I forkjølelsens tegn!

Vi hadde en avtale med en håndtverker på Finnskogen på forrige fredag. Tok fri fra jobb og skulle ta det med ro. Hele uken forut i forkjølelsens tegn. Det skulle vel gå over til helga. Det var en slak fredag der den ene og den andre hadde lite ork og forkjølelsen satt i kroppen. Snekker'n måtte utsette til lørdagen så da kunne vi fade ut.
Eneste gode tiltak den dagen var at jeg hadde investert i en barkespade. Har du slikt å gjøre så fører du vel den og. Da var de ut og skrelle de stokkene vi tok hjem sist. Stablet dem om og tok turen ut på Ølvikodden. Der var flere nedblåste trær å handtere. Det var lett å skrelle bark av trærne som hadde ligget et par år. Litt fuktige under barken og så var det bare å få tak. Da ble fire renset rimelig greit.

Lørdagen kom og gikk. Litt sein frokost og trivelig møte med snekker'n. Tanker om det sko kunne gjøres og ideer som gjerne skal realiseres. Vi tygde litt på løsninger og ideer. Det er slike bærende konstruksjoner som må vurderes. Ikke en endelig svar, dog langt lettere å se at ideene kan realiseres.
Så dro han og vi åt lunsj og deretter ut på Ølvikodden igjen. Nå med motorsaga i handa. Stokkene skulle kvistes og deles. Det gikk greit ei stund. Så smatt kjede av nebbet på saga. Det var som f.... Tilbake til hytta for å skru og mekke. En skure hadde løsnet og da ble kjede slakt og hoppet av. Det ene var å få alt på plass. Så var det kjedebremsen som var i fastlåst posisjon. Til å skru og mekke mer. Nå skulle han Thomas vært her! Fant rette stede, endret på saker og ting. Skulle sette fjære på plass. Kun dytte den det siste inn og sett på dekslet igjen. ..... og der reiste den! ..... Smatt ut av posisjon, i bue ut av synet, hørte han traff terrassegolvet før den landet i lyngen. Ja, jeg hørte den landet i lyngen. Lettere oppgitt.
Skrudde saga sammen, og fikk jo bruke opp bensin og kjedeolje. Ut på Ølvikodden og jobbet seg gjennom til saga var tom for bensin. Da var det greit å stanse. Dro med endel heim til gards og resten ble lemmet opp der ute. Sliten og tunk i forkjølelse ble det noe tamt arbeid.
Søndagen var ikke bedre. Eneste var kanskje at det fortsatt var overskyet ute og litt plussgrader. Rydde inne og ute. Foring av småfuglene måtte gjøres oppatt. De har det travelt med å tømme fuglemateren. Større må lages tenker jeg. Var ute på Ølvikodden igjen med treklypene. Da ble to nivåer der ute dratt tel gards og lagt på samlingen. Nå har sjølingan noe å gjøre til de kommer.

Neste tur må bli i betre form, ikke et bildet eller tur :-(  det er jo langt utafor det normale.

Og når kommer vinteren?

Er vinteren i anmarsj? Tja, det strides sikkert de lærde om. Det er jo klimautfordringer så det holder og Trump mener noe annet. Vi var innover i Vassfaret. Kanskje siste turen i år. Det kommer jo an på vinterens snøfall og korte dager. Vi får se hva som kommer.
Snø lå så vidt over Reset, det var jo som antatt. Mengder var de jo ikke, kun litt tynt, akkurat nok til at det var glatt i veien og det var det.
Stjernene viste seg på himmelen, vi ønsket oss nordlys. Det var kjekt med hodelykter ned til Stallen. Det var jo blitt mørkt oktober mørkt. Og så var det likevel lyst.
Vi kom inn til -2 ute og 4 inne, kunne vært verre. Her nede i dalen var det tørt og stilt. Ikke liv fra andre følk. Søsterhjemmet lå stilit og mørkt. Gjorde oss ikke noe. Trives slik, i det stille og å slippe å ta hensyn til annet enn naturen. Ikke snø på baken, myra frøsen så den bar. Tenk det, den myra som vi nå søkker i den bar oss. Skal se barfrosten var kommet for i år.
Kveld gikk over i natt, det mørknet det det kunne, stjernene gav lys. Vi la oss med tro på dagen etter. yr.no kan en jo stole på! Det kan man jo tro, da vi våknet neste dag var det grått. Skyene hadde seget inn i løpet av natten. Hadde holdt seg lavt. Hang  langt ned i Bringen da vi så ut. Ikke mye å spare på det. Vi lot tiden gå til frokost og valg av tur. Håp om blå himmel i høyden. Da jukset vi oss halveges opp til Slasætra og gikk veien opp. Vi steg opp i et rimet landskap. Rimet hadde lagt seg på trær og busker. Ett tynt lag nede. Mer jo høyere vi kom. Vinden hadde dratt litt i løpet av natta. Alt rimet la seg på ene siden av greinene. Det hadde blåst fra syd.

