det veksle på hvem som snakker med hvem og det er god tid til å ha samtaler. Vi er jo forskjellige med ulike interesser og arbeid slik at samtalene er varierte. Det er som det skal være at vi ramler inn og ut av ulike samtaler gjennom en slik lang helg. Vi kom fint inn til Fjellvang og fikk ordnet oss der. Vi fyrte i ovnen slik at det ble litt ekstra lunk i stua. 

Dagen etter var ruta mot Nittedal og Sørli, før vi igjen gikk inn i marka mot Tømte. Solen var borte og regnet tilbake. Det var bare å sko seg og kle seg etter været. Isac var vel den som hadde de beste støvlene, hans var hvert fall mye mindre våte enn våre andre. Det var et jevnt regnsig hele dagen. Alle var innstilt på å gå den lengste ruta og da ble det slik. Ingen tenkte at det var viktig å omgå været. Det regnet tett og jevnt da vi gikk ned mot Sørli og oppover igjen til Ørfiske. 

Langs med Ørfiske lot jeg meg lure av avstander, slik at vi gikk forbi stien til Tømte og fikk litt ekstra meter å gå. Skogen var våt og stien ble dertil grisete å gå i. Ganske våte kom vi opp til Tømte og fra Tømte gård og til Tømtehyttene var nok den lengste kilometeren på turen. Da var det godt å låse seg inn, fyre i ovnen slik at vi fikk tørk i klærne og spilt en god runde med "Tress og Flush".  Solen kom også på besøk den dagen da vi var på Tømte. Det gjorde godt å se sola etter alt regnet. 

Etter frokost var nå turen mot Kikut. Vi passerte Ligger'n før vi gikk opp i skogen og inn til Helgern. Derfra gikk stien over til Bjørnsjøen og vi fulgte den frem til Fortjernsbråtan. Derfra ned til bredden på Bjørnsjøen før vi gikk endelig til Kikut. Der ble det lunsj med vafler og andre bakvarer. Etter de klassiske bildene og fordelinger på sosiale medier, gikk stien videre til Kobberhaughytta. Der skulle vi ha siste natte med pizza og velfortjent forpleining. 

Vel fremme på Kobberhaughytta tok vi det velkjente badet i Kobberhaugtjern, før vi inntok pizzaen og ikke minst spilte oss gjennom en god runde "tress og flush" igjen. Med frokost på Kobberhaugen kunne vi legge turne ned til Frognerseteren. Da vi var i ferd med å gå, kom to kjente fjes rundt hjørnet på Kobberhaughytta. Marit Bjørgen og Therese Johaug var ute på treningstur. De drev med sitt og vi med vårt. Vi gikk via Nordmarkskapellet, og Tryvannsstua, før vi vandret veien opp til Frognerseteren og kunne ta trikk og buss hjem. 

En god tur med mye snakk og en del læring på veien!

Med sol i ansiktet

 Jeg sovnet til regn mot teltduken. Dagen etter var det stille da jeg våknet. Solen var i ferd med å brenne bort restene av skyer. Helt skyfritt ble det ikke, og mye bedre enn dagene i forveien. 

Hentet det som var på tørkerommet. Det som var dynnbløtt var det fortsatt - les støvler. Teltet var også vått - fuktig da jeg pakket sammen. Ellers var det meste tørt. Jeg skulle sydover mot Eldåbu. Planen vår å gå til Eldåsætra for å korte ned siste etappe til Venabu/Spitsbergsæter. 

Stigningen opp fra Bjørnhollia og inn i Steindalen var passe for å komme i gang. Kroppen sa i fra at det var noen ømme ledd og muskler rundt forbi. De svanseken som lå i telt nærmest hadde veid sekkene. Han hadde en vekt på 25 kg. Du lurte på hva jeg bar. Mitt enkle svar var: "Vet ikke og vil ikke vite". Enkelt forklart om du vet hvor tungt det er vil det bidra til tanker om hvor tungt det er. Da etablerer du en negativ tankespiral. Eventuelt at du vender det om til at har du klart det så langt så går det bra. Jeg merket jo at jeg hadde spist unne noe mat og at sekken nok var reelt lettere. 

