Rovjegeren

Vi sitter der på post. Vi jakter due. Det er stilt og en god ettermiddag. Solen skinner fra blå himmel. Vi sitter i ly av noen trær der på hjørne av jordet. Bjørka bak oss er høy og tett. Det er seint i august, men det er ikke antydning til gule blader. Sommeren henger fortsatt i, det er godt og varmt der vi sitter.  

På jordet foran oss har vi stilt opp lokke duene. Harde plastskall, formet som duer. Malt som duer. De står på sine plaspinner. Noen med en fjær i slik at de vaier i vinden. Det er ganske naturtro på avstand. Vi har hatt flere duer som ha seilt over oss og vist interesse for de sittende duer. Duene står 20 til 25 meter fra oss. Vi har satt de med nebbet mot vinden og i et "komma-form". Da skal duene svinge inn over vår post.

Det er så forundelig stille. Vi prater litt der vi sitter. Tida går, og vi følger med på horisonten der framfor oss.
 Det er derfra duene har kommet så langt. De kommer fra flyplassen og rett mot oss ofte. Vi kan ikke se noe.

Plutselig merker vi oss en fugl som kommer bakfra. Den kommer over bjørka og ned mot duene. Den flyr ikke som en due. Jeg reiser meg halvt, det er noe som er annerledes enn en dues landing. Vi ser at den kommer fort nedover, den er ikke blågrå som dua, men brunere. Den slår ut med vingene for å bremse farten og så smeller det i plasten der ute. Fuglen tomler over ende, lokkedua rives av pinnen og farer bortover.

 Fuglen setter seg opp og ser seg omkring. "her er noe galt" - de andre duene sitter i ro de og. Jeg har reist meg og ser den der den sitter.Den sitter der med sitt skarpeblikk i brunt hode. Nebbet er krumt og skarpt. Der er ingen due som har kommet på besøk.  Børris sier "ikke skyt, det er en hønsehauk." Det går litt tid så kaster den seg på vingene og blir borte over tretoppene med uforrettet sak.

Det prates etter dette om opplevelser, rovfugl og andre opplevelser tett på naturen.

Vidunderlig liten opplevelse!

Høsten har kommet!

Sommeren med de varme dagene er borte. Regnet er her og det er kjøligere i luften. Du kjenner lukta av vått og rått korn. Lukta er særegen. Minner meg om utallige morgener langs jordekanter på duejakt. Det kommer denne høsten også.

Avtalt med Børris at vi skal starte jakta etter jobb og skole på fredann. Vi dro opp til Øya i Nannestad. Parkerte bilen og tuslet over jordet. Vi var på ukjent området og det ble litt på lykke og fromme med å plassere oss. Fersk jeger og sikkerhet er viktig slik at skuddsonen ble nøye planlagt. Vi ryddet oss en plass i kantvegetasjonen, plasserte lokkeduer på jordet. Så var det til å vente.

Lite fugl i luften. Det hadde regnet hele dagen og nå var det vått i gress og åker. Vi hørte dråpene drysse fra trærne der vi satt og ventet. Trodde på at noe skulle skje. Etter en god ventetid kom den første dua inn mot oss. Den kom rett mot. Den seiler i mot, bremser skal sette seg. Jeg reiser meg, hagla kommer på plass og sikringen er av. Det går av seg selv. finner dua i lufte og ..... den stopper i luften og rett i bakken. Ut av kamuflasjen og frem til dua - Død - Årest første due i bakken. Denne høsten kan bli interessant.

Deretter mer venting. Posteringsjakt er en tålmodighetsprøve. Går en runde på jorde for å bli kjent. Tilbake og der kommer en due seilende mot lokkeduene, vi er ikke i posisjon, blir oppdaget og borte blir den. Venter noe mer, Børris mener vi skal avslutte, tømmer våpen og fikler litt der han sitter. Skal så ut på jordet for å samle sammen lokkeduene. Tenker at han kan ta med hagla og skal til å lade igjen. Og, ja som vanlig så kommer det en ny due seilende. Han prøver å få ladet. Dua lander, går litt rundt, Børris strever med å se på, lade og alt som skal ordnes når en er fersk som jeger. Der var begge patroener i hagla, dua letter og setter seg i et tre på andre siden av, hagla er lukket, hva gjør vi nå? Gå over jordet se hva som skjer. Den forlater plassen i treet og blir borte.

