Etter snøen og før det spirer

Vassfaret midt mellom vinter og sommer. Siste turen innover var i mars. Siden hadde snøen gått, kommet igjen osv. Påsken var barmark i lavlandet og tja, kanskje snø i høyden. Da ble det annen aktivitet.
Så nå var jeg innover igjen. Det ene var prosjektet mitt. Det andre var å få et avbrekk. Hadde levert materiell til Høyskolen Kristiania og nå var det dags for å lade batteriene.
SÅ var det et spørsmål om de på Søsterhjemmet var der eller ikke. Kom inn litt seint på kvelden. Kunne kjøre helt ned. På veien ned så jeg ei røy ved veien. Ikke første gang jeg har sett den der. Var vel en årsak til at den ruslet der. Kamera i bagasjerommet. Da ble det ikke noe bilder. Ingen andre biler ved parkeringa. Så da var jeg vel alene innover. Raskt ned og så opp til prosjektet. Akkurat passe lys og ikke minst godt med vann i elva.

Vassfaret var i modus mellom vinter og sommer. Ikke et eneste blad var kommet ut, kun svulmende knopper, blader som kunne anes i tuppen av skuddene. Ikke helt innesperret og ikke ute i det fri.
Høgfossen svulmet, Vannet kastet seg ned i renna der hovedløpet går. Vannkastet seg ut der de små renner og fordypninger går slik at vannet kunne kaste seg ned de 20 meterne ned til kulpen under fossen. Langs med elva var det ingen fossekaller å se. Var stille der, fosseduren var det som duret i bakgrunn og som overdøvet det som var av lyder. Selv småfuglene var ikke til å høre gjennom fosseduren.

På kristi himmelfartsdag var det tidlig ut. Kamera og fiskestang og så var det opp langs med elva. Fisket under Støsdammen, i Støen og i Trytetjern. Ikke fisk å kjenne. For tidlig. Isen gikk siste uke.
Hilste på Nøtteliten der langsmed Strøen. Bjørkefinkene holdt sin konsert i bjørkeskogen mellom neset i vest og Trytetjern.
Med den sure nordavinden ble det rast i en liten helling ved Trytetjern. Der var det greit å ligge på reinsskinnet og dorme i antydningen av sol. Den prøvde fortvilet å kjempe seg gjennom skylaget. Uansett godt å dorme.

Bytter objektiv til 150-600 og gikk over Trytetjernsåsen. Ikke dyr eller storfugl å merke. Hørte bokfinken, og fikk et greit bilde av den. Ellers stille. Alle dyr som enten hadde kalvet, valpet eller lå på egg holdt seg i ro. Ville ikke la seg røpe, det jeg som fremmed tråkket gjennom deres verden.
Ved Strøsdammen var det folk å prate med. Og da jeg kom ned til Trytebu var det et turfølge som pauset på plattingen. Slo av en prat før de gikk videre og jeg pakket meg sammen. Jobb på freda'n.

Planlagt og tilrettelagt

Våren har vært merkelig. Nå etter 3 uker i april og mai har det blitt mer snø enn tidligere i vinter. Var ikke festlig å skifte dekk på en bil og grave seg ut i dag for å komme på jobb. Nå det er vel ikke akkurat det jeg sikter til med overskriften.

Med sein sommerferie, en oval weekend i varmere strøk. Valget i år endte på Italia, Milano og så Cinque Terre. Cinque Terre er en av Italias nasjonalparker. I nasjonal parken er det vier som går gjennom, folk som bor der fast og ikke minst de fem kjente byene som klorer seg fast i kystlandskapet. Det i seg selv ikke merkeligere enn hva vestlandsbønder har gjort, dog i Italia langt flere samlet på hver plass. Nå kunne jeg dratt det videre med å beskrive vandringene mellom byene, landskapet og byene. Det får ligge til en annen gang. Nå er det mer det med planlagt og tilrettelagt.
En nasjonalpark i Italia er noe annet enn i Norge. Jeg har nevnt noe, at det bor folk og at de drifter sine marker og byer i Italia. I Norge skal det helst være stengte veier og tomt for folk. Det er nok den norske nasjonalromantikken, du alene ute i den store naturen. Kampen av den lille mann som håndterer naturens store krefter.