Jeg kunne snu meg og glede meg over Rondane i i bakgrunnen. Jeg var ferdig med de mest steinete stiene og kunne se fremover og mot sola. Støkket en stegg opp stien. Jeg holdt samme tempo som de andre dagene. Det blir 3 km i timen med de innlagte pausene. 

Kunne stoppe, hente frem en mellombar og drikke vann fra noen av bekkene. Jeg kom inn mot Vulutjønna. Da gikk jeg ut av kartet mitt. Rundet en sving. Der stod det en dame som filmet rundt og jeg gikk rett inn i hennes lille video. Hun syntes det passet perfekt for hennes oppdatering av sosiale medier. Hun fortalte selv at hun gikk ut av sitt kart. Vi byttet kart og gikk i hver vår retning. Jeg fortsatte forbi Vulutjenna og fant en liten lun plass for lunsj. 

Her var det fyring av primus for kaffe, lufting av føttene og nytelse av sol og varme. Beina, spesielt leggene begynte å verke på yttersiden. Hadde kjent det litt, og det var ikke fritt for at det var merkbart. 

Uansett skulle jeg komme frem måtte det vandres videre. Jeg pakket sekken på ny og fortsatte. Her var det relativt flatt, og med fortsatt en del stein å forholde seg til. Det dukket opp noen flere folk som var på vei nordover. hadde en liten passiar med dem før en gikk videre. Jeg passerte der stien gikk over til Eldåbu. Med verkende legger var det å fortsette ned mot Eldåsæter. De jeg møtte sa det var noen fine teltplasser nede ved bekken rett etter en bakke ned til bekken. Jeg leita noe før jeg fant en passende plass. Det var akkurat så det var mulig å sette telt der. Teltet fikk stå i sole og tørket opp. Støvler og såler forsøkte en tørk i sola de og. Lå på lading i flere timer. Litt voltarol-krem på leggene der de ynket seg. 

Sauer og kyr gikk på beite slik at jeg hadde voktere rundt meg i gjennom natta. Ingen uhell ved barduner eller annet. Etter en frokost med godt med drikke, kakao, kaffe osv. bar det videre. Nå var det 12 km på kartet til Spitsbergseter og 14 til Venabu. 

Stien bølget gjennom landskapet. Nå gikk jeg i fjellbjørkeskogen, enkelte graner dukket opp. Kun to amerikanere møtte jeg på stiens første halvdel. De kom motsatt vei. De klaget over myggen. Den hadde ikke jeg merket meg. Fra der vi stod hadde jeg den lengste etappen på dagens tur. Det var svakt stigende opp mot en liten topp på 1080 meter, med Flaksjøen som utsikt. Det var overskyet slik at det var passe å gå. Myggen var der, og den var ikke særs plagsom. Endte nede på vei ved Flaksjøen. Leggene verket som dagen før. 2 km til Spidsbergsæter eller 4 til Venabu?............. Det ble Spidsbergsæter. 

Der fremme spurte jeg om busstider. Det var ført kl 16 som matchet med mitt tog fra Ringebu kl 17. Kl var 13. Skulle jeg ordne skyss ned til Ringebu. Hun i resepsjonen mente jeg hadde vel så bra fasiliteter der jeg var enn å sitte på en trang kafe nede i Ringebu. Da ble jeg der, unnet meg en litt bedre burgerlunsj og loffet litt rundt, benyttet trappa for å strekke leggene. Stabbet meg ut til hovedveien og ventet på bussen der. Nina hentet meg på busstoppet hjemme. Det var godt å slippe å gå den kilometeren opp til oss. 

Leggene var nok støle av all balanseringen på stein og med tung sekk, de roet seg etter et par dager. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i fjellet og skogen!

"A long walk home!"

