Bygger bever'n i Ulvika?

Tittelen er omskrevet og "lånt" fra en anerkjent forfatter. Spørsmålet er reelt. Det har vært bever i øst. Det har vært sett før. Det er ikke lenge siden de ble observert sist. Da hadde de bygget seg en bolig i Ulvika. Lauvtrea hadde de felt på sitt sedvanelig vis. De siste årene hadde stubber og kvist etter dambyggerne vært i fred. Bitemerker var grånet. Ingen ferske merker av bevertenner. Det var nesten så det var glemt. Vi gikk inn i Ulvika for å ta veien opp til Skrivillen. Så om hytta der inne i vika. Vi fulgte veien og der veidele var, sparket en tiur ut fra veikanten. Den hadde antagelig gruset. Den holdt seg tett inn mot skogen og venstresvingen. Lite tid for å se, kun den grå ryggen.

Fulgte samme veien ned. Da vi kom til Ulvika stoppet vi opp. Gikk rundt hytta, smugtittet inn i stua fra veisiden. På framsiden ble vi var av ny hogd bjørk. Sola skinte i bjørkebarken og hvite avrundede merker i stammen. Stammer som var flerret av for bark. Dette måtte sees nærmere på. Gikk helt bort til og så på beverens verk. Endel nye trefellinger var det vi så. Visste om, men ikke sett skikkelig på beverhytta. Nå var den der rett fram for oss. Vi gikk rundt og sjekket og så på merkene av beveren. Gamle stubber, grå bitemerker, noen nye og ferske. Enkelte helt fellte trær, andre som manglet de siste få gnagene før de hadde bikket over. Alle var felt slik at de lå ned mot Skasen. Noen helt ut i. Der var de avgnagd og oppdelt. Noe var fraktet bort. På bortsiden av beverboligen lå en ny bjørk ned i vannet.

I vannet lå fersk flis etter byggmesteren. Skulle tro hvor de hadde gjort av seg? Beverboligen så ubrukt ut. Ut fra flisen kunne det ikke være mange dagene siden de var her. Alt var ferskt og ikke noe flis var skylt vekk med bølgene. Beverboligen så forunderlig uberørt ut. Ikke en ny kvist på byggverket. Det så heller ikke ut som om noe var gjort for å utvide boligen. Kan tenkes de holder seg ved sjøen et sted og akkurat nå var i vårt område. Plukket med med en liten rengnagd kvist. Den ville bli fin å legge på stuebordet for en stund. Det ble en liten og god, enkelt tur en glitrende oktoberlørdag!

Stillheten

Stillheten, hva er nå det? Stillhet kan oppleves så forskjellig. Det stille kan gi uro, opplevelse av ensomhet, fred eller ro. Alt avhengig av hvor vi er i livet.

Da bilen var parkert, turen ned gått og alt var inne. Stjernene blinket på himmelen. Varmen begynte å bre seg i bua. Knitringen eller kanskje vi skal si duren fra ovnen brøt stillheten. Suset fra gassblusset. Stemmene da vi snakket sammen. Alt brøt stillheten. Knirket i døra da vi slo den opp. Gikk ut i natta. Døra ble skjøvet igjen. Elvesjoet gav en jevn trygg bakgrunnslyd. Et lite smell i veden i ovnen ble en lyd som slo ut gjennom pipa. Uten snakk kom stillheten tilbake.
Bikket hode bakover. Fant karlsvogna, orions belte, kasiopeia og nordstjerna. Elvesuset var der. Mørket omkring seg, et lite lysskimmer fra ruta. Alle stjernene trådte tydeligere frem, millioner av dem. Tett noen steder, andre steder mer spredt. Ingen andre lyder som trengte seg på. Bare elva, mørket og stjernehimmelen. Det blir stillhet, en stillhet som som gir meg ro og fred. Byens jag og alt som skal gjøres forsvinner inn i mørket og blir borte. Meg selv, stjernene og Nina. Godt!

Lørdann var grå i leten. Ingen sol, yr.no meldte sol, men ikkje denne dagen. Snekkerne til Elling kom om morgenen og starte jobben med Søsterhjemmet og skåla. Vi så innom hvordan Søsterhjemmet nå tar seg ut. Større vinduer i sydveggen og et til i vestaveggen. Soverom avdelt og maling påbegynt. Vel, vi tok turen nedover dalen. Høsten farget gras og lauv gult og rødt. Fargene var fler og kontrastene tydeligere. Ikkje en sjel å treffe på. Vi  hadde lyden av vår egen prat, elva og bekkene som skar inn i stillheten. Stillheten fulgte oss. Lyden av en gren mot en jakke kunne få oss til å snu oss etter lyden. Først nede ved Øvste Grunntjern ble stillheten brutt av orrfugl som lettet. Vi støkket ut  2- 3 stykker. Det var folk i Helikopterhytta og i hytta ved Nedste Grunntjern. Ingen kom ut, ingen prat. Vi fikk stillheten med oss videre.

