Over elva etter ......

Ja, overskriften henspeiler på et gammalt ordtøke, og det handler ikke om det. Neida, det var mer om et par sterke dager i fjellet. Heimfjella eller et av de stedene der jeg føler meg heime. Det er liksom noentrakter som kaller mer på hjertet enn andre steder. Et sted et noe lengre sør, mens her i Vestre Slidre og Grønsenn-grenda er en annen slik plass. Det blir det etter år med det samme utsyne om morran. Der i vest ligger Gråkampen og Blåkampen badet i morgenlyset. Stjernehimmelen i høstnatta. Ventet på Nordlyset og det kom ikke i år. 

Denne roen, eller tilknytningen til mektig natur er underlig. Det gir rom for slake dager der tida går langsomt forbi. Det var som for en og annen refleksjon over livet, hvordan en hadde det ut fra siste års påkjenninger, eller opplevelser. Enkelte kan ha utfordringer det er verdt å bli kjent med og andre kan ha de lugne og varme opplevelser å dele. Denne blandingen av opplevelser og refleksjoner skaper sterke vennskapsbånd du kan støtte deg til. 

Vi var jo i Grønsenngrenda for rypejakta. Nå var det Erle, Erle Frantzen, jaktoppsyn II som hadde satt en stopper for rypejakta. For lite fugl i fjellet. Da var det å tusle i bjørkeliene for å se etter orrfugl. Det gikk jo som det pleier, vi støtte på fugl, en ble felt og de andre 4 observasjonene førte ikke til noe. Og hva så, det var jo ikke jaktutbytte vi var der for. Det var dette bekreftende vennskapet, der man kun kunne kjenne på det å eksistere. 

Overskriften henspeiler til en hendelse på tur. Det var jo kun 3 dager etter at uværet "Petra" hadde feid over Sør-Norge. Det var jo vått så det holdt. Begna var braddfull, campingen på Fagernes var oversvømmet. Det var bløtt og vann i hver en grop i fjellet og. Og der ved Fiksus var elva mellom Grønsennfjorden og Nestevatn stor, usedvanlig stor. Det vi før hadde krysset var det dårlig muligheter. Vi gikk opp etter og ned etter, gor kjente er det snakk om 75 meter. Ingen gode plasser.

Forslagene var gode, vade barføttes, krysse over til øya i midten og så derfra da? E hadde bades/vadet over ved utosen. De hadde mer badet enn vadet. Det ble å snøre buksene stramt om støvlene og satse! Halveis uti, vende om og lete opp en ny retning, stopp igjen, elva strømmet om støvlene, sålene glei litt, vannet skvalpet opp mot knes, så noen nye steg, vannet steig opp over støvelskaftene, vannet seg inn under buksa. Du kjente det var noe på gang, sparket fra til neste punkt og du unngikk at vannet seg inn i støvlene. Og over kom vi, altså ikke for å hente vann, men for å komme til tørt land. 

En minneverdig helg med gode venner, en opplading av batteriene og mental helbred! 

Høstregnet

Nå skal vi ikke klage over helgeskøttet som var, joda det regnet, men ikke verre enn at vi tørket opp. Det var med litt spenning vi tok til med turen nedover Strøsvegen. Det var først etter kjettingbommen det kunne være ... ja ..  hva ville møte oss.
Første bekken under veien hadde nok gått over veien og vasket ut litt grus. Men ikke ille. Lengre nede i svingen der det hadde gravd sist det var styrtregn, var det ingen skader. Nede ved parkeringen, del vil si rett ovenfor, der det er stikkrenne under veien, der hadde vannet gått over. Stikkrenna var åpen så det var nok mengden av vann. Noe utvasket og litt renneskader var det. Kunne sikkert fortjent et lass grus, og overkommelig for de fleste biler som det er.
Nå det var vel ikke så ille, da vi kom ned til Trytebu så vi at kloppen var vekk. Ja vekk, alle deler var vasket ut. Vi samlet det vi fant og først lørdann fant vi de siste delene, 70 meter nedenfor kloppen. Skåla stod på plass og vannet hadde stått til oppunder gulvet. Godt jeg har kabbet opp skåla 15 cm, det var nok til å holde den tørr på gulvet denne gangen også.
Lørdann var grå og under frokosten kom det noen skurer. Vi pakket en enkel sekk, Jean Niklas og jeg. Vi tok turen mot Grunntjerna, fisket ved utosen av øvre. Det var på en god steikefisk, og den slo seg av inne ved land. Catch and release!
JN hadde gitt beskjed om at det var greit med langtur, så da lot vi leie gå over mølleveien, Mikkelsplassen, opp til Fjellvatnet. Vi lagde oss en grei lunsj der, og jaggu kom regnet igjen. Vi fulgte blåstien over til Slasætra før vi slapp oss ned veien til oss sjøl igjen. 18 km og 550 høydemeter ble det. Sannelig var det en som slumret litt på sofaen før middag!
Hvordan var det så å gå? Akkurat som det var noe spørsmål. Odd Nordstoga snakker om "kunsten å gå". Det er jo noe med det, dog så var det mer det med støvlene. Hadde tatt med meg de siste lette hiking-støvlene. Var dette noe for Vassfaret og vått føre. Brukte dem i Juvet så de fungerer ok, dog vanntette? Tja, kan jo ikke si en ble imponert før i sommer. Og vannet trakk raskt inn. Kjente vannet trakk inn og gjorde sokkene våte. Ullsokker, ikke tilfeldig nei. Det var ikke noe problem, men det ble kjølig der ned. Så ved Øvre Grunntjern ble det litt kalt, tærne badet i vann. Det bedret seg da vi gikk opp lia til Fjellvatnet. Da var det varmt der nede i støvlene, og under lunsjen forsvant varmen igjen. Med litt fisking hjalp det ikke. Med kalde tær og kalt vann nede i støvlene ble det godt å komme i gang med hjemturen. Etter Slafjell var varmen godt på plass og der det var myr var det jo bare å la det stå til. Myrvann ble skiftet ut og det er noe med følelsen av at varmen skiftes ut med kald vann igjen. Godt det var tørk opp under taket.

