Vassfardrøm

Ved juletider var ideen født. Ta med to kompiser på tur fremfor å gi den en simpel julegave. Da var tre dager på tur sammen langt bedre. 

Tanken var omfattende med å gå trekanten i Vassfaret.  Tanken var god, dog ambisiøs. Litt helse-hensyn så ble da base på Fønhuskoia, fisking, turer i legendarisk terreng og andre gode opplevelser. Ikke syn av storvilt eller bjønn, men huldrer var innom. 

Nå vi for opp i fjellet på en torsdag. Skulle rekke det en og det andre på Nes i Ådal. Rakk butikken, men å spise på Nes en torsdag etter kl 20, det går ikke altså!. Nok om det, vi rullet inn i Vassfaret fra nord i halv ti tiden. Sæla opp og gikk de få hundre meterne ned til Fønhuskoia. Da vi kom der ned var det lys i vinduene, varme i omen og nokon å snakke med. Det var et annet følge der. Skal vi si hulderfølge, så skal mer sies lengre ned. 

Praten gikk livlig og natten gikk mot dag, før vi la oss i posene. Turer ble omtalt, ruter og hytter i Vassfaret og ikke minst hvor de kunne finne teltplasser nedover i dalen. 

Fredann ble litt sein mht til morraskvisten. Har ble kaffe delt, Vi fikk i oss frokosten og pakket dagstursekkene. Vi gikk til Strøsdammen og utover stien på vestsiden. Tanken var å gå om Trytetjern, fiske det og gå over Strøsli i en runde og opp. 

Vi fulgte stien utover. Jeg først med de to kompisene på slep, På et sted så jeg meg ut to grå steiner å trå på, blikket opp og frem. En så to og Ole utbrøt, hoggorm. Den lå det svart på svart blaute i stien. Den var ikke veldig aggressiv i starten. Men disse tre trolla som stod rundt ble litt for voldsomme for den. Det ble et par bilder og den var såpass urolig at det ikke var rom for å legge seg ned med makro og 20 cm distanse. Den snodde seg i lyngen, og hveste mot oss. Ok, da skulle den få ro. En god liten opplevelse var de lell der i stien.
Ikke alt som kan gjengis av rute og tur, og vi fant nå et gammelt elgfall. Der lå lårbein og leggbein omkring. Skallen fant vi og ikke minst bekkenet. Skallen viste at det hadde vært ei elgku. Vi dro oss over åsen og ned til Trytetjern. Der ble det fisking, og dertil passende ørret til forrett til dagens middag. Turen i videre gikk ikkeover Skaret, det ble heller å sikte seg opp over toppen på Trytetjernsåsen. Første bilde forteller om den utsikten vi fikk der oppe. Kjent og kjært for oss som reker i trakten.
Stormløpet
Vi hadde med filterkaffe, og på Fønhuskoia var det kun lagt opp til kokekaffe. KRISE - en hel helg uten kaffe. Skulle en stikke til bygds eller???  .. Rådene da er ikke dyre, det er bare å lange ut i et renn til nærmeste plass der det skulle være noe å hente. Vi kom ned til Strøsdammen, de andre skule fiske og ordne med kanoen. Jeg tok beina fatt. Strøsdammen til Trytebu. ca 2,5 km hver vei og hundre høydemeter. Det var kun å legge i vei, takten i beina økte. Det gikk fra stein til stein. Alle de ganger jeg hadde gått stien kom til sin nytte. Kjente steinene og de smarte småveiene, var snart nedom de første fossene så draga mot Høgfossen. Spant over noen korte myrdrag og så kom jeg ned i landet ved fossen, hørte bruset fra fossefallet øke, det var der konstant, kom så jeg så berget på hitsida og så ned mellom storgranene. Så var fossen bak meg, da var det falle ned mot Benterud. Det gikk lett der furuskogen åpnet seg på blokkmarka der. Inn forbi Benterud, registrerte tømmerveggene før de var bak meg. Kjapt over myra så var det å låse seg inn. Sannelig ble det kaffefilter og filterholder, deretter sannelig en liten lerke med konjakk forsvant ned i sekken. Ut igjen, låse og så oppat. Kjente at  det var gått fort ned. Kraften i beina var der, men de var litt seigere. Pulsen steg igjen. Svetten piplet frem i panna og det rant på ryggen. Det var bare å kjøre på. Flåberget opp mot Benterud kom under beina. Lett å gå, det var bare å la det stå til. Så kom stigningen opp mot Høgfossen. Steinet og sporet etter vann som hadde rent der. Pusten ble tyngre. Lårene kjente syra komme. Det holdt enda. Kunne se vannet kaste seg ut over berget ved Høgfossen. Det var knapt så en så det. Det flatet ut og det ble lettere å holde tempoet oppe igjen. Sats fra stein til stein så gikk det lett. Unngikk myra da det gav lite fraspark. Hørte \Høgfossen bli svak i styrke før elva igejn tok seg opp i fossedragene nedenfor Strøsdammen. Det gikk fortsatt for. Jeg kom opp til Dammen. E ventet på meg med kanoen på Strøen. Tiden som var gått? 55 minutt inklusive stoppen der nede, aktivgange omlag tre kvarter. Stormløp, tja, bli med på neste tur og test sjøl!