Vi fulgte stien mot Søbekksætra. Så kom skyene sigende igjen. Ikke fort, bare langsomt sig inn over toppene. Surtind så vi ikke. det bare kom langsomt nedover. Vi vendte om og var innom sætra, Slakollen ble besøkt før vi gikk i retning av Slafjell, Svingte av og i en bue ned til veien igjen. En passe tur.
På vei ned møtte vi Kjersti Storruste. Hun var godt fornøyd, med elgfall inne på kollene var det en grei dag i elgjakta.
Tanker om fotoprosjekt har jeg hatt i hode. Ett motiv, ett år. Jevne besøk og bilder på flere tidspunkt på dagen. Så var det rette motiv da. Har hatt ett i hode. Det får bli med det, da er det mulig å nå det alle 12 måneder i året. Blir nok en og annen ensom tur inn over til vinteren.

Vi så an søndagen. yr.no lovet oss gråvær også den dagen. Denne dagen holdt de det de lovet. I løpet av natta var vi ute en liten tur. Tynt snølag lå der mellom Stallen og skåla. Akkurat nok til å få snø under skoa, og da var det fotefar etter en i stien. En påminnelse om at det er vinter rett om hjørnet.
Elva var åpen. Den hadde ikke latt seg merke med kulda enda. Det vil si, noen få steder var det antydning til is mellom noen steiner. Bekken fra Slafjell var islagt. Ikke fullstendig løka, men nesten. Passe egnet for å leke med kamera og fange vannet som renner under isen, mellom isformer og det som er med. Så ble det en lita tur opp til motivet for prosjekt 12 måneder - 12 turer - en serie av det samme!

Ulv, hjortelus og bever i skogen!

Overskriften viser til noen av de saker vi ser i mediene om høsten. Lite om hjortelusflue, mer om ulv og ikke noe om bever. Det er slik at vi på Finnskogen har alle tre, rene kinderegget. Nå når det gjelder kinderegg er det alltid noe som foretrekkes før det andre. Ut fra mediene er det ikke ulv som foretrekkes. 

Nå det er jo forskjellige interesser normalt. Her vil jeg ikke si at noen er bedre enn andre. Det jeg kanskrive om er hva jeg opplever og foretrekker. Jeg er ikke elgjeger eller driver med løshundjakt. Da er det endel koplinger mot ulv som er mindre anstrengende enn ellers. Ikke har jeg sau heller. Da kommer vi fort over til de to andre. Hjortelusflue og bever. 

