Nye farevann og noen gamle

Våren hadde passert og mye vann rent forbi Trytebu siden vi var innover sist. Mye hadde tatt tiden og nå var det endelig tid for å søke inn i Vassfaret. Lånte med oss en kano fra jobben. Med den kunne vi få nye erfaringer og se dalen fra nye vinkler.
Mandann efta dro vi inn med en grønn kano på taket. Vi kom inn seint og det ble middag før vi fant frem sommerlitteraturen. Kjølig inne og en liten lunk i omen gav den gode lune varmen og roen i kropp og sjel.
Tirsdann opprant med sol, nei det var skyet. Vi merket oss at det trakk litt i trærne, og så ble det til at vi tok turen opp til Strøen. Vi satte kanoen på vannet og begynte å padle langs Trytetjernsåsen. Da det ble mulig slapp jeg slukene ut fra fiskestengene. Uvant å padle igjen. Det gikk lett å padle, og ganske raskt fikk vi både rytme og tempo. Dorgetempo? Nei, det kan vi ikke si. Da vi rundet "Hjørnet" på Strøen pep det i snella på ene stanga. Ikke noe napping, vi lot det henge og padlet videre. Midtfjords padlet vi, ikke langs land som tenkt. Noen vindkuler kom over sjøen. Da måtte vi jobbe hardere for å holde farten. Justere kursen midt mot vinden og holdt det gående. Ganske lett gikk det og lange tiden brukte vi ikke. Vi nærmet oss hyttene og innsnevringen til Strøtjern. Da måtte jeg sveive inn slukene. Den første sluken tok vannflaten tidlig, "bånnfisk" kommenterte jeg. Nina korrigerte; "fisk" og sannelig var det fisk. Den hadde hengt etter i fire kilometer inn til Strøentjern. Med det tempo vi hadde i kanoen kunne den bare henge etter, klarte ikke gjøre annet. Godt den kroket godt da den beit. Det er vel det som kalles "slepefisk". En passe stor steikeørret, som ble endel av middagen seinere på dagen.

Vi padlet rolig rundt inne i tjernet. Vi oppdaget en laksand med unger der inne. Sju små nøster som padlet

frenetisk på vannflaten. Vi møtte dem igjen litt seinere da vi gikk i land og lunsjet.På tur østover fikk vi en økende vind i ryggen. Vi nærmest seilte østover. Måtte etter hvert passe på bølger og styre oss inn i le av Trytetjernsåsen. En god dag på Strøen.
Dagen etter var været omtrent som dagen før. Sol og skyer vekslet, og vinden var sterkere. Vi vurderte andre steder og padle, men fant at det å rusle en liten tur var godt nok. Vi krysset elva og gikk over tunet på Trytetjernsvelta. I stien opp mot veien kom første dyreopplevelse. Midt i stien lå en grå og svart hoggorm. Den første vi har sett der i dalen. Den krøllet seg sammen og krøp så inn i lyngen. Derfra og opp til Trytetjern så vi ikke noe, kun restene av en due. Den var vel tatt av hønsehauk ut fra sportegna.

Vi roet oss ved tjernet, nøt litt av varmen i sola og registrerte at joda, det blir molter i år også. Derfra ruslet vi rundt tjernet og gikk opp på Trytetjernsåsen fra nord. Opp gjennom lia kom vi til myrdraga. Der oppe var det liv i lyngen. Et rypepar løp omkring i lyngen, skadd og kaklende. Jeg registrerte flere kyllinger i lyngen. Den ene rypa lettet, den andre snudde mot oss. Kameraet var oppe og rypa i søkeren, skulle la den passere et tre og så lettet den også. En god opplevelse i lia.
Vel oppe på toppen lettet en ny skrattende stegg. Den var alene. Der oppe var det god utsikt mot øst, syd og vest. Åsen dekket Strøen. Det blåste friskt så det å la kanoen ligge var nok rett. Vi fulgte ryggen ut mot syd. Nede i lia fant vi pels fra en elg. Ikke en beinpinne, kun pels og en skinnfille. Noe lengre nede oppdaget vi noen ryggvirvler, men ikke mer. Her kunne det ha vært et elgfall og så hadde naturen ryddet opp, men hvorfor ikke noen store bein igjen. Kan tenkes bjørnen hadde flyttet skrotten. Lengre nede lettet en orrhøne opp foran oss. Den satt bak ei furu med noen smågraner. Den fløy ikke langt, satte seg. Den tok til vingene igjen da jeg gikk etter. Returnerte og gikk rundt furua. Spent på hva vi kunne se. Opp av lyngen skvatt fire kyllinger. Flyvedyktige og to til hver sin side for oss. Artig.

