Før snøen kommer!

Vi kom innover på fredaskveld. Temperaturen hadde sunket fra 7 - 8 grader til -1. Det var barmark over alt. Stjernene lyste på himmelen. Månen var ikke å se. Det var en antydning av vinterkulde i lufta.

På lørdann rann sola og lyste opp Gorbuflagin. Oransje til gul og tilslutt helt opplyst. Kulda krøp ikke under -1 i løpet av natta. Turen nedover langs med elva var lett å gå. Vi tok oss tid til å se, ta noen bilder og undre oss over naturen.

Enkelte steder var det bløtt, andre steder hadde frosten festet grepet. Vi fløt oppe på den stive myra. Andre steder brast hinnen og vi søkk ned i mosen. Ikkje langt, bare litt, for uten om det hølet N traff. Beinet forsvant til ned på midten av låret.

Fargene var blasse innover. Ingen skapre kontraster eller lysende punkter. Fargene varierte i lysbrunt, brunt, grått, mørke grønne farger og noen rødlige blader og lyng. Enkelte steder lå rimet i skyggen. Der sola tok tak ble rimet til dugg. Det var vått i lyngen og glimtet som små krystaller i motlyset. I vikene i Suluvatnet er isen i ferd med å feste grepet. I løpet av dagen mister det sin kraft, men har meldt sin anmarsj. Det var kun en tynn tynn hinne som hadde lagt seg. Det var varmen og vind som jaget isen vekk. Det skal ikke mange dagene med kuldegrader til før isen legger seg. I myrer med stillestående vatn har den laget vintrens ishinne.

Lite dyr å se. En enslig kvinand var igjen ved Suluvatnet. Nede ved Øvre Grunntjern var to svaner på mellomlanding. Det var to sky svaner. Ønsket lang avstand til oss og de padlet seg over mot midten av tjennet. De var klart ingen "brød-svaner" i fra en park.

Det var stille i Vassfaret. Nesten ikke en låt, du hørte elvesjoet, men ellers var det stilt. Svakt sus av vinden kanskje, men ikke mer. Fredelig og gir deg kontekt med deg selv igjen. Kan forberede seg på de neste uker og måneder. Rette blikket fremover og se inn mot en annerledes periode.

Haust i fjellet

Det ble en helg med en undelig ro. Roen kan tilskrives en blanding av mange forhold. Vi kom inn på fredann. Da var det bare å rydde seg inn. Sist vi var inne i Vassfaret lakket vi oss ut. Registrerte at på høyre siden av døra hadde det vært dyr som hadde tatt seg inn via dørkarmen. Det er hulrom der som er fylt med glava. Lørdann kunne jeg starte tidlig. Kunne med god samvittighet lage meg kaffi og ta pennen fatt. Skulle skrivast ferdig fra føre helgeskøttet. Før frokost var siste borde på benken også tilpasset og festet. Det var den delen av jobben. Deretter var det bare å lakke benken ferdig.

Vi hadde en enkelt plan for dagen. Det var å ta turen over Strøslifjell. Det er en grei tur og B hadde hatt et ønske om det i hele år. Strøselvi var liten og vi kunne krysse ved Øvre. Der var det folk så vi fikk en hyggelig prat før vi tok fatt i turen. Det gikk lett opp til veien. Varmt var det. og lettelser i antrekket. 1. oktober og å bestige Strøslifjell i kun shorts er spesielt. Det var bare fantastisk varmt og godt. Vi begnte på veien og så fikk vi helgens virkelig gode naturopplevelse. En halvannet åring av en elg kom opp på veien. Vi hadde værdraget mot oss. Den kom først mot oss før ho dro over veien og ble borte i skogen. En vakker og veldig god oppleving. S skritta opp 20 meter til der ho stod. Den karammelen kan vi leve lenge på.

