Til Norges tak!

Ferie er så mangt, for noen er det å ligge på en strand, andre digger å rangle rundt i norske fjell og skoger. Jeg hører til det siste, og gav burt en tur til unga mine. Det var et opplegg med 3 overnattinger og så gå i fjellet ut fra det. De valgte seg Spiterstulen. Derfra er det jo opptil flere gode steder å gå, lavt i terrenget i dalene, eller opp å høgdene, og da Norges tak - Galdhøpiggen.
Vi dro av sted på en torsdag slik at vi kunne gå gode turer to av dagene. Da vi kom opp fikk vi til en liten tur opp i Visdalen mot Leirvassbu. Det var akkurat passe, i godt vær. Så kom fredagen, og alle var innstilt på å ta det store målet for mange; Galdhøpiggen. Jeg kjente ruta, ikke gutta. Det er jo reelt sett bare en trolig lang motbakke, med mye stein. Høydemeter på kartet var 1350, samt at du må ned fra Svellnosi, før du bestiger Keilhaustopp og så ned før du når selve Piggen. Da ble det endel flere høydemeter gitt.

Det ble startet med godt mot og tøffe tryner. Det var jo bare å "frese" opp. Den første mota er jo sti og .... ja det var bratt for den ene og den andre. Det var noen unge kropper som måtte vekkes og komme i gang. Noen vondter som noen merket, andre kjente litt på fottøy og at det var en fysisk utfordring. Det er også en psykisk utfordring. Det å ville og presse seg på tross av litt smerte det å løfte seg opp opp og opp til toppen. Kjenne at det er mer enn bare en enkelt søndagstur.

Vi kom opp over brinken, den første mota. Så flatet det ut opp mot der vi møter Svellnosi. Det er jo god stigning. Det var en blanding av stein og snø. Det lå godt med snø i fjellet fortsatt. Det var noe eget å stige oppover. Og der ved kanten der vi fikk løftet opp til Svellnosi fikk vi både utsyn og en passe pause. Burde blitt Vikafjell-reklame dette bildet. Så var det å fortsette. Enkelte av oss, itte je, begynte å kjenne at det var mer krevende å gå motbakkene enn de trodde. Lårene skal løft og løfte igjen. Melkesyra begynte å gjøre seg bemerket. Det er ikke til å komme unna at det begynte å gjør litt vondt. Så kom vi over Svellnosi. Og der lå Keilhaustopp foran oss. Ned en brett kneik og så rett opp igjen. Det var ordentlig motbakke opp til Keilhaus. Det lå snø der i kanten ble det å stabbe i snø eller velge stein. Det ble stein. Langsomt steg vi opp Keilhaus. Så kanten der oppe. Skyer drev forbi. Syra meldte seg atter en gang i lårene til et par av oss. Det ble litt venting for å samle oss. Der på toppen av Keilhaus, så vi det forgjettede land - Galdhhøpiggen med sin lille bu og ellert bare stein og atter stein. Det gikk nedover og de ble litt lettere, så gikk det flatt oppover og deretter opp. Det ble en stopp. Så gikk vi videre, og etter noen nye minutter en ny pause. Det var lår som måtte resirkulere melkesyra. Så en ny etappe. En annen av oss gikk fort et lite stykke og ventet. Litt intervall over det. Så kom vi til kanten der vi fikk se ut over mot Veslepiggen. Da var det bare å sige opp til toppen. Da var det pause, etter fire timer med motbakke.
Gråværet kom og gikk. Skyene hang liksom på alle toppene, vandret fra den ene til den neste. Plutselig åpnet det seg og vi fikk se alt omkring oss, før det løka seg igjen. Solbærtoddy, te, kaffe, kakao ble drukket sammen med noen brødskiver. Det var å hente seg inn før vi skulle nedover igjen.
Turen nedover ble jo enklere. Det var jo nedover. Beina skulle ta i mot, kjenne vekten av kroppen presse på og holde kroppen igjen. Det var ganske greit ned til Keilhaus. En kunne kjenne litt på den videre ferden nedover. Sjøl var det kjente fornemmelser, uroa ikke mye. De andre var ikke like kjent med den delen av kraftprøven.

