Finnskogen på langs - dag 4

Midt i natta våkent jeg. Stillheten ble brutt av noen langtrukne ul. Det var flere og de holdt på en stund. Så ble det stille. Klokka viste fire. Jeg lå der i posen i teltet. Tanker gikk gjennom hode. Hvor langt unna var konserten. Gikk ikke lange tida så kom det igjen. Virket nærmere nå. Lange ul og enkelte som gikk over i bjeffing. Tankene gikk  mot de ulveflokkene som tross alt har sine revir i nærheten. Ble liggende dørgende rolig. Underlig hvordan slike lyder skaper grøss i kroppen. Kunne kjenne at det gikk noen bølger av kulde eller varme gjennom kroppen. Ikke til å kontrollere. Vet at ....... osv. Det stilnet ute igjen og jeg våket noe før jeg sovnet. Så kom konserten igjen. Virket nærmere nå. Klokka var fem. Vurderte å stå opp og begynne dagen, Holde meg i aktivitet og dermed støte vekk de som var der ute. Ble liggende, og vente. Igjen ble det rolig. Jeg slumret videre og noe etter kl seks kom ulekonserten igjen. Nå hørte jeg også at det var endel bjeffing inni mellom. Tenkte at det kunne være fra bikkjer på garder nedover Flisa. Startet dagen.

Jeg kom meg i gang sånn passe tidlig. Krysset brua over Kynna og begynte på veien mot Velta. Der langs med veien omlag en kilometer fra leirplassen kom det fram et hus etter veien. Bikkjer begynte å bjeffe og enkelte kom med noen lange ul. Kennel for trekkhunder. Var ikke mye til ulv i nærheten i natt nei, var nok herfra konserten kom.
Med mye bar vei ble det litt kronglete nedover. Ved Øvre Flisabru måtte jeg spa en snøvei over brua. Den var helt bar og å bære pulken over gadd jeg ikke. Da var det bedre å spa litt før jeg dro videre. Jeg var glad jeg ikke prøvde å krysse elva høyere opp. Den hadde åpnet seg for våren.
Jeg fulgte vei helt til Velta Der var det passende å ta sin lunsj. Sitte i sola, og kjenne at våren er i anmarsj og at turen ja den har gode tider og utfordrende stunder. Akkurat nå var det bare godt å være. Kunne unne seg en pause fra gåing, jobblivet og alt annet, bare eksistere og fornemme det rundt seg.

Planen videre var veien opp til Dulpetorpet og så vurdere leie videre derfra. I all letthetens vei pratet jeg litt med en drosjesjåfør. Han tilbød meg å kjøres til Skasen på kveldingen. Jeg takke høffelig nei og sa at det var Dulpetorpet jeg skulle til. Han så på klokka og fant muligheten til å svinge meg opp de åtte kilometrene på veien. Det gjorde dagen lett.
Herfra valgte jeg å følge der folk hadde kjørt på veier. Kunne sikkert og rolig komme meg over til toppen av Rotnavassdraget. Kunne være passende å runde av dagen der. Det gikk lett opp mot vannskille. Ja, det er et vannskille der inne på skogen. Noe renner nordover til Dupletorpet og noe går mot Svullrya. Fortsatt var det bare ettermiddag. Jeg sjekket klokka og fant at jeg hadde ca timen til jeg måtte begynne leirslagning. Kunne runde av i firetida for å laga seg god plass osv.