Etter vel endt tur tok vi turen opp i elva og lauget oss. Friskt og forfriskende. Vi kunne til og med nyte noen solgløtt der på steinen. På plattingen nede på Trytebu la vi oss på pleddet og leste i ettermiddagssola. Og myggen, tenk den var fraværende, nesten.

Torsdann opprant med tålelig greit vær. Vi pakket oss ut, kjørte til Sandvika. Vi tok turen inn til bjørnehiet fra vinteren 09. Tok oss opp lia og gikk "rett på" hiet. Det vil si det som var igjen. Hiet var sunket i hop, bare en liten haug med et søkk i. Jordhaugen bjørnen hadde gravd ut lå der. Den lyste fortsatt opp og viste hvor hiet hadde ligget. Grana med kloremerkene langt oppetter stammen stod der med kvae i sårene. Den levde videre, hiet var dødt og forlatt. Vi gikk ut om kanten på lia før vi gikk til bilen. Fantastisk utsyn over Strøen og Vassfaret.

Vassfar påske!

Nå kommer resymeet i kronologisk rekkefølge eller ...... Det er jo ikke så spennende.

Første greie - smaken
Tenk på dette istedenfor: Duften hadde spredt seg i rommet. Det var steikt i panna. Inn på bordet og lett fordelt mellom oss to. Det var en sprø hinne utapå, mjukt og saftig innenfor. Det smakte godt på brødskiva. Det var en egen fornemmelse av tilfredshet og litt stolthet over det hele. Smaken av denne saftige lille appetittvekkeren på Vassfaret. Den stive hinnen kraste mellom tenna. Tennene seg ned i det mjuke litt rødaktige kjøttet og duftene spredte seg i ganen. Nysteika, fersk aure på brødskiva. Lukk augo og kjenn på fornemmelsen!

Han hadde ligget i kjølebagen en dag. Tenkte at vi kanskje skulle få noe mer. Kanskje til en middag. Tja, om en fisker i turistklassen er det vel så som så med den muligheten. Vi tok første dagen på isen. Suluvatnet var grunt og vanskelig å finne rette plassen. Vi valgte å gå til et av de nære tjenna der vi veit det er aure å få. Fått det før hvert fall. Pulkas ble lastet med ditto saker og ting. Reinsskinn, isbor, mat, pilkestikker, grillspidd, litt ekstra klede, fyrstikker, kaffelars og noe kakaoposer. Vi tok med to krakker på toppen av lasten. Godt skal man sitte når en fisker på isen. Så la vi i vei. Oppover elva og over tunet på Trytetjernsvelta, Øvste, vi ligg på nedste. Opp vegen var det en skistolpe å gå i så det gikk ganske lett. Smørt så tørrsnøen festet seg i festevoksen. Blir ising i rubben av slikt. I veidele tok vi av og innover i ubrøyta landskap. Det for noen hundrede meter til vi kom på på gamle spor, sjølvgåtte spor. Det vart lettare å gå da. Sveiten kom i panna, slepet var greit pakket, dog det var oppover. Det er alltid oppover i børjinga da du starter på Trytebu. Inn under Gørrbufagin var det lett. Vi snirklet oss fram langs bekken det siste stykket. Over isen og innunder ei furu.

Der lagde vi oss ei god plass i sola. Borra dei hola vi trengte i isen. Slapp røyeblinkene med maggot ned i vannet. Så ble det bål og alt det som hørte til. God dag i sola. Vi sjekket pilkestikkene inni mellom. Etter litt mat tok jeg turen ut på isen. Jeg så det beveget seg i den ene kvisten. Kjente i snøret og jo det var noe der, så var det stille. Tok til å trekke inn snøret og opp av vannet kom en passe stor steikefisk. Den gav en liten prikk over i'en for denne dagen. En flott dag i med bare sol og blå himmel. Takk til hun som ville dra allerede tirsdagskvelden. Det ble ikke noe mer fisk dagen etter heller. Været kunne vi ikke klage over, bare blå himmel og klar sol. Kaldt om morran, - 15/16, og det gjør ikke noe da jeg hadde så godt et turfølge.

