Over elva etter sol

Jobb og familie gjorde sitt til at det ble en kortere tur denne påsken. En tur etter jobb fra mandag og litt ut i påskeuken. Ikke det verste som kunne skje med greit vær på tirsdann og fantastisk på onsdann.

Det å segle inn på skareføre, kun noen få antydninger til at det kunne briste var godt. Ned lia var det på grensa. Nina valgte truger ned. Det brast gjennom skarelaget. Ski bar bedre, dog ikke uten risiko. Kippet ski av siste kneika ned. Da var det med kontroll på pulken og farten. Ikke mye over halvmetern med snø.
Halv grad ute og fire inne. Da hadde sola varmet tak og vegg i løpet av dagen. Greit var det. Hyggeligere enn å starte på -19 som sist.
Tirsdann opprant med minus noen grader og sol og skyet. Da var det greit med universalklister under skia. Det lugget i skaren, og gle godt der sola tok tak. Vi gjorde en sveip nedover dalen. Ikke et eneste spor nedover dalen. Ok det lå noe karer i telt på valdressida, ved myra før innosen på Suluvatnet. Vi for nedetter på hallingsiden og elva gav ikke mulighet for å slå av en prat. Det var lett gå der i flatlende. Nyte solens varme og bare la tida leve sitt eget liv. Gjorde vendreis etter en lita pause på dammen ved Øvre Grunntjern. Da rakk vi å lage lunsj i sola i skåleveggen. Det dro inn noen skyer. Da ble det litt kjølig ute og vi trakk inn.
Jeg kjente litt på lysten til å finne en spillplass inne i dalen. Jeg tok meg en runde opp i en av de næraste åsene. På jakt etter en tiurleik. Jeg fulgte elvi et stykke. Der i elvi støtte jeg på fossekallen

Den har vi sett før i elvestykket ,så det var ingen overrasking. Trivelig syn var det jo. Den satt litt på snøkanten, fløy til en åpning  elva og forsvant ned i. Jeg fulgte den litt før jeg tok fatt i stigningene opp i lia. Opp i åsen for å ringe inn plassen ut fra beitefuruer. Valset og surret oppe i åsen, på gammel trugene. Det er de fra forrige århundre, omkring åttiårene. Gode canadiske truger fra Faber. Bygd etter indiansk kultur og tradisjon. Brede og ovale som store tennisrackerter. Rutenettet i sener. Fantastisk gode og med en ny og en gammel binding fungerer de utmerket. Fløt oppe på snøen. Sank ned i kun et få talls steder. De nye trugene er smale. De hadde nok skåret seg ned i snøen. Ære være det gode gamle - nostalgiske og med utall av minner. Jeg fant et per beitefuruer. Siktet meg inn mot en mulig spillplass. fortsatte omkring og fant flere beitefuruer. Det er nok i dette området jeg kan finne leiken. Gikk ned av åsen igjen med trua på at leiken er lokalisert tålelig presist.

Onsdann startet som dagen føre. - 7 grader ute og sol, fra blå himmel. Det ble frokost og ut i solveggen. Trekken fra nord lot seg leve med. Litt trekk om hjørnet. Det var helt til å leve med. Rent varmt blei det. Så kom sola til furuene. Sola var enda lavt på himmelen. Kom ikke over og plattingen gle inn i skygge. Vi flyttet benken så langt det lot seg gjøre. Vel, eneste løsning var å forflytte seg. Truger, pulk, krakker osv ble lastet opp og ned til elvi. Der ble det plass god som gull. Ingen trekk fra vinden, sol, bål, kaffe, pølser osv. Da kunne vi bli til Bringen og Gørrbuflagin dekket for sola.
Rakk en runde opp langs elva for å se etter fossekallen. Fulgte elva opp til Høgfossen. Lite å se. Lite vatn i elva og litt spennende å vandre i den på snøbroer mens elva bruste under. Du hørte han buldre dempet under is. Ei veke til og det er ikke sikkert det er smart å gå i spora mine!

Finnskogen eller Vassfaret?