Så var det å kjenne på motene i Fesalskaret, og videre opp til Strøsli. Det er godt å gå der, vindstille, varmt og vi kunne ta leie der det passet oss. Vi tok leie vest om stortjennet og videre opp til toppen. Der kunne vi nyte utsikten til fossen ved Benterud, Sandvika og ned gjennom vassfardalen. Vi ramla ned omtrent samme leie som vi tok opp. Resten av dagen gikk med til å stable om veden og lage til en sperre det det vesle dyret hadde karra seg inn. I kjeleskapet fann vi ei delvis oppspist mus og møkk etter røyskatta. De på Øvra hadde fått rasert matskapet sitt. Sperra ble godt etablert den kvelden. Søndann ble brukt til mer ved og å lage til enda flere sperrer for røyskatta.

Hva var nå denne roa? Ikke noen som masa om noe som skulle gjerast eller nås. Gutta ordna faste oppgaver og ingen masing. Det var kanskje noe av det skjønne ved situasjonen. Fravær av mas og fått satt en sperre for anna uro. Kanskje en god sinnsro som er kommet!

I kjente trakter!

Så bar det til fjells igjen. Denne gangen til Vestre Slidre. Det var for å kunne få noen dager med jakt der en har jaktet de siste 15 - 20 åra. Vi har sett gode, middels og dårlige år med fugl i de traktene. Det har vært stablit lav bestand av rype. Det har ikke hindret oss i å rangle rundt i fjellene.

I år fikk vi beskjed om at det var satt en total kvote pr kort. En begrensning med mulighet til å trekke seg fra jakta der i Vestre Slidre. B, E og jeg ville ha disse dagene sammen. Kvote eller ikke. Det er tiden sammen, morgenstunden, lunsjpausen, småpraten eller de dype samtalene som teller. Jaktutbytte er ikke det viktigste, men muligheten til å ramle fritt rundt i fjellet.

Jeg kunne ikke komme fri fra jobb før onsdann. Rett fra jobb og til fjells. God velkomst da en kom fram. Godt å stå på trammen, kjenne den kjølige høstlufta og suge til seg synet av stjernehimmelen. Kjenne at vi er små der vi står i fjellh

eimen.E hadde skutt rype før på dagen og vi snakket fort om hvor turene hadde gått, hvor vi skulle gå, hva de hadde sett osv.

Jeg foreslo Gilafjell. nevnt den tidligere og så ble det. Alltid sett og skutt fugl der. Interessant fjell og ikke minst mye fjell. Masser av stein og ur. Det er bratt og kronglete.

Vi stiger i terrenget, kommer opp under urene. Og vi opplever som tidligere ryper! Først et par, deretter to nye. Vi kommer så over et kull med fem. Så to ny ryper litt mer oppe i ura. Vi hadde skutt kvoten i løpet av den dagen. Mange gode opplevelser i godt lag.

Dagen etter ble rypesafari. Da opp i Bukono og Gråkampen. Ille bra!. Der var vi borte i minst to om ikke tre kull. Og det sent i jakta i andre periode. Trivelig å ha slik på netthinnen. 13 ryper letter på skuddavstand. Brer seg ut, hvite vinger som virrer fort,  med Grønsennknippa i bakgrunn og som så stiger opp mot ura i Gråkampen.

Gode dager med noen dype samtale med B og E. Godt og gir gode minner for perioden som kommer!

3 gode dager i fjellet!

Høsten er kommet. Bjørkene er bare i fjellet. Kun noen rogner og osper som gir farger. Lyng og andre lavplanter setter og farger. Høyt opp er det lav, noe myng og rypebær. Sistnevnte setter farger med sine knallrøde blader. Vakkere er de.

Høsten har brakt oss opp i fjellet. Gutta har blitt jegere og da hører fjellet med. Vi endte i Fådalen. Stedet er bedre kjent under navnet Savalen. Vi ligger på 800 meter og fjellpartiene går opp mot 1.500 meter.