Andre greie - elveisen
Jeg hadde fjerde turen innover denne vinteren. Det å hente vann var en smal sak. Åpen strømning i elva rett ned for Trytebu. Det har alltid vært sånn når jeg har vært i Vassfaret. Kom inn på tirsdann. Seilte ned i sporet og ut på elveisen. Der var åpningen i isen som vanlig. Det klukket i vannet ned fra elva. Hmm.... det var noe anna i dag. Åpninga i snødekke var som sist. Det var drøyt meter'n ned fra kanten til vannet. Vel, der nede så jeg at  det lå snø. Det var der jeg dyppet bøtta for fjorten dager siden. Det var is over hele hølet. Bare en liten strime med åpent vann oppstrøms. nesten helt under isbrua. Det var der vannet klukket så friskt. Det var å spenne av seg skia, og forsiktig sige ned på isen, ville den bære? Den holdt. Å få høl i isen var ikke mulig, kun der hvor vannet rant åpent klarte jeg å utvidet hullet. Fylte bøtta det jeg klarte. Opp med den og en ny runde etter mer. Da tok jeg med mugga som øse.

Ved neste vannhenting tok jeg med øksa. Slapp meg ned på elveisen og ned i hølet. Ut på isen og så var det bare å sette i  gang med å høgge seg gjennom. Der jeg hentet vann forrige gang hadde isen lukket åpningen. Det var tjukk is. Nær ti centimeter med is var det. Det var litt jobb å få det rette hølet. Bøtta gikk nedi og vi fikk lett vann igjen.

Neste gangen var elven igjen lukket. Denne gangen høgg jeg meg gjennom igjen. Gangen deretter brukte jeg støvlene til å trampe høl igjen. Det var nærmere to kanskje tre centimeter med is hver gang.
Kulda og vannet lukka åpent vann hver dag og med god tjukkelse. Dette var "mot noormalt!"

Tredje greie - Off Piste
Vi hadde holdt oss i dalen, stort sett. Ingen tråkke tur opp til Slasætra i år. På turen nedover dalen møtte vi de som eier hytta ved Nedre Grunntjern. De hadde vært en tur oppover i Buvasslie. Vi hadde tråkket spor til Trytetjern. Da vi snakket med dem fant de ut at de skulle prøve å gå rundt Strøslifjell. Vi så to av dem på returen, og to hadde gått rundt. Da hadde jeg spor å gå i. Slang meg av gårde etter frokost. Sol blå himmel og godt feste. Det var en lett tur til Tytetjern. derfra snirklet løypa seg mellom trærne til jeg stod i enden av veien. Der kom også et skuterspor opp. Det var å følge i skutersporet til Skaret og opp til Skartjern. Sikkert spor til toppen av Strøsli. Jeg fulgte min rute. Fra Skartjern til Sauli var det noen få skispor og ett skuterspor. Da ble det Off Piste! Ned lia var det gode forhold så jeg lot det stå til og satte et flott telemarksspor ned. Derfra til Strøslisætra vekslet det mellom skare og litt løssnø. Lett å gå og lett å kjøre i kneiker og staup.
Det var fra Strøslitjern og ut dalstrima moroa var. Første feltet krevde gode telemarks- og staupekjøringsferdigheter. Trangt og buskas å stå i mellom. Uklart hva som kom bak neste tre! Så for jeg i sporet etter de andre. Ned i storskogen og under barheng og annet gruff. Det gikk litt på tjoheien. Da jeg kom til bekkemøtet fra Buvatnet, fulgte sporet elva nedover. Det var lettvint, men staupete og hensyn til elvas åpnefelter. Jeg svingte av fra sporet og fulgte nede i elva. Det gikk lett og så stod jeg på kanten. To meter ned til en høl, uten noe å kjøre i på siden. Liten retur og klatring før jeg kunne fortsette turen. Jeg fulgte sporet hele veien, de andre hadde omgått Buvassfossen. Jeg var ikke under den, men fant meg en vei over Suluvassmoen og til Strøselvi. Der var spor opp over Suluvatnet og hjem. En god tur i laussnø og morsomme skiforhold.

