Nokre dager til fra Finnskogen

Det var slik at vi hadde ei uke på Finnskogen før vi var buden i et lag ved Fredrikstad. Og etter det ble det opp igjen og da med et barnebarn. Da var det rom for å ta opp gamle kunster fra den gangen vi lagde barkbåter og andre seilskuter. Det var noe som skulle gjøres sammen med ideen om at det skulle overnattes i telt. Alt til sin tid.

Det å ordne med reale barkbåter var mulig da vi fant noen gode barkstykker i skåla. det ble spikket og justert, lært bort litt om å uthule barkebåter. Det var noe som skulle prøves og så var det skikkelig båt da. Frem med passende trestykke og dertil andre materialer. Lim, stifter, stoff til seil og tau. Så ble det saget, limt og ordnet med det meste og fram kom det en passende båt som kunne seiles fra brygga og mot robåten. Med god sørvest stod vinden bra til. faren for at båtene skulle forsvinne var minimal. Da var det bare å komme seg ned til Skasen og ut på skjæret for sjøsetting. Ble både en og to seilaser den ene dagen.
Så var det det å ligge ute i telt. Det å ha med en 7 åring på tur er lett match. Det ville bli den første faktiske teltovernattingen for henne. Så det var jo litt i spenning hvordan det ville arte seg. Vi fant en teltplass ute på Ølvikodden. Hu var med å bestemte plass sjøl. Skulle ikke være helt inn på hytta. Greit for meg. Telt ble satt opp i fellesskap. Plass til å bål/grill-panne var det og der. Så gikk vi bort i kveldingen. Med sekk, oppblåsbare liggeunderlag og soveposer. Dette gikk strålende, grillen ble fyrt opp og litt furuved ble lagt på. det ble grillet og pratet. Vi fikk med oss abboren som jaget ørkyte i vannoverflaten, og 17 hvitkinngås som dro ut fra Ølvika. Litt ut på kveldsleite så gikk 7-åringen og la seg. Litt urolig, en liten lyskilde innenfor teltduken var greit så ble det rolig. Vi to voksne satt ute og pratet og nøt stillheten.

Så var det vår tur til å ordne oss for natta. Inn i teltet fra hver vår side. Lange kropper som skulle ha av seg litt tøy, og stable seg ned i posen. Det lot seg gjøre og så vekket vi nok 7-åringen ørlite. Så ble det stille igjen. Sjøl lå jeg med hue lavt og beina høyt. En tue som skulle være mjuk, var fast og fin. Lå så hendig og gnog i setemuskulaturen. Snudde meg slik at jeg fikk tua i ryggen i stede, da kunne jeg ligge der som en annen banan for natta.
7-åringen hadde nok ikke sovnet igjen. Lurte på om N var våken. Var litt urolig, litt redd å forstå. Det var jo bjørn i skogen. Hmmm... var denne bjønneruka som var arkivert og plassert på do som kanskje vekket ideene om bjørn i skogen. Hver en lyd som kunne høres var jo minst en bjørn der vi lå. Ulv snakket hun ikke om, selv om det på do under bjønneruka er arkivert en "kabel" fra ulv. Vi hadde snakket om dem begge. Disse lydene som høres så godt når du ligger under åpen himmel eller i telt bar helt inn i barnesinnet. Ikke et eneste filter som tok ned lydene. Utryggheten for det du ikke kunne se ble for sterk, så da var det en liten runde med å kle seg og tusle tilbake til hytta. Gikk i mørket natta tilbake. 7-åringen ønsket å holde i hånde der vi gikk. Ei barnehånd som knuget seg fast i din. Det å gå i mørket i skogen. Snuble i en tue du ikke så, tråkke på en kvist som knakk. Det at det knakk i kvist, under våre føtter fikk 7-åringen til å knuge enda litt bedre i handa.
Så sov vi natta inne likevel. og vi kunne snakke om opplevelsene dagen etter, og jeg fikk lov til å pakke ned telt og hente sakene ute på Ølvikodden, det var jo litt regn i lufta :-)