Ved og på jordet!

 Som jeg skrev i forrige innlegg er duejakta i gang. Det er den gode opptakten til rype og skogsfugljakt ut gjennom høsten. Du kommer deg ut, du kan jakte og ikke bare skyte på leirduer, spenning og venting. 

Sønn til samboeren er nyetablert jeger. Da kan han alltids inviteres med på duejakta. vi har vært et par ganger ute og jeg var innom oppe i Odalen en ettermiddag. En morrasøkt har det og vært. 

Det er noe med duer og det "å treffe dem hjemme". Duene har gjerne faste trekkruter. Det er noe som kan forandre seg noe fra år til år, og er ganske stabile. I områder med mange jorder kan de skifte på ut fra hvor de beiter. Min grundigste erfaringer er fra Vensås-gårdene i Lommedalen. Der hadde vi faste trekkruter. De var tegnet inn i en skisse og en fikk jevnlig duer over posten. 

Nå er det både i Nannestad og Odalen jeg driver på. Hvor er så trekket på nye steder. Det er alltid noen situasjoner gjennom en morras- eller ettermiddags økt. På samme område i Nannestad har jeg ikke klart å "knekke duetrekk-koden. I området er det duer, ikke mengder og ikke faste ruter som er lette å identifisere. det er jo alltid en og annen sjanse som byr seg. De som har vært oppe så langt har vært godt utnyttet. To situasjoner der jeg burde osv, resten har vært gode muligheter og full uttelling. 

Så kan en si noe om det å ordne seg gode skjul. Wish.no er et sted du får kjøpt både det ene og det andre. Handlet en gang, foretrekker å se og ta på det jeg kjøper. bestilte 2 kamuflasje-nett. Fargen var ørken, det skulle kunne virke på en gul stubbåker. Jeg bestilte 2 nett av 2x4 meter. Mer enn godt nok i høyde og mulighet til å ringe deg inn. Mot tok dem i vinter en gang og de har ligger godt innpakket i garasjen. Hadde dem og de grønne med ut i felt. Pakket ut og tenkte at det kunne bli bra. Har også anskaffet teleskop opphengs stenger til kamuflasje-nett. Det måtte jo bare bli en vinner. jeg rullet ut de nye nettene og skulle henge de opp. Her var noe som ikke stemte. De virket litt korte og høye. Målte de den ene og den andre veien. var jo ikke som det skulle de var 3x3 meter. Jeg skulle ha 8 kvm kamuflasje og fikk 9 kvm. her ble det ikke helt etter tanken i hodet. 

Vel, hender en billig på nett må en tåle litt feil og. Litt erfaring og dermed var det bra små skjul ute på jordene. Med litt ekstra tau så blir det rent bra. Du forsvinner ikke, men kommer deg i et skjul der noe ligner terrenget som er på jordet. Det er nyttig og resultatene av innflyvende duer viser at de ikke er unødig skeptiske. 

Her på lørdags morran var vi igjen ute. Gnudde søvnen ut av øya kl 0430. Kunne godt ligget lengre denne lørdagen. Kroppen kom i gang, men hode hang nok noe etter. ute døra vekket den kjølige morgenluften meg. Den seg inn rundt meg og minnet meg om at høsten er i anmarsj, 6 -7 grader. Kom opp i Nannestad litt over 5. Medjeger var på plass. Vi gikk ned og rigget opp skjulet og ut med lokkefuglene. Med vinden i ryggen ble duene satt opp i en U foran oss. De nærmeste på ca 20 meter og ut mot 30 meter. De tre gamle lokke kråkene ble plassert ut. De angav yttergrense for når vi kunne skyte. Jeg syntes de var vel mørke og hadde lysnet dem med noe gråmaling på kroppen. 

Inn bak skjulet. Kråkene begynte sitt morras trekk. De kom i bølger. Ved tre anledninger kom noen seilende ned mot lokke duer og kråker. Medjeger og jeg byttet på å skyte. Dermed endte dagen mer som kråkejakt enn duejakt. Tre av tre mulige kråker og en av en mulig due. Artig er det lell å sitte og studere hvordan kråke og due seiler inn mot lokkeduene, kråkene litt sakte sørgmodig. Stadig studerende på omgivelsene og kom i litt etapper på vei ned  - inn mot plassen. Duene en sving over og så inn mot duene i U'en. Raske og langt mer spenstige i innflyvning og "take off".

Høsten en hellig tid, for noen!

 Høst og hellig du liksom, hva er det du snakker om? Det er da lenge igjen til Jul!. ja, det er det. Vi teller nå 23. august. Den hellige tiden begynte for noen den 10. august, andre 21, også er det andre viktige datoer utover høsten. 

