"A long walk home!"

 Tittelen på en av sangene til Bruce Springsteen. Dette var en dag med den følelsen fra start av. Det meldte regnet kom ikke kl 9 med halv ti. Jeg hadde tidlige morgen og startet dagen opp Bergedalen. Der er fra Dørålsætra til der stien fra Rondvassbu kommer. I krysset der møtte jeg folk som hadde tatt båten over Rondevatnet og skulle til Bjørnhollia. De gikk med lette sekker. 

Selv hadde jeg rigget meg for dagen. Meldingen var regn hele dagen til langt ut på natten. Det var der i stikrysset det var å ta stoppen og trekke på seg skalljakken og låringsen. Planleggingen for dagen med et jevnt regn var å ha med seg nødvendig mat og næringstilførsel lett tilgjengelig. Det betød i praksis at jeg hadde matpakken fordelt i to zipposer. En i hver lårlomme. Muleposen lå lett tilgjengelig i hurtiglommen på sekken og også flere mellombarer. Vinden tok seg også opp slik at det var godt med vind og regn midt i mort hele dagen mot Bjørnhollia. 

Turfølge jeg møtte i stikrysset fra Rondvassbu, så jeg noe til. De gikk litt i rykk og napp. Selv gikk jeg jevnt hele dagen. Enkelte små stopper for å fylle på med drikke og næring. Med tung sekk og mye stein var det viktige å holde fokus slik at en unngikk å gli på steinene. Med Zamberlin-støvlene var jeg trygg på grepet. De støvlene har et godt grep, selv om jeg skulle gjerne hatt de i ett nummer større.  Støvlene er stive og harde. Gir god støtte i anklene, hæler og i skotupp. Det gikk jevnt til det gikk ned mot elvekrysningen over Langglupbekken. Jeg vil nå kalle det en elv. Ned dit var det relativt bratt slik at børe kjentes på skuldre og bein. Vel nede hadde jeg sekken av, spiste siste matpakken og fylte på med vann. Derfra var det 150 høydemeter og ca 5 km til Bjørnhollia. 

I det jeg skulle til å gå kom det et par ned stien. De hadde hver sin setter med seg. Jeg tenkte at her får jeg bare starte opp så kommer de og passerer meg etter hvert. Stien var både bratt og trang oppover. Det var ikke alltid like lett å vurdere hvor en skulle gå. Det gikk seint oppover lia. Paret med setterne registrerte jeg et par ganger bak meg. Etter hvert så jeg ikke mer til dem.  Litt god følelse det at de ikke tok meg igjen. Da viste jeg at det var andre som også hadde det seigt i fjellet denne dagen. 

Dynnblaut kom jeg til Bjørnhollia. Beina kjente det godt, spesielt litt på utsiden av leggene. Balansering på stein hele dagen utfordret muskulaturen i beina godt. Kom inn i forrommet, kunne vri av meg sekken og henge jakka på en knagg. Gikk inn og avtalte bruken av teltplass og betaling for det. Deretter en tur inn i stua.  Der var etasjeovnen fyrt opp. Det å stå inn mot den, kjenne strålevarmen gripe kroppen og tørke både bukse og ullgenser var en deilig fornemmelse. Det ble tid for både dusj, og tørk av utstyr på tørkerommet den dagen. Ikke et bildet var tatt. Kamerat var godt pakket på sekk. 

Når en går så alene i fjellet. Med drittvær. Der det er viktig å holde seg gående, både varm og ikke minst med næring. Da går det en del tanker gjennom hue. Ene var at du må forholde deg til deg selv og hvordan du møter de små og store utfordringene du får på turen. Ømme skuldre, gnagsåret på ryggen osv. Det kommer noen lyse tanker og mørke. Enkelte kan kanskje kalle de dine egne indre demoner. Disse må du håndtere for du vet at det er kun deg selv som kan sikre at du kommer fram, unngår uhell og reiser leir når du er fremme. Dette var en slik slitedag hvor det var godt kun å ha seg selv å passe på. Hadde en vært flere ville fort ulike hensyn og innspill til tempo, pauser mv blir en del av dagen. Da kunne det blitt gnisninger og litt sur stemning. Det unngikk jeg for jeg hadde ingen å gnisse mot. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen og fjellet!

Over Dørålglupa

 Nja, tenker du, har han sovnet?

Det tok tid å komme i gang med skrivingen igjen. Turen i Rondane ble en tur der overskuddet ble godt brukt. Etter endt dagsmarsj ble det å ligge til lading. 

Jeg var godt i gang med dagen mellom 9 og 10. Stigningen fra Grimsdalen og opp over til Haverdalen er ikke ille. Det stiger jevnt og det var mulig å pause seg på passe plasser. Tanken var å gå til Haverdalen, pause der før siste økta over til Dørålsæter. Det var ikke noe regn å merke seg. Litt sol og skyer som gav rom for å bli varm i trøya. Jeg så lite til folk på turen oppover Gravhø, som du må krysse for å komme deg til Haverdalen. Noen lå foran meg i løypa og noen bak med det viste jeg. Det var først da jeg kom over Gravhøtangen at jeg møtte på litt folk. Noen hadde gått fra Haverdalen andre fra Dørålsæter. 