Skumringen tiltar og vi avslutter. Nye og nyttige erfaringer for nye og gammel jeger på en ny plass. Flerer turer skal det bli når været og tiden passer.

Over fjell og daler skal en gå!

Forsommeren og juni med har vært hektisk. Endelig en god periode med mer ro og mulighet til friluftsliv. Det heter visst ferie. For vel en uke siden var det mulighet til å roe ned nokon dager inne i Vassfaret. En kompis kom inn samme dag som meg. Før han kom inn forberedte jeg noen småarbeider på vedskåla. Med hans hjelp skulle jeg forbedre oppjekkingen fra i fjor. Den ettermiddagen satte vi kursen opp Fesalskaret. Ikke hadde E vært på Bringen, så det var dags for å bestige den. Vi kom opp til skarmyra og fulgte den tvers over skaret. Fulgte så vestsida opp til toppen. Rett føre toppen støtte vi på denne turens eneste tiur. Beskuet vestover over Benkan og Nysæternatten, før vi tok Vassfardalen i øyesyn. Nært mitt rike dette da!

Vi gikk ut mot syd og slapp oss ned brattene i Buvasslia. Vi gikk ned fra Bringen så langt inn i lia det lot seg gjøre. Derfra fulgte vi terrenget ut til Buvassfossen. Den er jo et syn både ovenfra og nedenfra. Da vi kom opp at til Trytebu og skulle sitte ned ute for en øl, ble gleden kort. Medhankkrakk og knott var ikke til å væra ute med. Vi gikk fort nok inn.

Dagen etter gjorde vi det lille arbeidet som skulle gjøres på bua, nå står han støtt! Så kunne vi legge ut på ny tur. Stien til Trytetjern og opp til Venedokk. På trytetjern så vi en enslig lom. Vi rota i ruinen av huset på Venedokk. Fant en bordbeta der det var risset inn 1824. Om nokon kan seie meg når Venedokk ble benyttet fyste gongen er jeg lutter øre. Men det er nær 200 år siden dette ble risset i treverket!

Vi tok vår rast ved Skartjern før vi la turen over selve toppen på Strøsli. Der er utsynet godt og på anvisning av to turalternativer, valgte E det friskeste. Fryd kan en kanskje kalle følelsen. Han valgt Gørrbuflagin. Det er to steder jeg mener en kan komme seg opp og derav ned. Vi gikk til stortjernet og fulgte bekken utover. De første hundrede meterne er ok. Der var det spor ta elg og egentlig terreng for skogsfugl og. Vi fulgte bekken så langt det los seg gjøre, brattere og brattere ble det. Det midt i Gørrbuflagin er det egentlig stup ut fra kartet. Vi fann en renne langs med berget. Der var det løsstein og noe vekster. Det lot seg gjøre å gå og ake seg nedover. Det er høsent ned Gørrbuflagin! Litt lengre mot nord er det bare flåberg og umulig å gå uten klatreutstyr. Du kunne nesten ikke se nedover for terrenget ramla unna deg. Det var bare å sikte seg inn til neste punkt. Vi kom til to heller som var falt ned og sperret renna vår. Noe utforskning så var det å ake seg ut over overhenget, søke seg feste med føtter og hender får å komme rundt. Dette var rutens "qrux". Derfra ble det lettere og vi kunne faktisk se at terrenget "kom mot oss". Eller det flater ut. da vi kommer litt lengre ned der det nærmer seg "flatlende" ser jeg at det ligger noe. Joda, der ligger det et elgfall. Hele elgen ser ut til å ligge der, det vil si det som er igjen av den. Her var alt av bein liggende, mens skinn og kjøtt var borte. På leggbeina satt skinnet igjen. Lukta var borte så det var nok 2 - 3 måneder siden den døde.