Påska har kommet, det er palmesøndag. Vinteren har vært snodig, mild og snøfattig. Vi har hatt to turer til Finnskogen. Der var det lite snø. Lyngen stod opp gjennomsnøen. Trugeføre var det ikke, og ikke spesielt skiføre heller. Det var hvert fall med ski som kunne tåle røtter og stein.
Den ene turen endte med en passe lang tur på ski. Gamle ski, noen en kunne ofre. Det var litt nordetter på isen og så oppi åsen. Inn mot øst og nord i retning av Skasberget og Rotna. Skal ikke si det var helsvart mht til snø. Det var greit nok enkelte felter og på myrer. Det lot seg gjøre å se seg om i litt fremmed skog.
Det var inne på en av disse myrene jeg fant spor av noe. Det var sprangspor av et hundedyr. Ikke mulig å se poteavtrykket. Dog det var omlag halvannen meter fra pote til pote i hvert sprangspor, og kanskje 2 - 3 meter mellom hvert spor. Rev var det ikke, hund lite trolig. Ikke langt unne fant jeg spor av noe annet. Gangspor og antar at det var flere dyr som har gått i samme spor. Ganske store spor og du ser jo hvordan det så ut på bilde til venstre. Ikke gaupe da en kunne se spor av klør. Da gjenstår et alternativ - ulv. Ikke noe forunderlig i dette strøket. Interessant å komme inn mot og en ikke ser dette sagnomsuste dyret.

 På Skasen lå isen 3o cm trykk, ikke noe å skryte av det. "Normalen" skal være 60 cm is tykkelse. Nå det var lite å gjøre noe med. Fant denne åpne flekken i isen, ute ved Ølodden. Der hadde det vært åpent vann og så frosset til. Rimroser noen steder og isen som hadde sine luftspor i.
Med 5 cm snø på isen så ryddet vi oss en skøytebane. Skøytene var hjemme må forstå, så det fra forberedelse til neste tur. Da kunne en benytte anledningen til å være aktiv om en ikke kunne gå på ski. Det at det kom snø helgen etter ødela litt og da vi kom opp 2 uker senere var snømengden tilbake til det det var forrige helg vi var der. Fortsatt dårlig skiforhold og trugene kunne vi la ligge. Da ble det jobbet med skøytebanen. Fint det, og med en isoverflate som ble preget av varmegrader ble det mykt og ingen ideell skøyte is.

Vel det fikk så være. Vi opplevde hvert fall at det var noe til liv med småfugel i skogen. Stadig småfugl i forfurua. En flaggspett var innom også.
Nå spørsmålet i headingen er vel enkel å svare på. Når vier ferdig med jobb så tar vi turen inn i Vassfaret. Der er snødybden bedre og muligheten til å være mer ute på tur større så lenge vi kan benytte ski og truger.

God Påske!

Alene i fjellet

Kjaset og maset ble lagt igjen hjemme. Tid for tur og det å bare unngå jaget av sosiale medier, nesten hvert fall. Godt å kople av samfunnet!

Kom til Godvatnet, vinterparkeringen og veien var tatt opp videre. En indre jubel ble ubønnhørlig kvalt i oppløpet. Veien var tatt opp kun ned til nærmeste hytter - 300 meter og så rett tilbake gitt. Det gikk nå et spår nedover vegen.

På med pulk og så var det bare å seile ned Strøsvegen. Nå ja, det ble ikke bare å seile ned til Strøsdammen og Trytebu. Det var litt snø i spåret og dermed motstand for fjellskia og pulken subbet i kantene og midtrabatten. Visste ved Strøsdammen var det spår på hallingsiden ned til Suluvatnet. Det var gjensnødd og da ble det valdressida lell. Tross alt bedre med noe spår. Fra Slasætervegen og ned ble det å lage spår sjøl. Alt vel på Trytebu og Søsterhjemmet. Stille, ingen folk og lite lyd. Hørte ikke haukugla, eller reven.