Kvelden ble lang ved Strøens bredd. Lauging og fiske om hverandre. Solen gikk langsomt ned. Solen forsvant Kviturdkollen, fargene ble sterkere og så kom vårkulda sigende. Det var dags for å laga seg middag. Klokka passerte 00.00 før desserten var på bordet!
Lørdagsmorran ble like sein som dagen før. Vi pusla rundt før vi juksa oss opp til veidele opp mot Slasætra. Satte bilden der før vi tok vei og sti inn på fjellet. Vi ble sittende ved Tinnsjøen og prøvde fiske, og sannelig ble det kaffe fra thermos. Filterkaffe altså. Vi holdt oss der inne i gråværet. Regnet prøvde seg, men kom ikke til. Skyene holdt på det våte. Vi startet på veien nedover. Gikk via Flåtåvatnet, før stien mot Slasætra kom. Vi slo inn på den. O fisket seg ned Flåtåvatnet, og duppet sluken i neste vann. Ivrig han O. Jeg hadde ikke trua så jeg holdt meg til fotokameraet! Turen ned forbi Slasætra gikk fornøyelig lett. Praten gikk og vi hadde et gyldent øyeblikk der vi gikk. Vel hele turen så langt var et eneste gylden øyeblikk. Var det O eller E som kom innpå dette hulderfølget. Hadde de funnet seg en plass å slå opp teltet denne natta eller hadde de ...... Nei, det ble konkludert at de var så klart turfolk at de lå helt sikkert der ute i fjellet et sted.
Vi svingte bilen ned bakkene og inn til parkeringen. Sekker på og så gikk vi ned for å ta kvelden. Var disse huldrene da!
Joda, det ble en ratt trivelig kveld med varme i ovnen, og trivelig stemning i koia. Det ble felles dessert, en grundig fruktsalat. Noe alle satte pris på.
Søndann opprant med separate frokoster. Jentefølget hadde sin plan og åt frokost lenge før oss. Dog O hadde solgt inn yoga-seanse på morgenkvisten. Så da ble det yoga ute på plattingen foran trappen. Det ble felles tøy og bøy, stemmeyoga og kjenne på at en var tilstedet. Sitte i lotusstilling, lukke øynene, ta inn lydene omkring deg. Suset i trærne, anda på vatnet, eller trosten i furua, så skille dem, ta dem en for en. Jo vi kjente at vi levde. Så dro hulderfølge og vi inntok frokostbordet, Praten gikk om dagen i dag, dagene i forveien og det usedvanlig hyggelige at vi hadde hatt andre på koia samtidig med oss. Vi pakket oss sammen, og tok kanoen fatt på Strøen. Strøen rundt med kano kan anbefales. Anbefaler og sol på en slik sekvens. Deilig å skli langsomt gjennom vatnet. O og jeg hadde dyppet sluken i Strøen. Sannelig O fikk tilslag.