Hjortelusflua lever som larver hele sommeren, før de klekker i september og oktober. Da er de flyvedyktige og svermer rundt i skogen på jakt etter en vert. Verten er et hjortedyr. Hjortelusflua flyr og søker og kaster seg inn på en potensiell vert. Vi mennesker er det ikke, og det vet ikke hjortelusflua. Den går på med liv og lyst. Lander på deg, gjerne flere omgangen, kanskje nærmest som en sverm. Når de lander kaster de vingene. Kravler rundt som krabber. Leter etter å finne et sted og suge blod og bosette seg for vinteren som kommer. Hos oss mennesker finner de ingen ting. Dog de er virkelig ubehagelig å ha dem krabbende i håret, på huden, i klærne rundt og rundt. Ille når det er virkelig mange. Gå inn i tett små skau og du har dem over alt. Nå vel, Vi unngikk den tette skogen og dermed svermene av hjortelusfluer. For mer informasjon om hjortelusfluer se her: https://www.fhi.no/nettpub/skadedyrveilederen/fluer-og-mygg/hjortelusflue-/

Så var det denne beveren da. Jeg har nevnt at den bygger på Skasen. Det har den ikke sluttet med. Vi romsterte litt rundt omkring i egen teig. Bevern har hatt en beverhytte litt borte i strandlinjen. Ikke brukt de siste årene. Nå var det ikke mye ferske tegn der i vårt område. Den hadde flyttet seg litt lengre øst. 

Vi gikk der mot Meldalen. Fulgte bekken og terrenget der nord øst. Så kom vi opp til der det ble et vannspeil. Vannspeil, skulle ikke være det der. Vi tok av til venstre og kom til bekken. Der var det lite vann i bekken, og der midt i bekken var det en grundig kvisthaug. Ikke noen tilfeldig kvisthaug. Det var renskede stokker. Satt sammen i et finurlig byggverk. Spissede i hver ende. De var samlet til en passe dam. Der på utsiden av vår teig var det flere gode bjørker som var felt. Felt av andre enn folk ja. Beveren bygger fortsatt i nabolaget. Det var ikke fritt at det var blitt en dam der bekken har sitt leie. På NOBI's kart står det at det er dyrketmark. Nå en sump. Dammen var ganske stor og ikke minst hadde beveren klargjort for å samle kvist og greiner for vinterforrådet. Den har nok noe mer tid til å gjøre jobben klar for vinteren. Vi lot nå beverdammen være. Å ødelegge den ville ikke være noe poeng. Enten ville vi tatt vannveiene den bruker for å samle sine greiner og mat, eller vi senker vannstanden ved beverhytta slik at inngangen blir liggende tørr. Det er direkte helseskadelig for beverne. 

Vi fikk oss noen fine turer og ikke minst tid ved bålpanna. Vi lagde oss sveler på bålpanne, bålkaffe og kos i sola. Sannelig en god helg på Finnskogen.

Så må jeg si jeg foretrekker ulv og bever før hjortelusflua! 

Hytte på stylter!

Hytte på stylter? Hva er nå det for en sak?
Det er litt som å gå tilbake til barndommen, bygge hytte i trærne. Joda, det er det det er snakk om, Hytte i trærne, Nærmere bestemt "Tretopphytte" - Bjørkehytta.
Du finner Tretopphyttene i Veldre ved Brummundal. 5 hytter bygd oppe i trærne. Skikkelig oppe i trærne. Ja, det er som om de står på stylter der de er bygget i trærne. De er godt forankret i trærne. Ikke med noen enkle grep som i barndommen. Det er bjelker, stokker og ditto ulike anordninger som holdet hyttene på plass. Det er ikke skuslet med sikkerheten, der du sitter oppe i tretoppene. Det er litt ulikt hvor høyt oppe du er. Himmelhytta brukt av TV2 og Dorthe Skappel. Vi var i Bjørkehytta under Danseråsen. Med utsikt over Danseråsmyra. Her satt vi 8 meter over bakken. Med et utsyn vi sjelden har. Det å se ned på myra og ut over myra. Vi står gjerne nede og ser over myra, ikke ned på den.
Det er en forskjell det, å se ned på, en over. Det er kanskje dette som gjør at vi får det andre perspektivet som gjør at det blir så annerledes og interessant. Vi kommer liksom opp i noe vi ikke kjenner til det daglige.
Vi var der torsdag til fredag. Det var ikke akkurat vindstille dette døgnet. Freista ikke å sitte ute. Tre av fem lyslykter blåste ut. Det var kun de lysa som hadde brent seg langt ned i kubbelyset som klarte seg. Det var ikke lave lysestaker og telys som klarte seg. Lyktene svingte seg i vindkastene, Slo bort i trestammene og ynket seg i vinden.
Da vi kom var det mengder av småfugler som for frem og tilbake i tretoppene. Ett ekorn satt på forbrettet. Så vekk og tilbake igjen. Brukte rekkverket som autostrada, bånn pinne og så inn i ei gran og vekke var ho.  Vi tok på oss skoa og gikk en liten runde, ned forbi Granhytta, og så til Himmelhytta. Det var en grei spasertur etter veien.

