Innhentet!

Da var både sælet vi leide og første dag godt beskrevet fra uke i Øystre Slidre. Og dermed kom hverdagen og hentet oss inn, hvert fall meg. Det gikk en dag eller to på jobb så var vi tilbake i hamsterhjulet. Det som sjelden stopper opp, hvor du kjenner at takten og tempoet er jevnt og høyt. Du kan sammenligne det med en maraton som ikke stopper. Det er nye oppgaver og nye saker som skal følges opp i en uendelig strøm. Forskjellen på en maratonløpet og det å være i arbeidslivet er enkelt å trekke frem. En maratonløper trener for å prestere en kort økt på drøye to timer. Ok det er imponerende å løpe 42 kilometer på den tiden, og så kan han hvile. Vi i arbeidslivet, løper en maraton og så er den en eller annen som bare flytter målseilet frem nye 42 kilometer, så er det bare å fortsette. Må kanskje se at dette er ultraløping og ikke maraton vi driver med. Nok om det og ikke mer sutring.

Ole og jeg vi fikk fire nye gode dager i fjellet. Ikke det at vi så så mye ryper. Det var faktisk kun to nye observasjoner på 4 dager, og en hare. At Fjellstyret mente det var et middels år, så kan en jaggu lure hva et dårlig eller godt år egentlig er. Vil hevde at det er er langt under middels år. Vi jaktet for det meste i de sørlige terrengdelene. Samtidig gikk vi de liene og haugene slik at vi dekket et godt området. Med ca 12 km i beina hver dag og med et sted mellom 20 og 30 meter mellom oss skulle vi fint dekke la oss si 50 meters bredde. Da må vi gå 20 kilometer for å dekke en kvadratkilometer. Vi dekket med våre 50 kilometer da 2 og en halv kvadratkilometer. Fjellstyret sa 14 - 15 ryper pr kvadratkilometer. Vi så et sted mellom 15 og 20. Det var halvparten. Mulig vi gikk feil steder da vi var nye i terrenget, dog....

Uansett var dagene med alt fra kraftig vind 11 - 12 sekund meter til mer rolige dager. Da kan det jo bare blir greit i fjellet. Vi fikk også med oss en god solnedgang på vei tilbake til Etnestølen. Etnestølen ligger ikke perfekt til for de store solnedganger, da var Nordre Trollåsen bedre. 

Fra helga blir det elgjakt!

En liten runde før lunsj og så en etter, eller......

Vi kom opp i oppholdsvær. Yr meldte om regn på dagen. Vi satt ved frokosten og vurderte, studerte kartet og la en plan. Regnet gjorde det ikke, og meldt var det.  Lunsj inne i slikt vær. Da kunne vi svinge over haugene bak Etnestølen opp mot Myrebærhammaren før lunsj. Da kunne vi gå opp mot Etnehovda og Synhaugen etter lunsj. 

Vi pakket lett, tok med litt varmt i thermosflaska, fylte muleposen og dro ut døra. Vi strente ut og begynte på lia opp bak grenda. Det var ikke regne å registrere. Det varte omlag et par hundrede meter. Teknisk hvil -  dro på oss lårings, skulle prøve å holde regnet ute. Tenkte mitt om jaktjakka, softshell, bevist ikke regntett for to år siden. Nåvel, skalljakke ble ikke hentet, freista ikkje! Vi gikk i lier og lett stigning. Det ar bjørker, små myrdrag, haller med litt lyng og, dvergbjørk og einer. Vi ventet at det skulle være fugel i terrenget. Rype skulle et væra godt med, ca 14 - 15 pr kvadrat kilometer. Det skal være en sånn passe middels rypeår. 