Det var kjøring av fisk og den var in under kanoen før den slapp. Så videre og igjen var det O som fikk tilslag. Det ble frem og tilbake,en som en kjente at det var motstand i stange. Så ble det E som grep om fisken og løftet den inn i kanoen. Strålende. Så var det min tur til å få tilslag. Det gikk langsomt med denne. Den gav seg ikke, gikk ned i dypet, så ut til siden, så i overflaten og stanga i fullt spenn. Fikk etter hvert buksert den mot kanoen og E fikk igjen oppgaven med å sikre fast fisk. Da var det sannelig 2 fisk i kanoen. Vi fortsatte vår runde på Strøen, passerte innosen og begynte på bredden mot nord. Da kom også regnet. Det var ikke striregn, dog regn. Vi holdt det gående. O fikk en liten ørret til før vi var inne. Padlet kanoen til Strøsdammen. Derfra rundet vi av dagen med å hente saker og ting, pakke bilen og legge kanoen på taket. Flymodus ble satt på off,nå kunne igjen omgivelsene innta oss.
Hulderfølget
Huldra gir assosiasjoner til noe overnaturlig, vakre jenter med kuhale som lurer mannfolk ut i ett eller annet ukontrollert. Det var jo ikke det vi så for oss, dog å komme inn i Vassfaret og finne at en ikke ble alene på en torsdagskveld. Hmmm.... de var kommet rett før oss, tent stearinlys og fyrt i omen. Det var liksom litt ekstra. Den ene lys de to andre mørke. Smilende og med gode blikk. Lette å prat med. Tenk de hadde ikke trodd det skulle komme folk. De var overrasket de og ja, Det at vi var flere i koia gjorde stemningen lett og ledig. De hadde planer og snakket om sine ekspedisjoner. Gå Oslo - Bergen er jo ikke hverdagslig, plan for en tre ukers runde til sommeren. Dette var bare en oppstart på årets teltsesong. De hadde tenkt seg mot Vassfarkoia. Det ble guiding og visning på kart, fra kjentmann. Snakket om aktuelle plasser og vi var innom Trytetjernsvelta og hele historien om Johan Sagdalen og jakten på Rugg. En fantastisk trivelig kveld ble deg og sannelig ble viservert kaffe om morran. Joda, det var neste så huldra kom og trollbandt den ene eller den andre. Hulder og haugfolk ble liksom aktuelt å snakke om. Nifse historier fra Venedokk ville de ikke høre. Neivel, jeg kan ingen derfra, og god fantasi kan gi en livlig historie.

Så var det det at de kom att på lørdann. Da ble det til en like trivelig kveld den dagen også. Praten om turer, studier og profesjoner gikk litt om hverandre. Smil og glitrende øyne i stearinlysene. Det satte prikken over i-en i det å oppleve uventet turfølge i koia. Det kan bli alt fra trivelig til helt på tryne. Her var det et sett jenter med gode turerfaringer og med en ro og trygghet som var behagelig å være i lag med. Kanskje en gjensidig opplevelse. Denne omgangen med hverandre som helt naturlig og så klart på skille mellom dem og oss, men med deling og et samvær som opplevdes meget behagelig. Ikke merkelig at assosiasjonen til hulder ble antydet. Det var to kvelder med en ekstra gnist i stemningen.
For å gi to kompiser en gaveopplevelse til jul ble dette noe ekstra, uventet og kjempe trivelig. Overtroisk eller om det var noe som gav det lille ekstra, tja, skitt i det, det ble bare trivelig med store bokstaver.
Takk til alle som var der og gjorde helgen til noe ekstra for hverandre!

Foto eller fiske?