Skogen er preget av furuer og bjørk. Grana er nærmest fraværende. Enkelte rogn og osp finner du. Ikkje mye av dem, men nokon. Lette å sjå no. Eneste med bladverket på. Ospa gul, rogna grønn. Kommer du opp over tregrensa blir reinlaven dominerende. Du har lyng, einer, vier og fjellbjørk. Endel bærlyng finner du. Men fjella blir hvitaktige av laven. Det gir et særegent uttrykk i fjellet. Laven henger så vidt fast i underlaget. Det gjør det sleipt å gå i perioder. Det skiller seg fra de strøka jeg vanlig vis ferdes. Der er det mer lyng og lave planter frem til steinen tar over. Det er også fjell som strekker seg opp til 1.500 meter.

Det ble tre gode dager. Lange dager i fjellet. Oppe i otta, oppe før kl sju om morran. Første dagen var vi ute litt før åtte. Dagen startet i tåke. Vi fikk se at det klarnet, tåka kom og gikk, trollske landskap kom og gikk, frem til sola smeltet tåka.

Vi vandret i sol på jakt etter de hvit vingede rypene. Ser ikke noe til dem, vel gutta ser et kull. Vi finner det igjen og har noen gode opplevelser med rypene, men fugl på sekk blir det ikke. Senere på dagen kommer vi over to ryper som satt sammen. B gikk opp en rev, vi så rein og minst en tiur og en røy. Noen uidentifiserte hønsefugler og. Selv lemmen var ute. Vi kunne talt dem, det hadde blitt fler enn ryper. Dagen ble lang i fjellet med over 10 timer ute.

Dagen etter ble de skogstur. Vi skulle lete etter storfuglen. Vi gikk i skogen vest for Savalen. Vi oppdaga en flokk rauskjor. En orre letter foran oss. Ingen skuddsjanse eller? Trua på flere opplevelser kom med det. Og så gikk timene og meterne. Først ved lunsj kom gutta over en røy. Den forlot plassen med en god buske mellom seg og jegere. Etter lunsj var vi bort i et rypekull i myrkanten. Mot slutten av dagen hadde vi oppe 3 prrfugl, hvorav to haner. Godt med noen observasjoner på sluten av dagen!

Så kom siste dagen. Gøtt at det ikke hadde regnet noe noen av dagene. Ikke denne dagen heller. Da skulle vi opp til Rødalshøa. Vi fikk leie opp fra vegen. Opp lia med furuer og bjørk. Skulle tru det var livlaga for storfugl. Men antagelig for glissent og klart vinterhabitat. Vi seg langsomt opp til tregrensa. Vi fortsatte innover. Her så vi langt mer folk og jegere enn der vi hadde gått før. Det hjalp nå lite. Ikke en fugl å se. Vi var mange steder, ikkje på noen topp. Skulle tru at det var en og annen som satt i liene. Eneste vi så var ett par krikender. På tur ned mot tregrensa i en bratte kom endelig en rype til syne. En enslig en. Letter mellom B og meg. Gutta kunne skutt, men hele opplevelsen er over før de er klare. Å glemme en sikring hindrer hvert fall skudd! Ned gjennom furu/bjørke lia kommer vi over to røyer og en hare observeres.

Tre gode dager går til ende, sammen med 2 sønner. Undelig godt. Ikke mas og ikke forelder - barn. mer en likeverdig situasjon. Kanskje som en mentor for ferske jegere, samtidig med at de er nysgjerrige og kunnskapsrike. Berikende å være slik sammen meg sønner i en høst med nok utfordringer!

Over bekken etter molte!

Kom inn i passe tid! Det var i åtte - halv ni tiden på kvelden. Stilt i skogen. En og annen småfugl plystret borte i lauvtrea. Bekken sislet forsiktig under kloppen, Strøselvi susa litt lengre borte. Ikke så grov i målet som sist vi var inne. En deilig ro kom inn over kroppen. En uke i jobb etter ferie var tilbakelagt. Likevel så godt å sette seg ned høre på stillheta.

