Alene i fjellet

Kjaset og maset ble lagt igjen hjemme. Tid for tur og det å bare unngå jaget av sosiale medier, nesten hvert fall. Godt å kople av samfunnet!

Kom til Godvatnet, vinterparkeringen og veien var tatt opp videre. En indre jubel ble ubønnhørlig kvalt i oppløpet. Veien var tatt opp kun ned til nærmeste hytter - 300 meter og så rett tilbake gitt. Det gikk nå et spår nedover vegen.

På med pulk og så var det bare å seile ned Strøsvegen. Nå ja, det ble ikke bare å seile ned til Strøsdammen og Trytebu. Det var litt snø i spåret og dermed motstand for fjellskia og pulken subbet i kantene og midtrabatten. Visste ved Strøsdammen var det spår på hallingsiden ned til Suluvatnet. Det var gjensnødd og da ble det valdressida lell. Tross alt bedre med noe spår. Fra Slasætervegen og ned ble det å lage spår sjøl. Alt vel på Trytebu og Søsterhjemmet. Stille, ingen folk og lite lyd. Hørte ikke haukugla, eller reven.

Lørdann ble startet i langsomt tempo. Passe tidlig oppe, dog sliten i hue og da var det gogt å la den langsomme tiden slå inn. Rusla ut med kamera, sekk og pakking for en god dag ute i fjellet. La leia opp til vegen og opp til Slasætervegen. Der var det jo spår, og det varte så lenge. Den som hadde gått føre meg hadde snudd etter 400 meter oppe i der. Så var det å tråkke spor hele vegen opp. Langsom tid,  langsomt tråkk, svette på ryggen og opp steg vi. Stoppet opp det bratteste partiene. Nøt mulighetne til å både fotografere grankorsnebben, trekke pusten og så fortsette oppover. Langsomt kom jeg opp til hvilefurua og der var det mulepose og saft. Så var det siste etappen opp til sætervollen. Gikk opp og i underkant av sælet, før jeg fortsatte mot fjellet,inn over myrene bak sætra.
Det var bak der helgas dyreopplevelse kom. Keg var på østsiden og kommet litt fra i myra. Da brakte det i bjørkeskogen på den andre siden. Ut mellom stammene kom en tiur. Litt bakfra og frem over myra. Skuet over og fanget tiuren, så slo det meg kameraet, grep det og tre bilder på 18 mm, så full zoom 250 mm fant tiuren og lot kameraet jobbet. Og sannelig en god "skudd-situasjon" Nærmest som under jakta, langt hold og på feil side av myra. Skytterlinje hadde gjort det annerledes. Fantastisk deilig å stå der og se tiuren, spenningen og hele roen i den hvite vinterdagen, med sol og vindstille.

Krysset over myra, og siktet meg inn mot stigningen opp til snaufjellet. Fant retningen og åpningen som er der mellom fjellbjørk og en og annen gran. Krysset frem og tilbake før jeg kom på flatene, kunne så sige inn over flater, finne stigninger og gå opp ryggene Fant leie inn mot Tinnsjøen. En plass hadde to ryper vært nede mellom fjellbjørkene. Fant en helling der jeg så ei passende gran. Der kunne jeg lunsje. Kaffi og matpakka. Sola midt i mot. Kunne en ha det bedre, neppe.....

Mens jeg satt der hørte jeg noe. Kunne det være en rype som lokket. Skiftet ut objektiver, opp til 400 mm. Lirket på meg skiene og listet meg mot lyden. Ikke noe å se, fant en dokk av rype og et kort spor. Kanskje det var den? Fortsatte tråkkinga mot Slafjell, Omtrent der vinterløypa går. Ferske spor av rev. Han hadde jeg nok vekket fra dagleie for det var i gode sprang en periode. Inn under kanten dro jeg meg tilbake mot Slasætra, gikk oppom Slakollen. Nøt utsikten mot Støen, Norefjell, Sørbølfjellet og mot Gørrbuflagin. 

Gleden av å stå ned det sporet jeg gikk opp var jo der. Lett gli, noen krevende svinger på veien ned. 

God dag i fjellet!

