Vidt omkring!

Det ble et helgeskøtt aleine inne i Vassfaret. Kom noe tidligere inn enn vanlig, dog seinere enn tenkt. Turen ned til Trytebu gikk fort unna, henta vatn i elva og lag en enkel tursekk med fotoutstyr i og slang hodeløkta oppi og for ut døra igjen.
Tok strake vegen opp til Trytetjern, og videre opp til Venedokk. Venedokk er en gammal sæter i lia over Trytetjern. Da E og jeg var det i 2009 fant vi en bordbit hvor det var risset inn 1824. Det var den jeg var på jakt etter. Forfallet var komet langt for langt. Det å finne att bordbiten klarte jeg ikke, ba haugfolket flytte seg og løftet på en og annen stokk, grov i den råtne flisen nede i bygningsrestene. Jeg måtte gi meg. Jeg hadde en hjemvei og det skumret. Valg, rundt Trytetjern eller samme veien tilbake. Foto var baktanken og veien gikk til Strøen. Langs bredden fikk jeg et par gode bilder før jeg måtte starte på returen. Jeg la i vei på bredden, det lot seg gjøre å holde tempoet oppe en stund, Så ble det steinet og mer knudrete. Mørket seg inn over og fargene forsvant fra trær og lyng. Støkket en orrfugl i kveldsmørket. Fortsatte litt lengre inn i skogen, det var mørkere der inne. Kom over et far i lyngen. Et far etter der dyr og folk kan ha gått mange ganger. Faret forsvant enkelte steder. Det ble mørkere og mørkere omkring meg. Jeg kunne se stien, steiner og røtter. Det var bare å gå det synet til lot. Det lyste i vinduene på Fønhuskoia. Jeg tråkket i et høl, vant balansen og fortsatte på stien. Sparket bort i en stein. Glei på en rot. Skygger og kontorer var i ferd med å forsvinne helt i mørket. Faret gikk over ei lite myr for det igjen dukket in i skogen. Så kom det et lite gult lys foran meg. Det var folk og lys i den første koia ved Strøsdammen. Jeg fikk flat grunn under føttene igjen. Jeg valgte Hallingsida ned til Trytetjernsvelta. Der tok jeg frem hodeløkta. Det var nødvendig å se litt  i elvekryssingen og opp til Trytebu.
Lørdann starta tidlig, jeg var oppe tidlig og tok frokosten. Pakket sekken for en lang dag ute. Startet på Suluvasslia. Rett over veien fulgte jeg noen gamle drag og fant att den gamle koieresten som ligg der. To hjørner står att. Taket sammenrast og det er nok ikke lenge før skogen har tatt tilbake alt sammen.

Veien videre opp lia tok sin vanlige tid. Det stiger og skogen gjør at du svinger deg oppover små rygger og følger små drag. Støkket opp et par storfugl og en orrfugl. Der jeg kom inn på bekken var det bare å følge den til den krysser stien til Fjellvatnet. Der kunne jeg følge den videre. Rett føre stien støkket jeg to single stegger. Derfra var det bare å seile over Slafjell, 1100 moh. Da var stigningen fra 620 moh unnagjort. Derfra var det bare litt kupert.
Ved Fjellvatnet snakket jeg med et par fiskere, før jeg gikk over Brennatten på vei til Storaustetjenn.
Der var det rom for å ta en god pause i bakken. Kaffebålet ble nørt, vatn kokt og kaffen i koppen. Da hadde jeg passert en og annen lemen, død sådann. De lå gjerne på rygg og siden. Lot derfor være å drikke av bekker og tjern inne på fjellet. Saft i drikkeflaska og kokt vatn fikk duge. Jeg kunne legge meg tilbake på reinsskinnet. Vrengte skjorten av og kun nyte øyeblikket og solen som varmet. Det varte lenge nok til at det var bare å dra seg videre.