Vassfaret, molter og sol

Sommeren har kommet og gått. Kaldt og vått. Det var godt med molteblomster i lavlandet i juni, samtidig var snøen så vidt forsvunnet fra landskapet i høyden. Hvordan var det nå innover i Vassfaret? Kunne vi krysse Strøselvi, var det badevann og ville vi se noe, eller få fisk i Strøen? Ikke noe helgeskøtt denne gangen. Midt uke ettersom vi hadde ferie. Det var jo fint for da var det vel stille i skogen for folk.

Molter det var vi ute etter og det fant vi og. Det var en rundtur på de kjente plassene. Gidder ikkje gå over bekken etter vatn. Vi la en rute vi hadde gått før. Den gikk opp li og ned li. Innom den ene myrdraget etter det andre. Det var godt med røde og gule bær i lavlandet. Lavlandet er omkring 600 - 700 meter. Høyere opp og oppe i 1000 meter var det kun røde bær. Med andre ord vi var en uke om ikke halvannen for tidlig ute til de store moltevarpene. Nå vi kunne nøye oss med å plukke vært tiende bær vi. Det var 4 kg i løpet av en god tur gjennom Vassfarlandskapet. Bærene var store og fristende. Samtidig fant vi enkelte tørre bær inni mellom. Her hadde planten gitt opp, åpnet hamsen og latt bære modne eller tørke. Det er nok slik det blir når moltesesongen kollapser. Molta åpner seg når den ikkje klarer å bære frukt og lar det tørke inn. For det som kommer etter er det fortsatt nok å hente, og jeg trur nok at det er bjønn som eter det vi ikke har plukket!

Elgfallet, joda vi kom da over ett og annet på vår vei. Ikkje bare molte. Vi var i nærheten av Venedokk. Vi fulgte en vei og oppdaget en masse elghår i veien. Egentlig først en skalle etter elg. En gammel skalle. Og så kom vi over alt dette elghåret i veien. Det var som et spor ut mot kanten. Over kanten lå det spredt mye mer elghår. Vi kunne skimte elgskalle og kjevebein. Vi la att sekk på veien og tok oss ned i området der alt lå. Vi registrerte et legg- eller lårbein. I området med elghår så vi ytterligere et pr legg-/lårbein. En av klauvene fant vi og. Den var delt, ene neglen lå i nede i en grop med hår, den andre lå enslig oppe på en stein. Ribbbein, ryggvirvler, bogblader og hoftebein fantes ikke. Vi så noe omkring og var ikke i stand til å se noe mer av kadaveret. Kun noen få bein og hår. Ikke en skinnbit, eller større deler av elgen. Tro hva som kunne ha skjedd? Var det et ordinært elgfall av sult mot slutten av vinteren, rester fra jakta i fjor eller hadde bjønn eller ulv gjort sitt? Det var liksom ikke noen ordentlige andre sportegn å se. Det var gammalt, så gammalt at sportegna var borte. 

Dagen etter var jo en himmelsk dag denne sommeren. Vakna til 6,7 grader ute, det hadde vært nede i 3,3 i løpet av natta. Blå himmel. Sol fra skyfri himmel. For kalt til å ete frokosten ute, men en kaffekopp på plattingen gikk. Så kunne vi tillate oss å strekke oss ut på plattingen for å la solen varmekroppen, Kjenne på solvarmen som "brant" i huden, ja vi hadde smurt oss med solkrem, og at svetten av solvarmen meldte seg. Og det i Norge i år, juhuu!

