August og molter

Så var det over to måneder siden jeg har vært inne i Vassfaret. Alt for lenge spør du meg. mitt fotoprosjekt har ikke løpt helt som jeg hadde tenkt. Det har nok handlet om prioritering og vilje til gjennomføring. Det gir uansett et reelt læringsmoment og mulighet for å finne en løsning for å gjøre dette mer helhetlig det kommende året. Det være seg bruk av objektiv, innstillinger, filtre og hva det nå måtte være. Blir å sette seg ned for å gå gjennom og ikke minst se hva som er gjort, hvordan det er gjort osv.
Det får så være å utbrodere her. Da heller å si noe om siste tur innover. Det er jo slik at vi er rimelig godt kjent i nordre del av Vassfaret. August sier molter. Det betø en liten rundreise for å både finne og plukke molter. Hedalen.no viste til at det var godt med molter så det var med forventning at vi dro innover. Vi trives godt uten for mye folk omkring oss. Nå var faktisk koie-naboene der. De skulle ned dagen etter så vi ble for det meste alene uansett.
Tanken var å ta turen oppom fotoplassen, og det ble det ikke noe av, prat med naboene. Slik blir man jo kjent og kan tilpasse oss hverandre. Tross alt andre gangen på 1 år at vi ser dem.
Torsdagen la vi i vei sånn passe tidlig. Jeg hadde sjekket både fotoplassen og elva. Elva var noe større enn vanlig. Det betød at krysningsplassen ved Trytetjernsvelta var delvis under vann. Om en ville kunne en krysse, og med god sannsynlighet for å bli litt våt på beina. Da fikk det heller være og og heller legge turen opp i Suluvasslie. Det e molte der au! Vi juksa oss opp med bilen til veidele mot Slasætra, derfra tok vi beina fatt. Vi har slikt eit myrdrag oppe i lia der vi veit det er molte. Og molte fant vi. Den stod der under grana eller litt mer ute på myra. Pakket godt inn i hamsen sin, enten som kart som ikke viste seg eller raude og runde. Enkelte var nok forgagne, stod der med 1 og 2 kanskje 3 kuler i molta. Planta hadde gitt seg og klarte ikke bære frem meir. Vi saumfor myra der oppe i 8 - 900 moh. Fant omlag en halvliter å ta med seg, kanskje noe mindre, her trengtes en uke med varme i været var den gode konklusjonen. Hva da med myrene lavere i terrenget på hallingsida av dalen?
Vi gjorde vendreis og kjørte opp til Strøsdammen. Derfra la vi veien inn på hallingsida av dalføret. På veien til den ene myra tok vi rasten, før vi sjekket ut den ene og den andre plassen. Den ene godmyra gav lite av seg i år. Nokre bær var å finne, men ikkje noe å skryte ta. Vi endte med drøye liter'n med molte og så var det det som stod at da. Og sannelig etter drøye 6 - 7 timer ute kom vi ned til oss sjølve før regnet satte inn.
Regnet kom i løpet av kveldingen. Det var vått i skogen allerede og våtere blei det. Bekken fra Slasætra - kommer fra myrene sønnafor Slasætra gir et godt mål på hvor bløtt det er i terrenget. Ved kloppen har vi ein stein som blir målet. Er den helt tørr er bekken nærmest en sildre renne. Er den blaut, og du kan trå på ham uten å å få vann på støvlen er det lite vann i terrenget. Om den er under vann, slik han var da vi kom er det bløtt. På torsdann da vi kom ned fra tur nærmet vi oss at tuppen på ham ble klar av bekken, og på fredann var det atter 5 cm som skyllet over tuppen. Da er det vått! Det var nå sånn det var vantet så vi gjorde det vi skulle og dro etter hvert ut. Vi har jo slikt å gjør og føre før vi skal på jobb att etter ferien!