Siste helga i mai, kjæresten på jentetur. Da kunne jeg frigå litt i liene i Vassfaret. Det er slik at det å gå stilaust kan være tungt og krevende, særs når en søker nye teiger å gå i. Det å komme opp på fredann, lage seg mat og sitt ute på plattingen å ete er no eget. Tenk, sol og varme, ingen mygg. Da er det godt å se sola forsvinne bak Gørrbuflagin.

Satte støvlene på føttene og gikk stien opp mot Benterud. Tusla ut til elvebredden, Strøselvi var braddfull og buldret ned over berget. Det var så det var ingen mulighet til å krysse elvi uten å finne ei bru. Nå jeg skulle ikke over, bare nyte roen elva gir og høre hvordan vatnet gir sin melodi der det bryter over stein og berg. Jeg lot skumringen komme og langsomt ble det mørkt. Det var godt å sitte der i elvebruset og la roen vandre inn i sinnet. Det var godt å bare ta det inn, så rusle ned igjen, lukke opp vinduet og høre elvesuset. Det var noe å sovne til.
Lørdann opprant med nytt vær. Hadde våknet på morgenkvisten til regnet som trommet på taket. Det var grått ute da jeg stod opp kl 8. Ikke styrt regn, bare et passende dryss. Av og til litt mer. Lite vind, det så ut som om skyene trakk ned på toppene.
Skulle jeg velge foto eller fiske denne dagen? Hmmm....E og O skulle være med om 14 dager. Det var et ønske om å fiske da, og jeg kunne jo drive litt reasch. Fiske i vatna på fjellet hadde jeg gjort lite av. Grått vær, kanskje like greit å kombinere, ha med kun et objektiv og fiskesaker i sekken. Det ble det.
Satte opp i Suluvasslia. Stilaust, ikke ønske om å følge vei eller annen enkel vei opp. Bare finne et passende drag og følge. Så skifte til ett nytt og så et nytt valg opp lia. Støkket en storfugl. kom opp mot snaufjellet, tregrensen ble plassert. Jeg kom opp til det sporet jeg gikk for mange vintre siden, det førte til Tinnsjøen. Skydekket seg nedover slik at det var nokså dimt og ikke like lett å ha hele oversikten over terrenget. Jeg fulgte i det jeg mente var rett spor. Det var for mye mot øst og jeg endte ved Krokvatnet. Støkket et par ryper der ed Krokvatnet. Ja, ja, det var litt omvei til Tinnsjøen. Greit med is på Krokvatnet, fiske kunne man ikke. Jeg gikk over ryggen til Tinnsjøen, det lå klatter med snø både her og der. Tinnsjøen var islagt den og. Nok om snø omkring også.  Ikke en fiskemulighet. Jeg vandret videre langs østsiden. Jeg fulgte bekken ned til Flåtåvatnet. Der fant jeg en passende plass å ete og ta en liten rast. Hvile beina og vurdere videre vei.
Jeg tok leia mot Rennsjøen. Så fra langthold at det var islagt der og. Vred litt på kursen og siktet meg inn mot Strøen og Fønhuskoia. Ville gjerne se den innvendig også. Visste det skulle være folk der.
Nokså småkollet i et felt bortover. Opp og ned med noen myrdrag. Kom inn under Slakollen. Lengre nord enn vanlig. Der lå det spredt stor stein. Stein som må ha kommet med isen i sin tid. Store blokker strødt rundt, akkurat som om noen hadde kastet dem omkring. Det ble å krabbe over, balansere fra den ene til den andre. Lirke seg opp i ryggen på Slakollen. Da jeg kom opp var det en liten lettelse og se at her var terrenget lettere, slakt hellende ned mot Strøen. Det var ikke mange hundre meterne før jeg støkket en stegg. Ble stående, lette med blikket, var det et reir i nærheten. Løftet grener og så inn under graner. Så ikke noe. Fortsatte nedover lia. Over en liten hogstflate møtte jeg denne.

