I dronningens fotspor

 Vi la oss inn på Kinsarvik fjordhotell. Det var akkurat passe for oss og omtrent ved startpunktet. Da var det en kort skyss fra Kinsarvik til der selve turen - Dronningstien - går. Det er vel flere turer etter hvert som har fått tilnavnet Dronningstien. Dette er den som går i Hardanger fra Kinsarvik til Lofthus. EN rute på oppgitt 16 kilometer. 

Dagene i forveien hadde vært fine med sol og god varme. Dagen opprant med 14 varmegrader og skydekke nede i lia. Når jeg sier nede i lia så lå skyene omlag 150 - 200 meter oppe i lia. Skyssen gikk lett og greit til startstedet og derfra var det et stykke vei å gå før fjellet tok over. Vi ble satt av på 300 moh og så var det bare å sette et bein foran det andre. Tåka hang om ørene på oss så utsikt var det lite av.

Etter 11 svinger og 466 høydemeter var veien slutt. Og der var den salige stenen som bevitnet at vi var på Dronningstien. Her var det mang en person som skulle stoppe og ta bilde. Det var snakket om hvor lang tid folk hadde brukt opp osv. Vi hadde passert en og annen i bakkene. Seine var vi ikke, vi bare seig opp lia litt raskere enn de andre. Fant en marsjfart og kunne holde oss der i det tempoet, ikke for raskt og ikke for seint. 

Vi kan jo allerede nå avsløre at vi var ikke de eneste som var på tur opp lia. Det var vennegrupper på tre fire, ektepar, familier med små og store, de som hadde nyinnkjøpte sekker til alle, var hvertfall noen som var likt utstyrt av far. Folk med fjellstøvler og andre i joggesko. Jod det var litt av hvert. Italienske damer i høyhæla sko eller asiatiske damer i sandaler så vi ikke. Det var da enda godt. Det var litt annerledes enn i Cinque Terre. Og så gikk vi der i tåka på lang lang rekke. Enkelte partier tok Nina og jeg et elghufs eller to og avanserte i rekken. Etter hvert kom vi foran de gruppene vi hadde tatt igjen og kunne ferdes i vårt eget tempo. 

Her er forresten utsikten fra en av de kjente plassene på ruta. Eller dagens ironi, om du vil. Det var slik vi hadde det lenge. Det var meldt om bedre vær fra kl 14 og utover. Da kunne det bli sol. Den så vi ikke no til, selv om været letnet litt. 

Stien innover fjellet var rimelig enkel å gå. Enkelte steder litt steinete og partier med hva du kan kalle klyving. Så kom du til et punkt der det var naturlig å ta slike gode utsiktsbildet. Vi var nok ikke innom alle. Det å ta en liten avstikker for å finne ut at tåka var der og "gadd" vi ikke. Litt annet hadde det vært om vi fikk finværet. 

Vi var utrustet for en lang lunsj, varm kaffe og sol i ansiktet. Med været på vår side ble det til lunsj i det fri. Vi fant en passe plass der på 1115 meter over havet, vi kunne drikke kaffe, spise en enkelt og grei lunsj og se hva muleposen freista med. Det ble litt sjokolade. 

Som bildene viser letnet været og vi fikk godt utsyn over terrenget, selv om den spektakulære utsikten uteble. I det vi begynte på nedstigningene fikk vi et glimt av "veggen" bortetter. Det er helt klart en tur en kunne tatt på ny i fin vær. Fra Rjukandedalen (1.000 moh) gikk det nedover og kun det. Det var tilrettelagt med mye stein og dermed trapper. Det var på nytt steg etter steg. En kunne kjenne litt til at knea kjente på belastningen av å løfte seg opp fjellet og deretter ta i mot for hvert et steg ned. Skulle tru at noen andre vi hadde sett ville slite litt nedover her ut på kvelden. Da vi kom ned der det bor folk gikk stien over på vei. Litt greit da det var slettere for etter hvert slitne bein. Vi endte nede i Lofthus på 100 moh. 

Og været ble ikke bedre i løpet av dagen, sola kom frem først i 19-tiden på dagen. Da satt vi og spiste middag i Kinsarvik. Dagen etter var godværet tilbake!

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen.