Der ulvene tuter

Dramatisk overskrift. Er på Finnskogen en plass. I de sydlige delene. Akkurat må er jeg nord om Skasberget. Bograngsulvene streifer innom der. Det er deres sydvestlige hjørne. Satt ved bålet og lagde meg middag. Så kom det ditto bjeff til litt ul. Ikke typisk bikkje. Det var flere ganger med litt opphold mellom. Hvor det kom fra flyttet seg litt om litt. 

 Her innpå er det bare meg nå og disse bjeffelydene. Skal tro om jeg gjør et slag nordover i morra, for å se etter spor. Artig å dra opp orreleik. 

Tror jeg pisser litt her og der før jeg legger meg. Lage mitt lille revir i natt. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen.

Nordbergskjæra - utsikten

 Våren er i anmasj, snøen tiner og isen er i ferde med å gå opp på vannene. Orrfuglen spiller og en venter på at blomster og lauvtrær igjen blir grønne. Med en uke avspasering var det rom for å rangle rundt i skogene. 

Det var meldt om nedbør på søndagen over til mandagen og inn på tirsdagen. Det så ikke slik ut på søndagsmorran. Da var det grei antydning til sol og ok temperatur. Det var fortsatt overskyet da jeg gikk fra hytta. Regnet 3 timer inn til Utsikten, med en liten stopp på veien. Plass er jeg tror orrfuglen spiller. Det var da jeg kom opp på denne plassen at været dro seg til. Det blåset endel og sannelig kom det noen snøfjon i lufta. 

Jeg la ikke mye i det. Fortsatte slik jeg hadde tenkt. Enkelte plasser litt snø, for det meste bart. Ikke flekkabart, men flekkasnø. Passerte Rundhaugen, hilste til småfolket da jeg gikk forbi og videre over til Sæterberget. Der på vestsida var det ikke mye vind å merke seg. Det endret seg godt de jeg kom opp og mot Utsikten på Nordbergskjæret. Vinden dro langs med toppen og brøt over kanten det ved gapahuken. 

Jeg samlet meg noe ved, det var tilnærmet ikke noe som lå i gapahuken. Samlet nok til å kunne lage et greit bål. Vurderte saken. Vinden dro ikke bare litt, kuling i kastene eller hva det nå enn var. Det var ikke tilrådelig med bål slik det blåste. Å gå fyr kunne i seg selv vært interessant. Og snøen kom også. Jeg flyttet veden lengre inn i gapahuken. Plasserte meg på nordveggen slik at jeg fikk le for vinden. Da ble det å fyre primus-motor. Den gode gamle parafinbrenneren. Den er driftsikker og kuldeproblemer slipper du unna.  Tung å bære på, ja og desto bedre å vite at den alltid duger. Da ble et både middag og kaffe. Utsikten som du kan ane av først bilde ble tettet igjen av været. 

Mandagsmorran opprant med samme vindstyrke og snøvær. Da var det ikke et enda bilde å ta av lyset ved soloppgang. Det var bare en ønskedrøm. Det var samme gråværet, snø som tettet til og av og til var det litt mindre tett snøvær. Det var kommet 5 - 10 cm i løpet av natta. Nå begynte landskapet å se ut til å få vinterskurden på igjen. Jeg la nå veien ned over Sæterberget og siktet meg inn mot Kalvberget. Ned og opp, for så å rangle ned til Rundhaugen. På min vei støkket jeg storfugl to ganger. På Rundhaugen ba jeg haugfolket om å passe sekken, mens jeg for inn på Helgeklinten. Skulle - burde være en spill plass for orrfugl det inn på. Enten hadde de ikke vært ned på plassen pga vær og vind, eller så var alle sporene fylt opp med snø. Ikke mye å se hvert fall, 

Da la jeg veien ned til Rundhaugen før jeg trakk inn over mot Skriviltjenn. Var akkurat kommet meg litt opp i åsen igjen. En plass jeg hadde en mårkasse på vinteren i fjor. Der braket det ut en tiur. Den lettet på ca 15 meter og strakk seg ut i full lengde. Så han i en grei glenne og i et par gløpper til. Det hadde vært en sann glede å opplevd under høstjakta. Fantastisk å se den store svarte med rød kam over øye og skjegg under haken.  Det var bare å la beina gå videre og videre mot Skasen. 

Da jeg kom ned til hytta igjen var det fult liv ved fuglemateren. Populært nå med snø på bakken og mange trekkfugler tilbake. Det satt svarttrost, bokfink, grønnsisik, kjøttmeis, blåmeis og dompap der. Et par ringduer har også besøkt plassen. Går og plukket solsikkefrø og ett og annet korn fra fugleneket. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!

