Nye ski

Bildøra smalt igjen. Klokka var litt over elleve på lørdann første helga i mars. Utenfor bilen stod to karer. Det blåste friskt, veldig friskt fra nord. Mildt og antydning til sol i skydekket. En kompis vart med inn i Vassfaret for å vekke feller og oppleve noe av villmarken der inne. Han hadde nye ski og med kortfeller. Nye støvler også. Det var en interessant liten oppleving da vi sto innover vegen mot Slasætervegen. Med litt universalklister under skia hadde jeg godt feste og gli det var bare å stake innover på skuterløypa. Kompisen hang litt etter. Fellene skrubbet no grasalt i den harde løypa. Feste tok nedi snø og is. Fellene gir feste i moter, dog du må omtrent gå ned bakkene også.

Da vi kom til bakkene ned mot Suluvatnet blei det noe betre. Der var det så bratt at det gle da noe. Det å sette ned lia mot Trytebu ble og en liten øvelse i å finne gode spor. Hardt og isete gjorde at du ikke kunne sette ned i sporet. Det ville gitt muligheten for et nærare bekjentskap med gran- og furulegger.

Vel nede kastet vi oss om, fyrte i omen, pakket inn saker og henta vatn, før vi igjen dro oss ut for å sjå til feller. Vi slang med oss det vi trengte for å fiske på isen også. Så tok vi fatt i traseen opp mot Strøsdammen. Det var lett terreng til bakkene før Benterud. Derfra ble det kronglete og litt leit med ski. Den siste fella stod under Høgfossen. Stod på kanten hundre meter nedenfor. Staupete og bratt, med pulk. Smil om munnen og så kastet jeg meg utfor. Ble stående på muren. Deilig å kjenne staup og bratte på ski. Sela av og sjekket den siste fella. Tomt i alle.

Lurte kompisen utfor kneika ned mot elva. Han vart ikkje sremt av det. Så var det vegen videre til Trytetjern. Nede i elva var det nja, farbart og krysningsmulig. De lærde kan sikkert diskutere. Vi fann en plass. Elva hadde frøse, løka seg og frøse att. Vi fikk et godt trinn ned for så å gå opp att. Klukkinga av elva under isen var vel ikkje anna enn illevarslende. Det knaka ikkje noe og stavtak fekk vi. Dro oss opp på andre sida. Snirklet oss ned til en plass å komme opp. Halvmeter bredt før du endte i ett høl i elva, joda, fram kom vi og opp i Trytetjernsåsen gikk me. Så på karte og for skauleis til tjernet. Det å tråkke eigne skispor tar sin tid. Litt fast i overflata og sukker under gav sein framdrift. Jeg med 2/3-dels feller og han med kortfell. Nja, kortfell har en underlig svakhet. Er det laust så henger du på fram- og bakski. Da har du ikkje feste. Tru om det var en som kjente på den! Kan jo også nevne at Trytetjernsåsen er mer kupert enn flat. I et greit solgløtt, med en kvikklunsj i neven ble vi enige om å finne en mild vei. Ikkje bratt takk! Vi snirklet oss innover og kom over kanten. Da var det bare å følge linja og frem til Trytetjern kom vi. Der møtte vi vinden også. Frisk bris, nja kanskje kuling midt i trynet. Vi fant oss en leplass, fyrte bål, grillet pølser og hadde en god utelunsj.

Turen ned til Trytebu gikk lettere, det frøs på og vi fikk en hardere hinne oppe på snøen, nær at den bar. Vi rundet av dagen med å stå ned Trytetjernsbekken. Åpen og lett å stå ned. Med feller dessverre for lite fart og lomekjøring.

Dagen etter opprant med sol og litt minus. Denne dagen ble brukt til å leke på ski i en gammel hogstflate. Ski og feller skulle utforskes. Kompisen fant at joda, skia kunne han like betre denne dagen. Fikk mer trua, det handlet mer om å finne ut av når og hvor feller passer og når smøre med voks og klister.

I det hele to gode dager i Vassfaret, ikke sant OEH?

Påskevær i februar!