E dro ut for å komme seg på jobb. Var aleine igjen og gjorde noe mer jobb på vedskåla. Den står snart tryggere enn noen gang. Elling Fekjær kom som varslet. Vi skulle snakke om hva som skulle eller kunne gjøres med Stallen videre fremover og ikke mist fornye leieavtalen. Vi vart sams om nye 5 år med leie for meg der inne. Det er godt som gull for en som liker disse fjella og dalene.

Dagen etter ble brukt til en lengre tur nedover dalen. Gikk meg ned til Nevlingdamen for så å fiske meg ned til Skrukkefylla. Et navn E nærmest satte i halsen. Spesielt ja, men du fylte skrukka der. Skrukka er et anna navn på tine og derav Skrukkefylla. Jeg fylte ikke skrukka sjøl, men fisk til middagsborde ble det. Være var skiftende så jeg hadde både sol og regn. Mest det siste, men en tørker jo opp att! Rasket meg så opp til Trytetjernsvelta ut på kveldingen for mat og kveldslauging i fossen. På turen opp snakket jeg med han som har restuarert mølla. Se bildet. Nå er den klar for nye hundre år skulle en tru! Dro heim dagen etter. 

Siste helga var en ungdomstur inn i Vassfaret. Yngstemann har fått sans for friluftsliv og da er både seiling på havet og fjellet gode aktiviteter. Han var med en kompis på seiling og nå omvendt. Hadde med ytterligere en kompis så totalt var vi 5 mann på Trytetjernsvelta.  

Planen var passe tidlig opp på lørdann og så gå til Likkistefjellet. Tidlig ble det ikke, men jeg fikk nå meg en prat med et følge som kom forbi. Det var blant annet han som hadde murt pipa på Trytebu da Elling satte Stallen i stand. Artig det å snakke med folk fra Hedalen. Da får man noe mer kunnskap om Vassfaret.

Det ble en god tur med ungdommen. Vi gikk til Øvre Grunntjern, nedom Mølla, før vi besteg Likkistefjellet. Det var strake veien slik at vi var over en og anna ekstra kolle på vår vei. Vel, oppe anlagte vi vindpølser på toppen. Det blåst godt nok til en sjekk av vindretning og styrke!

Derfra gikk veien om Domfet og ned til Olsonheimen. Ned gjennom stien langs med Fetjarbekken oppdager B.I. at det ligger et bein i lyngen. Nysgjerrigheten tar overhånd og ut i lyngen bærer det. Der finner han det andre elgfallet for året. Dette begynner å bli merkelig. Aldri sett tilfeldige elgfall i Vassfaret før, men nå i år er det ikke mindre enn 2 stykk. Her lå det mer åpent og tilgjengelig. Reinspist og kun noen skinnfiller igjen på kadaveret. Ene forbeinet var dratt litt unna og det samme med hode. Ellers var alt samlet der. Tanken går jo til at de kan ha vært en bjønn på vandring gjennom dalen som har lagt dem ned i vårløysinga. Djup snø, og svake dyr etter vinteren kan gi rom for en slik tolkning. Ikkje veit eg, men nå har jeg meldt begge elgfallene til Naturoppsynet så får vi høre om de mener noe om dette.

Dagen etter hadde vi en liten dagstur opp til bjønnehiet nor om Strøen. B.I og jeg visste hvor det var, mens de tre andre hadde ikke sett eller vært i slikt et hi før. Vi tok veien innover til kollen på 950 moh. Derfra stikkveien oppover lia. I veslesøkket var det bare å gå til vi fann att merketrea. B.I. var sikker i sitt valg og gikk omtrent rett på hiet. Jeg gikk noen meter lengre nord enn hiplassen. Etter litt frem og tilbake krabbet jeg inn i hiet. Gutta fulgte etter og vi fikk inn 5 mann i hiet. Trangt ja!

