Isen

 Isen legger seg ofte i november, begynnelsen av desember på Skasen. Det har variert de seinere årene. I gamle dager snakket man om at isen lå i 6 måneder. 60 cm stålis var vanlig. Forrige vinteren ble ikke isen trygg å gå på i det hele tatt. Da lå den å skurte mot østsiden hele vinteren. Sørvesten sikret at den ikke fikk ro til å legge seg. Kulda kom aldri slik at den ble stiv, eneste var i Ølvika. Det var det skøyteis en tid. 

Vinteren 2019/2020

Denne vinteren ble det litt annerledes. Vi slapp unna kulda i hele november og desember. Vi så ikke antydningen av kulde som skulle få Skasen til å legge seg. Det var først i januar at kulda kom og sjøen skorpa seg. Det hadde vært et godt snøvær i jula først. Da vi sø den første gangen var han svar på midten, og hvit inne ved land. Ok isen hadde begynt å legge seg i januar. Det tok flere helger før den var skikkelig til å tro på. Det var etter hvert 40 cm stål is med noe snø på. 

Dette kunne brukes til å lags skøyte is som jeg har nevnt tidligere i år.  Da mildværet kom og tok skøyteisen og all snø skulle en tro det var over for denne gang. Det viste seg at vi fikk kulse igjen. Da ble isen nokså bra å bruke til skøyter. Plan og fin noen steder og andre plasser var det ruglete og bulkete. Plasser der vi ikke kunne se gjennom isen, andre steder der du så rett ned i det svarte under. Hvor tjukk var isen tro? Så kom du til en sprekkdannelse som indikerte at har var det 30 cm og vel det. Da for vi videre. Vi var gjennom Grindhomsundet og over på vestsiden av Skasen.

 

Det forundelige med isen på en såpass stor sjø er hvordan den lever. Den lever hele vinteren gjennom. Selv nå i påsken var det liv å høre. Isen jobber hele tiden ut mot sidene når den har lagt seg. Den kan sprekke opp i mildvær og så frys til igjen. Sprekker fylles med vann og stivner, sprenger seg plass og isen dytter på breddene av Skasen. Står du og lytter på kvelden eller morgen hører du den snakker til deg. Det er stadige små drønn og smell i isen. Det roer seg aldri helt. Det er stadig noe som rører seg og smeller til. 

Da vi var ute på skøyter og gikk på vestsiden så small det i isen under oss. Ikke ett smell, det var flere. Tro hvordan det var. Var det oss skulle det sprekke opp, hvor ville vi gå gjennom osv. Isen bar oss hele veien, samtidig fortalte den at den kjente oss og snakket til oss. 

Inne ved bredden hadde den i løpet av vinteren jobbet seg inn på land. Ikke det forferdelige, dog en brygge som stikker ut fra land kan få kjørt seg. I fjor måtte vi løfte den ut halvannen meter. I år har den nok flyttet seg litt, og mest i høyden. Ene helgen var den ok stod flatt og rolig i isen. Neste var den blitt et spretthopp for den som ønsker seg det. Isen hadde sprengt seg inn på land og løftet brygga til værs. 

Nå i påska hadde isen begynt å slippe taket i bredden. Bekker smeltet seg ut i isen, langs land var det sprekkdannelser og enkelte isflak. Det var enkelte lommer med åpent vann. Vinden dro i isen og den jamret seg i vinden. Hevet seg og senket seg før den gnisset mot is eller stein. Isflak som var kommet i luften, smeltet ned og ble nålete. Isen var på retur og går mot sin oppløsning. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!