Finnskogen leverer

Når våren kommer stiger sevja i trærne og det våkner til liv i mang en krok. Det er også den tiden da jeg i mine ungdomsår stadig var på orrfuglleik eller på en og annen tiurleik. Det som mangt annet blir litt borte i peridoer av livet da jobb, studier, famile osv krever sitt. Så kommer det tider da gamle minner kan gjenoppleves, eller rettere man kan gjør ting man gjorde før og få nye opplevelser i minnebanken.
Etter å ha gått Finnskogen på Langs for noen uker siden kom jeg over et par myrer med tegn til orrfuglspill på. Da var det jo bare å innrette seg etter det. Samboeren på jentetur og da var det jo fritt fram. Jeg hadde bestemt meg før det at jeg skulle på leik så da var det å bruke muligheten.
Tanken var å komme seg på leik to netter på rad, så kunne jeg gjøre annet på hytta på dagen. Jeg var innom på hytta før jeg dro videre. tanken var at det kun skulle være natta over også ned på hytta. Korte raske sekvenser. Kom til veien opp i åsen og joda den var stengt pga vårløysinga. Å gå seg opp seint på kvelden fort vekk to timer opp var ikke å foretrekke. Skulle i så fall rigge soveplass etter solefall.
Ble retur hyta og andre gjøremål på kvelden. Kanskje like greit at jeg droppet den natta ute, våknet til 10 - 15 cm vår nysnø.
Endret plan gav annen utrustning da jeg visste det ble både kveldstid ute og ikke minst morrastid. Sekken ble tung med fotoutstyr og det som hører til. Veien var blaut så stenginga var retr. Dro meg opp og inn på åsen. Fant plassen igjen og en dertil passende utsiktsplass. Rigget fjellduken som front-dekke og tarpen over. Det ble helt greit. Kveldsbålet ble godt, og tuten på kaffelars rett og slett datt av kjelen. Redusert mengde kaffe!
Gjennom natta klarnet det opp. Stjernene lyste og vinden tok tak med jevne mellomrom. Tarpen blafret og jeg tenkte at spill i morra tidlig kan bli så der, orrfuglen liker ikke kraftig vind.
I halv sekstiden meldte orrfuglen seg. Fikk ordnet meg og kom i posisjon med kamera og kroppen. Lirket objektivet ut og fant et motiv. Kanskje 10 haner var nedpå i grålysningen. Så forsvant dem. var det jeg med skjul og greier som skremte dem?

Av erfaring så kommer de igjen, og vente, være tålmodig er endel av greia. Og det kom att. Plutselig var de der bare. Jeg kunne telle opp til 14 haner på myra. Langt mer en på gode gamle Bikkjevann i Bærumsmarka. De i utkanten av myra prøvde seg litt, og holdt seg mest i ro på sine plasser. Inn mot midten av myra var det mer rivalisering og revirmarkering. Det var enkelte som virkelig tro til og skapte liv og røre. Det var godt spill i lang tid. Så i solrenning satte de seg til. Ventet på .... eller var det bare en pause og de skulle inn i andre omgang. Det ble igjen haner som dro opp grenser seg i mellom, solen fikk det til å glinse i de blåskogsridderne. Fargespillet i fjære tok til og de viste seg som de praktfuglene de er. De forlot myra noe etter åtte. Da tok jeg rydding og ikke minst lagde til en plass for neste tur og år. Passe rammeverk til å legge kamoduk eller annet over. Her skal vi inn igjen, enten i påska eller ...

Finnskogen pålangs - dag 5

Var oppe i sjutida denne morgenen, fyra opp slik at det ble litt varme. t Nå kunne jeg pakke ned utstyr, rimelig tørt. Ordnet meg med mat, konkluderte at havregrøt og meg er ikke venner. Pakket pulken for siste dags økt. Sola var dekket bak et lite skyslør. Den brøt gjennom og smeltet resten av skyene. Gradestokken viste +2 og det var et bittelite melisdryss i skiløypene. Nå var det siste økta, over Fraumyra, ned til Skasenden og videre ned over Skasen. Starten var i løypene til Namnå IL.
Jeg startet på den siste økta, fellene trakk til seg nysnøen og rett og slett kladdet. Ble til å dra av seg sem og finne en eller annen smørning som passet. En lilla greie gav sånn passe feste. Da be det greit nok å sige fremover. Solen varmet og det ble skikkelig påskefornemmelser. Snøen hadde i løpet av kort tid endret karakter, til kornet vårsnø. Kan hende det hadde noe med at jeg nå hadde kommet godt ned fra de nordlige delene av Finnskogen også.