Jeg lot veien gå nedover stien mot Bjørke. Den følger bekken ned dalsiden. Bratt ja, dog det er brattere steder. Den svingte seg inn og ut mot bekken. Bekken rant nede i et lite juv. Der i stien var det mye lemmen å se, døden hadde inntatt de fleste. En og annen illsint for i lyngen, dog de var sjeldne i forhold til de andre. Jeg skulle innom Hansespranget og fant stien inn dit. Dit var det kort vei. Bygningene var så ymse. De to som er i bruk og det ene skjulet var i god stand. Den ene låven og fjøset var så som så. Også her er skogen å ta tilbake det menneskene bar bryt av jord. Trærne har funnet feste inne i bygningen, båsene for krøtra er der fortsatt, samtidig med at vestaveggen er i ferd med å sige ut. Det er bare nokre år til så er båser og gulv vekk, da har vi kun resten av veggene att. Og her var det at dramaet "Det burer morskt under fjellet" ble til for Mikkjel Fønhus. Uksen som stanget budeia til døde. Jeg hadde sett nok, tiden begynte å renne ut for dagen og enda var det lang vei hjem, tenkte meg innom hus før kveldsmørket kom i dag.

Jeg fulgte stien mot Bjørke att. Slo inn på stien nedover. Var innom det gamle bjønnehiet. Stien inn viste hvordan folk har valfartet dit inn. Der var det tråkk som det var motorvei inn til hiet. Hiet er imponerende i sin form. Gammel bjørnen i Vassfaret foretrakk steinhi. Grov seg og fant steingløpper de kunne bruke flere år på rad. Jordhi som dagens bjørner graver holder ikke på samme måte. Hiet nord om Strøen (brukt 08/09) har rast sammen. Steinhia holder fortsatt. Da jeg nærmet meg Bjørke kom jeg til et stikryss. Skilting til Skrukkefyllhaugen. Gamlestien til Berte. Valgte den, da slapp jeg veien. Stien var merket med blå bånd og blåmaling på tre og stein. Det var bare å følge det vage faret i lyngen. Kunne ikke være mange som har gått der, ut over de som har merket stien og jeg. Den positive opplevingen var at det var satt opp nokre skilt der det var noe gammel historie å fortelle som Fjølhyttimyri. Skrukkefyllhaugen var i ferd med å fremstå på nytt. Der har eigerne fått tillatelse til å bygge plassen opp att. Det tar seg flott ut og fint å se den gamle byggesikken i laftinga.

Derfra til Nevlingdammen var det vegen som gjaldt. Der var det grunnlag for å drikke seg utørst i elva. Gikk ut på dammen og klatret ned på berget nedenfor dammen. Fylte drikkeflaska, og fikk se damlekkasjen. Spruten stod opp fra en gløppe nederst i dammen. Opp på dammen og fram med kameraet. Flott en dusj fra dammen.
Uthvilt kan en ikke si, og så var det å ta hovedveien innover. Hovedveien er den gamle stien gjennom dalen. Stien gikk over Skjærberga og videre til Vassfarplassen. På veien støkket jeg en ny tiur, et fantastisk skue der den kjempet seg opp i luften. Jeg forlot Skrukkefylla kl 1610, passerte Vassfarplassen 1724. Derfra og opp gikk beina nesten av seg selv, vel jeg holdt beina i gang. Da jeg sjekket gps'en var det logget nær 27 km den dagen. Godt jeg droppet å gå utenom Nevlingkollen. Det hadde gitt en dryg dag.
God og sliten tok jeg turen opp til badesteinen og skylte dagens svette i elva.
Søndann startet litt seinere gitt. Kjente gårsdagen i kroppen og ordnet praktiske ting omkring Trytebu, før jeg tok turen over elva. Dagens riktig ærverdige tiltak var å merke stien fra Trytetjernsvelta og nedover. Stien fra Olssonheimen var lett å følge opp forbi Arnebu, Derfra og til Trytetjernsvelta er det mer så som så. Du kan se faret tror du. Derfor tok jeg meg tiden å gå stien nedover, med malingsspann og pensel i hånda. Merket meg nedover og stien var grei å følge ovenfra, værre nedenfra. Jeg fikk merket godt på de usikre partiene. På returen brøt jeg kvist så stien ble farbar igjen. Dagens gode gjerning.  Tillot meg et bad i elva, nå virket den varmer enn i går kveld. Sola stod høyt på blåhimmel.