Nå var jeg inne på kjent terreng. Jeg har jakta i Gruset Statskog, rundt om Hytjanstorpet. Nå var jeg på nordsiden og kunne vurdere ulike løsninger for dagen. Å satse på Grusetsætra var lite attraktivt. Mye motbakke på slutten av dagen. Grusetsætra har fordelen av gapahuk, åpen bu og oven. jeg kunne også finne meg en plass på sletta inn mot Mårhellaskjæret. Da kunne jeg få morgenssolen over åskammen. Sist alternativet var å dra seg over til Bjørsjøtorpet og bruk gapahuken der. Dro jeg meg dit var det enkel etappe neste dag ned til Skasen og målet. Kjent i terrengget osv,så valgte jeg siste. Da var det tre kilometer mot vest og så opp i terrenget på frigang. Hadde den skogsbilvegen inn mot myrdraga. Det var motbakke det meste av veien. Beina hadde snart fått 26 kilometer for dagen så kraften begynte å sive ut. Hadde lagt opp med ekstradrikke fra ei myrbekk, vannet var klart hvertfall, og et par mellombarer så skulle det gå. Langsom og sikkert gikk det oppover. Etter hvert veldig langsomtog hode begynte å tenke at jeg dro meg for langt mot øst. Dro frem det lille Silva, kontroll kompasset. Jeg hadde sola over høyreskulder i det den gikk ned. Ok det er vest. Silvakompasset, viste nordpila mot det jeg mente var sør. Her var det ugler i mosen, jeg skulle stole på kompasset, og med sola over høyre skulder osv ....Jeg måtte kontrollere mot det gamle speiderkompasset. Det viste nord mot nord der jeg ville ha nord. Det lille Silvakompasset hadde en feilproduksjon, byttet om nord mot syd.
Nok om det, jeg hadde kurs rett mot syd, og jeg valgte å gå av skogsbilveien og dra meg litt mer mot sydvest, og jepp jeg traff myra, mente å dra kjensel på enden av den og det ble innertier. Da var det kun over myre og så var jeg ved Bjørsjøtorpet. Hørte motordur derfra. Nå ja, jeg kom meg frem og til Gapahuken. Løypekjøreren var kommet opp for å kjøre løyper. Han tilbød meg å sove inne i stua på Torpet for natta. Det var ikke det dummeste, kunne fyre i ovn, få lunk i rommet og ha det tørt omkring meg. Det slo jeg til på gitt.