Suluvasslia og der omkring

 Sist vi var innover var i august. Korona-året hadde gitt begrensinger i hyttebruk på våren. Høsten kom og jeg fikk innpass i et elgjaktlag på Finnskogen. Da forsvant helgene til slikt aktivitet. Da vi rundet av elgjakta var det litt tid for å jakte skogsfugl og starte opp fellefangst av mår. Da var mars ankommet før tiden var inne for en tur innover i Vassfaret. Med korona i samfunnet og i samfunnskritiske roller ble det til at kun jeg kunne dra innover. 

Jeg kom seint av gårde og det var snø i luften da jeg slapp meg inn over Reset. Mørket hadde senket seg og det var stille ned mot Strøen. Parkeringen ved Strøsdammen som tidligere. Ut med pulk og hodelykt for å starte nedturen til Trytebu, eller om du vil Nedre Trytetjernsvelta. Selve Trytetjernsvelta ligger 500 meter høyere opp på Hallingsida. Snøen bar greit i begynnelsen. Skuterkjørt løype til Slasætra. Fra veidele gikk ett enslig skispor nedover. Jeg fulgte det og enkelte steder brast skiene gjennom snøskorpa. Et lite varsel om hva som kunne ventes dagen etter. Slepte meg ned lia fra veien og der var det lettere å kjenne at snøskorpe var ikke særlig sterk. Å grave seg inn måtte en og inne var det greit, musa hadde hvert fall ikke herjet der i vinter. 

Morran etter møtte meg med litt snø i luften +2 grader og tåka hang godt nede i Bringen og Gørrbuflagin. Slo meg at det ble dag nede i dalen. Etter frokost trakk tåka seg opp og ble til skyer. Det letnet og da ble det opp i mot Hedalsfjella. Satset på ski og etter et par hundre meter med råtten snø jeg tråkket tvert gjennom oppgav jeg det. Ned att og så på med de gode gamle Faber-trugene. Skikkelige kanadiske slepetruger. Alder 35 år og fungerer like fint. 

Jeg satte "fart" i den grad du kan snakke om fart i råtten snø, opp til veien. Kjente at en måtte se en dag frem også. Opp dagen etter med pulk, det betød å gå opp et spor til veidele. Derfra fulgte jeg den lettvinte vegen opp mot Slasætra. Du går motbakkene slik og opp bar det. Da jeg hadde passert siste langbakken og det begynner å svinge inn mot Slakollen tok jeg myra innover.

Satte trugesporet inn på høyden og dro meg langsomt opp mot tregrensa. Her opp på 850 meter var det mer hold i snøen. Fortsatte innover i Suluvasslia. Passerte steder jeg har vært før. Kom over gamle spor ta elg, ellers stille. Skyene løste seg mer og mer opp. Antydning til blå himmel ble det også. Da fant jeg det for godt å finne en plass å lage lunsjbålet. Jeg grov meg en passe grop, henta inn litt ekstra ved fra noen furuer. La en gammal død bjørk i bunn og fyrte opp med med medbrakt bjørkeved. Da ble det bra kaffebål. 

Å sitte der ved bålet, la varmen smelte snøen til vann, fylle opp mer nesten ren snø for så å la det koke opp. Hekte av og ha i kokekaffe, sikte inn på passe mengde og så la det få stå litt. Bare la det gå litt tid. Så kan du ta "jorda rundt". Hva mener du nå, tenker du kanskje? Vel, ta kaffekjelen i hanka, sving den så rundt et par omdreininger på strak arm. Da er gruten i bunn. Ett minutt til og kaffen er klar. Da kun du sitte i ro og kjenne på roen. Ikke mase. Drikke kaffen, slurpe inn den første tåren. Kjenner at det brenner litt på tunga og i ganen. Det gir seg og neste sup er ikke fullt så varm. SÅ kan du sitte der og supe kaffe og stirre i bålet. Gjøre ingen ting, la alt annet bare være. Da senker skuldrene seg og pulsen går ned og du kan bare ta det rolig inn. 

Solen kom fram i noen blå gløpper på himmelen. så kom den mer frem og fikk tak. Da kunne en bare la tida gå, skulle ingen steder, og klokka lå igjen i bilen. 

Ble dags å spene på trugene igjen. Fortsatte innover Lia, opp mot Slafjell. Langsomt snirkel seg inn og styre seg bortetter terrenget. Unngå å falle ned og heller vinne litt høyde. Sola drev skyene vekk og ble sterkere og sterkere. Snøen ble mer bløt. Trugene sank litt mer ned i. Svingte av og siktet meg ned mot dalen igjen. Tenkte å komme meg ned omtrent der "nybygget" til Elling er reist. Skrådde ned gjennom Suluvasslia, kom over felter jeg har stått på ski, eller karret meg opp. En og annen slukt som var kjent, eller en nakent berg med enslige furuer på. Jeg kom med der jeg siktet, ned til Flatahaugskogen. Det er det plassen heter. Elling fikk det konkrete tipset fra meg om hvor den lå. 