Et par rauskjor holdt seg der i skogkanten. Pratet og kjeklet seg i mellom. De holdt seg rundt en stubbe der ute på hogstflata. Flakset litt, flyttet seg til nytt punkt og så satt den ene på denne tørre grana.
Flott og godt drev de på. Sikkert er par som hadde reir i nærheten eller skulle finne seg en passende reirplass.
De forsvant in i skogen igjen. Jeg fortsatte nedover lia. Kom over en sti, krysset den og fortsatte på mitt spor. Rett før jeg kom ned mot Strøsveien, støkket jeg en tiur. Litt foran til høyre. Den dro bakover i åpen furuskog. Det var bare å la øynene følge den mektige fuglen der den økte farten og dro opp i Suluvasslia. Deilig opplevelse.
 Var innom på Fønhuskoia før jeg ruslet ned til meg selv. En god runde i fjellet. Var bare å vrenge av seg våte støvler og sokker. Sola stakk frem mellom skyene, Det ble rent trivelig på slutten av dagen.
Søndann var like merkelig som lørdann værmessig. Lørdagskvelden ble klar og fin vær. Så kom skyene drivene gjennom natta. Regn på morran igjen. Grått og Bringen åg Strøslifjell var innhyllet i tåke. Da ble det til at jeg ble liggende og lese på formiddagen. Det var greit nok. Feide meg ut døra og opp til bilen. Jeg tok turen ned Strøsveien til der den stoppet og videre på skogsbilveien ned forbi Suluvasshytta. Rundet tilbake til bilen. En grei liten tur før jeg satte meg i bilen hjem.

Reven rasker over i.......

Det var kanskje ikke reven jeg tenkte på, ei heller at det var noe is å raske over. Vi var nå inne på Finnskogen. Det er jo ikke der det var snø så seint i april. Det må man finne til fjells. Isen var gått på Skasen også. Den har ord på seg for å være islagt 6 måneder i året. Det er noe som er i utakt, da det var åpen sjø ved nyttår, og nå i april var den igjen åpen. 30 cm stålis i mars var ikke mye å skryte av. Nå, det var vel ikke klimaet og endringer i den jeg skulle filosofere over. Det var nok mer dette sporet til høyre.

Tommestokken viser vel nok. Sporstørrelse på 11 - 12 cm. Det var nok ikke rev nei. Detta var den litt større fetter'n. Ulven som hadde tråkket forbi. Ikke det at det var så uventet. Vi har nå sett spor av han ved Helgern og møkk ved Skrivilveien. Så var det nok igjen her på åsen. Jeg hadde sett spor av ham i ukene før påske. Da litt lengre syd og vest. Her var vi på vei fra Svullrya til Skasberget. Vi valgte oss Finneveien. Det var et passelig spor å følge. En gammel vei mellom de nevnte plassene. Tatt ut av bruk nå, da det var andre veger inn. Lettere å komme inn fra Skasenden når ein kjem fra Kirknær. Vi fant dette og et klart avtrykk til i den løse veisanden. Spor som ikke var ødelagt av vinter eller regn. Et som var passe ferskt. Det sto et sted og ikke langt unna hadde elgen vandret i vegen. Den og hadde satt sine klare store spor der.
Kallen på Skasberget fortalte at jo da, det var ikke sjelden at ulven rekte nede i lia mellom de to plassene. En av rekslene til ulvene i Rotnareviret. Det må jo sies å være akkurat passe det. Kallen hadde 10 kviger gående på Skasberget. Ikke vært i konflikt med ulven. Det var da de hadde sau at det ikke gikk så bra i skogen.

Det er nå slikt det er. Ulven ferdes der han har plass og kan hevde sitt revir i fred for folk og andre. Da kan Merete Furuberget slippe sauen på innsiden av rovviltgjerdet. Da oppstår ikke de store konfliktene med sauehold og ulv.