Vi lot det ikke ta av helt, vi ordnet for avreise, fikset litt på ei furu, slik at vi fikk litt mer sol og så svettet vi oss opp til bilen. Kjørte til Strøsdammen, før vi tok med oss litt saker til kanoen. Vi padlet ut utosen. VI fikk ut en sluk fra stang slik at vi kunne tro litt på ett napp. Det ble med trua. Vi kom litt ut i selve Strøen, nærmet oss Fønhuskoia, så lettet en gråhegre ved Strøens bredd. Den svingte seg nedover mot dammen, seilte og så landet den der på østbredden. Vi dro vi padlet innom Sandvika og videre til den ene lille øya ved nordsida av Strøen. Der gikk vi i land og tok en god liten pause der. Ble ikke fisk der heller, selv om det var en skydde etter sluken. Hjem fra øyutflukten kom vi ganske tett på gråhegren igjen. den lettet på langt hold og utenfor fotohold. 

En himla god helg i Vassfaret, med godvær og ro. 

Tru om en er klar til å møte arbeidshverdagen igjen?

Ulv og slikt

Finnskogen har et skjær av storhet og mystikk. Store skogvidder og skogfinner. Etter hvert ulv og bjørn fra Sverige. Så stabilt med ulv. Rotnagruppen er jo rett i nærheten. Søndre Voller-skog har fått sitt rovviltgjerde. Det er den skogen Wiel-familien kjøpte i 1893, som gikk i arv og endte i Houge og L'orange familiene. Så ble skogen solgt tilbake til Sigmund Woll i 1969. Der i Vollerskogen har det vært fredelig i mange år mht de store rovdyrene. Forrige innlegg viste til at en bjørn hadde tatt seg inn. Forrige gang klarte driverne ikke å jage to ungbjørner ut før de stengte gjerdet og slapp sauen inn.

Ja, da er det et paradoks at det i Enebakk har vært ulv innenfor rovviltgjerdet. Det er ikke til å komme fra at rovviltet lærer å tilpasse seg sine omgivelser. Ulven har visstnok krabbet under gjerdet.

Nå, bildet er av ulvemøkk, funnet 50 meter utenfor rovviltgjerdet på finnskogen, 1,5 meter i fra asfalten på riksvei 202. De 240 sauene var tydeligvis ikke interessante nok til å forsere rovviltgjerdet på Finnskogen.

Det er jo rett å spørre seg om bøndene har gjort nok for å forhindre at ulvene har kommet inn. Nå etter at rovviltgjerdene er sjekket har det ikke blitt rapportert ulveangrep. Det forteller vel sitt.

At golfere har observert ulv på green 13 på Losby, et rolig møte og ulven forsvant uten aggressiv atferd. Det forteller vel at ulven hadde kontroll på situasjonen.

Den gang vi var i Sør-Afrika på safari var guidene veldig tydelige. Dyr angriper når de føler seg truet. Holder du deg i ro, og dyra oppsøker deg opplever de å ha kontroll. Med andre ord. Om du ferdes i norsk skog vil du antagelig ikke støte på de store rovdyra, det er mer bonusen, enn normalen. Rovdyra vil trekke unna og oppsøker ikke folk unødig. De vil heller ikke vise seg unødig. Det har Østmarkaulven vist. Viltkameraer har fanget opp folk og kort tid etter passerer ulven, uten at folk har registrert den.

Nå skal ikke jeg drive dette så langt, MEN jeg mener nå at media og endel mennesker hausser opp rovviltet til et problem, det er det dog ikke. Minnes at det var påvist ca 600 rovvilt drepte rein for noen år siden. Det ble gitt erstatning for 10.000, og det var søkt om erstatning for 40.000. Tallene viser at det var kun påvist drept rein av rovvilt i 6 % av det som ble erstattet. Det var kun påvist 1,5 % rovviltdrept rein av de som var søkt om erstatning av.

Kanskje på tide å spørre om næringene blåser dette opp for å sikre seg penger for tap av dyr de ikke kan påvise drept av rovvilt.

Så skal vi ikke underslå heller at de som opplever massive tap av dyr faktisk opplever både sorg, frustrasjon osv. De har det vondt i en periode, samtidig med at de driver en næring der de må akseptere at de har et ansvar for å passe på dyra sine, og må påregne tap ut fra manglende ettersyn av dyr og at det faktisk er rovvilt og andre forhold som gir tap av bufe.

En prøve av ekskrementene på bildet er sendt til Rovdata for analyse. Mer info kommer mht til ulv osv.