Vi har for øvrig kunnet konkludere med at det blir molte i år også. Flere steder har molta satt sine små kart, mens andre steder er det fortsatt blomstring. Det blir nok sein molte enkelt steder. Kor moltemyra mi er sier jeg ikke, men den er ikke så lett tilgjengelig :-)

I kveldsøkta!

Overskriften er "stjælt" fra Mikkel Fønhus. Det var den siste boka som er utgitt under hans penn (kanskje Gråbeinstad kom etter). En samling små noveller. Når det er sagt så skal ikke dette omhandle den boka.

Vedlikehold av hus og andre søndagsaktiviteter gjorde at det ble sein middag i går. Nina og jeg avtalte tildligere på dagen at vi skulle gå oss en tur i løpet av dagen. Litt tunge i kroppen av dagens dont, så kom vi oss ut i halv ti-tiden. Ruslet mot Bjørke-kirka. Vi krysser Leira nede i Kringlerdalen. Der nede ved den gamle mølla, eller rettere restene, har flere trær blitt felt av bever. Ganske nylig hadde to osper gått i bakken. Vi snakket om det og beundret beveren's verk.

Vi fortsatte vår kveldstur, og da vi stod på brua, oppdaget jeg det karakteristiske beverhodet i vannet. Der i elva, 50 meter fra oss svømte en av tømmerhoggerne. Den fant seg en plass å gå på land, og forsvant inn i buskaset. På samme tid dukket det opp en annen bever. Den kom fra bredden, lag seg på svøm rett mot oss. Den gikk på land litt nærmere og fant seg noen kvister å beite på.

Vi stod der og beundret beveren en god stund. Den hadde nok ikke oppdaget oss for den holdt på i fred og ro.

En god opplevelse "i kveldsøkta!"

Med reinsdyr og rev på trappa

I Påsken skal man jo være ute i fjellet. Man skal trekke ut fra byene og inne i naturen. Man skal sitte i solen og kose seg med appelsin og kvikklunsj. Det er det vi ønsker oss, men er det så at vi har fått med oss det da i år. Nja, si det.

Overskriften sier vel sitt om påsken. Etter en god helg på Grønsenn, der vi fikk oppleve sola og kosen i hytteveggen var det innom Romerike før det bar til Vassvaret. grønsenn var for å besøke E og det var hyggelig. Trivelige dager på høgfjellet med godt lag og passe skiturer. Nå været slo om på mandann og så det mens vi dro fra plassen.

Etter to fulle dager på Romerike dro vi til Vassfaret. Dette var fra regn til godt snøvær. Nærmere 15 cm med nysnø møtte oss. Fra Godvatnet og til Strøsdammen var det kun å kjøre i et hjulspor. Vel derfra var det ski og pulk ned til Trytetjernsvelta. Der var det som før, stil og rolig. Ikke spor av elge eller folk. Mye spor av rev var det. Vi var rundt omkring i "lavlandet". Det var bedre enne å gå opp i tåka i høgda. Spor av orrfugl så vi og ei røy. Mer var det ikke før søndann. Lørdann hadde vi i latskapens tekn helt ut resten av bernaisesausen ut for døra.

Klukke litt over 5 om morgon vekkjer Nina meg. Det er noe som styrer på utenfor døra. Det er noe som driver med en plast pose. Kunne de ha gravd i snøen der maten vår lå. Jeg hører ikke noe, går ut men ser ikke snurten av revepels. Da vi stod opp kunne vi likevel se at reven hadde vært utenfor. Der vi hadde helt ut sausen fra middagen, hadde reven gravd og forsynt seg av snøen. Antagelig litt slukøret, forstyrret i gravingen og kun saus i snøen.