Topp vær, topp turer og faret etter meg har funnet nye plasser å vises.

Høsten i sikte?

Vi kom inn i kveldingen, klar for et helgeskøtt i Vassfaret. Lyst fortsatt og det gav rom for å fikse matskapet før mørket kom. Musa hadde gnagd seg gjennom bakplaten på seinvinteren, nå er det rettet, med ny bakplate.
Det var mildt, vi nørte i omen likevel. det ble varmt ja, Trengs ikke fyre når det er 14 - 15 grader ute.
Lørdann var i siste bærplukkingsforsøk. Vi var seint ute etter molta, Litt for mange aktiviteter ihøst. Før vi stengte døra oljet vi benken, den trengte et strøk etter 2 år ute uten behandling. Vi strøk til skogs, tok en bakvei til spesialmyra vår. Vi hadde sett ut partier der det var godt med moltekart i juli. Vi gikk i høstskogen. Eneste skikkelige høst tegn var at enkelte bjørker var gulnet i tregrensa. Moltebladene var begynt å bli gule og røde, enkelte helt brune, visne. Fargene i lyngen begynte å slippe den grønne leten. Vi fulgte faret innover. Vi kikka etter gule molter, så ingen. Vi svinsa og svansa rundt om i skogen. Langs blaute bekkesig, langs elvi og over myrer. Vi så etter der vi hadde gått i sommer. Ikkje et bær å se. Det var litt merkelig. Vi la merke til at det syntes far i stien og over myrene. Kunne det ha vært folk? Kanskje, dog det var mer sau inni her enn folk. Dalstrima steig, etter hvert satte vi kursen inn mot myra. Det steig mer. Inn kom vi over en kant og ned til myra. Der fann vi nokre bær. Bærspannene kom fram.

Vi saumfor myra med blikket. Var ikke flere bær på myra enn de fire vi fann. På hovedmyra var det flere bær, dog ikkje meir enn at det holdt til en liten dessert. Hakket sjokolade, vaniljesaus og en touch av molte. Det var gule molteblader og myrgraset var gulnet. Kun noen få bær. Enten hadde det være folk der eller så var det bæra uhorvelig lite bær. Stikk motsatt av fjoråret. Sannelig godt at vi har bær i fryseren fra i fjor.
Nede att, var det litt forefallende, oljing av benken andre strøk og ikke minst plattingen. Den trengte en runde den også. Det var fem år siden jeg sauset den inn sist. Nå ny runde.
Søndann ble også brukt til litt vedjobbing. Søsterhjemmet var blitt leid ut, så ikke folk der. De hadde ikke lagt for vinduslemmene så vi smugtittet inn. Greit å rydde egen ved og holde det ryddig omkring Trytebu. Renset også grøftene ved stien inn til hyttene. Fint å ha nogenlunde tørr sti.

Neste helgeskøtt blir det atter en tur, tro hvor en skal legge leie da?

En lyntur på Finnskogen

Tanken var en tur inn i Vassfaret. Det var slikt å ordne slikt å styre. Molte som skulle plukkes og ikke minst et matskap som skulle få ny bakvegg. Musa hadde gnag seg gjennom pappveggen. Den må skiftes. Været var meldt såder, så vi la om kursen. Matskapet får vi ta neste helg, og olje utebenken også!  Tok turen inn på Finnskogen. Da kunne vi svinge inn over til Sverige og handle litt praktisk til en viss 50-årsfeiring. Det ble en rolig helg der vi tok turen til Torsby på lørdann. Vel tilbake ble det en tur opp til Gjeddetjern. På turen opp støkte vi en tiur. Ellers var det stilt og fredelig. På Gjeddetjernet padlet en kvinand-familie. De er der hvert år. Dette året med sju unger.