Kom opp Keilhaus, over og så var det ned der da. Gå i steinen eller jabbe i snøen.Svaret var enkelt, vi brukte rumpa. Først hver for oss, så kom ett felt der det var greit å kjøre tog. Da ble det så mye lettere. Det svisjet nedover, oppsss...... der var det vist en isklump i renna, den svei litt i skinka, og spruten av snø stod om støvlene. Vel nede gikk vi omkring Svellnosi før vi kom til nye snøfelter. Det var da vi gikk i steinfeltene at det igjen kom opp disse fysiske utfordringene. Tær traff støveltupper. Etter hvert ble de ømme. Det ble  å gå litt forsiktigere slik at man unngikk å slå i mot støveltuppene. Det gikk noe seinere igjen. Så kom vi til snøfelter. Det var lettere igjen. Så kom vi til brinken, kom over og så ned på Spiterstulen. Så nær så nær, bare rett der nede, og så langt likevel. Mange høydemeter og nok et par km å gå. Vi snodde oss nedover. Skyene tetnet til igjen. Det så ut til å være noe vær på gang. Kom de før vi var nede. Joda, vi fikk et regnskyll før vi var nede, heldigvis ikke så ekstremt. Og våte ble vi. Da var det sannelig godt å komme ned. Komme innendørs, trekke støvlene av og få renset seg i en dusj. Noen var klare for en liten høneblund, det fikk de ikke. Middag og så kortspill frem til 23. Så var det noen ungdommer som sovnet som steiner etter dagens utskeielser.
Lørdagsmorgen, stinn brakke i frokostsalen. Vi fikk ordnet oss frokost, og kom ut litt seinere enn dagen før. Da satte vi kursen mot Glittertind. Det ble en sakte oppstigning over første stigningen. Det var ømme tær og muskler som skulle vekkes til livet igjen. Da vi kom opp så ble det lettere. Da flatet det ut i dalen. Det ble godt å gå, ikke tungt, lett å gå der det ikke var så steinet. Vi kom over bekk og elv før vi begynte på stigningen inn mot Steindalen. Der steg det igjen. Ikke veldig raskt, og du merket likevel at det steg. Vi krysset elva i Steindalen og kunne gå på gressmoene inn mot der vi møtte virkelig Glittertind. Der tok vi en lang rast. Vi hadde sett noen folk på veien, ikke mange. Galdhøpiggen var langt mer folketett og sikkert køgåing denne dagen. Det slapp vi her inne. Så kom vurderingene, skulle vi gå opp. Ikke alle bein var klare for det. Noen ønsket det veldig. Vi var her på samlet tur. Da må man justere seg og ta hensyn, finne dette felles som ikke splitter. Da ble det å ta hensynet til svakeste ledd i lenken. Det var greit å komme opp, dog vi skulle ned igjen også.

Det fikk gå på kontoen for læring om forberedelse og noe mer fysisk aktivitet før slike fysiske utskeielser. Returen gikk fint selv om de ømme tær bremset tempoet noe mot slutten av nedfarten. Det var uansett en god tur denne dagen også og med mer sol enn dagen før.
Vi gjorde som dagen før, Det ble middag kortspill frem til søvnen kom krypende inn i trøtte kropper. Det ble raskt stille denne kvelden og.
Søndann opprant med blå blå himmel ikke en sky i starten. Da ble det atter en tur innover Visdalen mot Leirvassbu, før vi måtte dra hjem. Det var tross alt noen som hadde noe å gjøre på mandagen. Ferieslutt og jobb. Andre skulle hente besøkende fra Australia og vise dem Oslo før dem for til Trondheim.

En god turhelg med gutta, og da blir det tur neste år også.

Stikk, bitt eller hva det var.....

Vassfarlandskap

Vi dro til Vassfaret med bilen full. Kano på taket og noen saker og ting som skulle ordnes med. Det er jo alltids noe som kan gjøres for å skape en litt lettere tilværelse selv om det er i det gode og primitive livet. Det er jo så at ei koie med begrenset plass, lite oppbevarings muligheter for mat og kummerlig dusjforhold, så kreves det litt ekstra. Lauging i bekk og elv er jo helt innafor om sommeren, kan være kaldt, og friskt skal det jo være. Seinhausten, vinteren og fram til uti juni er det derimot noe mer utafor, bokstavelig talt, å drive lauging i elva.