Søndann vekket klokka meg. Hadde latt omen roe seg før jeg la meg. Vakna 0430, -19 ute og 9 inne. Nørte og krabbet under dyna igjen. Det gikk godt med tid før lunken kom i koia og jeg stod opp noe før 6. Enkel frokost, varm kakao i thermosen, kamera og stativ. Så var det å gi seg i vei. Soloppgang og morgenlyset skulle oppleves. Startet i svarte natta, med hodelykt. Den var tent og kastet en smal lysstrime opp i skistolpa etter meg fra lørdann. Skiene virket glatte, hmmm. Et godt stykke oppe i vegen kunne jeg slukket lykta. Det var demring på vei. Lyset tiltok, lende steg, svetten meldte seg på ryggen. En kort stopp og kulda snek seg inn skalljakka. Skalljakke er bare kaldt. Godt med to lag ull under. Lyset kom med sine magiske skiftninger, passerte hvilefurua. Visste jeg nådde soloppgangen. På sætervollen kunne jeg fange opp sola som farget Norefjell rødt. Jeg var innrimet, kameraet var rimet, måtte pusse vekk rimet på linsen. Kaldt. Farger i vest. Skarpere i øst. Skyer som var rosa. Så var det opp over myra bak Slasætra og opp på kollen. Besteg den samtidig med at sola rann over kanten. En god fornemmelse bredde seg i meg. Nådde toppen, fikk med meg farger og lys. Der oppe var det bare å vrenge av seg jakka, rimet på innsiden. Ny ullgennser opp fra sekken, jakke på og deretter fjellduken,som poncho over meg igjen. Det var et godt telt, og klamt innenfor. Varm kakao, kald sol, rimet busker og gigant opplevelse. Tok endel bilder av det som var rundt meg. Kulda krøp inn i støvlene. Det var tross alt -20. Pakket etter hvert sammen. Samlet skiene og kunne la det virkelig stå til nedover. Kameraet var i sekken og dermed kunne jeg satse litt mer. Nytt låmespår ned til Sætra og ned over vollen. Så kunne jeg følge spåret i vegen. Dro glidelåsen helt opp under haka og seilte nedover vegen. Nå var det hard trampet og farten ble god deretter. 

Sannelig godt å legge seg nedpå vel nede. Det var jo søndann og jeg skulle opp til Godvatnet også. 7 km motbakke det da. Rødda meg ut og startet på veien med feller under skiene. Lett opp til Slasætervegen. Feller av og på med blå ekstra. Fortsatt -13. Det gikk lett og greit mot Strøsdammen. og der jada, jada...... Veien var tatt opp helt ned til dammen. Og da ble det 4 km på vei. Skøytet meg frem til vegen ned til Sandvika. Ski av og på pulken, derfra gikk jeg opp. 

Dette var en god helg med en egen ro. Sett folk, nei, ikke en kjeft. Ikke et skispor der jeg hadde gått i skog og fjell. Langsom gange på fjellski, langsom tid og ..... ja et mentalt påfyll!

Stille som i ........

Ja, du har rett, det har ikke vært særlig til lyd eller tekst fra denne kanten på en stund. Det kan jo ha sine forklaringer. Etter siste skriverier fra november i fjor ha det jo vært en juleperiode. Det gav ikke det store rommet til å ferdes på tur. Jo litt i jula da, og det skal jeg komme tilbake til. Så kom januar, uten snø og så kom det kulde og snø. Lik så godt ditto ulik aktivitet, bursdager, barnedåp og annet som tok tiden. Og denne helgen var det så kalt "jaktmiddag". Jaktlaget samling der vi gleder oss over skutt vilt på fjor året. Det villeste vi hadde i år dreide seg om en forrett med fiken og dessert med molte, vassfarmolte. Lammeskankene ble forsøkt omtalt som villsau, dog alt skaffet i nærmeste butikk.

Så da står vi her da, godt inne i det nye året uten å ha koplet fra jobb og sluppet seg ned og inne i skogsmarkas ro.

Kan jo korrigere litt. Det har vært skiføre og da har det blitt både kvelds- og dagsturer. Det kan jo være spennende lys i skumringen da også. Så hadde vi en runde ved nyttårsaften på Finnskogen.