Vi forventet at det skulle skje ett og annet i bjørkeliene og på åpne felter. Ikke først timen og litt ute i andre gikk det ut noen ryper i tette bjørkeskogen. Kjent som i Grønsenn. Det var bærlyng og einer der rypa satt. Ole så ikke noe og jeg fikk meg meg et par hvite vinger. Vi fortsatte i duskregnet. Det var liksom ikke skikkelig regn heller. Vi slapp oss ned fra åsen nord om Storrtjernet. Vel mye myr på sørsiden og så steg det opp mot Kristensonhøgde. Fæler etter elg så vi og kjøttdyr - krøtter. Fugl fann vi ikke. Ole meldte at det var greit å sikte litt lavt i terrenget, Lunsj måtte nås. 

Terrenget var passe ugreit så vi trakk inn mot høgdene, og kom innunder Finnetjernshøgdi. Der var bratt og myr så vi klatra opp. Vi merket at sulten meldte seg. Tiden var rent litt på klokka. vi karra oss opp og over høgda og litt videre. Vi fann en plass å sitte ned. Der ble det både varmt å drikke og munngodt fra muleposen. Ja det ble ett godt innhogg i muleposen. Vi var ute i ti tiden og nå viste klokka nærmere to. 

Vi vurderte og funderte på veien videre. Siktet opp opp over Myrebærhammaren. Lette å gå og så kunne vi svinge ned over åsene til grenda igjen. Vi sæla på igjen, Kom til gjerdet og krysset det. Det var slik en fin hall oppover mot Myrebærhammaren. Rød i leten, dvergbjørk i all hovedsak. Vi fulgte den vestre slukte oppover. Jeg tok innerkanten mens Ole fulgte omtrent midten. Han i gene tanker og tenkte at jeg gikk i best teig, så sprutet det to ryper ut av lyngen foran ham. Det smeller et og så ett skudd til. Ene rypa tomler rundt i lufta og faller til bakken. dette kan bli interessant, årets første på første jaktdag. Etter litt beundring og glede over fugel på sekk dro vi oss videre opp oppover draget. 

Omlag hundre og femti - to hundre meter lengre oppe sier Ole at over kanten der ser det fint ut, det er litt berg på venstre side og så en passasje med lyng og andre vekster. jeg var "påskrudd" der jeg steg opp på berget. Svingte lett over og ned mot søkket bak. Da lettet en ny rype fra overgangen og en litt inne i søkket. jeg fokuserer på den i overgangen, den kommer fire fem meter i vei før skuddet innhenter den. Den tomler ned i lyngen uten å kunne stikke seg vekk. mer beundring og "high fives". Dette tegnet bra, to av to mulige så langt første dag. Energien kom tilbake hos begge. Adrenalinet suste rundt i årene og tok to 56 år gamle gubber videre opp mot toppen. Vi var innom en hver litten hall og plass som kunne være av interesse. Det var ikke mer før toppen. 

Vi studerte terrenget, fant en lei som skulle dekke et greit området, en sving baover og så frem på østsiden av Myrebærhammaren, før vi fortsatte ned mot kollen over sætergrenda. Vi forserte toppen og svingte nordover, adrenalinet sank igjen, det gjorde blodsukkeret også. Stegene ble litt seigere der vi jaktet oss fremover uten at vi merket noe mer til fugel. Så kom vi ned i bjørkeskogen igjen. Så var det litt opp og ned og vi søkte mot vei. Klokka søkte mot fem og "liten" runde før lunsj ble til en god stubb og flere timer. Vi var nok nede på vei sånn omkring fem og inne i sælet litt nærmere halv seks. 

Det ble ingen lunsj den dagen! Vi gikk rett på middagen. Godt slitne så var klokke ikke lett å se på kvelden. Da klokka var halv elleve var tanken å gi seg for dagen. Vel, klokka var bare halv ti. Vi tok kvelden lell!

Sælet

Ole og jeg hadde leid oss en gammal sæterbu på Etnestølen. Det skulle være basen vår for jakta. Sæterbu på valdris heter sæl. Derav overskriften. 

Vi møtte en hytte, det fremstod slik, beverbrunt beiset og i godt hold. Det var tre bygg til der på tunet. En utedass, med vedskåle og et mellombygg. En eget lite anneks og en låve. Mellombygget, annekset og låven var låst for oss. 