En stille og rolig helg. På vei ned mot Roverud stod det en varsel-trekant før en sving. Vi kom rundt og der stod det en del biler. En kar med en hund og ja, det hadde vært en elg-påkjørsel. Det så ut til at det var gått bra med personene, elgen lå død i grøfta og bilen hadde stor medfart. En påminnelse for oss som er veifarende at vi skal ta oss i vare der vi farer langs treleggene!

Ved og slikt

Planen for helge omkring 9 - 10 august var i høyfjellet. Det ble ikke noe av. Noen små bagateller av helseplager satte en stopper for det. Da det regnet og blåst skjorte den 5. august inne på Finnskogen ble turen lagt innover der. Dro på torsdann, og hadde med Simon og Isac. Vi stilte mannsterke og Sthil-saga var med.
Vi kom inn uten at det var nevneverdig med vindfall inn til Lyngstua. EN runde rundt hytta og vi registrerte kun et par trær --  eee --- den ene strømstolpen stod da så rart! fulgte ledningsgata oppover. Kom til der ledningene vinkler og joda, en stor furu hadde gått over ende og tatt med seg ledningen. Og strøm hadde vi.

Det var bare å melde til Eidsiva. Deretter tok vi en runde omkring og fant at det var omkring 10 trær å håndtere i løpet av dagen etter.

Vi Startet passe tidlig på fredagen. Saga var i gang rett etter ni, vi hadde en god 3 timers økt, da var 5 trær ned mot båten tatt ned, kvistet og fraktet opp til vedstablene. Alt med håndkraft. Isac og Simon gjorde en god innsats med håndbæring av fersk - og våt ved. Ved lunsjtid kom Eidsiva og fikk ryddet linja. Det var greit at erfarne folk gjorde. Og etter det ble resten av trea ryddet og vi begynte på den ved strømledningen. Det var bare å skjære i kabber og bære ned, en for en. Det tok sin tid. På tampen kom MaPa og fikk slutten med seg. De siste kabbene kom ned, saga sløv og noen og en hver godt slitne. Det ble lauging i sjøen og deretter middag og lange samtaler ut i natta.

Lørdann kom med greit vær. Vi tok dagen med ro og lot sola varme kroppen det den orket. Solnedgangen fra fredann viser hvilket flott lysspill vi hadde i skyer og sol.

En følelse av lykke!

Søndann dro vi til Finnskogen. Gråvær den ettermiddagen, så også de neste to dagene. Litt kjedelig med skiftende fra overskyet, kanskje et gløtt av sol og så regn. Det kom ikke så mye, og regn er jo regn, det vil si vått. Ikke den store energien til å gjøre det ene eller det andre. Tok ned et par furuer og litt rydding ned mot sjøen.
Tirsdann ble det til at jeg løp en tur. Litt lite ruter i strøket så det ble en tur retur Skriveltoppen. Jeg løp til Ulvika og opp til riksvegen. Brukte trappa over ulvegjerdet før jeg fortsatte oppover vegen.
Var ikke kommet mange meetrene innover før jeg registrerte at det lettet en en stor grå fugl til høyre for meg. Hegre, ikke her tenkte jeg, antagelig trane. Så litt til og ble var bevegelsen til venstre for meg. Der var en trane og ei kylling. Langbenet grå dunet kylling. De spankulerte ikke, de var på rømmen nedover furukollen fra meg. Jeg stoppet opp og gledet meg over synet. Ikke opplevd slikt før her, og ikke hørt slekta fortelle om traner heller. Jeg fikk opp mobilen, og ordnet med fotofunksjonen. Løp litt tilbake og inn i skogen rundt kollen de hadde løpt langs med. Tenkte at her kunne jeg få et lite scoop. Kom rundt kollen og borte var de. Surret litt rund der uten å se noe som helst.
Mobilen tilbake i hylstret på armen og opp på vegen att. Så var det å fortsette mot Skriviltjenn. Det stig jevnt der opp til en 90-graders sving og videre opp mot Vollersætra. Rett før 90-graderssvingen dukket trane og ungen opp igjen. Skulle tru de hadde tatt seg opp på vegen og løpt i forkant for meg. Stoppet opp igjen og fikk opp mobilkameraet igjen. Fikk et par bilder på langt hold. Trana løp og spankulerte foran meg. Ungen gjemte seg og så forsvant den inn i skogen.
Tilbake til vegen og så gikk turen helt opp til Skrivilens topp.
På returen hørte jeg tranastrompet. Jeg roet ned og gikk på vegen. På hogstflata så jeg trana igjen. Det var en enslig trane. Den registrerte meg og lettet.