Morgondagen skulle benyttas te å legge mer golv og å gå etter molte. Har en egen moltemyr som får stå i fred. Avtale med Rugg om å høste av den! Det ble kveld tidlig og faktisk en tidlig morgen på lørdann. Det var bare å rydde plass så en kunne ordne til nytt golv. Etterisolerte med orginalvare. Drøsse mer flis ned under hovedgolvet. Plast og så var det bare å legge bord etter bord. I arbeidsøkta på formiddagen kom det et følge forbi. Litt prat og han eine for over myra, litt hit og litt dit. Det var molte han samla. Der tok han molta "vår" tenkte je.

Litt over høgstedag tok vi en matbit før vi la ut på vegen til moltemyra. Vi gikk på bredden av Strøselvi og uppe ved Øvre Trytetjernsvelta, der vi pleier å krysse kunne vi ta oss over. Det var ikkje akkurat å danse i elva, ho var fortsatt stor og stri. Dog med høge støvler kom du deg over. Så var det leie til myra. Lettaste vegen var over Fesalskaret. Det var opp og opp. Kjæresten for fyste gongen opp til Fesalen. Tok oss tida til å lete opp Fesalen eller Mortenshola. Je hadde lett før og gått rett på overside av åpningen, den gangen. Nå var det rett på. Han lå der eg trudde ut fra omtale mm. Enten går feet dit eller så er det enkelt folk som trekker inn dit ut fra stien å bedømme. Nå veit jeg hvertfall om kor eg kan ta natta om nødvendig. Så ned fra Fesalskaret.

Så dro vi videre til mi myr. Det åpnet det seg som før noe tynt i begynnelsen. Tynt og tynt. Det var nok dobbelt av sist jeg plukka. Det var store gode bær å plukke. Dom røde kunne få stå og de som var overmodne like så. Der det var en, to eller tre kuler på bæra fikk og stå. Det var da mer enn nok av de store. Vi tusla videre inn over myra. Tett var det, gule bær lyste mot oss. Jeg dro meg innover et fuktig drag. Der var det godt med bær. Kjæresten var litt lengre bort. Vi plukket det som var mulig. Fortsatt noe mer plass i buttene. Hu sa hu hadde vært nedee mot bekken. Vi gikk litt i mot bekken. Jeg måtte spørre: "Har du vært her?" Det bugnet av bær og vi tok kun de beste bæra. Vi nøyde oss med de vel to kiloene vi fyllte opp med. Det står att endel til Rugg!

Da bøttene var fulle begav vi oss på heimvegen. Den vegen gikk over Bringen. Ikke den letteste vegen, men du verden og godt det er å være på toppen. Utsyn mot Vassfaret, ser til Nevlingkollen, Sørbølfjellet og Pukla. De ligger på rekke og rad, Veslefjell, Raudfjell, Likkistefjell, Benkan, Nysæternatten og Strøslifjell. Det er bare å stå og kose seg med det vide utsynet. På vei ned mot Vassfaret hører vi trommingen. En spett sitter og trommer. Vi hører han flere ganger. Plutselig er han ikke langt unna. Jeg må gå litt tilbake og der ser jeg han i toppen. Der oppe i en tørrgran satt den. God avstand. Sniker meg nærmere, har jo med kameraet og storlinsa. På passe hold så forsvinner spetten på baksiden. Så kommer den fram att. Får muligheten til å la kameratet gå. Artig med slike opplevelser.

Kan ikke se hvilken spett det er. Det viser seg å være en tretåspett.

Ned går det greit, vi velger å va Strøselvi ved badesteinen. Det er oppunder fossen. Elvi er lettere å va der enn lengre nede.

Søndann gikk med til å legge golv ferdig, rydde og gi golvet det første strøket med lakk. Det er godt å være "ferdig". Blir en tur opp til uka for å lakke andre strøket. Da kan vi ordne resten til helga og ta tak i tredje strøket med lakk da!

Ei god helg med godt arbeid og gode naturopplevelser!

Sommertid og late dager!

Ferietid er også tid for vassfarturer. Ikke den "tradisjonelle" med å fly opp og ned lier og fjell. Nei, denne gangen var det med et litt annet fokus. Hadde avtalt med Elling om at han skulle komme innom. Han hadde med seg gulvmaterialer. Kjøkkenet skulle lektes opp, isoleres og legges nytt gulv. Storstua skal også få nytt gulv.