Det jeg sikter til er jakt og jakttider for de som har lidenskap for slikt. 

Som småviltjeger og en forsiktig begynnende storviltjeger er høstens start 21. august. Duejakta starter opp. Det er noe en gleder seg til. Det å kunne sitte og vente, kjenne på spenningen i skjer det noe. Er det mange eller få duer i luften og kommer de der du sitter. 

Jeg har avtalt med noen jeg kjenner. Da har jeg to steder jeg kan jakte due. Hos en god venn i Sør-Odalen er det åpnet for mer enn bare due, opp til rådyrs størrelse, men ikke rådyr. 

Det var der jeg fikk starten i år. Det er en både god og grusom opplevelse å bli vekket av klokka 0500 på en lørdag. Korter ned natta for å komme seg opp og ut. Er så trøtt u trynet at det er ikke noe å studere. Får satt i linser, træler litt med å få de på plass. Kler seg med noe ull, meldt at det skal være mildt og kanskje regn. I det jeg pakker saker ut i bilen 10 minutt senere regner det. Ikke mye, låser døra. Er ute ved bilen, regnet øker på. Henter en regnjakke. 

Parkerer og rigger på mg det jeg skal dra med ut. Observerer at det er noe ute på jordet. Tre traner letter. Gjessene strekker hals. Jeg søker ned i potetåkeren, lader om til 2x3'er hagl. Fire skritt og gjessene letter. 

Finner en passende plass i jordekanten. har ikke sett hvor trekket går så det kan bli både bra og total bom. Plasserer ut over et dusin lokkeduer. Noe bortafor setter jeg ut tre kråker. 20 - 25 fra kanten til lokkeduene. nebbet mot vinden. 

Inne ved åkerkanten kommer cammo-nett frem. prøver meg med det brune, passer ikke helt og jeg henger opp et grønt. Bruker noen teleskopstenger jeg har kjøpt meg. Gjør det lettvint å rigge og flytte. Så sitter jeg der da og venter. Speider ut gjennom åpningene i cammoen. Gjessene kommer trekkende over både en og to ganger der jeg sitter. For høyt til at det er verdt et forsøk på skudd. Finner frem kikkerten. Skarpstiller venstre øye, begynner å famle med innstillingene for det høyre. Registrer at det skjer noe. En flokk er på vei inn for landing. Noen registrerer meg og støkkes, de alle forsvinner bort og sette seg på en ledning litt lengre borte. Ergelig, så er det å vente igjen da. 

Holder øye med duene på ledningen. Etter noe tid slipper de seg ned på jordet. Da forlater jeg plassen min. Trekker langs jordkanten ut mot åpnere lende. Fler og fler duer slipper seg ned. Fortsetter og kommer til der jordet og grønnskjæret mot nabojordet vinkler. Da letter duene. Små springer bakover i håp om at de kan komme over min plass. Får et motskudd jeg ikke fikser. Skyter bak på både første og andre skuddet. Kan si vi er i gang!

Setter meg til ro igjen og venter. Duene har flyttet seg. Kan de komme tilbake? Drikker litt av kaffen jeg har med. Henter noe opp fra muleposen. Venter fortsatt. Tenker på det ene og det andre. Tiden flyr ikke av sted av hendelser. Regne og vinden kommer og går litt. Noen solstråler kommer. Blir litt lei og henter opp mobilen. Er innom fjesboka og insta. Registrer at noe skjer der ute. Fokuserer og ser at det er to duer utenfor mine lokkeduer. mobilen bli lagt på sekken, reier meg med hagla i hendene, fokuserer på den nærmeste, de støkkes og hopper opp og kaster seg avsted. I det den nærmeste hopper opp er jeg på og skuddet går. lar den andre dua gå, og har fokus på at vi unngår skadeskyting. Dua faller til bakken og jeg kan gå ut og hente inn årets første. De alle landet litt utenfor mine lokkeduer, skrittet opp til 40 meter. I drøyeste laget. 

Venter mer etter på. Legger telefonen bort, den skal ikke frem på post mer. Tranene passerer over meg igjen, de kommer med sine skrik et par ganger. Så er de borte. 

Jeg runder av i 10-tiden, godt fornøyd med årets første jaktdag. 

Under furukrona

Helgeskøttet gav rom for litt egotrip og rangling i skogene. Kjæresten var på jentetur. Jeg bestemte meg for å ordne noe inne på orrfuglspillmyra og så skulle jeg gjøre så mangt inne på skogen. Jeg skulle bruke hytta som base, inviterte sjølingan til å bruke hytta da jeg ikke ville være der stort. Vi kunne ete lunsj sammen. To netter ut osv. 