Samtidig registrerer vi at det er noe nye spor i snøen litt ut fra hytta. Det var merkelig og jeg sjekker. Spor av rein var det. Det går litt tid så ser vi at det kommer et reinsdyr gående. Det er ikke bare ett. Det er dyr på dyr som kommer ned gjennom skogen. Det er på rekke og rad de går, bare noen få går side om side. De går der 30 meter fra hytteveggen. Vi har ikke telling på dem, men at det er nærmere 100 dyr som passerer er sikkert. Vi må bort å se på spora etterpå. De har gått en sti, fast er den blitt og dyra har omtrent gått i spora fra den foran. Artig å ha en slik opplevels så tett på koia i Vassfaret.

Ha en god uke og ta med deg minnene fra Påsken inne i arbeidsdagen.

Helt konge i sola!

Med kjølig morgen og høy himmel var det bare å forberede en god dag ute. Kaldt på fredann og -16 om morran på lørdann. Men hva så. Her var fred og ro til å kunne nyte dagen i fullt monn.

La leia nedover vannveien. Det trakk litt i fra nord og antok at det var mer vind oppe på fjellet. Kunne gå i skispora fra sist gang. Det gikk lett ned til Suluvatnet, men der var alt isnødd og tilføket.

På odden før hytta ved Draparhølen hadde reven gravd i snøen. Den hadde gravd fram en dyreskalle og bekkenet til et dyr. Vi studerte det litt og konkluderte med at de måtte være sau. Underlig at det skulle ligge et kadaver der på odden. Skallen og bekkenet var rein pillet så det har vært siste høsten det gikk i vei. Tro hvordan?

Nå vel, vi fortsatte og unngikk overvannsproblematikken fra tidligere. Vi fløt på snøen over der overvannet var og kom oss greit ned til Øvre Grunntjern og over. Der valgte vi å ta turen til Vassfarplassen. Tok den Mølleveien opp til et gardstun innhyllet i sol. Det hadde vært folk på begge hyttene, men forrige helgs snøfall hadde dekket spora. Nå kunne vi låne trammen for vår lille kvil.

Det er berre gøtt å sitte slik i sola, kjenne varmen etter en kald vinter og den styrken det er i synet av fjell og skogen der på plassen. Den lille kvilen dro ut litt i tid. Det var så godt å nyte sola.

Når sola seg ned mot horisonten var det dags å returnere til Trytetjernsvelta. Skiene løp lett ned Mølleveien, før vi begav oss på vei opp over vatna igjen. Ved Suluvatnet var spora føket igjen. Det hadde nok blåst godt fra nord, men ikke der vi hadde sittet og nyt livet.

Søndann var mer grå i været og mildt. Sannelig godt. Nå får snøen litt varme og endrer seg slik at holdet blir bedre. Vi kunne lirke oss litt rundt opp langs med Strøselvi for å se elveløpet. Litt å vise fram der inne i dalen til hu som hadde sin jomfrutur inn i Vassfaret.

Hu sa det freister å dra innat, så noen dager i Påsken blir det helt sikkert! God helg med en fornemelse av storhet i fra naturen sjøl.

90 kilometer

I sommer var det en gjeng som meldte seg på lang løp. Åpent Spor - Vasalöppets mosjonist renn. Vi var 5 som skulle gå og med et støtte apparat på 2 mann. Vi kom over til Sälen på dagen og kom oss i hus og gjorde våre forberedelser. Lærte mye om smøring i løpet av få timer den kvelden.

Søndagen opprant med gråvær og fortsatt snø i luften. I løpet av natten var det kommet ca 15 cm nysnø. Spent på spor og føre.

Masse folk 9.000 startende på søndagens Åpent Spor. En enorm mengde mennseker som beveget seg som en folkevandring i skogen. En bånd av mennesker. Minnet meg litt om en reinsflokk som strømmer over fjellet etter lederreinen.