Vaskevannsskåpet

Så av alle praktiske små og store ting og tang så ble det tilordnet og skapt en mulighet for bedre rammer omkring vaskevannsfat og akkurat dusjing, innendørs så vel som ute. Mye man kan gjøre er man bare kreativ.Til venstre ser du skapet vi ordna til, lukk det og vaskevannsfatet er borte, samt at du hat en anna god plass til litt andre saker og ting. Plassen ute i førsterommet virket også større etter disse små justeringene. Litt lettere å ta et ekstra døgn eller to unna følk.
SÅ det var noe av tida som gikk til slikt. Så vandret vi oppom Strøsdammen. Eneste måten å treffe følk på, Vel vi oppsøkte dem ikke, men fisket litt og nøt sola som var den eftan. Det var ikke det store som skulle skje, Kun ei enkel tur den dagen.
Dagen etter var vi enige om en lita tur før lunsj. Så kunne vi sikkert om været tillot å ta kanoen i bruk på Strøen. Ei lita tur, så kunne vi se innom noen moltemyrer og slikt. Grovt sett var turen innom Trytetjern, over Skartjern, så over Strøslis topp og så ned i Fasalskaret og over elva til oss sjølve.Ikke rare turen, kun 4 dryge timer det meste i fri dressur utafor sti.
Det var vel i denne sammenhengen at det var noko å skrive um. Det var jo slik at høggørm hadde vi sett tidligere i år. Det var slik at jeg fylte vannflaska i bekken fra Skaret. Det var jo greit. Litt opp fra fiskarplassen, midt i bekken der var det lett å fylle flaska. Det var 10 - 15 meter opp i bekken. Så gikk jeg opp på fastgrunn og trøkket ned mot a N. Tråkker litt ut i en kvisthaug der ved siden av bekken. Plutselig kjennet jeg det stikk i leggen. Midt oppe på leggen, da jeg trådte til i kvisthaugen. Raskt ned til a N, så ikkje noko. Merkelig ulming i leggen, litt nysgjerrig på hva dette kunne være, og gikk opp mot kvisthaugen igjen- Så jo ikke noe der da. Så at bak på leggen var det kommet et rødt merke. Det brant, eller ulmet eller hva det nå var bak i der. Ikkje satt det noe i den røde flekken heller. Kveps burde det ikkje være. Kvist, insekt eller høggørm?

Litt uroa blei vi. Mobildekning lik null, passe nært veg, dog langt til følk. Bak i der er det ikkje mange som rotar seg inn på. Planen videre var opp forbi Venedokk, Skaret og inn på Strøsli. Blir 350 høydemeter det på omlag 3 km. Er det høggørmbitt, hold deg i ro. Joda, det er greit å seie. Vi la leie opp gjennom høgstflata og opp til vegen. Pulsen øka igjen, i varmen kom svetten. Hvordan kjentes dette da? Var det noe en merka seg i leggen, hvordan ble det med pulsen, ør i huggu eller .... Oppe forbi Venedokk tok vi ei lita pause, sjekket nettet, joda litt nett var det. Søk omkring høggørmbitt. Hold deg i ro, bør oppsøke lege, bilder som viste svulmne legger og hender. En reaksjon bør komme i løpet av en time. Nå var det gått sikkert 20 minutt og da med god puls. Sjekket leggen. Kunne ikkje se mer enn eit rødt punkt. Det var ømt og litt hevelse var det jo. Det stod at et høggørmbitt har to merker 3 - 9 mm mellom dem. Fann bare ett. Det var nå ømt og hovent lell. Reiste meg opp at, svimra det ørlite?   ..... Tja, vi fikk følge på og sjå. Vegen bortover var flat, før vi begynte opp mot Skaret og Skartjernet. Der stig det. Kjent at det stakk litt i leggen inni mellom. Nå vi kom til Skartjern. Der tok vi oss en passe pause. Timen passerte. Var det noen mer reaksjon. Hovenheten var der, det var eneste. Formen var fortsatt helt i normalen. Vel, da var det vel ikkje noko å uroe seg spesielt for. Vi brøt opp og la leia over Strøsli, vinden fra vest var det mest plagsomme der oppe, så søkk vi ned i Fesalen og bikket over kanten og ned i Vassfaret igjen.
Hva det var som stakk - beit i leggen kan vi bare fantasere om. Insekt, en kvist som slo opp i leggen eller en høggørm som ikke fikk inn bittet, eller beit unnlot å sprøyte gift. Kanskej var jeg innen den heldige 30 %. Overlevde gjorde jeg jo.