Det ble noen dager inne i de ganske dype skoger. 7 - 8 cm med snø. Fant ikke spor av annet en noen elg, rev og ekorn. Ut over det var det lite å se. Vi hadde jo dette elgkadaveret vi hadde gått på. Vi tok oss en tur opp dit. Kameraet var rigget for å kunne ta bilder på langt hold. Regnet med å finne spor og noen dyr måtte ha vært på han.

Da vi kom dit var han vekke. Grunneieren hadde flytt ham. Vi fulgte etter i spora. Der han nå lå ble det til å rigge opp et viltkamera. Da har vi overvåkningen på plass. Snakket med grunneieren så det var i orden. Der ligger nå kadaveret og venter på noen grådige ulver, gaupe eller rev. Kan ikke si at det har vært et renn av bilder. Det har nå vært noe oppom.

Antatt rev i forgrunn.

Nå, det var denne fornemmelsen av uro. Uke etter uke med jobb. Stadig noe som skulle ha vært ordnet med i arbeidstida eller etter. Nye saker som skal følges opp. Den stadige strømmen av aktiviteter som aldri lar deg få fred. Den strømmen som aktiverer deg. Den strømmen som det kunne vært så godt å få fred fra. Rømme inn til en plass der du ikke nås. Der du ikke får gjort noe da det ikke er internett eller strøm der. Du må sitte i lyset av et stearinlys som blafrer og kjenne på stillheten og at roen kryper inn under huden på deg. Sannelig, jeg må på tur snart!

Så var det året 2016.
Dette året kan bringe så mangt. Noen planer har man, noe er fastslått. Tur med kompiser i juni. Det blir en variant av "På villstrå med Henrik" og så har gutta og jeg avtalt at vi skal på Norges tak i juli. Base på Spiterstulen og så er det noen topper deromkring vi skal se på.
Andre saker vi skal gjøre eller nå? Se det har en ikke pønsket helt ut. Jakte vinterbilder av rype, få med seg våren i Vassfaret, eller molte, ja det skal vi klare. Skasberget må vel også bestiges før vi ser på toppene i Grønsenn-traktene.
Ja det er i det hele tatt masse muligheter, bare vi griper dem, og velger bevisst å ta dem fremfor å drukne i alt som burde ha vært gjort!

Død på innsiden

Kulda hadde lagt seg over skogen inn mot svenskegrensen. Snøen hadde kommet og gått igjen. Så kom det et mildvær. Mildt med 7 - 8 grader i november. Det var slutten av november og da skulle det vær kaldt der inne. Landskapet skulle stivne i vente på vinteren. Frosten skulle gjøre fuktig luft til rim på bakken og trær. Edderkoppnettene skulle fryse, og rimet feste seg til dem. Forme flotte hvite nett mellom lyngplanter og busker der de hang. Det var borte nå, bare dråpene hang på grener og bar. Du kunne se det blinke i dråpene der de hang i motlys.

Han kom inn i granskogen. 30 - 40 år gammel skog. Tett stod den. Trærne var jamnhøge og tørrkvistene stå langt oppover stammene. Mosen preget marka. Ikke bær- eller røsslyng. Andre steder i området var det mest slik undervegitasjonen. Ikke her. Han søkte inn mot tettene. Likte seg ikke i det åpne landskapet. Trengte å skjule seg. Var ikke bra  Han vaklet bortover. Stampet klovene ned i bakken. Stanset, samlet seg. Gikk videre. Han gikk langsomt innover i tett skogen. Der framme var det en lysning. Han gikk i mot det. Der framme var det et gjerde. Det var halvannen meter høgt. Det var fem - seks ståltråder i høgden. Kraftige stolper holdt som oppe. Med jevne mellomrom var det enten grønne eller lettere staur som passet at ståltrådene holdt seg jamne hele veien. Ikke noe skulle komme under eller over. Nå var det ikke noe ubehag å gå der nære gjerde. Han stoppet opp, så mot lysningen og gjerdet. Vaklet noen skritt. Samlet seg og gikk mot gjerdet. Det gikk en grøft langs med gjerdet. Han kom fram til grøften. Gikk noen skritt på kanten. Fant ikke balansen, vaklet fremover, og valt over på siden. Ble liggende halvveis nede i grøfta. Vannet i grøfta samlet seg og kjølte ned kroppen. Elgosken ble liggende. Vannet kjølte og han hadde ikke krefter til å reise seg. Skulle bare ligge litt til. Han lå der lenge. Øynene ble blanke. Blunket. og gled igjen. Slumret litt, våknet igjen. Lå der og ventet på å få igjen kreftene. De kom ikke. Han lå der bare og ventet på døden. Langsomt kom den. Livet ebbet ut uten dramatikk eller jag.