Søndagen kom med klarvær og sol i Gørrbuflagin. Det er noe å våkne til. Minus ni grader ute. Da ble det en vending opp til bilen med noe utstyr som skal heim. Så ned igjen. Slengte fra meg pulken og benyttet skaren nedover dalen. Var innom Buvassfossen og bare koste meg. Kunne bruke skiene til å seile rundt på myrene under Arnebu før jeg entret Buvassfossen. Så kunne jeg ake meg opp Suluvatnet igjen før jeg tok myrene opp mot Trytebu igjen. Der ble det vaffellunsj for oppbrudd for denne helgen. 

Jeg vasket og kostet meg ut og da jeg skulle dra var været som da jeg kom. Snø i luften. 

Må bli noen turer til innover i løpet av sommeren. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!

Isen

 Isen legger seg ofte i november, begynnelsen av desember på Skasen. Det har variert de seinere årene. I gamle dager snakket man om at isen lå i 6 måneder. 60 cm stålis var vanlig. Forrige vinteren ble ikke isen trygg å gå på i det hele tatt. Da lå den å skurte mot østsiden hele vinteren. Sørvesten sikret at den ikke fikk ro til å legge seg. Kulda kom aldri slik at den ble stiv, eneste var i Ølvika. Det var det skøyteis en tid. 

Vinteren 2019/2020

Denne vinteren ble det litt annerledes. Vi slapp unna kulda i hele november og desember. Vi så ikke antydningen av kulde som skulle få Skasen til å legge seg. Det var først i januar at kulda kom og sjøen skorpa seg. Det hadde vært et godt snøvær i jula først. Da vi sø den første gangen var han svar på midten, og hvit inne ved land. Ok isen hadde begynt å legge seg i januar. Det tok flere helger før den var skikkelig til å tro på. Det var etter hvert 40 cm stål is med noe snø på. 

Dette kunne brukes til å lags skøyte is som jeg har nevnt tidligere i år.  Da mildværet kom og tok skøyteisen og all snø skulle en tro det var over for denne gang. Det viste seg at vi fikk kulse igjen. Da ble isen nokså bra å bruke til skøyter. Plan og fin noen steder og andre plasser var det ruglete og bulkete. Plasser der vi ikke kunne se gjennom isen, andre steder der du så rett ned i det svarte under. Hvor tjukk var isen tro? Så kom du til en sprekkdannelse som indikerte at har var det 30 cm og vel det. Da for vi videre. Vi var gjennom Grindhomsundet og over på vestsiden av Skasen.

 

Det forundelige med isen på en såpass stor sjø er hvordan den lever. Den lever hele vinteren gjennom. Selv nå i påsken var det liv å høre. Isen jobber hele tiden ut mot sidene når den har lagt seg. Den kan sprekke opp i mildvær og så frys til igjen. Sprekker fylles med vann og stivner, sprenger seg plass og isen dytter på breddene av Skasen. Står du og lytter på kvelden eller morgen hører du den snakker til deg. Det er stadige små drønn og smell i isen. Det roer seg aldri helt. Det er stadig noe som rører seg og smeller til. 

Da vi var ute på skøyter og gikk på vestsiden så small det i isen under oss. Ikke ett smell, det var flere. Tro hvordan det var. Var det oss skulle det sprekke opp, hvor ville vi gå gjennom osv. Isen bar oss hele veien, samtidig fortalte den at den kjente oss og snakket til oss. 

Inne ved bredden hadde den i løpet av vinteren jobbet seg inn på land. Ikke det forferdelige, dog en brygge som stikker ut fra land kan få kjørt seg. I fjor måtte vi løfte den ut halvannen meter. I år har den nok flyttet seg litt, og mest i høyden. Ene helgen var den ok stod flatt og rolig i isen. Neste var den blitt et spretthopp for den som ønsker seg det. Isen hadde sprengt seg inn på land og løftet brygga til værs. 

Nå i påska hadde isen begynt å slippe taket i bredden. Bekker smeltet seg ut i isen, langs land var det sprekkdannelser og enkelte isflak. Det var enkelte lommer med åpent vann. Vinden dro i isen og den jamret seg i vinden. Hevet seg og senket seg før den gnisset mot is eller stein. Isflak som var kommet i luften, smeltet ned og ble nålete. Isen var på retur og går mot sin oppløsning. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!