Tiden kom litt fort på på fredagen, kvelden og. Det var middag på terrassen og fyring i bålpanna, så vart klokka for mye til at en kunne komme seg langt nok inn i skogen før mørket kom. Da ble det å pakke lett i dagtursekk og starte dertil tidlig på morran. Telefonen ringte 0500. Trøtt i tryne, slumret alarmen en gang, så en gang til og en tredje gang. Etter andre gang dro jeg litt i gardina slik at morgenlyset kom inn. Våkner litt lettere da. Fortsatt trøtt i trynet, opp og ute av hytta før kl var 0600. 

Svingte meg opp til Skasenden før jeg parkerte bilen før bommen. Gav meg i kast med lia opp Skasberget og nordom der en plass. Det var varmt så jeg gikk i shorts og tynn sommer ullgenser. Genseren forsvant fort. Det stiger jamt og augustmorgenen var varm. bare halvveges opp i bakkene kom svetten og det va godt å stoppe opp og skue ut over landskapet før jeg dukket inn i skogen for alvor. Solen farget landskapet rødoransje, til rosa. Morgendisen lå nede over Skasenden. Nattehimmelen gikk fra mørkt blåsvart til lysere og lysere blå. Det tok ikke lange stunden vær disen var smeltet bort, solen stod på en blå himmel og varmet myr, landskap og karen som dro seg innover på åsene. I vegen så jeg fæler (spor) av elg. Tidligere har jeg fulgt skiløypa, nå tok jeg av og gikk stiløst innover. Visste leie og hvor jeg skulle.

Der inne på myra tok jeg en inspeksjon av to alternative plasser å legge observasjonsplassen. De to plassene ligger tettere på sentrum av spillplassen. Da må det klargjøres tidligere enn i år og rigges slik at orrfuglen ikke uroes av det vi bygger opp om vinteren. Nå tok jeg rett og slett og rev det som stod der fra i fjor. fraktet det over myra. Enrico, myra er fortsatt blaut! Rigget til det som kan rigges slik at det vil være lett å lage til et bra skjul for våren 2021. 

Jeg var nå klar for en kaffetår og krysset myra og gikk lengre inn på åsen. Inn mellom furuene, fulgte draget oppover og litt vestover. Her var det inn på et høydedrag ,ed litt antydning til myrdrag og furuskog. her vant jeg en plass med furuer i rett avstand og plass for primusen. Den ble fyrt for å varme kaffevannet mens jeg hang opp hengekøya. Sa kunne jeg kuule den litt der en stund. 

Derfra gikk turen gjennom terrenget ned mot veien og bilen. Kunne så kjøre tilbake til lunsj med sjølingan. 

Kunne jo ikke sitte for lenge i ro. Hadde båret kajakken ned til Skasen. Ny innkjøpt sådan. Satte den på vannet og entret kajakken. På blank sjø, eller med litt krusninger kunne jeg padle meg en god runde. Både for å kjenne på følelsen, tenke padleteknikk og kunne nyte det å være på vannet. Når en er alene er kajakk bedre enn en kano. Da svingte jeg inn i Ølvika for å se etter både kanadagjess og minkflåten. Førstnevnte så jeg ikke snurten av, kanskje på grunn av de to dagcruiserne som lå midt i bukta. Minkflåten må jeg ved en anledning snu på igjen. deretter satte jeg kursen mot sundet ved Grindholmen og ut mot Merramyra. der er det litt øyer og viker å padle mellom. 

Her inne kom jeg over to skarver som satt i ei furutopp. Ikke noe fantastisk bilde med mobilen. derimot dokumentert at de satt der og speidet ut over. De lettet etter en liten stund og forsvant nordover. Selv gikk jeg videre inn mot Merramyra før jeg kunne ta turen rundt Grindholmen. Var innom Villaen også på veien før jeg landet ved båtplassen. 

Å padle kajakk er noe jeg har gjort i ny og ne før. Har ikke hatt slik farkost selv. Da har det blitt litt langt mellom gangene. Nå fikk jeg på relativt rolig sjø mulighet til å trene inn svingtak. riktigere padleteknikk, og rett og slett kose meg. Det er noe eget ved å gjøre litt nytt, finne mestringen og ha følelsen av å kunne gli rolig i vannet, stille og lydløst. Du kommer tett på elementene i en slik liten farkost enn om du er i båt av noe slag. 