Lørdann ble startet i langsomt tempo. Passe tidlig oppe, dog sliten i hue og da var det gogt å la den langsomme tiden slå inn. Rusla ut med kamera, sekk og pakking for en god dag ute i fjellet. La leia opp til vegen og opp til Slasætervegen. Der var det jo spår, og det varte så lenge. Den som hadde gått føre meg hadde snudd etter 400 meter oppe i der. Så var det å tråkke spor hele vegen opp. Langsom tid,  langsomt tråkk, svette på ryggen og opp steg vi. Stoppet opp det bratteste partiene. Nøt mulighetne til å både fotografere grankorsnebben, trekke pusten og så fortsette oppover. Langsomt kom jeg opp til hvilefurua og der var det mulepose og saft. Så var det siste etappen opp til sætervollen. Gikk opp og i underkant av sælet, før jeg fortsatte mot fjellet,inn over myrene bak sætra.
Det var bak der helgas dyreopplevelse kom. Keg var på østsiden og kommet litt fra i myra. Da brakte det i bjørkeskogen på den andre siden. Ut mellom stammene kom en tiur. Litt bakfra og frem over myra. Skuet over og fanget tiuren, så slo det meg kameraet, grep det og tre bilder på 18 mm, så full zoom 250 mm fant tiuren og lot kameraet jobbet. Og sannelig en god "skudd-situasjon" Nærmest som under jakta, langt hold og på feil side av myra. Skytterlinje hadde gjort det annerledes. Fantastisk deilig å stå der og se tiuren, spenningen og hele roen i den hvite vinterdagen, med sol og vindstille.

Krysset over myra, og siktet meg inn mot stigningen opp til snaufjellet. Fant retningen og åpningen som er der mellom fjellbjørk og en og annen gran. Krysset frem og tilbake før jeg kom på flatene, kunne så sige inn over flater, finne stigninger og gå opp ryggene Fant leie inn mot Tinnsjøen. En plass hadde to ryper vært nede mellom fjellbjørkene. Fant en helling der jeg så ei passende gran. Der kunne jeg lunsje. Kaffi og matpakka. Sola midt i mot. Kunne en ha det bedre, neppe.....

Mens jeg satt der hørte jeg noe. Kunne det være en rype som lokket. Skiftet ut objektiver, opp til 400 mm. Lirket på meg skiene og listet meg mot lyden. Ikke noe å se, fant en dokk av rype og et kort spor. Kanskje det var den? Fortsatte tråkkinga mot Slafjell, Omtrent der vinterløypa går. Ferske spor av rev. Han hadde jeg nok vekket fra dagleie for det var i gode sprang en periode. Inn under kanten dro jeg meg tilbake mot Slasætra, gikk oppom Slakollen. Nøt utsikten mot Støen, Norefjell, Sørbølfjellet og mot Gørrbuflagin. 

Gleden av å stå ned det sporet jeg gikk opp var jo der. Lett gli, noen krevende svinger på veien ned. 

God dag i fjellet!

Søndann vekket klokka meg. Hadde latt omen roe seg før jeg la meg. Vakna 0430, -19 ute og 9 inne. Nørte og krabbet under dyna igjen. Det gikk godt med tid før lunken kom i koia og jeg stod opp noe før 6. Enkel frokost, varm kakao i thermosen, kamera og stativ. Så var det å gi seg i vei. Soloppgang og morgenlyset skulle oppleves. Startet i svarte natta, med hodelykt. Den var tent og kastet en smal lysstrime opp i skistolpa etter meg fra lørdann. Skiene virket glatte, hmmm. Et godt stykke oppe i vegen kunne jeg slukket lykta. Det var demring på vei. Lyset tiltok, lende steg, svetten meldte seg på ryggen. En kort stopp og kulda snek seg inn skalljakka. Skalljakke er bare kaldt. Godt med to lag ull under. Lyset kom med sine magiske skiftninger, passerte hvilefurua. Visste jeg nådde soloppgangen. På sætervollen kunne jeg fange opp sola som farget Norefjell rødt. Jeg var innrimet, kameraet var rimet, måtte pusse vekk rimet på linsen. Kaldt. Farger i vest. Skarpere i øst. Skyer som var rosa. Så var det opp over myra bak Slasætra og opp på kollen. Besteg den samtidig med at sola rann over kanten. En god fornemmelse bredde seg i meg. Nådde toppen, fikk med meg farger og lys. Der oppe var det bare å vrenge av seg jakka, rimet på innsiden. Ny ullgennser opp fra sekken, jakke på og deretter fjellduken,som poncho over meg igjen. Det var et godt telt, og klamt innenfor. Varm kakao, kald sol, rimet busker og gigant opplevelse. Tok endel bilder av det som var rundt meg. Kulda krøp inn i støvlene. Det var tross alt -20. Pakket etter hvert sammen. Samlet skiene og kunne la det virkelig stå til nedover. Kameraet var i sekken og dermed kunne jeg satse litt mer. Nytt låmespår ned til Sætra og ned over vollen. Så kunne jeg følge spåret i vegen. Dro glidelåsen helt opp under haka og seilte nedover vegen. Nå var det hard trampet og farten ble god deretter. 