Jeg ble stående igjen med en følelse av å ha opplevd noe stor, enkelt og stort. Traner tett på og med unge. Vakkert og litt mer lykkelig kunne jeg fortsette løpeturen ned til hytta i gråværet.

Sommerskryt eller......?

Vi kom ut fra Vassfaret på sist lørdann. Da hadde vi fore rundt i terrenget og vært litt her og der. I avisa som lå og ventet skummet jeg gjennom en artikkel om sosiale medier og at det var tid for alle mulige oppdateringer om alt hva vi hadde gjort osv. Så var det en artikkel om "selfies" der alkohol var med, og atter en artikkel om at vi har fått mer fritid og at vi bruker mindre tid på å være sosiale. Hmmm....... er det grunnlag for å skrive litt her, skryte av alt hva vi bedrev?

Var det viktig å fortelle at vi tok rundturen fra Trytetjernsvelta, til Trytetjern, Venedokk, Skartjernet, Strøsli, ut Buvasslie, Arnebu og opp til Velta igjen. Eller turen opp i Hedalsfjella, over Slasætra, inn mot Surtind, over Larsputten, fulgte stien ned til Fjellvatnet og derfra til Slasætra og heim att. Begge turene på godt over halv annen mil. Juksa litt med bil opp noen høydemeter mot Slasætra, ikkje si det til nokon!

Kva vil me med tida og sosialt? Vi har mer fritid, bruker mer tid på sosiale medier og er mindre sosiale. Det er noe som ikkje stemmer. Om det sosialet limet er i ferd med å gå i oppløsning, vil me bli sittandes med behov for å uttrykke oss, slipp ut presse på ein eller anna måte. Det kan ikkje lett skje gjennom sosiale medier der alle er glade og lukkelige. Det er få, eller eg kan seie ingen som legg ut ein melding på facebook som seier: "Eg er deprimert og slit med å få livet til å gå i hop!" Det tegner for at ein TAR seg tid til å være sosial. Arne Næss skrev om at man har makt til og makt over. Spørsmålet ditt her er om du vil gi deg sjølv makt til å være sosial, framfor at tida tar makt over deg!

Jeg vil ha makt til!

Nok um det! Var det bra i Vassfaret denna turen? Var det et og anna moltekart, så ein noko, upplevde ein noko å fortelja um. Det er det jo alltid, om ein vil. Flekkflua var det hvert fall liv i. Du kjenner ho nok. Grønne, oransje eller blå auge, vinger som vender bakover i ein trekant. Flekker på vingene. Dei surrer rundt deg når det er varmt. Og varmt var det jo! Sola skein og varmen var opp mot 30 grader. Flekkflua var  vaken og i hopetall. Dei svirra rundt der me gjekk. Ikkje ein av gongen, ti talls av gongen. Hang om ein så det var lite lystelig og stoppe. Det var gøtt når du kom opp ein kneik, kjende vinden drog i ansiktet og jog flekkfluene unna. Nokre slike plasser var det. Om nokon hugser det har jeg hevda at huldra har sin fordel om summaren. Huldra har ein hale å holde fluane vekke med. På lunsjen ved Fjellvatnet, avliva jeg kun 7 - 8 flekkfluer. Artig det!