Det er noe annet som skiller mer. Det er tilretteleggingen. Vi bodde i Levanto. Tog inn til Cinque Terre eller en gåtur angitt til ca 2,5 - 3 timer. Toget kostet 4 euro for hver påstigning. Mellom byene var det stier du kunne gå. Opp i terrenget og opp til der terrenget brekker av etter stigningen fra havet. Stiene var merket med både fager og tallkoder. Vi har den røde DNT T'ene eller røde skiløyper og blå sommerstier.
Ja, også tenker du kanskje. Og her kommer forskjellen. I Cinque Terre var det dagspass for å gå mellom byer og for å bruke toget. Kostet oss 16 euro pr person. Her var det hopp på og hopp av toget. Du måtte ha løst dagspass for å kunne gå mellom byene og eller opp i åsene. Selv på enkelte steder var det fra adgang til toaletter om du hadde dagspasset. Hallooo, tenker du. Betale for å gå på stier. Jepp, og de hadde kontrollbuer ut fra hver by. Der måtte du vise ditt dagspass. Det ble nok en god slump penger per dag fra turistene. Det vi også så var at de hadde endel arbeider langsstier for å utbedre dem, holde området ryddig og tilretelagt. Dette var med på å holde området ryddig og uten søppel. Stier som styrte hvor folk gikk og man unngikk den store slitasjen på terrenget. Det er faktisk verdifullt i seg selv, at terrenget ikke slites ned av alt tråkket etter folk.

Nå må det sies at for oss, "norske fjellgeiter", var turene og terrenget lett å håndtere. Greie joggesko var godt nok. Sekk på ryggen og litt ekstra om været slo til. De vi møtte var alt fra ja, tyske vandrerer med sturstøvler egnet til norske fjell, kinesere i lave sommersko eller sandaler. Og da med sokker i sandalene :-) Var en og annen dame i høyhelte sko, 10 cm hel og 2 - 3 cm oppbygget under forfot. Småbarnsforeldre med småen - spebarn - i bæresele på magen. Eller hun i lilla som hadde en tilsvarende lilla koffert hun skulle ha med seg. Det var i Corniglia og bare ned til toget. Dog hun klarte jo nesten ikke håndtere kofferten, og gjennomført stil var det jo. Skoene matchet lillafargen. Mellom Riomaggiore og Manarola var det ganske bratt. Vi gikk på sedvanligvis. En og annen pustepause er det opp Feselskaret/eller fra Spiterstulen til Galdhøpiggen. Det vi jo så var at her var det folk som ikke maktet å gå mange høydemetrene før det var nær stopp. Gangtid ble lang. De var ikke fysisk rystet til å gå lange distanser. Greit nok der nede der de maks hadde turer på beregnet opp til 2,5 timer gangtid.

Det er jo også de turistene vi får til Norge også. Det er de som legger ut over Besseggen, Prekestolen, Trollrunga og andre norske spektakulære naturperler. Det er turister som ikke er i stand til å vandre i flere timer i strekk. I Norge er det lenger til folk når du er ute og vi mener du skal kunne ordne deg selv der ute. Det er de ikke trent til. Det vet ikke hva det er å utstyre seg for dårlig vær, eller ha matpakka i sekken. Den urnorske matpakka. I Cinque Terre var det bare å slenge seg ned på nærmeste spisested i Vernazza eller Monterosso om du ønsket det. På Besseggen er det enten tilbake eller frem til bestemmelses stedet før du kan få deg mat og drikke.

Tja, hvorfor ikke tenker jeg. Hva om man legger opp med en avgift for de mest turistifiserte naturperlene? Det være fra alle som går fra de vanligste startpunktene. En avgift på 100 eller 50 kr. Er det uhørt? Ja, tenker du kanskje. Vi er vant til allemannsretten og at det er fri ferdsel sålenge der er pr sykkel eller til fots.  Hva får så turistene igjen for en avgift, eller du og jeg. Hva med alle de som faktisk bidrar til å rydde opp i søppel, papir, plastflasker osv. Eller toalettforhold av en eller variant. Så har vi alle de som trenger hjelp for å komme ned igjen. De koster det norske samfunn store penger. Om vi så lar alle som går til Trolltunga betale 100 kr. La det bli til finansiering av en DNT-hytte i nærheten av Trolltunga. La det bli toalettforhold slik at vi slipper menneskeskitt bak hver en stein. La oss ha noen "stiverter" som går ruta jevnlig og plukker søppel og slikt. Og kanskje kan vi la noen bygge stiene mer i stein slik at det blir tilrettelagt og vi ikke sliter ned terrenget.

Da får vi muligheten til å finansiere et system for turistene også de som ikke er forberedt og skapt for å tåle/håndtere den norske naturen. Da kan redningstjenestene, DNT og Røde Kors delfinansieres fra turistene. Det er ikke gratis å sende inn redningsmannskaper etter forfrosne og utslitte turister. Det skal kanskje ikke den norske stat betale for å hente ut. En liten avgift fra alle - det blir som en forsikring - bidrar til at du får en bedre oppevelse og hjelp om du trenger det.

Dette var noen strøtanker jeg ville dele med dere. Kommentarer og reaksjoner er helt innafor å komme med her!

.

Ei natt ute og noko attåt!

