I dronningens fotspor

 Vi la oss inn på Kinsarvik fjordhotell. Det var akkurat passe for oss og omtrent ved startpunktet. Da var det en kort skyss fra Kinsarvik til der selve turen - Dronningstien - går. Det er vel flere turer etter hvert som har fått tilnavnet Dronningstien. Dette er den som går i Hardanger fra Kinsarvik til Lofthus. EN rute på oppgitt 16 kilometer. 

Dagene i forveien hadde vært fine med sol og god varme. Dagen opprant med 14 varmegrader og skydekke nede i lia. Når jeg sier nede i lia så lå skyene omlag 150 - 200 meter oppe i lia. Skyssen gikk lett og greit til startstedet og derfra var det et stykke vei å gå før fjellet tok over. Vi ble satt av på 300 moh og så var det bare å sette et bein foran det andre. Tåka hang om ørene på oss så utsikt var det lite av.

Etter 11 svinger og 466 høydemeter var veien slutt. Og der var den salige stenen som bevitnet at vi var på Dronningstien. Her var det mang en person som skulle stoppe og ta bilde. Det var snakket om hvor lang tid folk hadde brukt opp osv. Vi hadde passert en og annen i bakkene. Seine var vi ikke, vi bare seig opp lia litt raskere enn de andre. Fant en marsjfart og kunne holde oss der i det tempoet, ikke for raskt og ikke for seint. 

Vi kan jo allerede nå avsløre at vi var ikke de eneste som var på tur opp lia. Det var vennegrupper på tre fire, ektepar, familier med små og store, de som hadde nyinnkjøpte sekker til alle, var hvertfall noen som var likt utstyrt av far. Folk med fjellstøvler og andre i joggesko. Jod det var litt av hvert. Italienske damer i høyhæla sko eller asiatiske damer i sandaler så vi ikke. Det var da enda godt. Det var litt annerledes enn i Cinque Terre. Og så gikk vi der i tåka på lang lang rekke. Enkelte partier tok Nina og jeg et elghufs eller to og avanserte i rekken. Etter hvert kom vi foran de gruppene vi hadde tatt igjen og kunne ferdes i vårt eget tempo. 

Her er forresten utsikten fra en av de kjente plassene på ruta. Eller dagens ironi, om du vil. Det var slik vi hadde det lenge. Det var meldt om bedre vær fra kl 14 og utover. Da kunne det bli sol. Den så vi ikke no til, selv om været letnet litt. 

Stien innover fjellet var rimelig enkel å gå. Enkelte steder litt steinete og partier med hva du kan kalle klyving. Så kom du til et punkt der det var naturlig å ta slike gode utsiktsbildet. Vi var nok ikke innom alle. Det å ta en liten avstikker for å finne ut at tåka var der og "gadd" vi ikke. Litt annet hadde det vært om vi fikk finværet. 

Vi var utrustet for en lang lunsj, varm kaffe og sol i ansiktet. Med været på vår side ble det til lunsj i det fri. Vi fant en passe plass der på 1115 meter over havet, vi kunne drikke kaffe, spise en enkelt og grei lunsj og se hva muleposen freista med. Det ble litt sjokolade. 

Som bildene viser letnet været og vi fikk godt utsyn over terrenget, selv om den spektakulære utsikten uteble. I det vi begynte på nedstigningene fikk vi et glimt av "veggen" bortetter. Det er helt klart en tur en kunne tatt på ny i fin vær. Fra Rjukandedalen (1.000 moh) gikk det nedover og kun det. Det var tilrettelagt med mye stein og dermed trapper. Det var på nytt steg etter steg. En kunne kjenne litt til at knea kjente på belastningen av å løfte seg opp fjellet og deretter ta i mot for hvert et steg ned. Skulle tru at noen andre vi hadde sett ville slite litt nedover her ut på kvelden. Da vi kom ned der det bor folk gikk stien over på vei. Litt greit da det var slettere for etter hvert slitne bein. Vi endte nede i Lofthus på 100 moh. 

Og været ble ikke bedre i løpet av dagen, sola kom frem først i 19-tiden på dagen. Da satt vi og spiste middag i Kinsarvik. Dagen etter var godværet tilbake!

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen. 