Sekken tynget og ned til elva i Havderdalen kjente jeg at det beit i låra denne dagen også. Dagsmarsjen i forveien satt fortsatt i kroppen. Hadde også merket meg at sekken gnog på ryggen. Det vil si at beinknutene nederst i korsryggen hadde dratt på seg gnagsår. Da var støtputen dratt ned slik at den ikke gnog videre. Kinetisk tape over gnagsåra var det som beskyttet beinknutene. 

Over brua i Haverdalen ble det en god pause. Sjekket kartet igjen og merket meg at det ville bli en seig tur over til Dørålsætra. Det er 5 km på kartet og 400 høydemeter opp og ned. Det var bare å begynne. Til vane har jeg ment at å gå mer enn 3 km i timen er greit å oppnå. Frem til nå hadde jeg omlag 3 km i timen. Altså helt på tempoet DNT legger opp til. Forskjellen var jo at jeg hadde både telt, pose og mat for 5 dager. Det er sjelden de har når en går hytte til hytte. Opp mot Dårølgupa var det bratt. Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg seg oppover dalsiden. Etappe for etappe, sving for sving. Det var partier det var trangt, og samtidig greit å gå. Så kom en litt mer opp i glupa. Det ble mindre bratt, og desto mer stein. Kun stein å gå på. Enkelte steder var det litt snø som lå. Der var det lettere å gå, og subbete likevel. Blautsnø er fortsatt tungt å gå i, støvlene trakk etter hvert til seg vann. Der opp i gløppa endret været seg. Det var plutselig litt vind og så regn, det skiftet flere ganger og fra jeg begynte nedstigningen var det et fint regndryss. Steinen ble glatt og fokuset deretter når du går nedover i bratta. Du holder igjen for hvert skritt. Lar melkesyren samle seg i låra slik at du må holde igjen og ta deg pauser i håp om at den forsvinner. Melkesyra forsvinner ikke!

Når du bruker over 40 minutter på kilometeren er det seigt å gå. Den tøffeste kraftetappen på turen. Det å se ned til Dørålsætra og vite at det er kort avstand og bruker 3 pauser ned, da er det kjett. og desto bedre var det å kjøpe seg en halvliter, ta med muleposen opp i stua og etterfylle energi. Det var snakk om at det dagen etter, onsdagen skulle regne fra kl 0900 og hele dagen. Dagsetappen skulle være fra Dørålsæter til Bjørnhollia - 21 km. Jeg sjekket kartet. Hva var mulighetene? Jeg lot virkningen av halvliteren gå over, sela på sekken og gikk videre. Det ble til en 3 km ekstra gange den ettermiddagen. Da kom jeg opp på Skranglehaugane og vant 100 høydemeter også. Verdt å ta med for du skal over 400 høydemeter også fra Dørålsætra til Bjørnhollia. Jeg la meg til litt opp fra et vann, kort bort til stien. Der var det bare å rigge seg til med matstell og legge en plan for dagen etter. Der jeg lå kom det et par regnskurer som trommet på teltduken, sammen med noe solgøtt kom regnbuen over Digerronden. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen og fjellet!

Morgenvandring

Toget passerte Hjerkinn kl 0405. Da var det bare å hoppe av. Skulle en begynne å gå eller......

Rigget sekk og kropp for å gå. Detvar lyst nok til å se farger. En svenske skulle samme vei. Han med lett sekk og overnatting på DNT-hytter. Han gikk moe raskere og jeg så ham nå og da. Det gikk pent og pyntelig. Kroppen kjente på vekta av sekken, støvler og at det er lenge mellom hver slik tur. 

Det var meldt et jevnt tynt regn gjennom natta og dagen. Først i 6-tiden ble det behov for å dekke seg litt til. Regnet ble aldri noe å snakke om. Pauset på passende tidspunkt og kunne gå videre med noe mer energi. Før nedstigningen til Grimsdalshytta ble det en ny pause. Det var fornuftig. Du skal ned i en vekkedal og opp på andre siden. Delvis sherpatrapp. Det svei i lårene å holde tilbake sekk og kropp. Ikke mye bedre å gå opp på andre siden. Litt etter kom Grimsdalshytta til synet. 

Der ordnet jeg meg teltplass, satte opp og rigget meg inn. Litt mat ig deretter en liten blund. 

Brukte resten av dagen til å oppdage Grimsdalen og hvile kroppen.

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!

Ut på tur

Da spørs det om det går på skinner Eetter mye jobb og litt ferie er det tid for tur.

Planen var Sølenmassivene, og det lot seg ikke gjøre. Da satser vi litt lengre vest med kollektivtransport. Blir fem dager i fjellet og med hus på ryggen. DNT-hytter er dersom været blir helt katastrofe. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!