Jeg var litt spent på kloppen over bekken. Det hadde vært mye regn og joda, den hadde holdt seg på plass. Kun en stokk var tatt med nedetter bekken. Denne mandann ble det egentlig en rolig dag, eneste var at sørvindu ble skrapt og klar gjort for ny maling. Kittet og forberedt. Materialer ble båret ned fra vegen.

Tirsdann opprant med middelsvær. Vi ventat storfint besøk av sjølingan. De kom til Strøsdammen klukka 11. De ble vis både dalen og Trytetjernsvelta. Hyggelig besøk for den dagen.

Onsdann ble den store dagen for kjøkkent. Alt ble tatt ut, Kjøkkenbenken var godt fastspikret, dog det var mulig å få han løs. Deretter ble det lektet, isolert, plastet og lagt nytt gulv. Du verden å jamnt og godt å trø på. Ikke et spor eller slitasje av hesten mer. Mens jeg gjore dette tok andre malerkosten fat og da var sørvinduet malt. Etter maten ble det til at terrasse og platting ved vedskåla oljet. Dagen gikk til vedlikehold og oppgradering. Kanonflott ble det. Lakking ved neste anledning.

 

Torsdann var tenkt en tur inn over Hedalsfjella. Skulle snike oss opp mot Slasætra så langt vi kom med bil. Ved veidele parkerte vi bilen og vurderte været og turen inn over fjellet. Vest i Strøen hang regnet tett. Så grått og vått at vi ikke så vestenden. Nja, vi antok at været ville treffe oss så vi la om planen. Vi tuslet hjem. B kommenterte det sli. Denne turen var annerledes. Litt mer som på Finnskogen. Rolig og uten de store turene. De kan vi ta litt seinere. Støsli skal gås i år mener B. Da må vi komme oss over Strøselvi, det har ikkje vært mulig i år, Bradfull kvar gong vi har vært innover. Greit det og.

Etter regnet!

Pinsen kom med regn og litt ekstra til Sør-Norge. Flom i Østerdalen, Gubrandsdalen og ras ved Begna. Tro hvordan det var i Vassfaret? Bekker og elver er typiske flomvassdrag.

Vi avventet lørdann, før vi tok turen Innover. Vi kunne se Urula gå braddfull. Selv da vi passerte Åsli var elva godt over sine bredder. Tro hvordan vei og vassdrag var lengre inn. Vegen nedenfor Strøen var jeg spent på. Spesielt der bekken hadde gravd seg over for noen år til bake. Der var det bra, helt ok til veidelet til Slasætra. Litt lengre nede der det er høyre og venstre sving hadde vatnet tatt deler av vegen. Halve vegen var vasket bort. Vi lirket bilen forbi, det er bredt der, så det gikk godt.

Bekken var og braddfull. Der vi krysser var det ikke mulig å komme over. Vi måtte litt oppover for å finne en plass å krysse. Lengrer ned hadde bekken gått over sine bredder. Vatn fløt omkring skåla. Den stod tørt nå. Selv pilarene jeg lagde i fjor stod tørt.

Fugler plystrert i trærne, elven bruste og ellers var det stilt. Undelig godt å ta seg langsom tid.

Søndann opprant med sol. Tur skulle vi på og denne dagen valgte vi stien nedover elvedalen. Vi la en plan om Mikkjelsplassen, Fjellvatnet og retur over Slafjell.

Myrer og stien var baute. Det var vatn over alt. Stien var braddfull av vatn den og. Det spilte liten rolle, vi var skodd for slikt føre.

Fornemmelsen av ro og godhet siger innover en, når en vandrer i slikt et terreng. Å gå der sammen med gutta og kjærest gir noe ekstra i livet. Fornemmelsen av de sterke nære bånd og fellesskap blir sterk. Det er godt.