Det var en underlig god og fredelig stemning, kunne ta det med ro fremover i sporet. Tok et par avstikkere for å ta ett og annet bilde, og la tiden gå. Det gikk langsomt opp til Fraumyra. Jeg somlet meg over Fraumyra, og der oppe hadde orrfuglen vært nedpå og spilt på morran. Sporene stod klare i snøen.
Det var bare å følge spora mot Skasbergveien. Kjenne på at turen var gått bra selv med tung start. Et annerledes sporvalg og noen beslutninger som førte til at jeg var raskere nede enn planen. Føre hadde sitt å si for det. Tanker om forberedelser og litt sjekke av

hvor lett, krevende et terreng kunne være mht til fremkommelighet stod som erfaring. Det ene var kanskje å gå i skog, med plantefelter og tett ungskog. Det andre var at det faktisk ikke var folk i bevgelse i terrenget, kanskje en tømmerhøgger, og langs noen faste veier. Ellers sporløst og fritt.
Med sola ble snøen blaut. Det var ikke fremdrift i skiene. Selv med pulken bak måtte jeg gå ned små fall. Underlig hvordan det endrer seg på noen dager. Fra det helt kavete til vår.
Skiene hadde ikke feste. Det ble til å ake seg frem og da jeg kom til Skasbergsveien kunne jeg la skiene løpe. Det var bare å slippe seg ned mot Luka og Skasenden. Der møtte jeg barvei og vårløsning. Ordnet meg et spor ned til veien, og bar Pulken over riksveien. Tro om jeg nå skulle gå Skasen ned, seks kilometer med isflate. Ski uten feste. Ski og pulk som limte seg til snøen. Det kunne bli litt kjett nedover. Kjente at kroppen meldte at nå ver det greit,kanskje mest mentalt hele greia, jeg hadde kommet dit jeg skulle. Ble en Gruetaxi ned til innkjøringen vår.

Vaset meg inn veine som var ubrøyta. Trakk pulkas rett opp på vest terassen, fant nøklene og kunne si til meg selv "Vel gjennomført!" som det heter.
Kunne gå i hvilemodus og rydde utstyr for tørk, lufte telt osv. Fyrte opp i hytta og lot den gode fornemmelsen av slitenhet, mestring og at dette er noe jeg skal gjøre igjen. Det er fortsatt store deler av Finnskogen som er ukjent. Det skal en kanskje ta på sommerstid, da en vet at en kan komme frem der en vil.

En ting er sikkert, det blir mer av slike turer og så får en om andre vil slenge seg med!

Finnskogen på langs - dag 4

Midt i natta våkent jeg. Stillheten ble brutt av noen langtrukne ul. Det var flere og de holdt på en stund. Så ble det stille. Klokka viste fire. Jeg lå der i posen i teltet. Tanker gikk gjennom hode. Hvor langt unna var konserten. Gikk ikke lange tida så kom det igjen. Virket nærmere nå. Lange ul og enkelte som gikk over i bjeffing. Tankene gikk  mot de ulveflokkene som tross alt har sine revir i nærheten. Ble liggende dørgende rolig. Underlig hvordan slike lyder skaper grøss i kroppen. Kunne kjenne at det gikk noen bølger av kulde eller varme gjennom kroppen. Ikke til å kontrollere. Vet at ....... osv. Det stilnet ute igjen og jeg våket noe før jeg sovnet. Så kom konserten igjen. Virket nærmere nå. Klokka var fem. Vurderte å stå opp og begynne dagen, Holde meg i aktivitet og dermed støte vekk de som var der ute. Ble liggende, og vente. Igjen ble det rolig. Jeg slumret videre og noe etter kl seks kom ulekonserten igjen. Nå hørte jeg også at det var endel bjeffing inni mellom. Tenkte at det kunne være fra bikkjer på garder nedover Flisa. Startet dagen.