Fjerde greie - de nære tinga
Vi sto andre dagen på plattingen. Var kommet ned fra Trytetjern. Så på solens gang ned mot Gørrbuflagin. Det gikk mot skreddertimen. Sola forsvant bak fjellet. Det lystet sterkt. Vi kunne se hvordan solen lyste opp deler av dalen og der det var andre farger. Det skinte sterkt. Det var da vi oppdaget sølvgranene. Sølvgraner. De er jo grønne og kanskje kledd i hvitt av Konf Vinter. Ikke disse. Solguden Ra har sine egne sølvgraner. De står på Gørrbuflagin. Helt på kanten mot øst, ikke langt unna Fesalskaret. Der står de og du ser dem kun om våren og i solnedgang. Sola er ikke skikkelig nede enda. Bare nede i dalen er den vekk. Da kan den enda lyse og lage sine fargespill i granene. Vakkert!

Månen skinner ved påske. Da vi kom sto den opp i tjueen tiden. Det ble seinere og seinere hver dag. Likevel er det noe trolsk over skogen når månen kaster sitt hvite bleke lys over skogen. Det er godt noek til å gå hvor som helst uten ekstra lys. Men det er ikke sterkt og varmt. Kaldt og blekt er lyset. Skyggene vare og mørke. Mørkt bak dem og. De vet aldri hva som er der inne i skogen og det er natt. Det er nattedyra som regjerer og oftest er det rovviltet. En fredfull stemning var det hver kveld. Mye stjerner og månelyse inn av vinduet. Vi så ikke noe til nattedyra. Hørte dem heller ikke denne gangen.

I fritt fall!

Snøsmeltingen var i gang da vi var der. Vi så det jo, spesielt på taket. Tenk det var ikke mye snø, men sola fikk tak i bølgeblikket. Varmet det opp og smeltet snøen fra undersiden. Vannet rant nedover under snøen. Ble kaldt og strivt. Ble til is. Det som kom frem til kanten var så kaldt at det velte ned over kanten. Slapp ikke taket. Stivnet og ble til is. Nye dråper kom etter og det vokste. Den ene istappen etter den andre kom på vestveggen. Hver dag vokste de litt. Den ene ble lengre enn den andre. Andre dagen vi var der talte vi den lengste i antall stokker nedover hjørnet. Fem stokker ned fra taket. Dagen etter seks. Fjerde dagen var den åtte stokker ned. Da vi dro var den lengste istappen, den på hjørnet, hele veggen i lengde. Kulda lot dem ikke brekke av og slippe til jorda. De bare vokste solvarmen og nattekulda. Kan tenkes den nådde snøen i en eneste lang isstang!


Takk for en fantastisk påske i Vassfarets dype dal.

Besøk!

Vi satt ute i sola. Palmesøndann og dette var andre gode soldagen så langt. Det var mulig å sitte ute og kjenne at sola varmet i ansiktet. Javel, -19 i gårmorges og bare -12 i dag. Skiene var brukt begge dager, Ingen fantasiturer å snakke om, men vi hadde nå vært ute og kjent kroppen leve og solen varme ute på isflaten.

Da satt vi der i sola, foran badstuen, åt litt småmat. Ditto oster og kjeks, akkurat som dagen i forveien. Da hadde vi også sittet samma sted. Smula med kjeks og spist ost. Det var betre i dag. Varmere i sola. Og der mellom borda i terrassen dukket den opp. Først en liten snute som stakk opp og så kom resten. Pilte bortover terrrassebordet. Ble stående inntil skistøvlen hass far. Liten spisssnute. Brun i pelsen, kanskje litt grå i leten mot beina og undersiden. Snuste rundt seg, så seg om, litt usikker. Så forsvant den ned under terrassebordene igjen. Vi moste litt av en kjeks og strødde på terrassebordet. Vente. Mobilkameraene kom opp. Dette skulle foreviges. Så stakk spissmusa nasen opp igjen. snoket til seg en liten kjeksbit og forsvant. Så snuten flere ganger opp mellom terrassebordene. Så kom den nesten helt opp og tok med seg en større kjeksbit og forsvant ned igjen.

Og vi ventet. Så vi noe mer? Nei, den hadde fått lunsjen sin den også. Vi lot nå smulene ligge og den var nok tilbake og hentet mer ut gjennom dagen.