Nokre dager til fra Finnskogen

Det var slik at vi hadde ei uke på Finnskogen før vi var buden i et lag ved Fredrikstad. Og etter det ble det opp igjen og da med et barnebarn. Da var det rom for å ta opp gamle kunster fra den gangen vi lagde barkbåter og andre seilskuter. Det var noe som skulle gjøres sammen med ideen om at det skulle overnattes i telt. Alt til sin tid.

Det å ordne med reale barkbåter var mulig da vi fant noen gode barkstykker i skåla. det ble spikket og justert, lært bort litt om å uthule barkebåter. Det var noe som skulle prøves og så var det skikkelig båt da. Frem med passende trestykke og dertil andre materialer. Lim, stifter, stoff til seil og tau. Så ble det saget, limt og ordnet med det meste og fram kom det en passende båt som kunne seiles fra brygga og mot robåten. Med god sørvest stod vinden bra til. faren for at båtene skulle forsvinne var minimal. Da var det bare å komme seg ned til Skasen og ut på skjæret for sjøsetting. Ble både en og to seilaser den ene dagen.
Så var det det å ligge ute i telt. Det å ha med en 7 åring på tur er lett match. Det ville bli den første faktiske teltovernattingen for henne. Så det var jo litt i spenning hvordan det ville arte seg. Vi fant en teltplass ute på Ølvikodden. Hu var med å bestemte plass sjøl. Skulle ikke være helt inn på hytta. Greit for meg. Telt ble satt opp i fellesskap. Plass til å bål/grill-panne var det og der. Så gikk vi bort i kveldingen. Med sekk, oppblåsbare liggeunderlag og soveposer. Dette gikk strålende, grillen ble fyrt opp og litt furuved ble lagt på. det ble grillet og pratet. Vi fikk med oss abboren som jaget ørkyte i vannoverflaten, og 17 hvitkinngås som dro ut fra Ølvika. Litt ut på kveldsleite så gikk 7-åringen og la seg. Litt urolig, en liten lyskilde innenfor teltduken var greit så ble det rolig. Vi to voksne satt ute og pratet og nøt stillheten.

Så var det vår tur til å ordne oss for natta. Inn i teltet fra hver vår side. Lange kropper som skulle ha av seg litt tøy, og stable seg ned i posen. Det lot seg gjøre og så vekket vi nok 7-åringen ørlite. Så ble det stille igjen. Sjøl lå jeg med hue lavt og beina høyt. En tue som skulle være mjuk, var fast og fin. Lå så hendig og gnog i setemuskulaturen. Snudde meg slik at jeg fikk tua i ryggen i stede, da kunne jeg ligge der som en annen banan for natta.
7-åringen hadde nok ikke sovnet igjen. Lurte på om N var våken. Var litt urolig, litt redd å forstå. Det var jo bjørn i skogen. Hmmm... var denne bjønneruka som var arkivert og plassert på do som kanskje vekket ideene om bjørn i skogen. Hver en lyd som kunne høres var jo minst en bjørn der vi lå. Ulv snakket hun ikke om, selv om det på do under bjønneruka er arkivert en "kabel" fra ulv. Vi hadde snakket om dem begge. Disse lydene som høres så godt når du ligger under åpen himmel eller i telt bar helt inn i barnesinnet. Ikke et eneste filter som tok ned lydene. Utryggheten for det du ikke kunne se ble for sterk, så da var det en liten runde med å kle seg og tusle tilbake til hytta. Gikk i mørket natta tilbake. 7-åringen ønsket å holde i hånde der vi gikk. Ei barnehånd som knuget seg fast i din. Det å gå i mørket i skogen. Snuble i en tue du ikke så, tråkke på en kvist som knakk. Det at det knakk i kvist, under våre føtter fikk 7-åringen til å knuge enda litt bedre i handa.
Så sov vi natta inne likevel. og vi kunne snakke om opplevelsene dagen etter, og jeg fikk lov til å pakke ned telt og hente sakene ute på Ølvikodden, det var jo litt regn i lufta :-)