Under Nevlingen

Dagen etter var det lang tur. Grått vær. Ikkje noko å legge seg på plattingen eller badesteinen for. Det blåst en god del og kano på Strøen kan være en interessant opplevelse. Strøen kan gå hvit om du er ratt uheldig. Freista lite. Så da ble det matpakke, kaffe i sekken og ned hvovedveien i Vassfaret. Det er stien så det er sagt. Vi tenkte oss ned til Skrukkefyllhaugen. Det var lett å gå stien til Nedre Grunntjern. Den kan vi ut og inn, la oss gå den i svarte haustnatta og vi vil komme fram. Hver en stein er kjent. Så tok vi den lette løsningen og gikk veien over Skjærberget. Der på Skjærberget var det litt mobildekning. Da passa det stå under Nevlingen og prøve å sende - få inn en eller annen melding. Vi gikk til Skrukkefyllhaugen, prate litt med dem ned på der, før vi gjorde vendreis. Da fulgte vi igjen hovedveien langs Nevlingen. Innom hytta til Edvard Elsrud og videre opp til Vassfarplassen. Så sneik vi oss til å følge veien opp til Suluvatnet. Der stod det sannelig en sykkel. Da vi kom midtveis på Suluvatnet traff vi en kar. Han hadde syklet fra Nevlingdammen. Faktisk einaste vi traff på sti og vei mellom Nevlingdammen og Trytetjernsvelta fram og tilbake. Snakk om å få være i fred og kunne la tida gå sakte. Det blei dryge 24 km på gps'en denne dagen. Ble litt møte bein og kropper av det selv om det var nokså flat rute. Vi satt litt ute og jeg fikk skjefta om øksa hass Elling. Øksehue hadde løsnet og da var det en lita jobb å gjøre med det.

Dagen etter var det gråvær fortsatt. Ikke vær til Strøentur, og slutt på middagene. Da ble det nok til å runde av for denne gangen. Før det tok jeg sag og øks fatt. Det lå en stokk i bekken, den var halvveges ned i. Hadde blitt lagt som bru, og så velta ned i. Det var 2 år sida. Barken lå uta på og stokken var våt. Jeg hadde begynt før i uka. Den var til å rikke på. Dog den var ikke til å fløtte på. Det var den for tung og krevende til å gjøre noko med. Jeg lagde et skjær i stokken på en passe ovnslengde. Halvt ned i stokken. Så var det fram med øks og kløyverøksa. Kløvde av det jeg hadde sagd til. Så nytt skjær og øksebruk igjen. Jobbet meg ned gjennom stokken. Etter fjerde omgang satte jeg øksa i stokken. Løfte og dro, Da kom den mer opp på land. Ikke helt ut av bekken, men mer til å håndtere noen skjær til. Det ble mer jobbing og så var stokken på ein måte kløvd. Jeg hadde hvertfall en halvstokk og noko furuved til tørk. Den halvstokken fikk jeg hjelp av N til dra, løfte helt opp slik at han no ligg til tørk. Den skal bli til en del av kloppen over bekken.  

Vassfardrøm

Ved juletider var ideen født. Ta med to kompiser på tur fremfor å gi den en simpel julegave. Da var tre dager på tur sammen langt bedre. 

Tanken var omfattende med å gå trekanten i Vassfaret.  Tanken var god, dog ambisiøs. Litt helse-hensyn så ble da base på Fønhuskoia, fisking, turer i legendarisk terreng og andre gode opplevelser. Ikke syn av storvilt eller bjønn, men huldrer var innom. 