Molte var det godt om i fjor. Det er enda nokre liter i fryseren. Det var med litt spenning me sjå etter molta. Der vi plukke molte til dessert i fjor var det ikkje en blome eller kart. Bare tomme hamser vendte opp mot oss. Ned mot elva så me tre fire kart. I fjor var det mykje. På turen opp i fjellet, så sveipa vi innom der vi veit det kan være molte. Der fann vi både kart og hamsar. Det stod ein og anna molte i blomst og. Hvite vakre blomster i myra. Vi fekk sjå såpass til moltekart at me veit kor me skal gå i fjella om et par tre veker fram i tid. Ikke det at vi skal renske fjellet, deler alltid med bjønn, men noe ferskvare skal vi ha i bøtter og spann i haust også.

Verken bjønn eller elg så vi innover i fjella. Spor etter elg ja, sau nokon av dem og. Ellers var det lite. Nå gikk me mykje på sti, eller tråkk kan ein seie. Stiane vi følger er lite brukt. De gror snart att. Jeg har derfor meldt meg frivillig til å merke opp stien fra Trytetjernsvelta mot Olssonheimen. Den er lett å gå under Bringen. Så var det noe å der etter det. Du finn han og så forsvinner han. Det å gå langs med stien og merke trea med blått kan hjelp oss og andre med å holde stien i bruk. Ellers var det ei einslig rype oppe ved Skartjernet. Den letta i myrkanten og dro over tjennet. Ikkje teken til kullatferd. Letta og forsvant. Røya opp mot Slasætra hadde kull. Det var liv ned om vegen. Røya lettet. Kyllingene var at i lyngen. Den eine som satt på oversida av vegen tok til vingene, jobba seg kraftig opp i lufta, kanskje en meter over vegen og inn i skogen på nedsida. Brun i fjerdrakta og "dunete". Flyvedyktig, men langt fra vaksen. Lemmen så me og. Faktisk første gangen jeg har sett lemen i Vassfaret. Vi registrerte opptil fleire. Det kan kanskje forklare at det hadde vore mus i Trytebu, og ikke minst hadde ho gnag seg inn i matskapet og ødelagt noe der.

Med slike varme dager i fjellet krevs det en god avslutning på dagen. Det innebærer eit godt måltid. Og før slike måltid må ein lauge seg. Det å lauge seg er jo greit om ein har dusj eller bad. På Trytebu får ein nøye seg med bekken eller å ta seg ein tur bortom i elvi. Strøselvi er passe brei og ikke for djup på sommeren. Så har vi vår lille egne plass å bade på. Badesteinen er god å ha. God badeplass og passe sted å la seg soltørke. Eventuelt så kan du tillate deg å ta dusjen i fossen!

Jeg skal ikke skrive noe særlig om fossegrimen, ....... jeg finner huldra mer interessant!

Ha en god dag!

Joda, bever i Skasen!

Skal komme tilbake til overskriften, bare minne om det jeg skrev i oktober i fjor.

Etter utallige helger med ulike aktiviteter kunne vi endelig finne roen, skogensro kan en faktisk si. Været hjelp litt til. Denne her så vi flere av. Lange følehorn og aktiv rundt i gress og lyng

I fuglekassene var det liv. Kjøttmeis og svart og hvit fluesnapper kunne vi lett gjenkjenne. Men så var det denne lille karen her da! Den var ikke blant de kjente småfuglene. Inn for å lete i den ene og den andre fugleboken uten at vi kunne konkludere med det. Det var ikke før vi kunne sjekke ut den tredje fugleoka her hjemme at vi konkluderte med at dette var en rødstjert. Det var jo et trivelig besøk og ikke det vi hadde forventet.
Lørdann og søndann var late dager. Solen varmet og det var mer fristende å ligge på brygga enn å strene rundt i en varm skog. Først etter middag og i sene solkveld at vi gikk en tur til Gjeddetjern. Et enkelt og lett valg å gå. Vel nede kunne vi følge den blanke sjøen gjennom stuevinduet.
Etter hvert ble vi klar over en brytning i vannet. Var det en and som svømte der nede? Vi kunne ikke se noen hals eller hode. Den svømte mot skjæret, det var da vi forstod hva det var. Bever! Den kom fram til skjæret, jeg skiftet linse til den lyssterke og smøg meg ut. Beveren var en snartur oppe på skjæret før den la på svøm mot nord. Jeg små sprang barfot i lyngen ned til bredden. Beveren så jeg glimtvis, og den meg. Vel nede kom jeg "brått" ut til bredden. Litt lengre mot nord klasket det i vannet. En annen bever slo alarm. Den jeg så svømte rolig videre. De svømte der ute på 50 meters hold. Jeg kunne rolig nyte synet av de som som krysser hverandre og var i aktivitet.