Etter middag var det ut på tur igjen. For tre fire uker siden hadde vi gått bak Skrivilberget. Planen var å gå over Skrivilen, det fikset vi ikke. Vi ble lurt av terrenget. Dette skulle utprøves og gjøres om. det er bare å komme seg ut og gå i terrenget slik at en blir kjent og vet åssen en skal gå. Det er slik på Finnskogen, du må være kjent på skogbunnen og trærne. Trærne sperrer ofte for utsikten og da er det lett å snu nord og syd ved overskyet vær. 

Jeg gikk litt over 20.00. Da mente jeg at jeg hadde greit om tid. Det var jo snakk om bare seks kilometer og noe. Jeg var innom mårfellekassene for å åte opp litt ekstra. Det tar jo litt tid, men jeg gikk nå ganske radig. Med sekk for overnatting på Helgeklinten og varme i været er det underlig at ting tar litt tid. Jeg var ikke kommet til bommen en gang før jeg var svett. Det er 600 meter. Det var ikke fritt for at svetten piplet ut i panne og så resten av kroppen. Det var som før på dagen, varmt varmt og svette. da jeg kom opp på draget mellom Skrivilen og Skrivlberget fikk jeg den siste rest av sol. Ingen sky som ble fargesatt av solens gang over himmelen. Bare den oransje horisonten lå der som en stripe. Skogen mørknet og jeg konstaterte at nå gikk jeg litt om kapp med klokka. 

Jeg kom meg greit ned i dalsøkket før jeg startet på Helgeklinten.  Det er god stigning opp til toppen. Den som hevder at Finnskogen er flat ar ikke gått her. Det er riktig at det ikke er store høyder, det er nå "bakker og berg" som holder pulsen oppe og kroppen svett. Jeg støkket to storfugl på vei opo. De satt i veden og da var det vel et tegn på at dagen var i ferd med å renne ut. 

Da jeg var oppe på tuppen av Helgeklinten så jeg straks at skogen hadde vokst siden sist jeg var har. Utsikten var rimelig redusert. Jeg brukte ikke tid på å lete opp den idelle soveplass og utsikt, det var for mørkt. Hang opp hengekøya og så kom det litt trælete. Nytt myggnett. Fint det uten å ha montert det før så kom det opp en og annen liten utfordring. Det skulle tres en snor gjennom noen påsydde punkter. I mørket uten å kunne se hvor du skulle tre tok det ekstra tid, tips sjekk hvordan nytt utstyr funker før du drar på tur med det! Jeg var så varm og svett at jeg rigget leir i bar overkropp. Greit å kjølne ned, og besøk av ein og anna migg ble det. Sovesal 1 ble nå hvertfall ok da jeg så det på morran!

Med utsikt og sol var det bare å ta det med ro og nyte øyeblikkene. Det å surre litt på kanten, lage kaffe og frokost. La solen varme en og kjenne på fornemmelsen av ro, stillhet, friheten i å være aleine og bare det å eksistere. Det er livskvalitet og lading av mentale batterier. La tida komme, se at morgen disen nede i Rotnadalen ble smeltet av sola. Priviligert.

Da kaffen var drukket og frokosten spist var det en rask opprydning og så å se om en kunne gå riktigere i terrenget over Skrivilen. Med sekken på ryggen  gjorde jeg et slag over Helgeklinten før jeg rolig slapp meg ned lia. Varmen gav seg utslag i svett kropp før du fikk tenkt A. Ned gjennom lia kom jeg over hjortelusflua. Det var en slapp gjeng jeg kom bort i. At det var en 20 talls jeg feide bort på turen over skogen og ned til hytta igjen er sikkert. De var ikke hissige på å feste seg, og jeg syntes det var tidlig. Ofte har hjortelusflua plaget oss i september og oktober. At de begynner i midten av august er så der ok. Da kan jakta gjennom høsten bli interessant om det er mengder av hjortelusflua. Jeg fant en passe stigning opp gjennom berget. Det steig, for hvert et skritt kom jeg opp i åsen, passet på å ikke følge høydekurven. Det var opp opp og over ryggen ikke rundt. jeg traff rimelig riktig på veien. Da var det bare å slippe seg rolig ned gjennom skogen mot riksveien og rovviltgjerdet igjen. Kunne krysse det og rusle tilbake til hytta og servert lunsj. Det er ikke verst.

Tittbæra trenger noen uker til på å bli modne!

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!

                                                 

"Der villmarka suser"

Tittelen er lånt av Mikkjel Fønhus. Han begynner boka med fortellingen om binna som går ut av hi under Bringen. Med seg har hun en unge som er hovedpersonen i boka "Rugg". Vi så ikke noe til etterkommerne av binna eller Rugg. Det vi fikk var en sus av villmarka under Bringen. 