Jeg kom meg i gang sånn passe tidlig. Krysset brua over Kynna og begynte på veien mot Velta. Der langs med veien omlag en kilometer fra leirplassen kom det fram et hus etter veien. Bikkjer begynte å bjeffe og enkelte kom med noen lange ul. Kennel for trekkhunder. Var ikke mye til ulv i nærheten i natt nei, var nok herfra konserten kom.
Med mye bar vei ble det litt kronglete nedover. Ved Øvre Flisabru måtte jeg spa en snøvei over brua. Den var helt bar og å bære pulken over gadd jeg ikke. Da var det bedre å spa litt før jeg dro videre. Jeg var glad jeg ikke prøvde å krysse elva høyere opp. Den hadde åpnet seg for våren.
Jeg fulgte vei helt til Velta Der var det passende å ta sin lunsj. Sitte i sola, og kjenne at våren er i anmarsj og at turen ja den har gode tider og utfordrende stunder. Akkurat nå var det bare godt å være. Kunne unne seg en pause fra gåing, jobblivet og alt annet, bare eksistere og fornemme det rundt seg.

Planen videre var veien opp til Dulpetorpet og så vurdere leie videre derfra. I all letthetens vei pratet jeg litt med en drosjesjåfør. Han tilbød meg å kjøres til Skasen på kveldingen. Jeg takke høffelig nei og sa at det var Dulpetorpet jeg skulle til. Han så på klokka og fant muligheten til å svinge meg opp de åtte kilometrene på veien. Det gjorde dagen lett.
Herfra valgte jeg å følge der folk hadde kjørt på veier. Kunne sikkert og rolig komme meg over til toppen av Rotnavassdraget. Kunne være passende å runde av dagen der. Det gikk lett opp mot vannskille. Ja, det er et vannskille der inne på skogen. Noe renner nordover til Dupletorpet og noe går mot Svullrya. Fortsatt var det bare ettermiddag. Jeg sjekket klokka og fant at jeg hadde ca timen til jeg måtte begynne leirslagning. Kunne runde av i firetida for å laga seg god plass osv.

Nå var jeg inne på kjent terreng. Jeg har jakta i Gruset Statskog, rundt om Hytjanstorpet. Nå var jeg på nordsiden og kunne vurdere ulike løsninger for dagen. Å satse på Grusetsætra var lite attraktivt. Mye motbakke på slutten av dagen. Grusetsætra har fordelen av gapahuk, åpen bu og oven. jeg kunne også finne meg en plass på sletta inn mot Mårhellaskjæret. Da kunne jeg få morgenssolen over åskammen. Sist alternativet var å dra seg over til Bjørsjøtorpet og bruk gapahuken der. Dro jeg meg dit var det enkel etappe neste dag ned til Skasen og målet. Kjent i terrengget osv,så valgte jeg siste. Da var det tre kilometer mot vest og så opp i terrenget på frigang. Hadde den skogsbilvegen inn mot myrdraga. Det var motbakke det meste av veien. Beina hadde snart fått 26 kilometer for dagen så kraften begynte å sive ut. Hadde lagt opp med ekstradrikke fra ei myrbekk, vannet var klart hvertfall, og et par mellombarer så skulle det gå. Langsom og sikkert gikk det oppover. Etter hvert veldig langsomtog hode begynte å tenke at jeg dro meg for langt mot øst. Dro frem det lille Silva, kontroll kompasset. Jeg hadde sola over høyreskulder i det den gikk ned. Ok det er vest. Silvakompasset, viste nordpila mot det jeg mente var sør. Her var det ugler i mosen, jeg skulle stole på kompasset, og med sola over høyre skulder osv ....Jeg måtte kontrollere mot det gamle speiderkompasset. Det viste nord mot nord der jeg ville ha nord. Det lille Silvakompasset hadde en feilproduksjon, byttet om nord mot syd.
Nok om det, jeg hadde kurs rett mot syd, og jeg valgte å gå av skogsbilveien og dra meg litt mer mot sydvest, og jepp jeg traff myra, mente å dra kjensel på enden av den og det ble innertier. Da var det kun over myre og så var jeg ved Bjørsjøtorpet. Hørte motordur derfra. Nå ja, jeg kom meg frem og til Gapahuken. Løypekjøreren var kommet opp for å kjøre løyper. Han tilbød meg å sove inne i stua på Torpet for natta. Det var ikke det dummeste, kunne fyre i ovn, få lunk i rommet og ha det tørt omkring meg. Det slo jeg til på gitt.