Nye ski 2

Vi var på tur nedover Slasætervegen. Det kom en kommentar. "Det er ikke noe særlig å gå på feller! Jeg tror jeg har fått gnagsår." Ups, klokka var omlag 1940. Vi hadde gått kilometeren nedover vegen mot Trytebu. Joda, N hadde jomfruturen med nye ski og støvler. en kilometer og gnagsår. Å gå med feller var et valg jeg gjorde. Visste at sporet var hardt og ujevnt. Å skli ned på blanke ski og med noe klister midt under. Risikosport. Det var bedre med kontrollert tempo nedover.

Vi skle oss ned og ordnet oss. Støvlene var både nye, stive og kanskje litt store. Vi så på det og nappet ut ekstra sålene. Da sank foten lengre ned i. Kanskje en del av en løsning. Litt ut på kvelden var det klart at gnagsår var det ikke, men to pene vannblemmer, en på hver hæl. De ble punktert og plastret.

Dagen etter opprant med overskyet vær og passelig kaldt. Ikke vær for soling, men flott for å gå på tur. Med tanke på vannblemmene så tok vi en beslutning om ingen langtur denne dagen. Hæler ble ettertrykkelig tapet med sportstape. De ble lagt så huden skulle ligge i ro. På med sokker og ekstra stramming av støvlene. Hælen i gulvet og dro til litt ekstra. Tro om det var noe? Ingen feller i dag på skiene. Skiene ble varmet opp inne og vi la på litt universal-klister. Dro ovnsvarmt klister ut. Lite strøk med festevoks opp på det. Det skle godt nedover elva. Et par steder hadde den løka seg og frosset på igjen. Ble litt snirkling nedover elveisen. Over Suluvatnet kunne vi stake. Holdt vi skia i det gamle sporet mitt hadde vi en hardpakket snørygg å stå på. Ved siden av var det løst. Vi gjorde vendreis fra Dreparhølen. Pass lang stubb for denne dagen. Og hælene i nye støvler? Kombinasjonen sportstape og kraftig stramming fungerte. Ingen ekstra merker i dag.

N ble att nede og leste bok. Jeg samlet inn feller etter mink og mår. Slengte på skifellene. den korte varianten, selvlaget. Det fungerte godt oppover. Ingen mår eller mink i noen av fellene. Fellekassene ble stående med åte. Logget dem inn på gps. Da veit jeg hvor de er til neste år. Oppe under høgfossen var det en egen stemning. Det begynte å snø. Det var bare å følge elveløpet ned. Det gav noen fine snirklinger nedover i elveløpet, over tvilsomme snøbroer og isskulpturer. Den siste betan ned skrubbet fellene ekstra. Ikke merkelig, selvlaget, og den ene fellen hadde klumpet seg ved feste. Litt lite fellelim kan ha vært problemet.
Nede ved Trytebu stod det et følge på elveisen. De kom oppom i tur og orden. Snakket litt før de dro videre. DNT-folk på trekanttur. De hørte til i gruppa som etablerer Fønhuskoia. Jeg anbefalte dem sporet vårt opp. Det var ikke spor over Øvre Trytetjernsvelta. De fulgte anbefalingen. Snakket om rutevalg og jeg anbefalte dem neste gang å gå over Suluvasskoia og opp skogsbilveien. En slakere og snillere stigning fra Suluvatnet og til Støen.

Søndann opprant med knall blå himmel og sol. Skal ikke glemme de 22 minusgradene heller. Vi endte med en relativt rask frokost. Så skle vi ned til Suluvatnet. Rigget oss til på Flå-sida og lot solen varme ansiktene våre. Den kalde nordavinden kjølte ned det den kunne. Kjente det kalde draget over venstre kinn. Kjente det isne og følelsen av at det ble stivt. Så gav vinden seg og igjen bredte varmen seg. Så ett nytt vinddrag. Gradestokken hadde krabbet oppover, men likavel kaldt ble det. Den kalde nordavinden fortalte klart og tydelig at, joda det er mars fortsatt. Vi holdt stand en stund, før vi endte på benken på plattingen. Le av hele Trytebu gav en mye varmere opplevelse.

Opp til bilen satte vi på feller igjen. Det gjorde turen lettere. Da vi var oppe på flatene skrellet N av fellene. Hvordan var både ski, støvler og føtter. Kjente at vi hadde gått i motbakker, ømt på hælene. Likevel ikke noe å klage over. Får satse på at støvlene blir inngått og ikke gnager til påske.