Da vi kom ned til Øvre Grunntjern er det lett å se at det er langt mer vatn enn vanlig. Omlag halvannen meter over normal vannstand tenkjer jeg. Vatnet strømmet sterkt ut av utløpet og inne i elvestrekket til Nedre.  Elvestrekket var voldsomt i kraft og styrke. Det var ikke rom for å krysse noen steder eller komme seg over til Mølla. Du kan av bildet se det. Han som skulle drikke av elva hadde og sine utfordringer. Det var ikke lett å finne rolig vann og der det kunne slå inn vatn å drikke var det elvesprøyt og dusj å få.  

Så bar det til fjells. Opp til Mikkjelsplassen og så stien opp mot Fjellvatnet. Ikkje gått opp noen gang. Kun nedetter. Det var underlig tøft å gå opp fjellsiden. Fra Nevlingen til Fjellvatnet er det 2,5 - 3 km, og med sine 400 høyde meter er det bare å ta tida til hjelp.

Derfra gikk det stien over mot Slasætra. Enkel vei å gå om du finner stien hele vegen. Der oppe i fjellet slapp vi oss ned Suluvasslie ned til Trytetjernsvelta.

Mandann ble brukt til nyttige ting. Nyttig i den forstand at vi sørget for å skjære opp bjørkestammene som lå der for vinterved. Vi tok og ned ei furu. Solen kom aldri frem til terrassen så vi fant det greit å ta den ned. Det gav oss mye lys og ikke minst en haug av ved. Skulle tru vi har for de neste to åra. Bru over bekken ved vaet ble det og. Nå skal en kunne gå tørrskodd over når den er braddfull. Litt praktisk å få inn noen hyller i koia også. Det gjør det enklere å ha orden inne.

God helg og kommentert slik: "Jeg kunne tatt noen dager til her inne!"

Inntrykk - fornemmelser av ro

Bildøra slår igjen, det blir stille. Lytter, hører at vatnet klukker borte ved dammen. Månen lyser opp Støen. Godt å høre vatnet starte på ferden ned elva fra Strøen. Det stanger mot trelemmene, før det velter over kanten og begynner på vegen ned dalen.

Det er stilt i skogen, fantastiske skygger og lysskimmer der vi går ned i natta til Velta. Det er en egen fornemmelse å vandre nedover i månelyset.

En helg med godt vær, rolig, ikke følk å se noen plass. Stilt vi gikk og brøyte løype til Slasætra og inn på fjellet. Spår ta orrfugl og rype så vi. Ei og anna hare, spora etter en storfugl som hadde landet i snøen og spora etter den der den hadde gått inn i småskogen. Den merkelige fornemmelsen av fred i sinnet og majestetiske ro i slikte trakter. Der vi mennesker blir litt små og kan gi oss hen til å betrakte landskap - åser og de små sportegna omkring oss. Her har måren hoppet. Den er det jevnlige spor ta. Det er mårtrakter flere steder der inne i Vassfaret. Det er med på å holde bestanden av skogsfugl nede. Nokre revespår, men ikkje mange ta dem heller.

Undelig godt å gå vannveien ned til Suluvatnet, tråkke løype, kjenne sveiten komme når en vart varm og .. nyte den langsomme tiiida. Det er forskjellen. Den langsomme tida som ikkje maser opp sinnet. For mange som sliter med den raske tida!

Vinterferie!

Gutta hadde vinterferie og avtalen var at vi skulle opp i Vassfaret noen dager. Vi satset på den siste helgen av vinterferien. VM i Oslo fikk være VM. Vi pakket og ordnet slik at vi kunne dra av gårde rett fra jobb torsdann. Vel, vi åt litt i heimen før vi satte oss i bilen. Vi var nok oppe ved Strøsdammen først da klukka var kommet til ti på kvelden.

Det var lett å gå vegen ned fra Strøen. Det hadde vært kjørt snøscooter så det var et fast underlag. Skogstadfolket hadde også holdt skisporet oppe. Derfor gle vi lekende lett nedetter veien. Først der vi bryter av vegen ble det litt snø å brøyte i. Ikkje mykje, og spora fra sist vi var her syntes godt. Det hadde ikkje kommet så mykje snø disse ukene.