 Det var moter til å begynne med. Stigning på 150 meter fra starten over 4 - 5 kilomenter. De skulle ha vært med opp til Slasætra de som klager over dette. Men løst i sporet var det. Det vil si det var ikke noe spor å snakke om. Slingrete spor der det var noe spor å snakke om. Johan forsvant forover, Espen og Patrik var litt etter oss andre. Svein og jeg gikk i lag et stykke før jeg dro i fra. Så var det å ligge å stake gå i diagonalgang i kilometer etter kilometer. På Smågen er man over høyeste punkt og deretter er det mye stake terreng. Skiene var gode, godt feste hele tiden. Takk til Espen som lærte meg mye kvelden i forveien.

Tanken ble korte mål hele veien. Skiltene var nedtelling til 0. Så det ble en tanke da jeg paserte 86 skiltet: "Kun 6 km til 80". Når 80 var passert var det kun 10 til 70 osv. Enkelt og ikke så tungt å tenke på, når det egentlig er en distanse som Oslo til snaut Hamar. Drikkestasjonene ble godt benyttet, kun kort opphold, drikke og så videre. Passerte Risberg i ruten noe over 1 mil i timen. Risberg er på 34,5 km og det tilsvarer lengste skituren jeg har hatt tidligere i år. Derfra til Evertsberg ble det tungt. Du kommer frem til at du har gått snart 50 km. Kroppen melder at nå er det mer enn nok. Det er en fase der du må jobbe mye med hode for ikke å stoppe opp og gi deg. Men gi seg, nei. Nå ble det bare kortere og kortere fremover. Godt med drikke, litt ekstra næring også var det å legge seg ut i sporet igjen.

Så at støtte apparatet på Oxberg - 61,7 km. De mente jeg fortsatt så godt ut. Kanskje det. Lett terreng videre sa Svein. Han hadde gitt seg pga en kranglete rygg. Det er bare 28 km igjen. Da begynner en ny tidsregning i hode, men er det smart. Nei, tilbake til samme mønster som før. Det er lettere å se ned mot en 10 km enn å si at det kun er 28 igjen. "8 km er trossalt Oslo til Kløfta!

Derfra og inn ble det en kombinasjon av vilje og krefter som sloss seg i mellom. Fortsatt hadde jeg fart nok til å ligge i venstre og nest venstre for å passere andre. Det kom noen bakfra, men de var i mindre tall. Passerer 7 km igjen. Da er det bare å øke og gi det man kan klare. Det er bare å øke takten og holde seg godt i gang hele veien. Det er langsomt synkende terreng, men ikke noe som gir en skikkelig utforkjøring. Egentlig en meget snill løype å gå i for de som kjenner Nordmarka og andre områder der det går opp og ned.

Inn til Mora sentrum var det bara å klemme ut de siste rester og gi den en hadde. Skiene satt og med gosdt fraspark var det mulig å passere noen til.

Gud og godt det var å være i mål 90 km på 7 timer og 43 minutter. Gjennomsnittsvart på ca 11,65 km/t. Mer trening og nærmere 7 timer er nok godt mulig. All ære til Johan som gikk på 6 t og 23 minutter.

Ha en ellers god arbeidsuke, jeg skal nok ikke på ski før ømme føtter og tær er mer medgjørlige

Kjølige vinterdager

Vi kom inn i Vassfaret på fredann i forrige uke, godt ut på kvelden. Skle oss lett inn fra Strøsdammen, men ved veildele den mot Suluvatnet måtte vi til å tråkke løype. Interessant opplevelse, ca 140 med snø og totalt uten hold i. Du kan med letthet kjøre staven ned til bakken.

Inne i dalen var det kun -  14 og overskyet. Tok tid å få varmen opp, som det skal være. Det var utrolig godt å kjenne stillheten og roen der inne på Velta. Duringen i svartomen, praten og blafringen i stearinlysene. Det kan ikke bli bedre. Jo, litt bedre kan det bli. Slik blir det første helga i mars.