Sannelig godt å legge seg nedpå vel nede. Det var jo søndann og jeg skulle opp til Godvatnet også. 7 km motbakke det da. Rødda meg ut og startet på veien med feller under skiene. Lett opp til Slasætervegen. Feller av og på med blå ekstra. Fortsatt -13. Det gikk lett og greit mot Strøsdammen. og der jada, jada...... Veien var tatt opp helt ned til dammen. Og da ble det 4 km på vei. Skøytet meg frem til vegen ned til Sandvika. Ski av og på pulken, derfra gikk jeg opp. 

Dette var en god helg med en egen ro. Sett folk, nei, ikke en kjeft. Ikke et skispor der jeg hadde gått i skog og fjell. Langsom gange på fjellski, langsom tid og ..... ja et mentalt påfyll!

Stille som i ........

Ja, du har rett, det har ikke vært særlig til lyd eller tekst fra denne kanten på en stund. Det kan jo ha sine forklaringer. Etter siste skriverier fra november i fjor ha det jo vært en juleperiode. Det gav ikke det store rommet til å ferdes på tur. Jo litt i jula da, og det skal jeg komme tilbake til. Så kom januar, uten snø og så kom det kulde og snø. Lik så godt ditto ulik aktivitet, bursdager, barnedåp og annet som tok tiden. Og denne helgen var det så kalt "jaktmiddag". Jaktlaget samling der vi gleder oss over skutt vilt på fjor året. Det villeste vi hadde i år dreide seg om en forrett med fiken og dessert med molte, vassfarmolte. Lammeskankene ble forsøkt omtalt som villsau, dog alt skaffet i nærmeste butikk.

Så da står vi her da, godt inne i det nye året uten å ha koplet fra jobb og sluppet seg ned og inne i skogsmarkas ro.

Kan jo korrigere litt. Det har vært skiføre og da har det blitt både kvelds- og dagsturer. Det kan jo være spennende lys i skumringen da også. Så hadde vi en runde ved nyttårsaften på Finnskogen.

Det ble noen dager inne i de ganske dype skoger. 7 - 8 cm med snø. Fant ikke spor av annet en noen elg, rev og ekorn. Ut over det var det lite å se. Vi hadde jo dette elgkadaveret vi hadde gått på. Vi tok oss en tur opp dit. Kameraet var rigget for å kunne ta bilder på langt hold. Regnet med å finne spor og noen dyr måtte ha vært på han.

Da vi kom dit var han vekke. Grunneieren hadde flytt ham. Vi fulgte etter i spora. Der han nå lå ble det til å rigge opp et viltkamera. Da har vi overvåkningen på plass. Snakket med grunneieren så det var i orden. Der ligger nå kadaveret og venter på noen grådige ulver, gaupe eller rev. Kan ikke si at det har vært et renn av bilder. Det har nå vært noe oppom.

Antatt rev i forgrunn.

Nå, det var denne fornemmelsen av uro. Uke etter uke med jobb. Stadig noe som skulle ha vært ordnet med i arbeidstida eller etter. Nye saker som skal følges opp. Den stadige strømmen av aktiviteter som aldri lar deg få fred. Den strømmen som aktiverer deg. Den strømmen som det kunne vært så godt å få fred fra. Rømme inn til en plass der du ikke nås. Der du ikke får gjort noe da det ikke er internett eller strøm der. Du må sitte i lyset av et stearinlys som blafrer og kjenne på stillheten og at roen kryper inn under huden på deg. Sannelig, jeg må på tur snart!

Så var det året 2016.
Dette året kan bringe så mangt. Noen planer har man, noe er fastslått. Tur med kompiser i juni. Det blir en variant av "På villstrå med Henrik" og så har gutta og jeg avtalt at vi skal på Norges tak i juli. Base på Spiterstulen og så er det noen topper deromkring vi skal se på.
Andre saker vi skal gjøre eller nå? Se det har en ikke pønsket helt ut. Jakte vinterbilder av rype, få med seg våren i Vassfaret, eller molte, ja det skal vi klare. Skasberget må vel også bestiges før vi ser på toppene i Grønsenn-traktene.
Ja det er i det hele tatt masse muligheter, bare vi griper dem, og velger bevisst å ta dem fremfor å drukne i alt som burde ha vært gjort!