Hungry heart

Sitter under Tronden og Baugsberget. Passert Tronkeberget og Grindfossberget. Kommer gamle minner fra Tørrås og Svartås. 25 år siden sist. Hvordan hadde det vært å gå i de områder igjen. Vært lenge borte fra Lorttjern. Ville det mentale kartet stemt med terrenget? Kunne fort bli som i det sosiale feltet du høre til i. Er du borte en stund, kan mye være endret. Det du trodde gjaldt, gjelder ikke mer. Det tar tid å oppdage. På erkjennelsens vei går man alene, har en klok mann sagt en gang. I erkjennelsen av at endringene har kommet og at du er avhengig av at andre finner tilbake til en balanse, for at du skal få det godt, gjør at alt flyter. Panta rhei, sa Heraklitt. Nuvel, kan tenkes man overdriver endringenes størrelse, ok like vel skal ein leite etter lukka.
Hva har så det med overskriften? Lånt den av Springsteen. Et sultent hjerte ønsker eller jager etter bekreftelse, at noen ser en, at man betyr noe for noen, at man er elsket. Hvem viser at du betyr noe for dem? Viser du at de betyr noe for deg? Det er det jeg lar tankene vandre omkring når jeg kjører fra en verden til en annen. Fra min og N's og opp til studentenes i Trondheim.

En molteplukkers våte drøm!

For en overskrift! Og hva tolker du inn i overskriften. Bare det med "våte drømmer" kan gi mang en assosiasjon. Hva tenker du på må bli din sak, og for meg må en molteplukkers våte drøm dreie seg om molter ....

Molter, å finne mye molter. Det har mange gjort i år. Det er mengden med molter og ikke minst hvor store de er osv. At de er over alt der du tråkker i fjellet eller skogen. DU behøver ikke anstrenge deg mer enn det som trengs for å finne moltene. Joda, med sine egne steder må du av og til gå til de skjulte stedene for å finne det du ønsker. Det er kanskje det det dreier seg om. Kanskje var det slik jeg opplevde det eller.........

Vi visste at det var mye molte i fjellet. Vi så det og plukket mye sist helg (forrige skriverier). Jeg skulle opp og renske vår egen myr. Den som ikke er så langt av gårde, men ikke slik lett tilgjengelig. Vel, dro tidlig fra jobb på fredann. Opp ned samma dag eller ned att på morrasleite på lørdann. Det regnet. På tur opp var det skiftende fra sil regn til duskregn. Parkerte, skiftet bak bilen, og dro ned til Trytebu. Lagde en kjapp havregrøt middag, før jeg pakket om sekken og satte av sted. Bekken var middels stor, regnet fortsatte og jeg dullesprang på stien et stykke. Dro inn mellom trærne, over Strøselvi, krysset lett på bare steiner og inn på stien ved Trytetjernsvelta. Derfra gikk det i lange kliv oppetter stien og videre på vegen mot myra. Et felt kunne jeg lange ut. Kjente at det var tyngre å dullespringe. Beina ble litt trøtte, pusten kom. Der jeg kunne bende av for å klive opp til myra ble det å sette ned tempoet. 

Terrenget steig. Steig bratt opp mot fjellet. Det gikk rimelig fort fortsatt. Pusten ble tung, melkesyren i beina meldte seg. Regnet gav seg ikke. Buksa ble våt, jakka var våt, joda det merkes at været var regn. Måtte stoppe opp og trekke pusten. Det gjentok seg et par ganger. Regnet trengte seg inn i klærne.

Opp kom jeg, krysset over og inn til myra. Lengst unna. Tok til å plukke. Det var store molter over alt. Mange av dem. Og vått var det. Det regnet hele tiden. Jeg var gjennomvåt av regnet. Ikke en tråd var tørr, selv ikke underbuksa. Regnet hadde gjort myra braddfull av vann. Bekken gikk over sine bredder. Myra var dynnblaut. Støvla trakk vann. Mye vann. Sank ned i, kjente vann piple inn. Nei, rettere renne inn. Sekken var gjennomvåt. Plukket store molter rett opp av bekken, eller dammer på myra. Bæra var hvert fall nyvasket.

Tre timer senere, myra var ikke tørrere, snarerer der i mot. Det trelitersspannet jeg hadde med opp, der var lokket igjen på kjøkkenbenken. Braddfullt var det lell. Jeg svingte meg opp i mobilsonen. Et par SMSer til kjæresten, jeg skulle hjem den kvelden. Så ned til myra, og med trelitersspannet i hendene balanserte jeg meg ned lia. Skle, våt og kjølig. Vallen på fingrene. Det hjalp å gå. Nede lia og strente hjemover. Ved elva ble jeg klar over at her var det ikke bara, bara å krysse. Den steg. Der jeg hadde passert var det ikke like lett mer. Jeg krysset  på det vanlige stedet. Dog støvlene måtte under vann nå. Innom og låste Trytebu, svingte meg opp til bilen. Bekken, ja den hadde økt den og. 5 eller 10 centimeter mer med vann i den. 

Nå et døgn etter returen, er støvler og sekk fortsatt våte. 

Hva er en molteplukkers våte drøm? tja spør du meg mye bær og mindre regn!

Og slikt som tar tid ..... og gir en god følelse etterpå

Jeg starter med et slikt utsyn. Det er et utsyn jeg trenger i ny og ne. Jeg var ikkje aleine innover i fjell- og skogsmarka. N, min fantastiske kjære var med. Det var egentlig hun som foreslo at vi skulle plukke molte denne helga. På facebook hadde vi sett mang en melding om folk som hadde plukket fjellets gull. Det ble rapportert om mye. I summar da vi ruslet en tur i litt nye spor fann vi molte nye steder. Myra stod braddfull av røde bær pakket inn i hamsen. Det var en antydning om muligheita til å få heim bær i år også. Vi var ikkje uppom myra vår. Den som ligg er øvst og freistar den eventyrlystne. 