Lørdann var grå i været. Det var noe snøføyke oppe i fjellet så vi lot fjell være fjell og tok vannveien nedover. Der fant vi et skuterspor å følge.. Det gjorde skituren langt lettere. Med det unntak som jeg har nevt tidliger.Elveisen er dårlig i år. Flere stede hadde skutrene ramlet gjennom og det var overvann flere steder, selv med - 14 grader jevnt den siste uken. Skrape is under skiene er ikke den store drømmen så turen ble ned til Øvre Grunntjern. Det fikk holde for den dagen.

Søndann opprant med -20, blå himmel og sol. Det tok litt tid før varmen kom slik at det fristet å gå ut. Vi tok med pulkas. Det bar opp til Slasætra. Skuterspor å gå i gjør det lett å velge rute. Vi gikk jevnt og lett opp til Slasætra, tok veien videre inn mot skiløypa - Slarunden. Fann oss en plass for å lunche. Der opplevde vi billig skishemligheter. Plent umulig å få av seg skiene for bindinene var braddfulle med snø. Det måtte lirkes og fikses før ski kom av.

Etter hvert som sola sank mot synsranden var det dags å komme seg ned at. Hele landskapet lyste av ro og kulde. Kaftig lys, og en forundelig god ro i landskapet. Det er akkurat som det sier at her kan ikke larmen og maset fra bylivet trenge inn og skape uorden. Her er det på naturens egne premisser og ikke på menneskets.

Mandann tok vi en anna vri. VI tok turen opp til Skjenfjellet og gikk i skiløypa der mot Surtind. En god og lett rute å gå. Der kunne vi få noe mer fart og skigange. Fint for helgen etter (i går) skal Åpen Spor gås.

Kaldt og trådt føre denne dagen. Vi var inn over Rennsjøen får vi gav oss. Kald sno fra sør fristet ikke siste stubb opp til Surtind.

Elveisen

Første tur i 2010 til Vassfaret. Det bar innover på fredann. Nokså seint dro vi og turen ned Støsvegen gikk på svarte natta. Hodelykter gav nok lys til å gå seg inn til Trytetjernsvelta. Passe kjølig med minus 12. Inne var det nok kaldere. Lørdann ble en kort dag ute. Samme været og vi valgte å ta vannveien ned mot Nevlingen. Jeg hadde sett at elveisen var annerledes i år enn de to foregående åra. Det virket som om det hadde vært mye vann i elva da den frøs til. Nokre steder hadde isen brutt ned akkurat som på et oppdemmet vann, der de har senket vannstanden. Rett nedom Velta var det en lang åpen råk. Slik var det ikke i fjor eller året føre. Nokre plasser var isen brutt opp og stod loddrett i elva. Vi tok nå turen nedetter. Ungdommen i lett uvørnt bevegelse på begge sider av elva. Han S, testet krysninger der far var mindre positiv. Skal trosse far sin! Han I, gikk over en flate ganske midt i elva, jeg litt lengre inne og nokre meter bak. I var over og jeg kom ut på kanten av flata. Det knaste i isen og 20 kvm kolapset og et godt høl ble det. Isen brast der han  I hadde gått og utafor der jeg gikk. Skispora til I gikk beint over ishølet. Det var omlag en halvmeter ned. Ikke nok vann undet til at snøen ble vasket vekk.

Ishinna var ikke meir enn en knapp cm der isen kolapset. Elveisen er skjør i år. Vi vandret videre ned mot Suluvatnet. Han S skulle seile seg ned over ein lita kul, og jepp, isen er skjør. Han kommer litt ut fra kulen og isen brister om han. Han forsvinner ned i et høl med kanten opp til livet. Han har ene beinet på nedsiden av hølet. Svinger meg fort nedenfor og rekker ut ei hand så han kan dra seg opp at. Elva vasker vekk snøen som falt ned i hølet.

Interessante erfaringer å ta med seg. Tro om isen på vatna er å stole på?

Disse erfaringene ungdommen får skiller seg godt fra hverdagen med PC og internett. Tro om de klare å se disse erfaringene i kontrast og lys av dataspillenes verden? De ønsker seg oppatt så noe må jo sitte igjen som gode minner.