Vi vandret der på gamle finne-stier. Godt merket med en blå F. Lett å gå der det hadde vært gammal vei. Ble sti fra Skasberget og videre innover. Det var en og annen snøflekk og ikke minst tilfrøsne dammer. Små dammer som hadde løka seg gjennom nattekulda. Ikke slepte de sola til og brånte gjennom dagen. De lå nok til dagen etter da sola aldri fikk det gode taket i dagen. Det var for mange skyer som passerte og tok varmen vekk. Den kalde snoen fra nord hold gradestokken litt over 0. Ikke mye å hente av varme og gløtt vis en snøbyge. De fleste av dom snøbygene kom på søndagen. De var det hvite små kuler som dro mot bakken. Ikke snø og ikke hagel. Små kuler som løste seg opp i det de traff greiner og lyng. Ikke nok til å legge seg som et hvitt teppe på bakken, kun til å minne om at vinteren hadde ikke slept taket. Det kan enda ta tid før grønne blader sprer seg ut i dagen.

En utfordring og en dårlig forberedelse

Bilturen til Vassfaret var en blandet opplevelse. Det svingte mellom sol, regn og kun overskyet. Det var meldt kaldere og snø. Snøen kom først ved Åsli. Der tjuknet det. Biler kom med snø på. Etter bommen var det snø på veien. I bakkene opp til Strøsveine var det mer snø enn da vi kjørte hjem etter påska. Hmm.. interessant i det jeg svingte av og inn Strøsveien møtte siste ukers snøfall meg. Joda, det var neon som hadde kjørt innover. Djupe hjulspor, her var skonninga vesentlig. Det var sporete, fant blaute felter der vatn stod i spora. Å komme utafor hjulspora var om enn nærmest umulig. Og kom du deg ut av dem stod du fast. Nesten på toppen var det stopp. To forsøk før jeg fikk fart på bilen igjen. Jeg kom meg opp og over toppen. Det snødde tett, her burde det blir ryddet for snø. Det var ganske tett snødrev. Fikk håpe Henning tok opp veien, ellers kunne det blir en krevende tur ut att på søndann. Det var vel egentlig utfordringen denne helgen, og å kjøre ut på søndann. Det var ikke blitt ryddet og veien var ikke no bedre, kun blautere.

Nede ved Trytebu var det igjen snødekt, råtten snø å tråkke gjennom, og fersk nysnø. Interessant for morgendagen. 

0400, dags for morgen. Ordnet meg frokost og stengte døra omlag kl 0600. Jeg tok turen opp i åsen for å leite etter en spillplass for storfugl. Krysset elvi, og krysset meg opp over i åsen. Passerte veien og støkket en storfugl fra tre. Jeg gikk ganske lydløst. Nysnøen, 10 cm, sørget for det, samtidig var snøen under passe råtten og bar dårlig. Det førte til høye kneløft og stadig hekt. Dro meg opp mot den plassen jeg hadde siktet meg inn på. Så ikke annet enn spor av rev og mår. Tegn på krevende forhold for all skogsfugl. Vel, jeg stoppet og lyttet, hørte ikke noe, gikk videre og lyttet igjen. Ikke låt av tiur eller orrfugl. kom meg oppover i åsen og omtrent i rette område fant jeg spor av storfugl. En og så en annen. De hadde vært i spill og ... spora fra den ene gikk bak til en furu, Der hadde den tråkket lenge. Juhuuu.... her var plassen. 

Derfra tok jeg veien opp mot første stedet jeg hadde sett meg ut, ingen spor og så tuslet jeg inn mot brattene under toppen. Ooppss, det ble klatring opp i bratta, slik at jeg kom inn i et felt som kun var egnet til å gå opp. Med kamera i hånda og klatring var det en heftig tur. Og trugene søkk i så det ble stadig høye kneløft. Oppe på kanten var det trøkk av fugl, enten orrfugl eller rype. 3-4 hadde vært nedpå. Der oppe var føret enda tyngre. Sank i godt og vel 30 - 40 cm, da ble det høye kneløft og syra meldte seg i beina. Enkelte lite brukte muskler i arbeid. Fikk god utsikt over dalen før jeg fortsatte ned og ut av åsen. Da jeg nærmet meg spillplassen støkket jeg en tiur. lengre nede en orrfugl i tettbuskaset. 

