Meg og måren

Dette var noen år siden. Det var under seinhøstes jakt med to venner, Eirik og Bjørn Ramberg. Vi gikk i fjellbjørkeskogen i Vestre Slidre. Bjørka stod der svart og hvit. Lauvet hadde falt og sikten var god. Det var mellom Jaslangen og Grønsenn, på nedsiden av veien vi jaktet oss bortover i lia. 

Bjørn gikk uten våpen og hadde midten. Max, welsh springer spanielen, holdt seg mellom Eirik og meg som ytterpunkter. Max snuser og jager mellom oss. Hele tiden på jaget etter lukt av ryper eller skogsfugl. Der i bjørkeskogen støkker Bjørn og Max et dyr. Et brunt dyr han ikke kjenner helt, ekorn eller? Han roper: «er det en mår?» 

Jeg går litt nedenfor Bjørn kanskje 20 - 25 meter. Jeg vender meg mot midten og blikket fester seg ved dyret. Den smidige brune kroppen svingte seg oppi ei bjørk og den gule strupen til måren lyser mot meg. Den setter seg over en grein og ser mot bikkje og mann. Hagla var ved skulderen, sikringen hadde tommelen slått av. La kornet under måren og lot skuddet gå. Måren gjorde et rykk, ble slapp og falt ned over en grein. Der ble den hengende.

Vi samlet oss og funderte og vurderte. Mår var det ingen tvil om. Mår der langt oppe i bjørkeskogen. Vi snakker om 900 moh. Det er høyt. Måren trives normalt best i eldre granskog. Der inne bak Grønsennknippa er det langt til granskog. En innrømmelse kom i løpet av dagen og praten vi hadde om at vi hadde truffet på måren. Det ene var at vi i 50 årene hadde mange timer i skogen og dette var første gang vi hadde støkket mår. Og når vi støkker mår så langt til fjells sier det noe om mengden av mår i terrenget. Måren tar en del skogsfugl, og også reirplyndring.  Det var en liten aha-opplevelse av hva som bidrar til å holde rype og skogsfuglbestanden nede. Smårovviltet tar sin del og med det normale jakttrykket er dette en årsakssammenheng med baglimit og lite fugl i terrenget.

Eirik og jeg har også sett rev på Gilafjell og nede i bjørkeskogen i påsken. Vi minnes også at onkel Ivar på Nedre Ramberg hadde røyskattbol på loftet. Det gav mye opprydding.

Der og da ble bevisstheten om smårovviltet og konkurransen om fugleviltet klargjort. Vi var så klart ikke alene om å jakte på skogsfugl og rype. Vi hadde alle opplevd at bestanden av rype var «tynn» og med baglimit i flere år. Sågar et par år med fredning av rypa. Om det var jegere som ikke overholdt baglimiten eller hva kunne en spekulere i. Nå var det hvert fall bevist at det var flere jegere i terrenget. Og er det flere jegere blir det mindre på alle. Vi hadde mange ganger snakket om små rovviltet, og gjorde vi noe med det. Nei, vi som alle andre snakket om det, og gjorde ikke noe med det.

Igjen kom det klart frem i skallen hos meg at her har vi jegere noe å gjøre. Det er å sikre at også smårovviltet blir beskattet. Det er en pelsressurs og ikke minst at de er så mange at bestanden av annet jaktbart vilt blir liten.