Nede omkring Trytetjernsvelta var det ro som vanlig. Ikke spor av folk, noen enkle dyretråkk, men heller ikkje det overveldende. Svartomnen ble nørt, og alle andre oppgaver vart ordnet. Det va gødt å være inne att.

Morgonen etter opprann med gløtt av sol. Vårt lille prosjekt for dagene var å gå til Blåfjell. Fra Domfet er det løpye så kom vi oss opp dit ville turen vær grei. Så vi satte kursen ned forbi Suluvasshytta. Var ikke innom, men møtte mor-Skogstad da vi gikk opp løypa vår langsmed Suluvatnet. Det var lite som tydet på at nokon hadde brukt den no særlig etter at vi gikk spor til Dreparhølen. Mor-Skogstad fortalde dei hadde vøre på Olssonheimen og at det var spor bort dit. De hadde da gått vannveien ned til utosen.Vi fortsatte på vårt spor og litt ovafor utosen krysset vi vatnet og be på veien bort te Olssonheimen.

Spora fulgte elvi, kryttet litt inn og ut og ved bekken brøt den av og opp til garden. Der oppe var det bare å klargjøre for stigningen til Domfet. Vi har gått vegen ned om summaren. Det er bratt, så vi satte på feller. Det var langfell for to og je hadde laga meg en kortfellvariant. Det begynte bra. Man kortfellenen mine fungerte ikkje. Jeg hadde ikkje lagt på nytt fellelim slik at de lønsa fra skia. Det gjorde det krevande å ta dei bratteste partiene i stien. Vi fann stien, så seg vi ned til elveleie, før vi fann att stien. Stien ligger der som et rett band under grantrea. Bratt opp mot Brennatten og Benkan. Like bratt ned mot dalbotnen og elvi. Det gikk oppover. Simon gikk lett, han hadde langfell. Jeg kom halsende til slutt. Vi fann det riktig å bryte av og ta oss en god pause oppe i lia. Det blei bålkos, varmt drikke og grilling av pølser. Ideen om Blåfjell ble skrinlagt. Årsaken var todelt. Felleløsningen fungerte ikke og stigningen opp til Domfett i sommerstien ble antatt for krevende.

Ned att til Olssonheimen var det meir enn morsomt. Stien gav lite mulighet til å holde att. Det var bare å la skia gå nedover og stoppe opp der det lot seg gjøre. Det gikk over både stokk og stein ned stien. At vi hadde gått opp samme sted gjorde at snøen bremset mindre enn den kunne og ned til Olssonheimen var vi på et blunk.

Kvelden gav ro i sinn. Den enkelte kun drive med sitt, las, gjorde i stand nye trugebindinger, flikket på noe som skulle rettes opp. Ingen mas om TV eller noe som vart styrt av klukka.

Dagen etter fann vi det best å legge opp til en kjent anna tur. Vi snakket om Surtind om været tillot og så for oss ruta via Slasætra. Gutta ville ha feller på so det fikk dem. Fra veidele var det bare å begynne jobben. Ikkje en sjel som hadde vært på Slasætra siden tidlig høst. Kun ett og annet spor krysset vegen. Det ble en god dags jobb å tråkke spor opp vegen. Vi byttet på å gå først. De med langfell hadde godt feste og lett å tråkke. Skia mine var best der det var flatlende. Ellers søkk de i så langt at festesmørningen ikke fikk tak. Jeg tok jobben som andretråkker det meste av vegen. Vi holdt det gående, i en halvtime, og en ny halvtime. Det vi har gått på timen før ble halvannen, det ble to det ble sågar to og en halv før vi kom til siste lille svingen før det åpner seg til sætervollen.