Tanken var nå å ta dagen med ro i sola, lite å gjøre med føret, og deretter ta turen opp på kvelden og rigge seg til en observasjonsplass. Det var nok her vi kommer til den talentløse forberedelsen......

Sekk ble klargjort, diverse fotoutstyr, noe mat, kjele og kaffe, litt vann, underlag og sovepose. Gikk ut i 18-tiden. Fulgte sporet fra før på dagen. Mye snø var smeltet unna slik at det var bart på flere steder. Nysnøen var skremt tilbake. Det var ikke problem å komme seg opp. Fant et passende plass. og rigget til. Det var strålende. Sikkert for tidlig for at tiurene skulle komme inn på kvelden. Tok ingen sjanse så jeg la meg inn i 20 tiden. Det var skumring og greit nok. Fikk banket til en grei nok liggeplass. Ut med underlag og sovepose. Skulle være godt nok skjul. La meg til å slumre. Sovnet og etter en tid våknet av at jeg frøs. hmm... snudde på meg og sovnet igjen. Det samme skjedde igjen. Vakna og frøs. Jeg er ikke særlig frøstal av meg. Det var ikke greit. Dro på meg litt mer klar. Soveposen var kald i stoffet. Det var kalt mellom meg og soveposen. Soveposen lakk varme som en sil. Jeg prøvde å finne en ny sovestilling der jeg holdt på varmen. Fant ikke roen. Det var kaldt. Jeg tittet ut. Det var stjerneklart. Karlsvogna hang på himmelen, Kasiopeia like så. Aprilkulde i lufta. Jeg fikk sove litt til. så vakna jeg igjen av at jeg frøs. Klokka var ikke mye på natta. Det var ikke helt til å holde ut; Kulda.
Ble liggende og vurdere; Ville jeg herde natta, eller.....? Ville jeg få sove? Ville jeg ....
Ok, det ble å bryte opp. Krabbe ut av soveposen, pakke sakene ned. Alt i mørket, i lyset fra stjernene. Hvor var vantene? Fikk løst opp bardunene, og stappet sakene i sekken. Kamera ble lagt i sekken, stativet festet uten på. Kald i kroppen. Det ble til å gå samme veien som jeg kom. Kunne ikke gå i spora, Jeg hadde ikke kontroll på konturer eller noe. Det var best å gå der det ikke var spor, det var bare å stabbe rolig nedover. Gikk omveien ved å følge veiene, og ned over. Det ble lengre vei, dog lettere å gå enn i skyggene og mørket i skogen. Fortsatt kal, dog det var fantastisk flott å gå der under stjernevrimmelen. Myldre av stjerner var enormt. Jeg kom ned til elva og krysset den. Kom inn i varmen, det var godt. Kroppen var fortsatt kald etter nedkjølinga.
Det er bare å innrømme; jeg sjekket ikke hvilke soveposer vi hadde liggende. Regnet med at de var fire-sesongers poser. Det vi hadde liggende var noe som var greit for innebruk og ned til +10 eller +5. Gradestokken ute viste -7. Det hadde jo vært så enkelt å tatt med Nanook-posen hjemme fra. Komforttemperatur -30! Jupp- dårlig forberedelse.

Søndann ble grei, delvis bra vær. Snøen hadde en god skareskorpe. Da kunne jeg lett gå meg opp til bilen med pulken. Tok ingen sjanse og kjørte opp til Reset. Der var veien omtrent like vanskelig da jeg kom inn på fredann. Forskjell, snøen hadde sunket sammen fra lørdann, hjulspora og bekkene i dem var blitt dypere. Qashqaien subbet ned i snøen. Det ble til at jeg startet på veien hjem. Kjørte via Vestsideveien gjennom Hedalen. Da kom jeg over denne, måtte bare stoppe og forsøke å få bilde av den.

Det ble læring av det, veit for leiken er og neste år så er forberedelsene bedre!