Stille som i ........

Ja, du har rett, det har ikke vært særlig til lyd eller tekst fra denne kanten på en stund. Det kan jo ha sine forklaringer. Etter siste skriverier fra november i fjor ha det jo vært en juleperiode. Det gav ikke det store rommet til å ferdes på tur. Jo litt i jula da, og det skal jeg komme tilbake til. Så kom januar, uten snø og så kom det kulde og snø. Lik så godt ditto ulik aktivitet, bursdager, barnedåp og annet som tok tiden. Og denne helgen var det så kalt "jaktmiddag". Jaktlaget samling der vi gleder oss over skutt vilt på fjor året. Det villeste vi hadde i år dreide seg om en forrett med fiken og dessert med molte, vassfarmolte. Lammeskankene ble forsøkt omtalt som villsau, dog alt skaffet i nærmeste butikk.

Så da står vi her da, godt inne i det nye året uten å ha koplet fra jobb og sluppet seg ned og inne i skogsmarkas ro.

Kan jo korrigere litt. Det har vært skiføre og da har det blitt både kvelds- og dagsturer. Det kan jo være spennende lys i skumringen da også. Så hadde vi en runde ved nyttårsaften på Finnskogen.

Det ble noen dager inne i de ganske dype skoger. 7 - 8 cm med snø. Fant ikke spor av annet en noen elg, rev og ekorn. Ut over det var det lite å se. Vi hadde jo dette elgkadaveret vi hadde gått på. Vi tok oss en tur opp dit. Kameraet var rigget for å kunne ta bilder på langt hold. Regnet med å finne spor og noen dyr måtte ha vært på han.

Da vi kom dit var han vekke. Grunneieren hadde flytt ham. Vi fulgte etter i spora. Der han nå lå ble det til å rigge opp et viltkamera. Da har vi overvåkningen på plass. Snakket med grunneieren så det var i orden. Der ligger nå kadaveret og venter på noen grådige ulver, gaupe eller rev. Kan ikke si at det har vært et renn av bilder. Det har nå vært noe oppom.

Antatt rev i forgrunn.

Nå, det var denne fornemmelsen av uro. Uke etter uke med jobb. Stadig noe som skulle ha vært ordnet med i arbeidstida eller etter. Nye saker som skal følges opp. Den stadige strømmen av aktiviteter som aldri lar deg få fred. Den strømmen som aktiverer deg. Den strømmen som det kunne vært så godt å få fred fra. Rømme inn til en plass der du ikke nås. Der du ikke får gjort noe da det ikke er internett eller strøm der. Du må sitte i lyset av et stearinlys som blafrer og kjenne på stillheten og at roen kryper inn under huden på deg. Sannelig, jeg må på tur snart!

Så var det året 2016.
Dette året kan bringe så mangt. Noen planer har man, noe er fastslått. Tur med kompiser i juni. Det blir en variant av "På villstrå med Henrik" og så har gutta og jeg avtalt at vi skal på Norges tak i juli. Base på Spiterstulen og så er det noen topper deromkring vi skal se på.
Andre saker vi skal gjøre eller nå? Se det har en ikke pønsket helt ut. Jakte vinterbilder av rype, få med seg våren i Vassfaret, eller molte, ja det skal vi klare. Skasberget må vel også bestiges før vi ser på toppene i Grønsenn-traktene.
Ja det er i det hele tatt masse muligheter, bare vi griper dem, og velger bevisst å ta dem fremfor å drukne i alt som burde ha vært gjort!

Død på innsiden

Kulda hadde lagt seg over skogen inn mot svenskegrensen. Snøen hadde kommet og gått igjen. Så kom det et mildvær. Mildt med 7 - 8 grader i november. Det var slutten av november og da skulle det vær kaldt der inne. Landskapet skulle stivne i vente på vinteren. Frosten skulle gjøre fuktig luft til rim på bakken og trær. Edderkoppnettene skulle fryse, og rimet feste seg til dem. Forme flotte hvite nett mellom lyngplanter og busker der de hang. Det var borte nå, bare dråpene hang på grener og bar. Du kunne se det blinke i dråpene der de hang i motlys.