Finnskogen på langs - dag 3

Denne natta ble bedre enn forrige natta. Litt hardt underlag, dog det var behagelig å slippe å grave seg ut av teltet. Gradestokken på veggen viste -2 og det var jo absolutt til å leve med. Både pulk og utstyr ble stuet og nå kom også langtur fornemmelsen inn i kroppen. Det er slik at det tar tid å kople av livet i "hamsterhjulet", eller jobb som det heter, over i et langsomt tempo. Det bringer med seg noe rastløshet, i overgangen der du preges av jaget til neste møte, kunde, pasient eller hva det er du jobber med. Her var jag nå langt inne på Finnskogen, langt utenfor kurs og ved godt mot.
Kartet hadde jeg nå gjennomstudert. Innrømmet for meg selv at det  forsøke å gå i terrenget var en ikke sak. Da hadde jeg vært der inne fortsatt. Jeg måtte finne ferdselsårer der folk ferdes slik at det ble håndtering å komme fremover.
Jeg hadde Gravbergsveien å følge. Det var den sikre løsninge. Brøytekaren fra i går mente at veien ville bli brøyta i løpet av natta. Det så jeg ikke noe til. veien var isnødd. Pickuper med høy bakkeklaring hadde subbet ned i snøen. Det blåste godt så løssnø fokket seg og la seg i hjulspora. Fokksnø blir hardpakket og tung å gå i.
Det ble å spenne ski på og pulk i belte. Fra Bråtedammen der jeg lå var det litt opp og ned på veien til Gravberget. Ingen voldsomme stigninger og nå var jeg mer i tempo som jeg hadde lagt inn i planen.
Åsene rundt meg forandret seg etter hvert som jeg gikk. I dag kunne jeg se dem og følge med på hvordan snøkledde åser kom fram og ble borte. Et langsomt bølgende landskap av skogkledde åser. Her var ingen nuter eller formasjoner som gav klare holdepunkter. jeg passerte noen hytter, kunne vurdere marsjfarten og nyte det å være ute. Sola varmet i ansiktet og vinden dro tvers gjennom ullgenseren. var bare å ha skalljakken på.
Omtrent hver time tok jeg en liten pause. da var det litt drikke, en nøttebar eller mellombar. Muleposen kom ikke opp av sekken. Mellombarene var mer enn gode nok. Fikk en anelse at jeg hadde med mer enn godt nok med tilleggs "for" mellom måltidene.
Jeg var kommet godt under Halbergknappen da brøytebilen kom. Da hadde jeg lagt bak meg det meste av dagens etappe. Da han hadde passert måtte jeg over på føttene. Skiene ble malplasert på brøyta vei. De kom ikke på før det begynte å falle ned mot Gravberget. Feller av og dermed økte både farten og moroa. Gleden av å kjenne at det går litt unna stiger og med sola i ansiktet ble det bare "tommel opp".  Plutselig var jeg nede ved Gravberget og i brøytekanten på Fylkesvei 461 ble det lunsj.
Der og da ble det nye kartstudier. I mitt hode var jeg etter skjemaet for å nå hytte på fredag pg langt øst. Det siste gjorde ikke noe. Nå var jeg nede langs med Flisa-elva. Å prøve seg inn bak Høgsjøberget mot Lindberget fristet ikke. Snøkavet i åsene fristet ikke. Ikke visste jeg om det var noen spor å gå i. Jeg tok veien mot Flisa og Velta.
Eneste blien som passerte meg der jeg satt var postbilen. Først ned og så oppatt. Da jeg spente meg for pulken igjen var kroppen godt klar for ei økt til. Alene som jeg var på veien, med godt norsk holkeføre, ingen strødde veier, fjellski med stålkant og feller på pulken, da kunne breie meg i veien. Det ble både staking og skøyting nedover Flisdalen. Ekvipasjen, mann og pulk i god skøytestil nedover veien ble den totale motsatsen til lørdagen og søndagen. De dagene var jeg nede i en kilometer i timen, nå var jeg oppe i elleve kilometer i timen. Der røyk jeg på en dobbel dagsetappe. og stoppet ikke før jeg var ved Kynnas utløp i Flisa. Litt problemer med bar vei fikk jeg, uten at det gav noe skår i gleden. det ble godt og vel 33 kilometer den dagen. To dager før klarte jeg litt over 3 kilometer på halv dag.
Kunne rigge meg til ved Kynnas bredd. Ligge i telt omtrent i grensesonen mellom Kynna-, Juvberget- og Flisdalsflokkene. Ja, jeg snakker om ulveflokkene i ulvesonen. Der rigget jeg meg til, fyrte primus, og slapp meg ned i restitusjonsmodus. Her ble det greit å ligge. Jeg viste at dagen etter ville føre meg over til Velta og inn i det siste skogområdet ned mot Svullrya og Skasen.

Finnskogen på langs - dag 2 - slite dag

Om tankene hadde gått litt rundt føre så ble dette dagen for ja, ..... noen tanker i flere retninger.
I løpet av natta åknet jeg enkelte ganger. Månen var forsvunnet, det blafret i teltet, vinden hadde tatt seg opp og sønen lavet ned. Teltet renset seg selv for snø. Snudde og vred på meg til tider, lite lysten på det været. Den oppblåsbare madrassen var litt for godt oppblåst, litt hard med andre ord.
jeg visste at dagen ble krevende og hadde satt klokke til å ringe.