Nå vi for opp i fjellet på en torsdag. Skulle rekke det en og det andre på Nes i Ådal. Rakk butikken, men å spise på Nes en torsdag etter kl 20, det går ikke altså!. Nok om det, vi rullet inn i Vassfaret fra nord i halv ti tiden. Sæla opp og gikk de få hundre meterne ned til Fønhuskoia. Da vi kom der ned var det lys i vinduene, varme i omen og nokon å snakke med. Det var et annet følge der. Skal vi si hulderfølge, så skal mer sies lengre ned. 

Praten gikk livlig og natten gikk mot dag, før vi la oss i posene. Turer ble omtalt, ruter og hytter i Vassfaret og ikke minst hvor de kunne finne teltplasser nedover i dalen. 

Fredann ble litt sein mht til morraskvisten. Har ble kaffe delt, Vi fikk i oss frokosten og pakket dagstursekkene. Vi gikk til Strøsdammen og utover stien på vestsiden. Tanken var å gå om Trytetjern, fiske det og gå over Strøsli i en runde og opp. 

Vi fulgte stien utover. Jeg først med de to kompisene på slep, På et sted så jeg meg ut to grå steiner å trå på, blikket opp og frem. En så to og Ole utbrøt, hoggorm. Den lå det svart på svart blaute i stien. Den var ikke veldig aggressiv i starten. Men disse tre trolla som stod rundt ble litt for voldsomme for den. Det ble et par bilder og den var såpass urolig at det ikke var rom for å legge seg ned med makro og 20 cm distanse. Den snodde seg i lyngen, og hveste mot oss. Ok, da skulle den få ro. En god liten opplevelse var de lell der i stien.
Ikke alt som kan gjengis av rute og tur, og vi fant nå et gammelt elgfall. Der lå lårbein og leggbein omkring. Skallen fant vi og ikke minst bekkenet. Skallen viste at det hadde vært ei elgku. Vi dro oss over åsen og ned til Trytetjern. Der ble det fisking, og dertil passende ørret til forrett til dagens middag. Turen i videre gikk ikkeover Skaret, det ble heller å sikte seg opp over toppen på Trytetjernsåsen. Første bilde forteller om den utsikten vi fikk der oppe. Kjent og kjært for oss som reker i trakten.
Stormløpet
Vi hadde med filterkaffe, og på Fønhuskoia var det kun lagt opp til kokekaffe. KRISE - en hel helg uten kaffe. Skulle en stikke til bygds eller???  .. Rådene da er ikke dyre, det er bare å lange ut i et renn til nærmeste plass der det skulle være noe å hente. Vi kom ned til Strøsdammen, de andre skule fiske og ordne med kanoen. Jeg tok beina fatt. Strøsdammen til Trytebu. ca 2,5 km hver vei og hundre høydemeter. Det var kun å legge i vei, takten i beina økte. Det gikk fra stein til stein. Alle de ganger jeg hadde gått stien kom til sin nytte. Kjente steinene og de smarte småveiene, var snart nedom de første fossene så draga mot Høgfossen. Spant over noen korte myrdrag og så kom jeg ned i landet ved fossen, hørte bruset fra fossefallet øke, det var der konstant, kom så jeg så berget på hitsida og så ned mellom storgranene. Så var fossen bak meg, da var det falle ned mot Benterud. Det gikk lett der furuskogen åpnet seg på blokkmarka der. Inn forbi Benterud, registrerte tømmerveggene før de var bak meg. Kjapt over myra så var det å låse seg inn. Sannelig ble det kaffefilter og filterholder, deretter sannelig en liten lerke med konjakk forsvant ned i sekken. Ut igjen, låse og så oppat. Kjente at  det var gått fort ned. Kraften i beina var der, men de var litt seigere. Pulsen steg igjen. Svetten piplet frem i panna og det rant på ryggen. Det var bare å kjøre på. Flåberget opp mot Benterud kom under beina. Lett å gå, det var bare å la det stå til. Så kom stigningen opp mot Høgfossen. Steinet og sporet etter vann som hadde rent der. Pusten ble tyngre. Lårene kjente syra komme. Det holdt enda. Kunne se vannet kaste seg ut over berget ved Høgfossen. Det var knapt så en så det. Det flatet ut og det ble lettere å holde tempoet oppe igjen. Sats fra stein til stein så gikk det lett. Unngikk myra da det gav lite fraspark. Hørte \Høgfossen bli svak i styrke før elva igejn tok seg opp i fossedragene nedenfor Strøsdammen. Det gikk fortsatt for. Jeg kom opp til Dammen. E ventet på meg med kanoen på Strøen. Tiden som var gått? 55 minutt inklusive stoppen der nede, aktivgange omlag tre kvarter. Stormløp, tja, bli med på neste tur og test sjøl!

