Over elva etter ......

Ja, overskriften henspeiler på et gammalt ordtøke, og det handler ikke om det. Neida, det var mer om et par sterke dager i fjellet. Heimfjella eller et av de stedene der jeg føler meg heime. Det er liksom noentrakter som kaller mer på hjertet enn andre steder. Et sted et noe lengre sør, mens her i Vestre Slidre og Grønsenn-grenda er en annen slik plass. Det blir det etter år med det samme utsyne om morran. Der i vest ligger Gråkampen og Blåkampen badet i morgenlyset. Stjernehimmelen i høstnatta. Ventet på Nordlyset og det kom ikke i år. 

Denne roen, eller tilknytningen til mektig natur er underlig. Det gir rom for slake dager der tida går langsomt forbi. Det var som for en og annen refleksjon over livet, hvordan en hadde det ut fra siste års påkjenninger, eller opplevelser. Enkelte kan ha utfordringer det er verdt å bli kjent med og andre kan ha de lugne og varme opplevelser å dele. Denne blandingen av opplevelser og refleksjoner skaper sterke vennskapsbånd du kan støtte deg til. 

Vi var jo i Grønsenngrenda for rypejakta. Nå var det Erle, Erle Frantzen, jaktoppsyn II som hadde satt en stopper for rypejakta. For lite fugl i fjellet. Da var det å tusle i bjørkeliene for å se etter orrfugl. Det gikk jo som det pleier, vi støtte på fugl, en ble felt og de andre 4 observasjonene førte ikke til noe. Og hva så, det var jo ikke jaktutbytte vi var der for. Det var dette bekreftende vennskapet, der man kun kunne kjenne på det å eksistere. 

Overskriften henspeiler til en hendelse på tur. Det var jo kun 3 dager etter at uværet "Petra" hadde feid over Sør-Norge. Det var jo vått så det holdt. Begna var braddfull, campingen på Fagernes var oversvømmet. Det var bløtt og vann i hver en grop i fjellet og. Og der ved Fiksus var elva mellom Grønsennfjorden og Nestevatn stor, usedvanlig stor. Det vi før hadde krysset var det dårlig muligheter. Vi gikk opp etter og ned etter, gor kjente er det snakk om 75 meter. Ingen gode plasser.

Forslagene var gode, vade barføttes, krysse over til øya i midten og så derfra da? E hadde bades/vadet over ved utosen. De hadde mer badet enn vadet. Det ble å snøre buksene stramt om støvlene og satse! Halveis uti, vende om og lete opp en ny retning, stopp igjen, elva strømmet om støvlene, sålene glei litt, vannet skvalpet opp mot knes, så noen nye steg, vannet steig opp over støvelskaftene, vannet seg inn under buksa. Du kjente det var noe på gang, sparket fra til neste punkt og du unngikk at vannet seg inn i støvlene. Og over kom vi, altså ikke for å hente vann, men for å komme til tørt land. 

En minneverdig helg med gode venner, en opplading av batteriene og mental helbred! 

Høstregnet

Nå skal vi ikke klage over helgeskøttet som var, joda det regnet, men ikke verre enn at vi tørket opp. Det var med litt spenning vi tok til med turen nedover Strøsvegen. Det var først etter kjettingbommen det kunne være ... ja ..  hva ville møte oss.
Første bekken under veien hadde nok gått over veien og vasket ut litt grus. Men ikke ille. Lengre nede i svingen der det hadde gravd sist det var styrtregn, var det ingen skader. Nede ved parkeringen, del vil si rett ovenfor, der det er stikkrenne under veien, der hadde vannet gått over. Stikkrenna var åpen så det var nok mengden av vann. Noe utvasket og litt renneskader var det. Kunne sikkert fortjent et lass grus, og overkommelig for de fleste biler som det er.
Nå det var vel ikke så ille, da vi kom ned til Trytebu så vi at kloppen var vekk. Ja vekk, alle deler var vasket ut. Vi samlet det vi fant og først lørdann fant vi de siste delene, 70 meter nedenfor kloppen. Skåla stod på plass og vannet hadde stått til oppunder gulvet. Godt jeg har kabbet opp skåla 15 cm, det var nok til å holde den tørr på gulvet denne gangen også.
Lørdann var grå og under frokosten kom det noen skurer. Vi pakket en enkel sekk, Jean Niklas og jeg. Vi tok turen mot Grunntjerna, fisket ved utosen av øvre. Det var på en god steikefisk, og den slo seg av inne ved land. Catch and release!
JN hadde gitt beskjed om at det var greit med langtur, så da lot vi leie gå over mølleveien, Mikkelsplassen, opp til Fjellvatnet. Vi lagde oss en grei lunsj der, og jaggu kom regnet igjen. Vi fulgte blåstien over til Slasætra før vi slapp oss ned veien til oss sjøl igjen. 18 km og 550 høydemeter ble det. Sannelig var det en som slumret litt på sofaen før middag!
Hvordan var det så å gå? Akkurat som det var noe spørsmål. Odd Nordstoga snakker om "kunsten å gå". Det er jo noe med det, dog så var det mer det med støvlene. Hadde tatt med meg de siste lette hiking-støvlene. Var dette noe for Vassfaret og vått føre. Brukte dem i Juvet så de fungerer ok, dog vanntette? Tja, kan jo ikke si en ble imponert før i sommer. Og vannet trakk raskt inn. Kjente vannet trakk inn og gjorde sokkene våte. Ullsokker, ikke tilfeldig nei. Det var ikke noe problem, men det ble kjølig der ned. Så ved Øvre Grunntjern ble det litt kalt, tærne badet i vann. Det bedret seg da vi gikk opp lia til Fjellvatnet. Da var det varmt der nede i støvlene, og under lunsjen forsvant varmen igjen. Med litt fisking hjalp det ikke. Med kalde tær og kalt vann nede i støvlene ble det godt å komme i gang med hjemturen. Etter Slafjell var varmen godt på plass og der det var myr var det jo bare å la det stå til. Myrvann ble skiftet ut og det er noe med følelsen av at varmen skiftes ut med kald vann igjen. Godt det var tørk opp under taket.