Finnskogen på langs - dag 3

Denne natta ble bedre enn forrige natta. Litt hardt underlag, dog det var behagelig å slippe å grave seg ut av teltet. Gradestokken på veggen viste -2 og det var jo absolutt til å leve med. Både pulk og utstyr ble stuet og nå kom også langtur fornemmelsen inn i kroppen. Det er slik at det tar tid å kople av livet i "hamsterhjulet", eller jobb som det heter, over i et langsomt tempo. Det bringer med seg noe rastløshet, i overgangen der du preges av jaget til neste møte, kunde, pasient eller hva det er du jobber med. Her var jag nå langt inne på Finnskogen, langt utenfor kurs og ved godt mot.
Kartet hadde jeg nå gjennomstudert. Innrømmet for meg selv at det  forsøke å gå i terrenget var en ikke sak. Da hadde jeg vært der inne fortsatt. Jeg måtte finne ferdselsårer der folk ferdes slik at det ble håndtering å komme fremover.
Jeg hadde Gravbergsveien å følge. Det var den sikre løsninge. Brøytekaren fra i går mente at veien ville bli brøyta i løpet av natta. Det så jeg ikke noe til. veien var isnødd. Pickuper med høy bakkeklaring hadde subbet ned i snøen. Det blåste godt så løssnø fokket seg og la seg i hjulspora. Fokksnø blir hardpakket og tung å gå i.
Det ble å spenne ski på og pulk i belte. Fra Bråtedammen der jeg lå var det litt opp og ned på veien til Gravberget. Ingen voldsomme stigninger og nå var jeg mer i tempo som jeg hadde lagt inn i planen.
Åsene rundt meg forandret seg etter hvert som jeg gikk. I dag kunne jeg se dem og følge med på hvordan snøkledde åser kom fram og ble borte. Et langsomt bølgende landskap av skogkledde åser. Her var ingen nuter eller formasjoner som gav klare holdepunkter. jeg passerte noen hytter, kunne vurdere marsjfarten og nyte det å være ute. Sola varmet i ansiktet og vinden dro tvers gjennom ullgenseren. var bare å ha skalljakken på.
Omtrent hver time tok jeg en liten pause. da var det litt drikke, en nøttebar eller mellombar. Muleposen kom ikke opp av sekken. Mellombarene var mer enn gode nok. Fikk en anelse at jeg hadde med mer enn godt nok med tilleggs "for" mellom måltidene.
Jeg var kommet godt under Halbergknappen da brøytebilen kom. Da hadde jeg lagt bak meg det meste av dagens etappe. Da han hadde passert måtte jeg over på føttene. Skiene ble malplasert på brøyta vei. De kom ikke på før det begynte å falle ned mot Gravberget. Feller av og dermed økte både farten og moroa. Gleden av å kjenne at det går litt unna stiger og med sola i ansiktet ble det bare "tommel opp".  Plutselig var jeg nede ved Gravberget og i brøytekanten på Fylkesvei 461 ble det lunsj.
Der og da ble det nye kartstudier. I mitt hode var jeg etter skjemaet for å nå hytte på fredag pg langt øst. Det siste gjorde ikke noe. Nå var jeg nede langs med Flisa-elva. Å prøve seg inn bak Høgsjøberget mot Lindberget fristet ikke. Snøkavet i åsene fristet ikke. Ikke visste jeg om det var noen spor å gå i. Jeg tok veien mot Flisa og Velta.
Eneste blien som passerte meg der jeg satt var postbilen. Først ned og så oppatt. Da jeg spente meg for pulken igjen var kroppen godt klar for ei økt til. Alene som jeg var på veien, med godt norsk holkeføre, ingen strødde veier, fjellski med stålkant og feller på pulken, da kunne breie meg i veien. Det ble både staking og skøyting nedover Flisdalen. Ekvipasjen, mann og pulk i god skøytestil nedover veien ble den totale motsatsen til lørdagen og søndagen. De dagene var jeg nede i en kilometer i timen, nå var jeg oppe i elleve kilometer i timen. Der røyk jeg på en dobbel dagsetappe. og stoppet ikke før jeg var ved Kynnas utløp i Flisa. Litt problemer med bar vei fikk jeg, uten at det gav noe skår i gleden. det ble godt og vel 33 kilometer den dagen. To dager før klarte jeg litt over 3 kilometer på halv dag.
Kunne rigge meg til ved Kynnas bredd. Ligge i telt omtrent i grensesonen mellom Kynna-, Juvberget- og Flisdalsflokkene. Ja, jeg snakker om ulveflokkene i ulvesonen. Der rigget jeg meg til, fyrte primus, og slapp meg ned i restitusjonsmodus. Her ble det greit å ligge. Jeg viste at dagen etter ville føre meg over til Velta og inn i det siste skogområdet ned mot Svullrya og Skasen.