Kvelden ble lang ved Strøens bredd. Lauging og fiske om hverandre. Solen gikk langsomt ned. Solen forsvant Kviturdkollen, fargene ble sterkere og så kom vårkulda sigende. Det var dags for å laga seg middag. Klokka passerte 00.00 før desserten var på bordet!
Lørdagsmorran ble like sein som dagen før. Vi pusla rundt før vi juksa oss opp til veidele opp mot Slasætra. Satte bilden der før vi tok vei og sti inn på fjellet. Vi ble sittende ved Tinnsjøen og prøvde fiske, og sannelig ble det kaffe fra thermos. Filterkaffe altså. Vi holdt oss der inne i gråværet. Regnet prøvde seg, men kom ikke til. Skyene holdt på det våte. Vi startet på veien nedover. Gikk via Flåtåvatnet, før stien mot Slasætra kom. Vi slo inn på den. O fisket seg ned Flåtåvatnet, og duppet sluken i neste vann. Ivrig han O. Jeg hadde ikke trua så jeg holdt meg til fotokameraet! Turen ned forbi Slasætra gikk fornøyelig lett. Praten gikk og vi hadde et gyldent øyeblikk der vi gikk. Vel hele turen så langt var et eneste gylden øyeblikk. Var det O eller E som kom innpå dette hulderfølget. Hadde de funnet seg en plass å slå opp teltet denne natta eller hadde de ...... Nei, det ble konkludert at de var så klart turfolk at de lå helt sikkert der ute i fjellet et sted.
Vi svingte bilen ned bakkene og inn til parkeringen. Sekker på og så gikk vi ned for å ta kvelden. Var disse huldrene da!
Joda, det ble en ratt trivelig kveld med varme i ovnen, og trivelig stemning i koia. Det ble felles dessert, en grundig fruktsalat. Noe alle satte pris på.
Søndann opprant med separate frokoster. Jentefølget hadde sin plan og åt frokost lenge før oss. Dog O hadde solgt inn yoga-seanse på morgenkvisten. Så da ble det yoga ute på plattingen foran trappen. Det ble felles tøy og bøy, stemmeyoga og kjenne på at en var tilstedet. Sitte i lotusstilling, lukke øynene, ta inn lydene omkring deg. Suset i trærne, anda på vatnet, eller trosten i furua, så skille dem, ta dem en for en. Jo vi kjente at vi levde. Så dro hulderfølge og vi inntok frokostbordet, Praten gikk om dagen i dag, dagene i forveien og det usedvanlig hyggelige at vi hadde hatt andre på koia samtidig med oss. Vi pakket oss sammen, og tok kanoen fatt på Strøen. Strøen rundt med kano kan anbefales. Anbefaler og sol på en slik sekvens. Deilig å skli langsomt gjennom vatnet. O og jeg hadde dyppet sluken i Strøen. Sannelig O fikk tilslag.