 Tittelen på en av sangene til Bruce Springsteen. Dette var en dag med den følelsen fra start av. Det meldte regnet kom ikke kl 9 med halv ti. Jeg hadde tidlige morgen og startet dagen opp Bergedalen. Der er fra Dørålsætra til der stien fra Rondvassbu kommer. I krysset der møtte jeg folk som hadde tatt båten over Rondevatnet og skulle til Bjørnhollia. De gikk med lette sekker. 

Selv hadde jeg rigget meg for dagen. Meldingen var regn hele dagen til langt ut på natten. Det var der i stikrysset det var å ta stoppen og trekke på seg skalljakken og låringsen. Planleggingen for dagen med et jevnt regn var å ha med seg nødvendig mat og næringstilførsel lett tilgjengelig. Det betød i praksis at jeg hadde matpakken fordelt i to zipposer. En i hver lårlomme. Muleposen lå lett tilgjengelig i hurtiglommen på sekken og også flere mellombarer. Vinden tok seg også opp slik at det var godt med vind og regn midt i mort hele dagen mot Bjørnhollia. 

Turfølge jeg møtte i stikrysset fra Rondvassbu, så jeg noe til. De gikk litt i rykk og napp. Selv gikk jeg jevnt hele dagen. Enkelte små stopper for å fylle på med drikke og næring. Med tung sekk og mye stein var det viktige å holde fokus slik at en unngikk å gli på steinene. Med Zamberlin-støvlene var jeg trygg på grepet. De støvlene har et godt grep, selv om jeg skulle gjerne hatt de i ett nummer større.  Støvlene er stive og harde. Gir god støtte i anklene, hæler og i skotupp. Det gikk jevnt til det gikk ned mot elvekrysningen over Langglupbekken. Jeg vil nå kalle det en elv. Ned dit var det relativt bratt slik at børe kjentes på skuldre og bein. Vel nede hadde jeg sekken av, spiste siste matpakken og fylte på med vann. Derfra var det 150 høydemeter og ca 5 km til Bjørnhollia. 

I det jeg skulle til å gå kom det et par ned stien. De hadde hver sin setter med seg. Jeg tenkte at her får jeg bare starte opp så kommer de og passerer meg etter hvert. Stien var både bratt og trang oppover. Det var ikke alltid like lett å vurdere hvor en skulle gå. Det gikk seint oppover lia. Paret med setterne registrerte jeg et par ganger bak meg. Etter hvert så jeg ikke mer til dem.  Litt god følelse det at de ikke tok meg igjen. Da viste jeg at det var andre som også hadde det seigt i fjellet denne dagen. 

Dynnblaut kom jeg til Bjørnhollia. Beina kjente det godt, spesielt litt på utsiden av leggene. Balansering på stein hele dagen utfordret muskulaturen i beina godt. Kom inn i forrommet, kunne vri av meg sekken og henge jakka på en knagg. Gikk inn og avtalte bruken av teltplass og betaling for det. Deretter en tur inn i stua.  Der var etasjeovnen fyrt opp. Det å stå inn mot den, kjenne strålevarmen gripe kroppen og tørke både bukse og ullgenser var en deilig fornemmelse. Det ble tid for både dusj, og tørk av utstyr på tørkerommet den dagen. Ikke et bildet var tatt. Kamerat var godt pakket på sekk. 

Når en går så alene i fjellet. Med drittvær. Der det er viktig å holde seg gående, både varm og ikke minst med næring. Da går det en del tanker gjennom hue. Ene var at du må forholde deg til deg selv og hvordan du møter de små og store utfordringene du får på turen. Ømme skuldre, gnagsåret på ryggen osv. Det kommer noen lyse tanker og mørke. Enkelte kan kanskje kalle de dine egne indre demoner. Disse må du håndtere for du vet at det er kun deg selv som kan sikre at du kommer fram, unngår uhell og reiser leir når du er fremme. Dette var en slik slitedag hvor det var godt kun å ha seg selv å passe på. Hadde en vært flere ville fort ulike hensyn og innspill til tempo, pauser mv blir en del av dagen. Da kunne det blitt gnisninger og litt sur stemning. Det unngikk jeg for jeg hadde ingen å gnisse mot. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen og fjellet!