Vi runder inn på sætervollen. Til venstre for oss i kanten mot bjørkeskogen letter en orrhøne opp av dokk. Vi stopper og ser, så går det tre til og litt etter to nye. På den andre siden av sætervollen, der skogen kommer ned til lettet enda to. Kan undres hvordan de siste to hørte at de andre lettet og at vi var der på sætervollen. Vi tok oss litt tid der oppe på Slasætre. Je var oppom Slakollen. Dit opp lettet en stegg nedfor meg. Slakollen var nesten blåst bar. Lite snø at og berget stak opp. Har sett det får på de kanter at toppene er blåst bare for snø. Vi leikte litt på ski ned over sætervollen før vi tok leie ned der vi kom fra. En fin nedkjøring er det ned fra Slasætra. På vegen ned til oss sjølve møtte vi folk. En familien som hadde vært på besøk nede i Suluvasshytta.

Søndann var like ens med været overskyet og mildt. Det var ikke vær for å gjøre så my. Vi rydde oss ut og tok ei snartur oppom Benterud og i granskogen. Skulle se etter mårspor og storfugl. Der på Benterud skremmer vi opp ei storfugl. Ut fra spora å dømme ei røy. Litt lengre oppe i skogen ser vi spør av en mår, antar vi. Ellers er det stilt i skogen. På vegen oppatt til bilen støkker vi en storfugl. Simon mente det var en tiur, han virket svart i leten. Heilt oppe ved Strøsdammen finner vi spor som krysser skistolpa. Parvise bein med lenge hopp mellom. Det var sikker mårspor, kanskje de nedenfor var røyskatt. Spora her var heilt sikre.

Med vemod er helgen over. Roa disse dagene, slitet med å tråkke spor og glede over å opplevelser av fugl i skogen har vært med på å lade batteriene.

Helgeskøtt med ro i!

Det har vært lite tid til å dyrke friluftslive siste høst. Det har ligget der som en liten mare i det siste. Det å vite at roen, energien, møte med seg selv det kan du få der ute i naturen ut å hatt den åpenbare muligheten til å dra av sted.

Vi bikket over i det nye året og det passest seg slik i år at Vassfaret ble besøkt andre veka. Vi var på Godvatnet fredann i halv ni tiden. Det hadde vært måkt lengre inn, men med meldign om mer snø var det tryggest å sette at bilen der. Det var en enkel tur innover. Det var bare å plassere skia og pulken i hjulsporet fra en traktor og gli seg inn. Det gikk ganske friskt ned mot Strøen. Selv om det var mørkt hadde vi lys nok til å gå uten lykt.

Å gå der langs med Strøen og nedover mot Trytetjernsvelte i mørket er en egen god opplevelse. Vi var fire denne helgen så vi gikk på rekke og rad. Fra Strøsdammen og veien nedover var det gått løype og utfordringen var kun ned til Velta. Snødybden var på tålelige 60 - 70 sm, men totalt løs og uten hold. Du tråkket nært til bunns og det var en god jobb å komme ned, men du hvor deilig.

Lørdann gav rom for tur til Suluvatnet og Skogstadfolket som bor der i vinter. En liten prat og så la vi i vei mot Dreparhølen. Det var arbeidsomt for den som gikk fremst og seint for den som gikk bak. Det tok sin tid å tråkke spor til sydenden av Suluvatnet. Der var det dags for å returnere samme veg som vi kom. Vi hadde  fått et godt spor og gå i heimat.

Vel oppe kunne freden i sjelen senke seg, prat og kortspill på kveldingen. Det kom endel snø på kvelden og natta, bor i mot 10 nye cm.

Søndann ble bruk til  å rydde og gå seg ut at til bilen. Det var bedre vær med godt sollys på Gorbuilagin. På vei mot Strøsdammen går Simon først. Han tråkker løype og på flatene rett får dammen setter han staven i snøen og der og da "spruter" det ut en orrhøne. Det letter 2 til fra snåen og enda en lengre bort. Her lå det 4 fugler i dokk. lenge siden jeg har opplevd orrfugl i dokk. Vi så spor av flere huller der fugler hadde lagt seg ned.
En god helg en kan leve en stund på.