Vi låste oss inn. Vi ble møtt av en liten gang, en kjøkkenkrok, spiseplass og en ekstra plass med utsikt mot Krokvatnet. Inn til høyre ar det et soverom. Plass for tre personer i en 120 seng og en enkel seng. Andre senger var det ikke. Da ble det romdeling og utveksling av snorking på natta. Hvem holdt hvem våken og slikt. Neida, det ble ikke noe problem, en sovner godt når en har gått en hel dag i fjellet. 

Så kom vi inn til hovedstua, eller det gamle sælet. Sældøra var der fra gammalt av. Lav dør, så du måtte bøye huggu for ikke å skalle i dørkarmen. Sælet hadde den gamle gode atmosfæren. Grovt spisebord, og passende stoler, åpen peis og en liten sittekrok. Taket var senket litt ned slik at varmen holdt seg godt og tømmeret i veggene var av godt gammalt slag. Enkelte stokker målte 60 cm i dimensjon. Sirlig laftet opp og tettet. Sagde eller høgde innsider som var glatte og lune. Hadde en aning grå patina i leten. 

Nabokjærringa, eller gammel kjenning fra Lommedalen, fortalte at det spøkte nede på sælet. Det var en gammal lysestake som hadde fast plass. Om noen satte staken på feil plass så ble det flyttet på i løpet av natta. Hmmm... vi hadde flyttet borde, men ikke lysestaken. Den hadde stått i ro. Vi ble anbefalt å ta oss vel av haugfolket. Andre kaller dom for småfolket eller de underjordiske. Dette er vi kjent med fra Grønsenn og Vassfaret. Vi spiller på lag med haugfolket. Ein og anna historie fra Fønhus har nok og sagt sitt om å tekkes haugfolket. 

Vi kjente på et varm og velkommen stemning i sælet, ingen uro eller annen spenning i det. Vi snakket til haugfolket, varslet om oppvaskvannet og alt som hører til. Det er akkurat slik det ska værra! Vi stelte nok greit med dem for vi hadde ro i sælet i de dager vi brukte det.  

Regn på søndag!

Det var meldingen på YR fredagen. Da ble beslutningen å ta en tur ut på jordene igjen på lørdagsmorran. 6 dager på rad med å stå opp før sola er oppe. Det kjenner en at krever litt ekstra.

Nåvel, var ute passe tidlig, og oppe før sole kom opp. medjegeren kom litt etter. Vi gikk og satte oss på en annen kant av jorde denne dagen. Alt var nå treska slik at vi kunne fritt plassere oss langs jordekanten. Begrensningen var skuddfelt og avstander til bygninger.  Høsten er på gang, enkelte trær har fått høstfarger i seg. Rogna begynner å rødme, mens andre gulner. Enkelte bjørker har begynt å slippe litt blader. 

Due ble satt ut og også de tre kråkene som inngår i samlingen. Vi satt nå omtrent under det trekke kråkene har om morran og der vi og har sett endel duer trekke over. Kråkefuglene kom først. Det var mest kråker som dro over. kaier og skjora var på besøk i løpet av dagen. De fant interesse av de på bakken og vi hadde noen situasjoner der kråke var på skuddhold. Det førte til en i bakken. 

Det er jo ikke kråke vi er ute etter. Duene var det ikke flust av denne dagen heller. Medjeger hat sett etter grevling litt lengre oppe i Nannestad. Der opplevde han mer duer. En bekreftelse på at Øya nok ikke er det sentrale leveområdet for duene. Vi hadde nå noe mer aktivitet i luften enn forrige gang vi satt der. De kom inn fra nord og rett mot skjulet. Det gikk på å være tålmodig slik at de kom godt innen for skuddhold og i en roligere del av flukten. Vi fikk nå hver vår mens vi var to. 