Ravnejuv

 Kalenderen viser 15. august, ferien er vel over og forrige epistel het "Sein ferie". Og nå er den over, uten at det har vært et eneste tastetrykk her på denne blogg. Sunnhetstegn eller faresignal. Har det skjedd noe, eller har man kun koplet av. Det handler mest om det siste og minst om det første. Det har handlet om å prioritere, eller la oss si nedprioritere. Litt oppdatering skader vel ikke.

Første uka ble lagt til en liten runde i Norge. Valget var enkelt, Covid-19 er for alle som jobber i helsevesenet, en klar usikkerhetsfaktor og ber deg innstendig om å holde deg i Norge. All utenlandsreise er å anse som ikke nødvendig. Så da la vi en lite plan for noen steder å se og være. Vi la ruta vestover til Telemark. Vi måtte ta en stopp ved denne legendariske stavkirken. En som er omtalt og avbildet i alle viktige turistbrosjyrer. Heddal stavkirke er en staselig kirke. Nå var ikke det hovedformålet. Det viktige var å forflytte oss over mot Vestlandet, og ta det som en tur over. Da la vi inn veien over Morgedal og innom ormen i Seljord. Ormen så vi lite til så der ble vi ikke lenge. Vi endte nede i Tokke kommune. Bestilt overnatting in et tårnrom. 

Ja, gjettet riktig, vi lå her på Dalen Hotel. Staselig gammel trebygning fra 1894. Den gangen med fasjonable gjester, i dag for alle og en hver. Samtidig har de jobbet for å beholde elegansen og stilen fra den gang. Både interiør og utseende er beholdt. Det var i ferd med å gå til grunne, og reddet fra å bli en brannøvelse. Det er vidunderlig at de har behold dette og fått til en aktivitet og drift som det er i dag. 

I dette miljøet var vi tidlig ute og tok da en liten vandre tur i nærområdet. Vi hadde registrert at det var så der med vann i bekker og elver. Rett og slett tørt. Vi la turen inn til det som heter "Helveteshyl". Det er der elva Tokke møter Dalåi. To elver som så jevnbyrdige ut, og tørre. Innerst i gjeldet var den en liten vassprut som stod. Se for deg at elva går stor og de driver med tømmerfølting. Der store stokker skal ledes ned elva og ut til skien for transport eller til en sag. Der inne i juvet kilte det seg en og annen stokk og lagde store vaser. Vaser som måtte løses opp av følterne. At det kunne oppleves som et helvete kan en kanskje forestille seg, og at det ble kallenavnet for et litt råere og barskere føltermiljø kan forstås. Fløtingen er en saga som er over og vannet brukes mer til elektrisk kraftproduksjon. 

Dagen etter skulle vi over fjellet og måtte innom det overskriften viser til. Ravnejuv. Ravnejuv et et parti i dalen der Tokka renn fra Åmot i Vinje. Vi snirklet oss opp på østsiden av dalen og kom opp på kanten av åsene. Etter et lite stykke kom vi fram til parkeringen, 150 meter å gå til plassen. 

Der på kanten kunne du kjenne litt på gufset fra dypet. 350 meter fritt fall er det ned Ravnejuvet. Sikring av stedet var det ikke, herlig norsk natur der du selv må ta deg i vare og ikke alle turister skal se og oppleve. Det har vært en og annen celebritet ved juvet. I en kort periode var det hotell der ute i intet. Kronprins Gustav av Sverige skal også ha besøkt stedet i 1878. Det var før det var vei forbi, slik at de måtte ri fra Dalen, opp til Eidsborg, og videre ut til juvet. Da skulle det rigges for fint folk og må skjønne det skulle heises flagg der ute på kanten.

Kjekt å ha kontroll på utstyret! En knute på en av flaggstengene sørget for at flagget ikke kunne heises til topps. Det førte til at en av karene klatret opp i flaggstanga og løsnet knute slik at en kunne heise flagget til kongen kom. Høydeskrekk skulle en ikke ha. 

Derfra ble det til at vi lot Telemark være Telemark og satte kursen vider opp over Haukeli for å komme over til Hardanger der vi skulle gå i Dronningens fotspor. Gå Dronningstien fra Kinsarvik til Lofthus. På vei ned gjennom dalene mot Odda passerte vi Låtefoss, et sted mange stopper for å ta bilder. Det under er kanskje ikke det mest vanlige perspektivet på fossen, dog vanndusjen når langt ut fra fossejuvet.

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!