Overskriften kunne indikere mye, spesielt noko attåt. Nja det er vel ikke så voldsomt, men en opplever jo litt forskjellig når man er ute og vinteren er snål. 

Det å starte fra Strøsdammen som så mange ganger før. Ikke et enda spor på valdres- eller hallingsida. Da ble det å tråkke seg spor nedover dalen. Tok hallingsida denne gangen. Satset på ei snøbro over elva. 

Nede var det stilt og ro. Hørte perleugla hukre opp mot Benterud. Det er der de alltid har holdt hus. Nedover elva var det så godt et månelys. En god velkomst. 

Morraskvisten var like god. Sola meldte seg i Gørrbuflagin og jeg møtte -11 grader. Tida gikk til litt oppfølging av prosjektet og forberedelse til ei natt ute. Det vart en god sekk med fotoutstyr mer enn jeg brukte, reinsskinn og ditto saker og ting å ha med. Skulle herde natta ute uansett denne gangen jf tabben i fjor. Uten å tenke nøye etter slengte de canadiske trugene på sekken i tillegg. 

Jeg hadde vært nedover elva for ei måned siden. Så faret etter meg sjøl, så jeg tråkket det opp på ny. Det var lett, og kjente at slik en sekk var det en stund siden jeg hadde båret. Det gikk seinere enn tenkt. Nede ved Dreparhølen var elva åpen, sjelden den løka seg. Så skispora fra sist over elveisen. I bue i yttersving. Det skulle gå nå som sist. Merka meg at vannet hadde tatt snøen så det var lite å tråkke i. Bak meg ble spora blaute av vann. fulgte rundt og der elva samlet seg før den skulle ut av hølen seg skisporet opp mot bredden.

Jeg fulgte med i skyggen av det gamle sporet. Det var litt lett stigning. Snøen ble djupere og skituppene ble dekket av snø. Det var et steg om det andre. Midt i steget ble jeg var av at det dannet seg en sprekk i snøen foran meg. Litt ut mot elva. Den sprakk langsomt opp fremover og bakover. Jeg stoppet opp og så hva som var i bevegelse. Så at sprekken kom også på innsiden av meg. Hele isen jeg stod på seg langsomt ned. Spekken åpnet seg mer og jeg så at elva viste seg der i åpningen. da var det bare å få tatt det ene ekstra steget påå på kanten og litt til. Lårmusklene spente seg og skjøv i fra, dyttet isen lengre ned. Venstrebeinet var på fast grunn. Godt skyv i stavene og så kom jeg meg opp av hølet. Interessant, blei ikke våt på føttene hvert fall. 

Skulle opp i lia, ideen om Spunsetjern. Da var den lette veien via Ollsonheimen. Derfra var det stien til Hallingdal. Har du gått den på sommeren? Om du har det så vet du at det er ei god bratt sti uten plass til det helt store. Derav feller på skia. Og ... hold an litt. Skistøvlene da? Hadde en liten sprekk i læret innen for randsømmen. Nå var det noe som sa at her gjepet det mer. Jodda, læret var sprukket opp mer. Såpass at de støvlene var kommet i kategorien  --- kast ---. Og der stod jeg på Olssonheimen. Ja ja, det er jo ingen krise. Trugene kunne bli redningen om det ble for ille.
Inn under åsen og fant den gale vegen opp til Domfet langs Fetjarbekken. Det var like bratt som alltid. Det begynte å svi i låra for hvert løft. Varm i kroppen var jeg og nå kom kokepunktet. Svetten rant fra luggen. Hang på stavene litt og så nye steg. Løft og løft frem til granene som hadde velta over stien. Da var det å skreve over med ski og det som hørte til. Langsomt steg jeg opp lia. Fulgte stien, annen mulighet var det ikke. Så videt det seg litt ut. KOm opp til de to skiltene i naturstien. Der var det jo rent flatt. Greit å lese skiltene, pause og og hente seg inn heter det vel egentlig. Så var det igjen å gå. Det var ikke voldsomt med snø så det var ikke for voldsomt å trampe i. Passerte andre skiltet og så ble det litt videre rundt en. Stien fortsatte og jeg kom inn mot Fetjarbekken. Gikk i den et lite stykke før jeg fant att stien. Det åpnet seg. Så blå himmel mellom tretoppene, det var nytt i lia. Åsen på andre side av bekken trakk seg unna. Da kunne jeg svinge inn mot Brennatten. Det ble ikke de siste høydemetrene opp til Spunsetjern. Det var greit nok å finne seg en plass under Brennatten. Ut ved myra var det ein god furu til å rigge seg ved. 

