Å få litt avstand

Overskriften kan åpne for mange ulike tolkninger. Er det avstand til folk, vel det har vi erfart nok av med pandemien. Er det avstand til fotoobjekter, eller er det å få litt avstand til opplevelser i tid?

Dine egne refleksjoner over dette får bli dine, det som er sikkert er at "gjort er gjort og spist er spist" fortsatt gjelder. Det som har skjedd kan du ikke forandre på, det eneste du kan forandre er hvordan du forholder deg til det som har skjedd. 

Nå er ikke dette en blogg for verken filosofi eller psykologi/psykiatri, så la oss gå videre. Når noe har skjedd må man faktisk gå videre, selv om det kan smerte en stund. Det  blir hvert fall ikke bedre ved å bli værende i hendelsen og ikke komme ut av den.

Den ene uken jeg hadde i april var preget av mye friluftsliv og tid ute. Hensikten var å få ro og finne gleden i å oppleve naturen og være tett på den. Fikk jeg så det? Det innlegget som heter "Nordbergskjæra - utsikten" var åpningen på uken. Med et siste snøvær, heftig nordavind så ble det lett å kjenne på det å være nær naturen. Vinden dro godt der på utsikten og jeg la meg i leveggen. Snøen havnet godt og vel meteren inn i gapahuken. 

Etter det var det et hviledøgn før resten av tiden var ute i en vår som smeltet. Fra å ha godt og vel 20 cm nysnø å vabbe i, forsvant den og det meste ble barmark. 

Etter en natt ute for å finne en orreleik i nærheten bar det inn til en plass jeg vet av. Spill av orrhaner hadde det vært siste to årene og navnet skulle tilsi at et dette var rette plassen. Første kvelden låt det rart borte i skogen. Da skrev jeg "der ulvene tuter!" Om det var ulv vites ikke, at det var hundedyr som gav lyd fra seg er sikkert.  Dagen etter fant jeg ikke spor av vargtassen, og jeg fant en annen myr der orrfuglene spiller. Der stod to fototelt og det var spor av bikkjer i tillegg til to personer. Kanskje det forklarer saken. 

På morgenkvisten der bak skjulet mitt var det både varmt i soveposen og liv på myra. Ikke mange orrhaner, 4 i tallet var der ute og flottet seg. Ikke det voldsomme spillet, dog det var godt til liv. I fjor lå vi på andre siden av myra. I august flyttet jeg riggen for kamuflasje og fototelt. I år silte de der vi lå i fjor. 

Å få litt avstand............................

Det var godt å ligge der å både se og høre orrhanene. Det var også en låt i trærne. Ikke buldringen eller hvesingen til orrhanene. Mer en kakling eller "kaav" som gjentok seg. Jeg kunne ikke se eller identifisere noe ut over låten. 

Dagen ble rolig. Det var godt med snø i terrenget slik at en måtte satse på å gå litt flekkabart eller at snøen bar. Litt både og det da. Da var det veldig greit å kunne henge og dingle mellom to furuer der i myrkanten. Sola vandret over himmelen og jeg kunne vente inn kvelden og en ny natt der jeg skulle vente på de store spillopplevelsene. 

At jeg fikk med meg et spill som var "heftigere" enn dagen før er rett å si. Snøen var på vikende front. Hanene flottet seg og brisket seg. De markerte sine teiger, gikk i grensekamper og lit ikke muligheten gå fra seg til å fremme hvem som var sjefen. Tok sats og kastet seg frem med klørne frem og klar for hogg med nebbet. Den andre vek unna, fintet og gikk til motangrep. Her skulle ikke plassen mistes.  Spille ebbet ut og jeg krøp ut av den gamle soveposen. Det ble frokost og en ompakk. Jeg skulle ned for å hente en kompis som også deler både jaktgleden og fotointeressen. Noe ble med ned og annet lå igjen. De fem kilometerne ned skulle gås opp seinere på dagen. 210 høydemeter kjenner du når du tar med deg noen kilo fotoutstyr. Vi snakker om to tre objektiver, kamerahus, stativ, konvertere og ulike kulehoder. Da snakker vi fort 10 - 12 kilo fotoutstyr, også kommer alt det andre i tillegg. 

Nåvel, å få avstand til det, altså det å kjenne skulderstropper gnage i nakken, magebelte presse på hoftekammen, svetten sile og at beina blir seige og tunge av å løfte og løfte hører med. Og lett å glemme til neste år en skal ta turen. 

Da vi var vel inne ble det omrigg pga et nytt fototelt. Natten seg innpå og vi gikk til ro. Da var vi godt plassert på en barseng, med skumliggeunderlag, oppblåsbare underlag og jeg flottet meg med et reisnskinn opp på der. Ikke rart at sekken veier når du drar med deg et reinskinn. Å ligge ubehagelig er vi for gamle til å nyte, da er det bedre å bære litt tungt. 

Morgenen opprant med orrfuglspill som bestilt. Hanene spilte på den andre siden av myra. Vi ventet ut og fikk noen gode bilder da solen var kommet opp. Kameraene klikket jevnt og bilder ble det mange å sortere i ettertid. De stilte opp for oss slik at vi fikk både det ene og andre bilde. Det å fange orrhanene i det de gjør sine spillhopp er alt fra flaks, dyktighet og ....... Denne nærmest ber om : "kom og klem meg!" Et signal til oss mennesker at pandemien har gitt noe fysisk avstand og nå er det snart tid for å få klemme andre igjen. Det å gi hilsen med en dult i albuen eller er morn uten håndhilsing ved møter er er fortsatt fremmed. 

Da dagen var vel igang og orrhanene trukket inn i skogen ble det både en ekstra lur på gutta. Denne karen fant at hengekøye faktisk var et sted å sove. Jeg hadde tatt med to innover og det å legge underlaget oppi, sovepose og dermed var det murmeldyr. Murmeldyret ble med på en rundtur inn over åsen før vi ordnet oss lunsj. Så var det mer hengekøyetid og litt forbedring av kamuflasjen. Da skulle vi være klare for den neste natta og morgenen.

Morgenen ble som den før. Fuglekvitter, og buldring på myra fra klokka fire. Mørket trakk seg tilbake og det ble bedre fotolys etter hvert. Det var fortsatt ok spill på myra. Nå satt det tre haner ganske tett og de byttet på å slåss. Det var liksom noe som var i gjære. Vi hadde hørt disse "kaav" lydene. Så var det noe som løsnet. Hanene ble helt i fyr og flamme ute på myra. Det var ankommet tre damer. De kom inn fra "ingen steds hen" og kom med sitt koketteri. Hanen brisket seg, ringet damene inn og lot dem ikke løpe til skogs. Her skulle de virkelig vise seg. Det ble både den ene og andre oppvisningen fra hanene og hønene sprang rundt på myra. De trakk over mot oss og da ble motivene enda bedre. De rundet av med å fly og sette seg i nabofurua. Ikke fotomulighet, dog tre høner og en hane på 15 meters hold. 

Uken og helgen ble nærmest fullkommen. Masse utetid og trivelig selskap de siste to dagene. Da ble det snakk om både foto og jakt og gamle jaktkompiser. 

Neste år skal vi også ha et par netter på tiurleik. Har nå to plasser jeg veit av slik at vi får litt mer underholdning av den virkelige majestetiske urfuglen vår. 

Ta deg i vare og pass på deg sjøl i skogen!