Han kom inn i granskogen. 30 - 40 år gammel skog. Tett stod den. Trærne var jamnhøge og tørrkvistene stå langt oppover stammene. Mosen preget marka. Ikke bær- eller røsslyng. Andre steder i området var det mest slik undervegitasjonen. Ikke her. Han søkte inn mot tettene. Likte seg ikke i det åpne landskapet. Trengte å skjule seg. Var ikke bra  Han vaklet bortover. Stampet klovene ned i bakken. Stanset, samlet seg. Gikk videre. Han gikk langsomt innover i tett skogen. Der framme var det en lysning. Han gikk i mot det. Der framme var det et gjerde. Det var halvannen meter høgt. Det var fem - seks ståltråder i høgden. Kraftige stolper holdt som oppe. Med jevne mellomrom var det enten grønne eller lettere staur som passet at ståltrådene holdt seg jamne hele veien. Ikke noe skulle komme under eller over. Nå var det ikke noe ubehag å gå der nære gjerde. Han stoppet opp, så mot lysningen og gjerdet. Vaklet noen skritt. Samlet seg og gikk mot gjerdet. Det gikk en grøft langs med gjerdet. Han kom fram til grøften. Gikk noen skritt på kanten. Fant ikke balansen, vaklet fremover, og valt over på siden. Ble liggende halvveis nede i grøfta. Vannet i grøfta samlet seg og kjølte ned kroppen. Elgosken ble liggende. Vannet kjølte og han hadde ikke krefter til å reise seg. Skulle bare ligge litt til. Han lå der lenge. Øynene ble blanke. Blunket. og gled igjen. Slumret litt, våknet igjen. Lå der og ventet på å få igjen kreftene. De kom ikke. Han lå der bare og ventet på døden. Langsomt kom den. Livet ebbet ut uten dramatikk eller jag.

Hva som gjorde at den lå der vet vi ikke. Den lå død som en sild i grøfta. Vi var nær ved å passere den uten å oppdage den. Den var ikke godt synlig selv ned gjerdet som nærmeste nabo. Geviret sto opp og skapte en ujevnhet i landskapet. Akkurat denne ujevnheten varslet at den lå der. Den lå der på innsiden av Rovvilt gjerdet. Med andre ord på rette siden. Ulven på utsiden, den på innsiden. Ingen strøm i gjerdet nå, men likevel. På rette siden. Lå der dø på både andre og tredje uken. Kaldt i været og lite forråtnelse. Ingen lukt. Kulda hadde frosset den delvis inn. Kun litt pirk i mule og ved halen. Ellers hel. Her er rom for å sette opp viltkamera ved neste anledning og om den da er noe å bruke som åte.
Vi hadde denne helga i slutten av november. Vi fulgte rovviltgjerdet rundt Vollerskogen. Der langs med gjerdet fant vi også disse spora. Ikke så vanskelig å se at det var et stort hundedyr. Målt mot hånda til Nina var det fra ringfingers spiss til knoken. Det var ca 10 cm. ca 10 cm spor av hundedyr på Finnskogen. Ulv heter det. Spora er 9 - 11 cm etter boka. Kun noen få hunder har tilsvarende størrelse, blant annet irsk ulevhund. Ja, ja, ulvespor og dø elg i skogen. Vi får se om vi kanhente hvertfall elgskallen ved neste anledning. Kjekt å henge den i samlingen, det er jo tross alt en 8 tagger.

Laftinga

Stokkene lå der klare. Lagt fram dagen i forveien. De lå der og ventet. Lå der på steinene. Lagt opp for å gjøre folket tjeneste i lang tid.