Med Trytebu, eller for andre Søsterhjemmet som base er det alltid godt å komme inn i Vassfaret. Vi er så sære at vi foretrekker å være der aleine. At koie-naboene ikke var der ble derfor et pluss. Vi har vært på plassen i mange år, aleine. Det er noe av den virkelige sjarmen ved Vassfaret, å være der det ikke er folk, eller du kan oppleve at det er noen folk ute og da er det nesten slik at du må hilse på dem. Ansleis blir det når du har folk på deg 15 meter bortafor.Da er det helt uendelig godt å kjenne at her skal vi leve i et par dager uten annen støy enn den vi lager sjøl og susen av Strøselvi. 

Strøselvi flyter ikke forbi. Den surkler og renner, skaper sin egen låt. Er der ustanselig og hviler aldri. Det jevne suset fra elva. Du kan legge deg og lytte til det. Den er søvdyssende og så er du vekke i drømmeland. Andre ganger kan du bare sette deg på plattingen og lye. Elva synger eller snakker til deg. Om vinddraget er fra nord kan du få blaff av sjoet fra fossen ved Benterud. Du kan kanskje høre en småfugl gjennom elvesuset. Særlig mer var det ikke. 

På fjesboka hadde jeg lest om folk som var redde for at bærplukkere skulle renske myrene for molte mens den var rød. Noen mente at al molta var plukket røde.Noen med en viss tilhørighet til Vassfaret mente og det. Det var en himlandes engasjement om at rød molte skulle ikke plukkes og smakte vond og det som værre var. Kunne det være noe å sjå og plukke snakke vi om. På stien ned så vi da molte på den vesle myra vi krysser. Det er alltid noen bær att med stien. Den var moden og noen var helt blasse og nærmet seg overmoden. Vel nede og så skulle vi hente vann i elva. også her var det godt om molte. Alt fra bleiket nær overmoden til gode fine gule saftige bær. Her vi er hadde ingen plukket. Lørdann ble brukt til tur og vi tok med noen passende bøtter å plukke i. Ikke det av vi treng, molte har vi i fryseren så det var tilfeldig plukking der vi for i fjellet. Vi leita ikke etter molta. Vi endte med vel 2,5 kilo bær. I høgda opp mot 900 meter og høyere var det lite som var modent. Vi fann noen felter der han stod plukke klar. Molta treng et par uker til med godvær før det er virkelig grunnlag for å søke etter molta. 

Me juksa litte grann og tok bilen litt opp i vegen mot Slasætra. Fra Trytetjernsvelta er det fem kilometer motbakke, sånn omtrent Lyseboten opp, eller 500 høydemeter. Vi starta på vegen til Slasætra. Et stykke opp i der var det en fille som hang i et tre. Derfra gikk det et forsiktig far innover, en begynnende sti. Den slo vi inn på. Regna med at det var et far inn til sætra han Elling har fått reist under Slakollen. Som antatt så rett var det. Vi kom inn på Nedre Slasætra. Fire gamle tømmerbygninger var reist. Reist på gamle tufter. Sætervollen var ryddet. Rester av granene som var felt lå i hauger. Den som skal bruke sætra burde ta en skikkelig omgang med sag og øks. Da er veden for de neste 20 åra sikret. 

Vi for nå videre innover fjellet, hadde en ide om å gå nordetter mot Søbekksætra og deretter svinge av og følge noen drag i retning av Slafjell. Vi var godt innover mot Bakvendthauga før vi bøyde av mot sør. Der inne på fjellet fann vi en passende plass i le av vinden. Vi kokte kaffe og lot tida flyge litt. Så fortsatte ferda søretter, der vi forstyrra ein elg. Vi så fælene etter den et stykke før vi brakk oss opp på ryggen og mot Vassfaret igjen. Runda ned til stien fra Slafjell og ned til bilen att. 

Søndann vartet opp med godvær. Det var dags å ordne litt omkring Trytebu, sjekke ved beholdningen og rødde litt. Noe ved ble stabla om og etter gammel metoden ble noe mer ved lagt til tørk. Gammel metoden er buesaga og øks. 

I løpet av helga støtte vi på 4 mennesker, alle oppe i Hedalsfjella. Ikke en kjeft som dro forbi nede i dalen som vi registrerte. Den stille roen, og suset fra Strøselvi, det er noe av det vi søker under Bringen. Det er nettopp den langsomme stille tida i kontrast med bylivets larm der er næring for sjelen. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!