Det var kjøring av fisk og den var in under kanoen før den slapp. Så videre og igjen var det O som fikk tilslag. Det ble frem og tilbake,en som en kjente at det var motstand i stange. Så ble det E som grep om fisken og løftet den inn i kanoen. Strålende. Så var det min tur til å få tilslag. Det gikk langsomt med denne. Den gav seg ikke, gikk ned i dypet, så ut til siden, så i overflaten og stanga i fullt spenn. Fikk etter hvert buksert den mot kanoen og E fikk igjen oppgaven med å sikre fast fisk. Da var det sannelig 2 fisk i kanoen. Vi fortsatte vår runde på Strøen, passerte innosen og begynte på bredden mot nord. Da kom også regnet. Det var ikke striregn, dog regn. Vi holdt det gående. O fikk en liten ørret til før vi var inne. Padlet kanoen til Strøsdammen. Derfra rundet vi av dagen med å hente saker og ting, pakke bilen og legge kanoen på taket. Flymodus ble satt på off,nå kunne igjen omgivelsene innta oss.
Hulderfølget
Huldra gir assosiasjoner til noe overnaturlig, vakre jenter med kuhale som lurer mannfolk ut i ett eller annet ukontrollert. Det var jo ikke det vi så for oss, dog å komme inn i Vassfaret og finne at en ikke ble alene på en torsdagskveld. Hmmm.... de var kommet rett før oss, tent stearinlys og fyrt i omen. Det var liksom litt ekstra. Den ene lys de to andre mørke. Smilende og med gode blikk. Lette å prat med. Tenk de hadde ikke trodd det skulle komme folk. De var overrasket de og ja, Det at vi var flere i koia gjorde stemningen lett og ledig. De hadde planer og snakket om sine ekspedisjoner. Gå Oslo - Bergen er jo ikke hverdagslig, plan for en tre ukers runde til sommeren. Dette var bare en oppstart på årets teltsesong. De hadde tenkt seg mot Vassfarkoia. Det ble guiding og visning på kart, fra kjentmann. Snakket om aktuelle plasser og vi var innom Trytetjernsvelta og hele historien om Johan Sagdalen og jakten på Rugg. En fantastisk trivelig kveld ble deg og sannelig ble viservert kaffe om morran. Joda, det var neste så huldra kom og trollbandt den ene eller den andre. Hulder og haugfolk ble liksom aktuelt å snakke om. Nifse historier fra Venedokk ville de ikke høre. Neivel, jeg kan ingen derfra, og god fantasi kan gi en livlig historie.

Så var det det at de kom att på lørdann. Da ble det til en like trivelig kveld den dagen også. Praten om turer, studier og profesjoner gikk litt om hverandre. Smil og glitrende øyne i stearinlysene. Det satte prikken over i-en i det å oppleve uventet turfølge i koia. Det kan bli alt fra trivelig til helt på tryne. Her var det et sett jenter med gode turerfaringer og med en ro og trygghet som var behagelig å være i lag med. Kanskje en gjensidig opplevelse. Denne omgangen med hverandre som helt naturlig og så klart på skille mellom dem og oss, men med deling og et samvær som opplevdes meget behagelig. Ikke merkelig at assosiasjonen til hulder ble antydet. Det var to kvelder med en ekstra gnist i stemningen.
For å gi to kompiser en gaveopplevelse til jul ble dette noe ekstra, uventet og kjempe trivelig. Overtroisk eller om det var noe som gav det lille ekstra, tja, skitt i det, det ble bare trivelig med store bokstaver.
Takk til alle som var der og gjorde helgen til noe ekstra for hverandre!

Foto eller fiske?

Siste helga i mai, kjæresten på jentetur. Da kunne jeg frigå litt i liene i Vassfaret. Det er slik at det å gå stilaust kan være tungt og krevende, særs når en søker nye teiger å gå i. Det å komme opp på fredann, lage seg mat og sitt ute på plattingen å ete er no eget. Tenk, sol og varme, ingen mygg. Da er det godt å se sola forsvinne bak Gørrbuflagin.

