Over elva etter ......

Ja, overskriften henspeiler på et gammalt ordtøke, og det handler ikke om det. Neida, det var mer om et par sterke dager i fjellet. Heimfjella eller et av de stedene der jeg føler meg heime. Det er liksom noentrakter som kaller mer på hjertet enn andre steder. Et sted et noe lengre sør, mens her i Vestre Slidre og Grønsenn-grenda er en annen slik plass. Det blir det etter år med det samme utsyne om morran. Der i vest ligger Gråkampen og Blåkampen badet i morgenlyset. Stjernehimmelen i høstnatta. Ventet på Nordlyset og det kom ikke i år. 

Denne roen, eller tilknytningen til mektig natur er underlig. Det gir rom for slake dager der tida går langsomt forbi. Det var som for en og annen refleksjon over livet, hvordan en hadde det ut fra siste års påkjenninger, eller opplevelser. Enkelte kan ha utfordringer det er verdt å bli kjent med og andre kan ha de lugne og varme opplevelser å dele. Denne blandingen av opplevelser og refleksjoner skaper sterke vennskapsbånd du kan støtte deg til. 

Vi var jo i Grønsenngrenda for rypejakta. Nå var det Erle, Erle Frantzen, jaktoppsyn II som hadde satt en stopper for rypejakta. For lite fugl i fjellet. Da var det å tusle i bjørkeliene for å se etter orrfugl. Det gikk jo som det pleier, vi støtte på fugl, en ble felt og de andre 4 observasjonene førte ikke til noe. Og hva så, det var jo ikke jaktutbytte vi var der for. Det var dette bekreftende vennskapet, der man kun kunne kjenne på det å eksistere. 

Overskriften henspeiler til en hendelse på tur. Det var jo kun 3 dager etter at uværet "Petra" hadde feid over Sør-Norge. Det var jo vått så det holdt. Begna var braddfull, campingen på Fagernes var oversvømmet. Det var bløtt og vann i hver en grop i fjellet og. Og der ved Fiksus var elva mellom Grønsennfjorden og Nestevatn stor, usedvanlig stor. Det vi før hadde krysset var det dårlig muligheter. Vi gikk opp etter og ned etter, gor kjente er det snakk om 75 meter. Ingen gode plasser.

Forslagene var gode, vade barføttes, krysse over til øya i midten og så derfra da? E hadde bades/vadet over ved utosen. De hadde mer badet enn vadet. Det ble å snøre buksene stramt om støvlene og satse! Halveis uti, vende om og lete opp en ny retning, stopp igjen, elva strømmet om støvlene, sålene glei litt, vannet skvalpet opp mot knes, så noen nye steg, vannet steig opp over støvelskaftene, vannet seg inn under buksa. Du kjente det var noe på gang, sparket fra til neste punkt og du unngikk at vannet seg inn i støvlene. Og over kom vi, altså ikke for å hente vann, men for å komme til tørt land. 

En minneverdig helg med gode venner, en opplading av batteriene og mental helbred!