Jeg sendte en liten note på lørdann aften. Den sendte jeg fra Slakollen, næraste flekken med mobildekning og dryge 400 høydemeter oppover.
Jeg fikk et rolig og slitsomt helgeskøtt. Eneste spor av folk innenfor Slasætervegen var langs med Strøselvi. Det var gått forlengesiden. Elva hadde løka seg og fryst att. Spora ble borte og kom att lengre borte. Mellom spora var det ny isflate med 5 - 10 cm snø på.
Lørdann fikk jeg gråvær og med noe snø i lufta. Mildt. Veldig mildt, +3 grader. Det er varmt i slutten av februar. Jeg hadde en jobb å gjøre. Jeg hadde spurt skogeieren om lov å sette ut mårfeller. Ideen bak er å ta ut noe av små rovviltet for å bedre overlevelsen av skogshøns og ryper. Jeg fikk lov til å sette ut feller. Det var det denne lørdann skulle brukes til. Jeg var oppe i åtte tida. Det var bare å klargjøre feller og det som skal til de ulike fellesettene. Spente pulkas bakom og truger for å ta seg frem. Det var lettere enn ski, dog du merka både pulk og tung fuktig snø. Jeg tok meg oppover skogen langs med elva. Fant en naturlig plass til første fella. Uten erfaring i fellefangst er det litt "lotto". Videre opp elva en plass der jeg hadde sett minkspor før. Der fant jeg en passende plass. Ups, noe var falt av pulken. Da var det bare å gå baklengs og plukke opp det som var mistet. Ekstra tur kunne jeg godt spare meg for. Så var det å leite opp en ny plass til mårfelle. Inn i granskogen og gammelskogen. Etter å ha svinset fram og tilbake fant jeg en plass. Ikke mange meterne unna var det at gammelt mårspor. Kanskje en ideell plass? Så var det videre innover i lia og opp.  Ny plass ble funnet. Nå i yngre skog, inn mot en bergvegg. Kanskje ikke ideelt. Kan så være dette gjøres for å lære. Siste minkfelle ble satt nede ved elva igjen. Det en kanskje tenkte var en grei økt ble både lang økt og slitsomt. Jeg tok returen til Trytebu og lunsj.
Det ble en grei hvil inne. Etter en kort skitur i det gamle skisporet nedover elva gjorde jeg mine forberedelser for kvelden. Lovet et bilde av månen til min kjære. Det var meldt om klarvær og flott måne. Vel, utsikten for det var dårlig.
Startet noe før åtte på kvelden. Turen var til Slasætra. Uten skifeller og litt usikkert føre fant jeg noe som gav feste. Så bar det oppover. Månen kom og gikk. Stort sett skjult eller dekket av skyer. Enkelte sterke gløtt av månen. Det var ikke noe å mase for, det steg godt hele veien. Det er en eneste lang motbakke. Et gode var at reinsgjeterne hadde kjørt skuter på veien, og helt oppe ved sætra hadde folket der og vært med skuter. Da var det lett å gå til toppen av Slakollen. Varm, svett og fornøyd med kveldsinnsatsen. Der oppe møtte jeg vinden. Det dro surt fra Nord. Ingen kraftig vind, men kald mot en svett kar. Som alltid ellers, av med jakke, på med ullskjorte og jakke på igjen. Ingen sjanse å ta med nedkjøling. Månen var nærmest fraværende. Ingen gode muligheter for å få årets månebilde.

Jeg kom hel ned og det gikk radig. De 450 høydemeterne i hard skuterspor svingte det godt av. Kroppen var sliten da den endte på brisken.

Søndann opprant med aning med skyer. Sola svidde dem vekk og etter frokost kunne jeg ta turen ned til Suluvatnet. Isfiske og en slak dag var tanken. Isfiske ble så der. Det var jo lannnnng grunt der jeg prøvde meg. Feil sted. Solen brant som i påsken. Jeg tillot meg å slumre i sola. Slengte meg ned en tur til Dreparhølen. Kan jo ikke sitte i ro. Da ble det en sporstolpe over isen.

Jeg var litt forundret. Siste helga i vinterferien. Jeg hadde trudd at noen hadde benyttet Fønhuskoia og tatt turen nedover dalen. Nei, ingen fra hyttene ved Støen hadde vært nedover, og ingen fra Vassfarplassen og der omkring, oppover dalen. Ska tru folk er avhengig av spor laga av maskin. Ja, da får vi fortsatt fred og ro ved Velta.

Endelig er veien tatt opp!

Februar er snart forbi. Veien er igjen åpen til Strøsdammen. Da var det bare å slenge seg avgårde. N skulle i 40-årslag. En tur alene. Det var lenge siden sist. En underlig følelse, rart å gå inn uten følge. Månen var delvis dekket av skyer. Greit med lys lell. Hodelykta behøvdes ikke. Kom inn i ni-tiden. Grov fram døra. Forunderlig snø. Hardt lag i toppen. Den hadde bæreevne. Men det under. Sukkersnø, null hold og renner ut i alle retninger. Det er tidlig for slik snø. Nørte i omen og grov gangstiene osv. Var noe mer å hente i bilen, seig tur ut att. Vrient skiføre og egenbrøyet spor. Førstemann innen for slasætervegen.
Lørdag startet tidlig. Fått lov av a Kjersti Storruste å sette feller etter mink og mår. Var ute i ti-tiden. Holdt på med fangstplasser det meste av dagen. Tok tid og tungt å gå selv med truger. Etter innelunsj  fikset jeg noen små ting i koia, før jeg kledde meg og for ned til Suluvatnet før middag. Lovet N et måneskinnsbilde. Det spørs, overskyet i hele dag og kun snev av blå himmel. Nå har jeg spent skiene på for en snarlig tur til Slasætra. Derfra har du mediedekning. Satser på oppklaring.

Inn der ulven finns!

Vinteren kom i år som i fjor. Da er veien lang inn til det indre av Vassfaret. Da er det jo greit å ha tilgang til en hytte med måkt vei helt fram. Lange reiseveien er det heller ikke. Det går mot øst og inn i ulvensrike. Det å ligge inne på Finnskogen gir mulighet til å snuble over spor av ulv. Det eneste vi har sett før er spor og jeg har hørt konserten en kveldstid.

De to turene vi har hatt østover har vært preget av ro og å slippe unna dagens mas. Med andre ord vi har latt tide seile sin egen sjø. Stått opp når det passet, ete lang frokost og ikke minst brukt muligheten til å skli rundt på ski i nærområdet.

Spor har vi sett, men dyt nei. Spor av elg, rev, hara og mår har vi krysset. Ut på isen kan vi vel anta at spor av ulv ble krysset. Det gikk to tre "band" av spor fra øst mot vest. Isnødd så du kunne ikke se avtrykket. Det lå nå tettpakket og hard snø i spora. Sporrekkene gikk strakt over isen. Ikke som revens svinsing hit og dit. Nåvel, det er kanskje bare eget ønske om å komme tett på de store rovdyra som skaper trua om spora. 

Det å få dette lille øyeblikket av distanse til hverdagen var godt. Da kunne vi tråkke til for en ny uke. Vet jo at det blir flere turer ut over vinteren. Det er noe å se frem til. Det blir både alene, med andre folk og de nære.

La turåret komme og jeg skal ta i mot hver en tur med takk!