Vi lagde vår middag der oppe i tretoppene. Vi registrerte den ene og den andre av småfuglene. Det var granmeis, spettmeis og kjøttmeis. De var hyppige gjester på terrassen. 

Vi kjente vinden. Ikke det at vi svaiet nevneverdig. Det ene treet som står opp gjennom terrassen har sitt spillerom til å svaie, greiner som står og gnikker mot andre og ynker seg som en gammel mann. Jevne gnikk med vinden og slik treet svaiet. 

Natta kom, vi så at det lysnet i vest. Skylaget sprakk opp. Underlig nok var det mer enn en stjerne som viste seg. Heldige med at månen var gått i svart. Her var det kun stjernene som lyste opp. Det var myliarder. Der vi lå på hemsen og skulle sove. Takvinduene var rett i stjernehimmelen. Trea dekket for Karlsvogna og Cassiopeia. Orionsbelte var heller ikke å se. Kunne vi flere stjernetegn kunne vi sikkert ligget der og funnet det ene og det andre. Her var det bare å undre seg over alt der ute, det vi ikke kjenner. Skal vi menneskene tukle med det, eller akseptere hvor små vi er og at vi er underlagt naturen vi som alle andre dyr? Slike funderinger sovnet vi til.

Vi våknet til hektisk aktivitet på forstolpene. Det var tre nøtteskriker som ikke hadde nok å spise. De var opp og ned. jafset i seg alt de kunne av solsikkefrø. Fylte opp kråsen og forsvant. Ut for å gjemme dem til vinteren. Lage seg et passende lager for vinteren. Lurte oss opp og la på mer i forplassene. De kom igjen og igjen. Blandet med andre fugler. Kunne liksom ikke få nok disse nøtteskrikene. 

Etter frokost var ekornene der igjen. Litt seinere enn nøtteskrikene. Frem og tilbake. Hastige i alt der de gjorde. Den ene jager den andre, Så svinger de seg videre og opp og ned på stolper og gelendre. Sitter der og gnasker i seg frø etter frø. Alltid like hastig. Ikke tid til å hvile her i gården.

Hva er det så som er så fascinerende ved dette. 

Jeg tror det går på undrende i oss mennesker. Det naturlige menneske, som ikke er omgitt av alle mulige teknologiske duppeditter. Ja, det er nesten ikke mobildekning og hvert fall ikke 4-G på Tretopphyttene. Vi blir fristilt og blir satt i kontakt med naturen. Den kommer tett på. Du kan trekke ut plastspannet (Det burde vært et tretrau), Øse av solsikkefrø ut til småfugler og ekorn. De kan sitte og se og observere enten ute eller inne. Fuglene og ekorn på kloss hold. Du har de få meter fra deg. Har du et objektiv på mer enn 250 mm brennvidde så får du ikke brukt det skikkelig, om du da ikke tar bilde av øyet på et ekorn. Denne kontakten med naturen, vekker interessen og de sterke driftene vi har i oss som ellers er bedøvet av alskens teknologi og hurtighet i samfunnet. Du skal rekke det ene og da andre, helst samtidig. Det går ikke. Her får du pause og ikke minst den sterke påminnelsen av at vi er avhengig av naturen. Vi må spille på lag med den. 

Har du hytte, fyll opp forbrettet til småfugler og gled deg over alle de besøkende du får!

Takk til www.tretopphytter.no for deres opplegg og å få oppleve det å være ekorn i toppen av et tre!