Satte støvlene på føttene og gikk stien opp mot Benterud. Tusla ut til elvebredden, Strøselvi var braddfull og buldret ned over berget. Det var så det var ingen mulighet til å krysse elvi uten å finne ei bru. Nå jeg skulle ikke over, bare nyte roen elva gir og høre hvordan vatnet gir sin melodi der det bryter over stein og berg. Jeg lot skumringen komme og langsomt ble det mørkt. Det var godt å sitte der i elvebruset og la roen vandre inn i sinnet. Det var godt å bare ta det inn, så rusle ned igjen, lukke opp vinduet og høre elvesuset. Det var noe å sovne til.
Lørdann opprant med nytt vær. Hadde våknet på morgenkvisten til regnet som trommet på taket. Det var grått ute da jeg stod opp kl 8. Ikke styrt regn, bare et passende dryss. Av og til litt mer. Lite vind, det så ut som om skyene trakk ned på toppene.
Skulle jeg velge foto eller fiske denne dagen? Hmmm....E og O skulle være med om 14 dager. Det var et ønske om å fiske da, og jeg kunne jo drive litt reasch. Fiske i vatna på fjellet hadde jeg gjort lite av. Grått vær, kanskje like greit å kombinere, ha med kun et objektiv og fiskesaker i sekken. Det ble det.
Satte opp i Suluvasslia. Stilaust, ikke ønske om å følge vei eller annen enkel vei opp. Bare finne et passende drag og følge. Så skifte til ett nytt og så et nytt valg opp lia. Støkket en storfugl. kom opp mot snaufjellet, tregrensen ble plassert. Jeg kom opp til det sporet jeg gikk for mange vintre siden, det førte til Tinnsjøen. Skydekket seg nedover slik at det var nokså dimt og ikke like lett å ha hele oversikten over terrenget. Jeg fulgte i det jeg mente var rett spor. Det var for mye mot øst og jeg endte ved Krokvatnet. Støkket et par ryper der ed Krokvatnet. Ja, ja, det var litt omvei til Tinnsjøen. Greit med is på Krokvatnet, fiske kunne man ikke. Jeg gikk over ryggen til Tinnsjøen, det lå klatter med snø både her og der. Tinnsjøen var islagt den og. Nok om snø omkring også.  Ikke en fiskemulighet. Jeg vandret videre langs østsiden. Jeg fulgte bekken ned til Flåtåvatnet. Der fant jeg en passende plass å ete og ta en liten rast. Hvile beina og vurdere videre vei.
Jeg tok leia mot Rennsjøen. Så fra langthold at det var islagt der og. Vred litt på kursen og siktet meg inn mot Strøen og Fønhuskoia. Ville gjerne se den innvendig også. Visste det skulle være folk der.
Nokså småkollet i et felt bortover. Opp og ned med noen myrdrag. Kom inn under Slakollen. Lengre nord enn vanlig. Der lå det spredt stor stein. Stein som må ha kommet med isen i sin tid. Store blokker strødt rundt, akkurat som om noen hadde kastet dem omkring. Det ble å krabbe over, balansere fra den ene til den andre. Lirke seg opp i ryggen på Slakollen. Da jeg kom opp var det en liten lettelse og se at her var terrenget lettere, slakt hellende ned mot Strøen. Det var ikke mange hundre meterne før jeg støkket en stegg. Ble stående, lette med blikket, var det et reir i nærheten. Løftet grener og så inn under graner. Så ikke noe. Fortsatte nedover lia. Over en liten hogstflate møtte jeg denne.

Et par rauskjor holdt seg der i skogkanten. Pratet og kjeklet seg i mellom. De holdt seg rundt en stubbe der ute på hogstflata. Flakset litt, flyttet seg til nytt punkt og så satt den ene på denne tørre grana.
Flott og godt drev de på. Sikkert er par som hadde reir i nærheten eller skulle finne seg en passende reirplass.
De forsvant in i skogen igjen. Jeg fortsatte nedover lia. Kom over en sti, krysset den og fortsatte på mitt spor. Rett før jeg kom ned mot Strøsveien, støkket jeg en tiur. Litt foran til høyre. Den dro bakover i åpen furuskog. Det var bare å la øynene følge den mektige fuglen der den økte farten og dro opp i Suluvasslia. Deilig opplevelse.
 Var innom på Fønhuskoia før jeg ruslet ned til meg selv. En god runde i fjellet. Var bare å vrenge av seg våte støvler og sokker. Sola stakk frem mellom skyene, Det ble rent trivelig på slutten av dagen.
Søndann var like merkelig som lørdann værmessig. Lørdagskvelden ble klar og fin vær. Så kom skyene drivene gjennom natta. Regn på morran igjen. Grått og Bringen åg Strøslifjell var innhyllet i tåke. Da ble det til at jeg ble liggende og lese på formiddagen. Det var greit nok. Feide meg ut døra og opp til bilen. Jeg tok turen ned Strøsveien til der den stoppet og videre på skogsbilveien ned forbi Suluvasshytta. Rundet tilbake til bilen. En grei liten tur før jeg satte meg i bilen hjem.