Hva som gjorde at den lå der vet vi ikke. Den lå død som en sild i grøfta. Vi var nær ved å passere den uten å oppdage den. Den var ikke godt synlig selv ned gjerdet som nærmeste nabo. Geviret sto opp og skapte en ujevnhet i landskapet. Akkurat denne ujevnheten varslet at den lå der. Den lå der på innsiden av Rovvilt gjerdet. Med andre ord på rette siden. Ulven på utsiden, den på innsiden. Ingen strøm i gjerdet nå, men likevel. På rette siden. Lå der dø på både andre og tredje uken. Kaldt i været og lite forråtnelse. Ingen lukt. Kulda hadde frosset den delvis inn. Kun litt pirk i mule og ved halen. Ellers hel. Her er rom for å sette opp viltkamera ved neste anledning og om den da er noe å bruke som åte.
Vi hadde denne helga i slutten av november. Vi fulgte rovviltgjerdet rundt Vollerskogen. Der langs med gjerdet fant vi også disse spora. Ikke så vanskelig å se at det var et stort hundedyr. Målt mot hånda til Nina var det fra ringfingers spiss til knoken. Det var ca 10 cm. ca 10 cm spor av hundedyr på Finnskogen. Ulv heter det. Spora er 9 - 11 cm etter boka. Kun noen få hunder har tilsvarende størrelse, blant annet irsk ulevhund. Ja, ja, ulvespor og dø elg i skogen. Vi får se om vi kanhente hvertfall elgskallen ved neste anledning. Kjekt å henge den i samlingen, det er jo tross alt en 8 tagger.

Laftinga

Stokkene lå der klare. Lagt fram dagen i forveien. De lå der og ventet. Lå der på steinene. Lagt opp for å gjøre folket tjeneste i lang tid.

Etter frokost gikk ham ut. Hentet verktøy fra skåla, saga, øks og tømmerklyper. Han la til rette i første krysset. Merket opp. Flyttet toppstokken og tok fatt med saga. Lagde et kryss i stokken og startet med øksa. Jobbet seg ned i stokken. Innsving på midten i skåret for toppstokken. Snudde toppstokken og begynte med den. Skåret kom på plass og stokken ble prøve lagt. Justeringer måtte til. Både en og to justeringer måtte til før stokkene lå godt i hverandre. Han flyttet seg til neste kryss. Merket stokkene og tok vekk den nye toppstokken. Gjorde skjærene i stokken og tok til med øksa. Langsomt kom skåret til. Toppstokken ble prøve lagt.  Så i gang med skåret i den. Da det var klart prøving og justering. Øksa ble svingt. Stadig mer flis lå på bakken. Det fløy en og annen flis langt av gårde. Test og så litt mer justering. Små hogg med øksa. Den tok en små ujevnheter og knuter. Små flis falt til bakken inntil den passet i skåret.
Da den lå på plass ble siste krysset merket opp. Jobben med skåret gikk godt. Øksa gjorde sitt. Stadig flis som falt til bakken. Toppstokken ble prøvet. Så ok ut. Så i gang med siste skår. Saga grov seg ned i stokken. Så kom øksa i gang. Øksehoggene gav dumpe smell i skogen. Langsomt formet skåret seg. Stokken ble lagt på plass. Justeringer måtte til. Nå ble det mer mikk makk for hvert forsøk. Stokkene falt på plass og låste seg. Det ble litt stridt å få dem fra hverandre. Så fin justeringer av bunnstokken.  Så litt på i toppstokken. Det falt mer og mer på plass. Til slutt var han godt fornøyd. Trekanten var på plass og stokkene låste hverandre.
Nå var bålpanneplassen klar!