Merkelig hvordan gamle rutiner melder seg. Rigging av liggeplass, spente duken over liggeplassen og så var det ved. Alt gikk i rolig tempo, sikre seg for natta før en kunne nyte stillheten, bålet og det som hørte med. Med den tørrfurua jeg tok ned ble det nying for kvelden og ved nok til å starte dagen etter. Det var stille der under Brennatten. Ingen støy fra hytter, likevel ikke langt til Domfet. Ingen perleugle her. Knitringa fra bålet. Plassere stokkene slik at kaffekjelen kunne smelte vann og gi kakao og kaffe. Med reinsskinn under rumpa og mildt i været ble det ikke nødvendig å kle seg veldig. Det ble rolig og tja, da kunne en legge seg i posen og trekke frem boka som var med. Sannelig ble side etter side lest. Litt fram og tilbake i boka, reflektere se sammenhenger. Ble en god arbeidsøkt med endringsledelse der under furua. 

I løpet av natta var det kommet et lett snødryss. Duken over hode var rett justert. Kjentes mildt ut og det ble fort varme i bålet. Resteved kunne jeg legge igjen og. Snøen var blaut. Varmegrader ja. Planen var å holde høyden og skli seg ned i Buvasslie. Det ble tungt. og lite fristende da det er bratt inni der. En god bue ned til sporet fra i går. I det siste feltet ned til Olssonheimen var det ski av. Det var like greit. 

Og hvordan var det med vær og temeratur? 7 varmegrader kl 12 på Trytebu. Og skistøvla holdt hele veien. Vel hjemme var det bare å trekke lissene ut av hempene og rett i søpla med dem. 

En uendelig god helg med ute natt. Den kan ingen ta fra meg og at det bør bli flere i løpet av året og ja. Så skal lia fra Brennatten og til Buvasslia gås og sjekkes ut. Er nok mer en sommer greie enn vinter!

Ensomt spor i snøen

Det ble en "rask" tur inn til det lille fotoprosjektet. Det vil si det var å få litt opplevelse av vinter, vinter i lavlandet var jo en direkte nedtur. mangel på snø i månedsvis. Har ikke gått på ski i Romeriksåsen enda i år. Kunne sikkert klart det om ikke dørstokkmila var 30 - 40 minutter i bil. I Vassfaret var det noe snø i januar, det var jo nedtur der og, men det var np kommet mer snø.
Så var det å komme seg inn. Det var ikke mye, dog du kunne snakke om brøytefonn - 15 cm eller der omkring. Ved Strøsdammen var det folketomt. Spor nei, ikke noe å snakke om. Siste snøen lå urørt og jevn. Antydning til at noen hadde gått ut på dammen, ellers intet.
Ned Strøsveien var det antydning av at folk hadde vært nedover, antagelig til fots. Det var jo ikke noen ferske spor, så det var det å brøyte ned. Det var lett snø og det glei greit.
Det var ned fra veien og til Trytebu en kunne se hvor lite snø det var. Faktisk var det så lyngen stakk opp og tro du over med ski var det null snø i lyngen. Pulken glei ikke akkurat lett over bar lyng.

Var opp om fotoprosjektet og så lunsj. Neste plan var å finne seg en plass der en kunne gjøre kvelden ute. En gammal skistolpe ginn langs elva og den fulgte jeg. Plass med utsyn - vel utsyn fra dalbotn er det vel ikke - hvert fall en passende bakgrunn. Det fant jeg. Jeg valgte å gå videre for å finne en plass for et soloppgangsmotiv. Det var i området ved Øvre Grunntjern. Så oppatt til sekken og rigge seg til mens mørket falt på. Det ble bål og ikke minst så kom stjerne himmelen frem. Månen steg opp bak åsen og begynte å lyse opp fjella. Det ble lysere og skinnet i snøen på fjella ble hvitt og sterkt. Kulda kom krypende. Med skinn under rumpa var det ikke noe å klage på. Bål, ullklær og forberedt på kvelden så var det greit. Lærte litt av bommerten i i fjor våres.

 Dagen etter ble det ikke noe morgenbildet, det ble tur opp i næraste åsen i stede. Fulgte den gamle skistolpa motsatte veien. Det var opp til Trytetjernsvelta, og opp veien der. Ved veikrysset tok skistolpa retning av Strøen. Da var det sikker folk som var gått fra Fønhuskoia. Jeg tok til venstre. Ved Trytetjernsbekken var det opp i åsen. På vei opp støkket jeg både orrfugl og røy. Sistnevnte satt i veden. Det var å brøyte seg løype oppover. Opp og opp, da ble premien, vyet i bilde til venstre helt magisk godt å få. Så kunne en slippe seg ned lia. Lette å kjøre på skare og styresnø.  Skia fikk kjørt seg i det grunne snøføret. Stålkanter skrapte i stein og skisålene ble klare for mer reparasjon enn gliding.

Det var en god sleng inn i min villmark, og gjerne i lys av Mikkjel Fønhus sine historier. Elva gva også sine fotomotiv før den løka seg mer gjennom natta med -14.