Jeg antar at det var to voksne, og at de ikke hadde unger. I beverhytta i Ulvika hadde de ikke overvintret og da var de langt av lei fra andre beverhytter.

Det å sitte i ro der på bredden, myggen surrende rundt seg, bever foran seg i solens siste oransje lysskjær den dagen. Vakkert, stil og rolig, kun stillheten brutt av de få klaskene av beverhale mot vann.

Slikt gir ro og opplevelsen av at vi, mennesker, er en del av at større hele.

Ha en god dag!

Tvillingene!

Påsken har passert. Det var ingen tur i år. Det var barmark på Finnskogen og uklart i Vassfardalen. To uker før påsken var veien blaut og ugrei. Det var tvilsomt med varmen om snøen holdt eller hvordan den holdt. Vi lot det ligge helt i ro. Kunne stulle rundt huset i stedet. 

Så det har blitt kun en og annen løptur innover på Romeriksåsene. Det var der jeg traff dem. Tvillingene.  Ja, det var tvillinger jeg støtte på i dag. De holdt seg litt til høyre for lysløpyetraseen. Den ene trakk innover i den tette granskogen, den andre holdt seg litt nærmere. Ja, ja, tenkte jeg, fjorårs kalver. De ble stående og jeg løp videre. De lukta vel ingen fare med en som dro forbi i lysløypa. 

Jeg fulgte løypa rundt og startet på nytt på stor-runden. Skulle opp til motbakken og løpe intervaller. Det var oppe på flaten etter moten at jeg hadde møtte tvillingene. Jeg startet intervallet. Skulle holde det opp bakken og et stykke videre. Øke intervalllengden var målet. Da jeg kom opp på flaten og et stykke borte på "sletta" kastet jeg blikket inn i småskogen. Der inne stod den ene kalven fortsatt. Så meg springe forbi. Da hadde fire eller fem mennesker passert den. Den stod der inne og skulte på meg.  Jeg løp opp til målepunktet. Snudde og diltet nedover for en nytt intervall. Passerte kalven på ny, den hadde trukket litt lengre inn. En som kom i mot så ingen ting. Jeg stanset henne og viste hvor elgen stod. Hun forsvant og jeg dro helt ned til starten igjen. Satte fart og opp bakken. Kom opp til flaten og langet ut. Da stod kalven ned mot traseen. Den så på meg, jeg stanset. Vurderte å dra opp mobilen for å ta et bilde. Da trakk den bakover langs traseen. så tok den sats og sprang over traseen og borte ble den i småskogen. 

Ukas naturperle!

Påskeføre!

Det var enda fjorten dager til palmesøndag. Vi var i slutten av mars. YR.no hadde meldt fin vær  og vi hadde en liten plan for noe vi skulle ordne. Da var det godt med god vær, en provisorisk skikjelke og et par store kolli.
Nå det var det og det ble et godt resultat. Vi kom inn på fredann. Klister under skiene, varmet inn i sålen og alt skulle sitte godt. På under 2 km på skare og grov kornet snø var det blanke ski, eller bare rester av klister igjen. Det tegnet til sikringssmøring - feller. Det var mildt da vi kom inn +2 ute og +7 inne, det tok ikke lang tid før det var varmt inne. Det tok litt tid, for all snøen på taket lå foran døra.

