90 kilometer

I sommer var det en gjeng som meldte seg på lang løp. Åpent Spor - Vasalöppets mosjonist renn. Vi var 5 som skulle gå og med et støtte apparat på 2 mann. Vi kom over til Sälen på dagen og kom oss i hus og gjorde våre forberedelser. Lærte mye om smøring i løpet av få timer den kvelden.

Søndagen opprant med gråvær og fortsatt snø i luften. I løpet av natten var det kommet ca 15 cm nysnø. Spent på spor og føre.

Masse folk 9.000 startende på søndagens Åpent Spor. En enorm mengde mennseker som beveget seg som en folkevandring i skogen. En bånd av mennesker. Minnet meg litt om en reinsflokk som strømmer over fjellet etter lederreinen.

 Det var moter til å begynne med. Stigning på 150 meter fra starten over 4 - 5 kilomenter. De skulle ha vært med opp til Slasætra de som klager over dette. Men løst i sporet var det. Det vil si det var ikke noe spor å snakke om. Slingrete spor der det var noe spor å snakke om. Johan forsvant forover, Espen og Patrik var litt etter oss andre. Svein og jeg gikk i lag et stykke før jeg dro i fra. Så var det å ligge å stake gå i diagonalgang i kilometer etter kilometer. På Smågen er man over høyeste punkt og deretter er det mye stake terreng. Skiene var gode, godt feste hele tiden. Takk til Espen som lærte meg mye kvelden i forveien.

Tanken ble korte mål hele veien. Skiltene var nedtelling til 0. Så det ble en tanke da jeg paserte 86 skiltet: "Kun 6 km til 80". Når 80 var passert var det kun 10 til 70 osv. Enkelt og ikke så tungt å tenke på, når det egentlig er en distanse som Oslo til snaut Hamar. Drikkestasjonene ble godt benyttet, kun kort opphold, drikke og så videre. Passerte Risberg i ruten noe over 1 mil i timen. Risberg er på 34,5 km og det tilsvarer lengste skituren jeg har hatt tidligere i år. Derfra til Evertsberg ble det tungt. Du kommer frem til at du har gått snart 50 km. Kroppen melder at nå er det mer enn nok. Det er en fase der du må jobbe mye med hode for ikke å stoppe opp og gi deg. Men gi seg, nei. Nå ble det bare kortere og kortere fremover. Godt med drikke, litt ekstra næring også var det å legge seg ut i sporet igjen.

Så at støtte apparatet på Oxberg - 61,7 km. De mente jeg fortsatt så godt ut. Kanskje det. Lett terreng videre sa Svein. Han hadde gitt seg pga en kranglete rygg. Det er bare 28 km igjen. Da begynner en ny tidsregning i hode, men er det smart. Nei, tilbake til samme mønster som før. Det er lettere å se ned mot en 10 km enn å si at det kun er 28 igjen. "8 km er trossalt Oslo til Kløfta!

Derfra og inn ble det en kombinasjon av vilje og krefter som sloss seg i mellom. Fortsatt hadde jeg fart nok til å ligge i venstre og nest venstre for å passere andre. Det kom noen bakfra, men de var i mindre tall. Passerer 7 km igjen. Da er det bare å øke og gi det man kan klare. Det er bare å øke takten og holde seg godt i gang hele veien. Det er langsomt synkende terreng, men ikke noe som gir en skikkelig utforkjøring. Egentlig en meget snill løype å gå i for de som kjenner Nordmarka og andre områder der det går opp og ned.

Inn til Mora sentrum var det bara å klemme ut de siste rester og gi den en hadde. Skiene satt og med gosdt fraspark var det mulig å passere noen til.

Gud og godt det var å være i mål 90 km på 7 timer og 43 minutter. Gjennomsnittsvart på ca 11,65 km/t. Mer trening og nærmere 7 timer er nok godt mulig. All ære til Johan som gikk på 6 t og 23 minutter.

Ha en ellers god arbeidsuke, jeg skal nok ikke på ski før ømme føtter og tær er mer medgjørlige