Etter frokost gikk ham ut. Hentet verktøy fra skåla, saga, øks og tømmerklyper. Han la til rette i første krysset. Merket opp. Flyttet toppstokken og tok fatt med saga. Lagde et kryss i stokken og startet med øksa. Jobbet seg ned i stokken. Innsving på midten i skåret for toppstokken. Snudde toppstokken og begynte med den. Skåret kom på plass og stokken ble prøve lagt. Justeringer måtte til. Både en og to justeringer måtte til før stokkene lå godt i hverandre. Han flyttet seg til neste kryss. Merket stokkene og tok vekk den nye toppstokken. Gjorde skjærene i stokken og tok til med øksa. Langsomt kom skåret til. Toppstokken ble prøve lagt.  Så i gang med skåret i den. Da det var klart prøving og justering. Øksa ble svingt. Stadig mer flis lå på bakken. Det fløy en og annen flis langt av gårde. Test og så litt mer justering. Små hogg med øksa. Den tok en små ujevnheter og knuter. Små flis falt til bakken inntil den passet i skåret.
Da den lå på plass ble siste krysset merket opp. Jobben med skåret gikk godt. Øksa gjorde sitt. Stadig flis som falt til bakken. Toppstokken ble prøvet. Så ok ut. Så i gang med siste skår. Saga grov seg ned i stokken. Så kom øksa i gang. Øksehoggene gav dumpe smell i skogen. Langsomt formet skåret seg. Stokken ble lagt på plass. Justeringer måtte til. Nå ble det mer mikk makk for hvert forsøk. Stokkene falt på plass og låste seg. Det ble litt stridt å få dem fra hverandre. Så fin justeringer av bunnstokken.  Så litt på i toppstokken. Det falt mer og mer på plass. Til slutt var han godt fornøyd. Trekanten var på plass og stokkene låste hverandre.
Nå var bålpanneplassen klar!

Opp i fjellet etter ....

Nytt helgsskøtt og mulighet for å komme seg ut fra storbyen og tv-sofaen! Reiste ut for å unne seg høstfarger og ro. Det å trille inn i Vassfaret fra nord gir et godt syn. Dalen som vider seg ut, Synet av Strøen som strekker seg mot vest. Kvitingen og Gørrbufalgin som vokser frem. Blåtimen som vokser seg frem, det svakere lyset og etter hvert mørke skygger som kommer med mørket.
Vi kom inn i kveldingen og fikk det synet da vi bikket over kanten. Kunne gå ned i skumringen, og nyte fargespillet. Kjenne på storheten i en stjernehimmelen frem til månen lyste opp Gørrbuflagin og nattehimmelen. Stjerne myldret spaknet.
Dagen etter kom med sol og blå himmel. Gradestokken viste 0,5 minus. En forsiktig frostnatt var over. Vi satset høyt i dag, opp på det nakne fjellet. Vi jukset oss opp et stykke, Pratet med elgjegerne om deres drev, før vi parkerte halveges opp. Derfra fulgte vi veien opp til Slasætra, Fargene var kraftfulle, grønt, gult, oransje og rødt i en mosaikk av rang.
Der oppe i lia møtte vi et par lavskriker. De hoppet mellom bærlynget og åt. De plukket noen bær her så der. De danset bortover i sola. Satte seg i en buske, vippet litt før de flakset et par meter bort og fant nye bær. Slik fortsatte de flere meter opp over veien. Flakset seg over til andre side av veien. Så fortsatte de bærplukkinga. Her var det et og annet motiv å ta med seg.
Vi fortsatte inn over fjellet. Fulgte stien mot Sørbekksætra. Lot stiene føre oss inn på nakne fjell, slynget seg mellom koller og opp over små koller. Fargene sprakte der som nede i lia. brøt av og gikk stilaust inn over. Flere av bjørkene var blåst bare for lauv, samtidig var det fler med fargesprakende balder på. Det var bare å glede seg over solvarmen, og det å gå i kortarmet ullgenser.
Inne ved Sørvatna støkket vi 3 ryper. De ventet på snøen, de var blitt spraglete i fjærdrakta. De dro bakover for oss, ville ikke opp mot stien fra Svartvikfjellet mot Surtind. Nei, de søkte ikke mot folk nei. Vi slo inn på stien mot Fjellvatnet. Passerte Surtind. Der var det folk fra hyttene på Sørbekksætra.

Vi fant oss et passende sted å lage et kaffebål og raste. En litt kjølig sørvind førte til behov for fleecegenser og vindtett jakke.
Derfra var det stilaust mellom Skjenungsvatn og Tinnsjøen, før vi rundet ned til Slasætra igjen. Slentret ned veien til bilen og trillet ned til Trytebu igjen. Her nede var det folketom igjen. Kun oss to og naturen rundt oss. Igjen kom blåtimen, Vi gikk inn, kjente at kulda krøp inn, temperaturen ute sank og dags for å fyre i ommen.

Søndann opprant med sol, skyer og samme temperatur. Vi valgte å surre rundt Trytebu, hadde funnet frem bærspann og rensket omkring koiene alt av tyttebær og blåbær.

En god helg i i Vassfaret med kjæresten, fullt av fargesprakende inntrykk og ro i sjela!