Over Dørålglupa

 Nja, tenker du, har han sovnet?

Det tok tid å komme i gang med skrivingen igjen. Turen i Rondane ble en tur der overskuddet ble godt brukt. Etter endt dagsmarsj ble det å ligge til lading. 

Jeg var godt i gang med dagen mellom 9 og 10. Stigningen fra Grimsdalen og opp over til Haverdalen er ikke ille. Det stiger jevnt og det var mulig å pause seg på passe plasser. Tanken var å gå til Haverdalen, pause der før siste økta over til Dørålsæter. Det var ikke noe regn å merke seg. Litt sol og skyer som gav rom for å bli varm i trøya. Jeg så lite til folk på turen oppover Gravhø, som du må krysse for å komme deg til Haverdalen. Noen lå foran meg i løypa og noen bak med det viste jeg. Det var først da jeg kom over Gravhøtangen at jeg møtte på litt folk. Noen hadde gått fra Haverdalen andre fra Dørålsæter. 

Sekken tynget og ned til elva i Havderdalen kjente jeg at det beit i låra denne dagen også. Dagsmarsjen i forveien satt fortsatt i kroppen. Hadde også merket meg at sekken gnog på ryggen. Det vil si at beinknutene nederst i korsryggen hadde dratt på seg gnagsår. Da var støtputen dratt ned slik at den ikke gnog videre. Kinetisk tape over gnagsåra var det som beskyttet beinknutene. 

Over brua i Haverdalen ble det en god pause. Sjekket kartet igjen og merket meg at det ville bli en seig tur over til Dørålsætra. Det er 5 km på kartet og 400 høydemeter opp og ned. Det var bare å begynne. Til vane har jeg ment at å gå mer enn 3 km i timen er greit å oppnå. Frem til nå hadde jeg omlag 3 km i timen. Altså helt på tempoet DNT legger opp til. Forskjellen var jo at jeg hadde både telt, pose og mat for 5 dager. Det er sjelden de har når en går hytte til hytte. Opp mot Dårølgupa var det bratt. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg seg oppover dalsiden. Etappe for etappe, sving for sving. Det var partier det var trangt, og samtidig greit å gå. Så kom en litt mer opp i glupa. Det ble mindre bratt, og desto mer stein. Kun stein å gå på. Enkelte steder var det litt snø som lå. Der var det lettere å gå, og subbete likevel. Blautsnø er fortsatt tungt å gå i, støvlene trakk etter hvert til seg vann. Der opp i gløppa endret været seg. Det var plutselig litt vind og så regn, det skiftet flere ganger og fra jeg begynte nedstigningen var det et fint regndryss. Steinen ble glatt og fokuset deretter når du går nedover i bratta. Du holder igjen for hvert skritt. Lar melkesyren samle seg i låra slik at du må holde igjen og ta deg pauser i håp om at den forsvinner. Melkesyra forsvinner ikke!

Når du bruker over 40 minutter på kilometeren er det seigt å gå. Den tøffeste kraftetappen på turen. Det å se ned til Dørålsætra og vite at det er kort avstand og bruker 3 pauser ned, da er det kjett. og desto bedre var det å kjøpe seg en halvliter, ta med muleposen opp i stua og etterfylle energi. Det var snakk om at det dagen etter, onsdagen skulle regne fra kl 0900 og hele dagen. Dagsetappen skulle være fra Dørålsæter til Bjørnhollia - 21 km. Jeg sjekket kartet. Hva var mulighetene? Jeg lot virkningen av halvliteren gå over, sela på sekken og gikk videre. Det ble til en 3 km ekstra gange den ettermiddagen. Da kom jeg opp på Skranglehaugane og vant 100 høydemeter også. Verdt å ta med for du skal over 400 høydemeter også fra Dørålsætra til Bjørnhollia. Jeg la meg til litt opp fra et vann, kort bort til stien. Der var det bare å rigge seg til med matstell og legge en plan for dagen etter. Der jeg lå kom det et par regnskurer som trommet på teltduken, sammen med noe solgøtt kom regnbuen over Digerronden. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen og fjellet!