Det ble å ordne seg og få på klea og ut til morgenrutinene. Det er ikke mye annet å si enn at det er morgenrutiner. Du skal ordne morgenmat, sikre drikke for dagen, klargjøre pulk og pakke ned. Og det mens været stod på. At det var en gapahuk å være i gjorde situasjonen lettere. Da kunne jeg ordne og fikse alt der.
Alle spora fra dagen føre var nærmest visket ut. Ikke mye som lignet furen etter pulken i går. Det kom opp mot halvmeteren med ny snø og godt med vind.
Tanekene gikk om det ble Håberget og vurdering der, gå til Flisberget eller .....
Ingen klare formeninger denne morgenen. Da jeg var klar var det bare å begynne å tråkke. Jeg kom omtrent de første 200 meterne før jeg innså at jeg måtte bruke samme taktikk som dagen før. Tråkke spor, vende tilbake og lage sporet passe bredt og så hente pulken. Da ble kilometrene lange. Eller bevegelsen på kartet kort selv om distansen ble lang. Jeg hadde en tanke om tre km i timen. Her kom jeg nesten til en i timen. Jeg hadde heldigvis passert toppen av Håberget, da var det noe lettere å gå seg ned til plassen Håberget. Langsomt og roolig kom jeg mot plassen. Tankene vandret til samme snøkaos fremover .... finne en måte å vende om. Kunne bruke samme sporet tilbake og ordne meg transport mot Kirkenær. Kunne fort bli fire dagers marsj før jeg var tilbake på utgangspunktet.
Jeg balet meg frem til Håberget, og der bor det folk. Ikke en kjeft å se ute, eneste var to hester. Full forståelse for at folk holdt seg inne i været.
Gleden steg noen hakk da jeg fant ut at her var det brøytet. da var det bare natta og dagens halvmeter med snø å gå i. Det hjalp på humøret. Og det lysnet litt etter å ha laget til min lunsj i veikrysset før myrene ved Halåa.

Både brøytet vei og det at det hadde kjørt biler på veien gav håp om å kunne komme litt mer i gang enn det jeg hadde gjort så langt. Fellene på skiene samlet noe snø så de var ikke egnet å bruke. Skiene endte på pulkas og så kunne jeg gå i hjulspora og da glei pulken langt lettere.
Det sa seg selv der og da, denne dagen var det kun å følge opp og holde seg der det hadde vært andre som beveget seg. å karre seg ut i terrenget var ikke aktuelt. Brøytefonnene langs veien stag opp mot en femti høye.
Fornemmelsen av at turen ville gå seg til økte der jeg gikk mot Enberget. Kom noen biler i mot og gjorde at det ble lettere å gå. Over Enberget var var det stille. De tre gamle finneplassene var nedsnødd, ikke stua sist på plassen, men de andre. Låven på Søndre Enberget så ut til å knele i bakkant. Jeg sjekket ikke, hadde nok med meg selv og det å møte dagen i dag. Snøværet gav seg ikke, jeg hadde trukket utapå den gode gamle hvite kamo-buksa til forsvaret. Akkurat passende i været og vinden. Hadde noen småraster under veis. Noen nøttebarer og mellombarer ble fortært sammen med kakao. det var noe å sikre at jeg ikke gikk tom.
Kilometrene kom og gikk, jeg gikk østover i forhold til ruta. Tanken om Flisberget, Risberget,  Silksjøen og Kynna kunne jeg bare glemme. Etter hvert fant jeg det nødvendig å stoppe opp for natta. Fant ikke en god plass og endte opp fra veien litt inn etter en sving. her tråkket jeg til en teltplass. Brøt granbar for å dekke til og reise telt. Åpnet pulken og dro teltet opp, og registrerte at her kom ..... brøytekaren med sin traktor. Jeg fikk dekt til pulken, og snøspruten stod over meg og teltplassen jeg hadde laget. Unngikk å få fylt pulken, men hele teltplassen måtte tråkkes og graves frem på ny. Da jeg endelig fikk begynt på teltet igjen kom brøytekaren oppatt. Han beklaget at han spruta meg ned og fortalte at lengre nede ved dammen var det koier som sikkert stod oppe. Det var Statsskog som eide noe der. Da ble utstyr dyttet ned i pulken igjen. Med teltet i handa så gikk jeg den snaue kilometeren ned til dambrua. I ettertid så var det nesten to kilometer.
Der nede var det ingen åpne buer jeg fant, og eneste gode løsning var den ene terrassen foran koia. Den var akkurat passe stor, der fikk jeg rigget teltet under terrassetaket. da ar natta sikret mot mer snø og ikke minst en mulighet for ok natt. jeg kunne runde av med en god fornemmelse av å ha funnet en løsning på den værste utfordringen den dagen og at jeg nå hadde resten av Finnskogen foran meg.
Da lå jeg 14 - 15 kilometer lengre øst enn jeg hadde tenkt og en god del kilometer etter planen. jeg så lyset frem mot Gravberget for neste dag, så fikk vi ta planen derfra.