Etter på var det mer venting og lite trøkk. Sjora var innom, før en enslig due igjen kom seilende. Den var inne på greit skuddhold. Fjøra føyk av den på første skuddet, andre skuddet var det ikke spesielt reaksjon på. Den vendte om og dro over jordet og satte seg inn i noen bjørker på 150 meteres hold. Ventet noe og kunne ikke holde tilbake. Den måtte være skadelig truffet. Jeg lirket meg ut av skjulet og langs jordekanten. Godt dekket av trærne kunne jeg nærme meg den plassen dua var gått inn. Skjora var omkring og skvaldret.Den dekket lyden av meg, eller var det meg den kjeftet på? Da jeg kom inn på så skvatt skjora rund om, og dua dro ut å baksiden av trea. Hmmm.... gikk jeg for tidlig på den, eller var det en bekreftelse på at den hadde klart seg og at det var dårlig skyting? Det får jeg aldri vite, og erfaringen er å være enda mer tålmodig, og kanskje forsøkt seg på motsatt side av trærne enn der han fløy inn. 

Nå, det var sjette dua som ble hengt til modning for året. Et bedre dueår enn på lenge. Nå i dag 14. september går ferden til fjells. Opp i mot kjølig luft, farger i fjellet og hvitvingede ryper vi skal jakte på. 

Høstlig helgeskøtt

Enkelte har hatt kulde, andre merker at gradestokken kryper nedover på natta. I helga var vi inne på Finnskogen att. Der hadde det vært 2 grader. Det nærmer seg noe. Blåbærlyngen hadde vært innom omkledningsrommet. De gode sterke grønnfagene var omgjort til rødlig. 

Lørdags- søndags- og mandagsmorran var kjølige. Ingen kuldegrader enda, dog det nærmer seg det. Med Skasen som hadde 16 grader og så kjølige morgenene får du den deilige morgendisen. Skogen hylles inn i hvitt ull. Over Skasen kan du ikke se for der henger disen tett. Ser du opp kan du enten se blekende stjerner eller blå himmel. Det første ser du om du er litt tidlig ute. Den blå himmelen lyses opp av solen. Solen skjærer gjennom skogen og smelter den lille disen som ligger der. Det tar lengre tid å komme ned over vannet og jage vekk disen som henger der. Når varmen i sola kjennes forsvinner disen som "dugg for solen".

Det er i slike høstlige tider at en kan begynne å fyre litt i omen inne. La jernet varmes og la det stråle ut sin varme i rommet. Der er også da en kan fyre bålpanna om kvelden. Ta med et og annet saueskinn ut, kle seg litt og nyte varmen fra bålet og kjøla på ryggen. 

Vi går inn i en fin tid nå. 

Hmmm... hvor er de?

 Nå har jeg hatt et par økter langs, ved jordene på utkikk etter duer. Trekket er dårlig og ikke en enda fjær å se. 

Søndagen var det en ettermiddagsøkt. Vi rigget oss til midt på jordet med god kamuflasje. I løpet av 3 - 4 timer var det ikke en enda en som trakk over jordet. Det var blå himmel og varmt i været. Nesten i varmeste laget. Det var en lett trekk fra sørvest. Vi registrerte verken kråke eller duer i luften. 

I dag var det noe av det samme. Jeg satte meg østvendt. Rigget en plass inne ved jordekanten. Plasserte lokkeduene på 20 - 25 meters hold. Det var i dag grått og vind fra samme retning som søndgen. Jeg hadde et par overflyvere, det var det eneste. 

Om du mener jeg sitter feil sted så er det kanskje rett. Jeg har ikke knekt trekkkoden i Nannestad. Det er noe som indikerer at duene kan trekke nede i ravinedalene. Jordene er oppe på ryggene og duene kan da trekke i ly av kantskogen i ravinedalene. Det er en teori som kan ha noe i seg. Det blir å utforske mer i uka som kommer så langt det lar seg gjøre. 

Om det er tips å få så meld fra!