Slik ble nattehimmelen fra nordre del av Vassfardalen. Temperaturen sank i løpet av natta, ikkje mykje, men noe. Nok til at skorpa ble hard dagen etter. Det gav god mulighet til å gjennomføre prosjektet med skikjelke mm.

Vi fikk brukt morgenkulda slik at skorpa bar oss og det vi fraktet ned. Det var godt. og noe arbeid ble det før alt var på plass.

Vi fikk tid til å sette feller på skiene og skli oss ned til Suluvatnet. Vi fulgte samme rute som forrige tur. Langs elva støkket vi to storfugl. Isen på Suluvatnet var merkelig, det vil si den var blitt grå. Snøen på den var smeltet og det ble en overflate nja, skeptisk til dens tilstand. Vi valgte å krysse fra Hallingsida til Aurdalsida midt på. Inn og utosene er utrygge. Gikk i sola opp igjen.

Søndann ble en tilsvarende dag, litt grått til å begynne med, men så kom sola att. Jeg tok turen opp i Trytetjernsåsen. Gikk i vestsida og på kryss og tvers. Opp mot toppen men ikke helt opp. Støkket ut en røy og noe høyere oppe en tiur. På dragene mot nord kom jeg over tre rausjor.
De lot seg fotografere der de svingte seg fra furu til furu.Vi tok turen ut på eftan. Vegen opp var interessant. Grusen var kommen fram, blaut av vann, Issvuller som var i ferd med å smelte, brøytefonner som lente seg inn mot vegen. Den veien kan være lite kjørbar til påska og med varmt vær fortsatt mulig påsken blir flekkabart. da er det lite skiføre og nja,

Bjørnen pleier å gå ut av hiet omkring 5. april, kan tenkes den går mye barmark å gå på når den er ute av hi.

Disse smeltet fra morgen til ettermddag.

Med joggesko på snøen!

Ikke overskrift uten grunn, første helga i 2014 hvor det var en værlig invitt til tur. Været på Romerike så langt i år har vært grått, sludd, regn, mildt grått og om du lurte flere varmegrader enn kuldegrader. Kun noen få dager i februar kjente vi på kulda. Å sitte inne på hytte i gråvær eller hjemme, liten forskjell, jo kanskje og det staves OL.
Nok om det, - 1 og lett snø på fredann. det gav seg og så ble det klarvær. Det gav muligheter for måneskinn.

Lørdann opprant med blå himmel og sol. Etter en kopp kaffe og frokost la vi klister under skia og fulgte vannveien nedover dalen. Litt trådt i nysnøen, men under var det skare og hardt underlag. Vi skle oss ned på Aurdalssida og så på Hallingsida. Elva var åpen,nesten ingen snøbruer og de som var var tvilsomme. Lurte oss over elva på tynn is, tilbake på Aurdalsida. Vi lånte trappa på Tvillinghytte da vi drakk vår turkaffe. Solen forsvant bak skyene og  vi returnerte. Da merket vi at det blåste godt, litt sur motvind fikk vi oss.

Vi maste ikke på ettermiddagen, og først da vi nærmet oss blåtimen kom vi oss ut. Ski neida, vi satte på oss joggeskoa. Skaren bar, og den bar godt. Vi kunne gå rimelig sikkert på metertjukk snø, uten å ramle ned i. Kun få ganger brast skorpa. Vi rusla opp til fossen under Benterud. Fulgte elvebredden ned igjen en liten god kveldstur i lett skotøy.
Søndann møtte oss med gråvær. Det skulle komme snø. Vi somla oss ut og tenkte oss opp på Støen og skli oss nord og vestover. Vi lot det være.
I løpet av helgen så vi ikke en sjel. Å krysse Vassfardalen uten å se et eneste ferskt skispor var litt underlig. Hadde tru på DNT-medlemmer skulle ha besøkt Øvre Vassfaret. Ikke på lenge hvert fall.

En fredelig helg med mye tid - langsom tid - nesten plagsomt langsom - sunt, ja skulle tro det.