Vi forstod da vi kom opp fredann, at molte skulle vi finne. Der på myra vi krysser ned til Trytebu var det mye bær. Ned mot Strøselvi var det også godt med bær. De som bruke Fønhuskoia, kan ikkje ha gått over myra vår. Ingen var plukke, og vi tok turen ut etter å ha satt att sekkene inne. Vi nær fylte bærbegeret. Molte med vaniljesaus til supmat!

Lørdann opprant med overskyet og gløtt av sol. Vi la leie opp over elvi, derfra sier eg ikkje kor vi gjekk. Noe kan ikkje røpast. Vi møtte en god regnskur på vegen opp til første staden. Der var det igjen gøtt med molte. Regnskuren gav seg og jakkene la vi over sekken. Nokon hadde vøre der og plukket dei modne. Nå var det tur til å ta dei som nå var modne. Vi fylte to og et halvt bærbeger! Mer enn me hadde trudd. Vi gjekk vidare. Bærbegeret i handa og tok med det vi fann.

Kan seie vi passerte Venedokk, og der omkring skiftet vi til shorts. Vi kom inn på høgaste punkt. Der inne åt vi nisten og ble avbrutt av ein ny regnskur. Berre å runde av og hive jakke over seg igjen. Skuren gav seg fort, og att med stien og bekken vi fulgte stod det mer bær. Straks var fire av sju bærbeger fylt med gule store modne molter. Kor skulle dette ende. Vi måtte ha hvert fall tre beger til myra vår. Vi fantaserte om å fylle juiceflaska, thermosen og saftflaske med molte. Vi kunne ikkje gå forbi et bær. Vi svingte inn dalstrima som leder ned mot hoveddalen. Der nede ett sted skulle vi brekke av til myra vår.

Vi passerte den gamle sætra og tok stien langs med vatnet. Litt nedenfor utosen, poser elvi seg ut. Der er flatt og myret. Skal eg seie mer? Nei, vi plukke molte der og. Juiceflaske ble skylt og fyllt med mer av gullet vi fann. N fylte begeret sitt. Da var det berre to beger att. Elvi var liten der oppe. Været var overskyet, ikkje straks varmt i lufta. Greit å holde seg i bevegelse. Elvi der ber om å bli fotografert. Masser av motiver, med og uten folk. Nokon motiv freister meir enn andre. Nok om det, vi fulgte elvi og den forsiktige strimen av ein sti som snart er vekke. Det er ikkje andre enn oss som tusler her inne skulle en tru. Ut fra alle bære vi fann, kan vi konkludere med at ikkje en enda sjel hadde plukket et molte bær der vi gjekk. Godt å gå i sitt eie rike!!

Om ikkje anna, alle bærbeger ble fylt før vi nådde myra vår. Sekken tyngde meir enn før. Vi gjekk via vår myr på vegen heim. Den bare ba om et besøk på søndann. Det gav en god følelse å ha fylt bærbegrene etter seks timer ute. Det tar tid, og det er så godt etter på! Vet ikke om ungdommen hadde orket det, og uten  mobildekning! Det var ingen hastur.

Søndann opprant, med overskyet vær. Da vi var ferdig med frokosten, kom regnet. Sommerregn, jevnt og passe stridt. Ikke et vindpust, bare regnet som falt til bakken. Freista ikke å ta turen ut, vi drunte inne. Kroppene meldte at de var stive og ømme. 13,2 km i går satt i. Opp og ned av myra etter bær, med og uten sekk. Vi ventet på meteorologenes melding om enkelte regnskurer. Hvorfor hang den ene regnskuren over oss i time etter time? Vil vi lot turen bli utsatt. Eg for en kjapp tur inn att til fredann. Kort dag på jobb, inn til Trytebu og så inn til myra. Da skal det være nok å plukke i og jeg går ned att i skreddertimen!

Vassfaret er bare deilig når en har godt turfølgje med!

Blomster og bier og slikt......

En helg på Finnskogen. I&S, JN og meg tok turen inn mot svenskegrensen. En tur for rolig aktivitet. En tur på Skasen med sluk hengende etter, så lenge den var der. Propellen tok livet av den gleden.
Ungdommen drev litt av sine aktiviteter. Det vil si trening av tomler og pekefingre over knapper og taster. Det ble plukket noe blåbær, men de lange turene kan en jo ikke si det ble. Noe regnvær dempet også på de lystene. Sjøl klarte jeg å få inn en topptur. En topptur opp til Skrivilenstopp, med joggesko på beina. Med varmen og fukten i luften ble det mer enn krevende nok.
Hva er så skille mellom voksne og unge voksne i dagens samfunn? Ingen vitenskaplig analyse, men evnen til å aktivisere seg i fysiske aktiviteter er nok en viktig forskjell. Har vi voksne skjermet dem til latskap, en latskap der det skal tilrettelegges i alle bauger og kanter for at de skal aktivisere seg. Klart de kan ha sine interesser med en eller annen form for dataenhet i hendene. Dog gå en tur! Det er vanskelig. Det tar jo både tid og er kjedelig. Det skjer så lite. Stimuli - stimuli gjennom raske responser på dataskjermer.  Hmmm - vet ikke om jeg liker det.
Har det noe med overskriften å gjøre? Neei, det var nok mer at macro mulighetene i den nye linsen som ble testet ut. Noe gøy blir det i tid til, den langsomme tiden der man skaper og venter, der kicket kommer etter å ha ventet og prøvet og håpet, uten at responsen kom etter et millisekund!