Finnskogen på langs - dag 1

 I ukene før det store prosjektet ble utstyr sett over, kartet lest og ditto forberedelser i gang. En tur inn i Vassfaret var greit å ha i sekken. Noen påminnelser var det kommet. I løpet av uken var det kommet en god halvmeter med nysnø. Det var heller ikke meldt mer enn omtrent det samme i løpet av søndagen. Uansett hva været angir så får vi ikke gjort noe med det. Mentalt var jeg på tur og på kryss og litt på tvert i Finnskogen. Her skulle det bli tid for å gå passe lange dagsmarsjer og titte litt i de områdene en gikk i. Manet fram bilder på netthinnen fra jeg gikk Vassfaret rundt. Det gikk jo så lett den gangen.

Lørdag 16. mars var starten. Nina kjørte meg til Søre Osen. Ganske langt inn mot Nybergsund. Derfra skulle jeg kun gå en kort etappe til Flisberget - 10 km. Det skulle kunne gå på 3 - 4 timer. Starte da ca kl 1230 fra Søre Osen skulle gå greit.
Alt utsyret ut av bilen. Pakket opp i pulken og joda, den ble god og full. Med Fjellpulken 118, den minste, blir lasset høyt. Startet opp med smurte ski. Dro pulkas ut i snøen og tenkte mitt. Her måtte feller på, jo før som sist. Då var det å begynne på å dra seg oppover. Staret på vegen opp over Håberget, det skulle være kurrant nok. Vegen lå der under snøen. Det hadde vært brøytet så kantene var der. Så draget oppover og innover. Nina dro og da var deg meg, Finnskogen, Pulkas og snøen. Tungt lastet pulkog halvmeter snå gav ikke den fremdriften jeg hadde tenkt meg. Det var et langsomt arbeid som startet. Det for noen tanker gjennom hodet om at det var blitt for lite gått på ski med pulk. langsomt og sikkert kom jeg meg innover. Pulken hang etter litt på skakke i det trange sporet. Pakket vektmessig ok, og noe høyt tyngdepunkt. Det kunne jeg ikke unngå.
Det var ikke lange kilometeren som var gått før jeg skjønte at Flisbereget kunne bli seigt å nå. Det var kun korte strektninger å slikte seg frem på. Jeg fant en løsning. Gå fram femhundre meter, snu og tråkke sporet litt bredere og hente Pulkas. Da gikk det på et vis. Hadde en pause og da kom brøytetraktoren. Lysnet et håp om at jeg kunne komme fram til punktet mitt noe lettere. Så for meg at han dro over hele Håberget. Jeg startet opp igjen. Det gikk plutselig så lett. I veidele tok ha til høyre og jeg skulle til venstre. Da var det bare å fortsette på leia og i sakte fart. Gå triple distansen for å få med seg Pulkas. Så for meg at dette ble en lang og krevende tur.
På kvelden var jeg på Håberget. Kanskje en tredjedel av dagens økt. Det var en tilrettelagt rasteplass, nedsnødd, og der var det bare å rigge seg til. Så for meg at dette ble en laang tur og eller at alternativene måtte komme til å råde. Fikk se hva været gav av utfordring. Denne kvelden var blank, stjernenen gnistret på himmelen, månen steg opp, nærmet seg full. Kroppen hadde fått kjørt seg. Det ble ikke lange tiden etter mat at jeg krøp i posen. Rutinene med å lage til ekstra med varmtvann for å lette dagen etter, sikre utstyr osv. Forventet snå og da måtte alt være sikret og ok. Teltet var stramt spent opp og alle barduner festet der det lot seg gjøre. Natta kunne komme!