I utosen rigget vi oss til med kaffebål. Skraping av saker ut av sekken, knitringen i veden som fata, flammene som slo opp om kaffelars. Snart kokte vannet, medbrakt tørr furuved, gjorde susen.
Det hele gav en egen ro du ikke finner andre steder. I naturen, der er vi små, og den er stor. Vi faller inn i dens makt og må spille på lag. I dag var en lett dag å spille på lag med den. Ikkje kaldt, ikkje varmt. Været var på vår side. Da er det lett å være menneske i det som er større enn oss. Kaffen var god og frukten .... frisk og syrlig. Turen opp att var som turen ned, stille og rask.
Resten av dagen gikk til litt praktisk arbeid omkring skåla. ved, døra osv. Rundet av ute med å lauge seg i bekken. Søndann var og grå, vi lot tiden komme, gjorde noe mer ute, slik at vi kunne si at Trytebu var klar for vinteren.
En god stille helg, lading av de mentale batteriene og oppbyggende for oktober. Forresten hvor ble det av september? Startet ikke den akkurat........

Over Gilafjell

Dette tredje helgeskøttet i september gikk turen til Grønsennstølane. Det var en helg der samvær med gode venner var i sentrum. Jeg kom inn fredann til grillet lammelår og vin. Gode samtaler og tid i lag med nærevenner fylte kvelden.

Lørdann opprant med kaffe levert på senga. Skiftende vær, det var det vi fikk- Yr meldte klar sol, vel vi kan ikke alltid stole på dem. E og B tok turen til Bukono. Jeg skulle ta turen inn over Gilafjell. Inn til Kruk for å inspisere de gamle jaktanleggene. Se etter fjellrypa, tøye meg sjøl og kroppen i en lang dag i fjellet. Det var bare å slenge seg inn på stien til Strøsnøsstølane. Langsmed den støkket jeg tre orrfugl. Det var ellers rolig langs stien. Dog tre fugl på den stubben må sies å være bra, i fjor var det dødt i lia.

Fra Strøsnøsstølane steig det mot toppene. Jeg tok et stifar oppover. Kom raskt opp mot toppene. Opp under toppene der hvor det var litt flatt, der fjellrypa gjerne satt. Dit kom jeg raskt. Det sved i låra, melkesyra kom fort. Beina løfter og løfter deg opp. Steg for steg, ikke hvile, bare tung jobb. Vi som har gått der, kjenner jobben. Tar tida til hjelp og alltid kommer vi opp.

Der opp under siste kanten til toppen tok jeg meg fram. Mellom steinfelter og grassbakker gikk jeg. Balanserte på steiner. Kunne anen noen små rester etter snø. De høyeste toppene hadde snø, jeg ville møte ham jeg og. Over meg så jeg at snøen lå over steinene. Jeg kom godt stykke bortetter. Det skrattet og tre ryper lettet litt innafor meg og fly et kort stykke. Jeg så dem. Snek meg nærmere. Fikk noen bilder. Prøvde å komme i skjul og ta meg nærmere. De var så langhalsede, de så meg og stakk. Alle tre og ytterligere en til. Hmmm ....

Jeg tok stigningen opp på ryggen. Regnet med å være mellom toppen 1570 og Kruk. Feil, jeg kom lengre syd. Jeg lot det stå til. Det var krevende å gå, med snø i fjellet og steinet underlag var det ikke godt å se hva en tro på. Over den ene og den andre toppen, Det tyknet til på nabotoppene. Vinden dro godt i kroppen. Direkte surt var det. Jakken ble snørt godt igjen. Siktet mot sukkertoppen på Kruk. Det var ikke vindstille der heller. Opp til toppen. Etter lunsjen tok jeg turen tilbake over ryggen, og til Nøsokampen. Derfra og til Grønsenngrenda.

Kvelden kom, vel vi dro båten opp på land og lagt til tørk. Den skulle til bygds for i standsetting. Vi fikk en liten solstund på plattingen. Tid for samtaler om dagen, og opplevelser der en hadde vært. Så trekk vi inn med at solen fordvant ned. I skreddertimen ble hyttebok skrevet og praten gikk løst. Etter middagen gikk samtalen i ring om private og krevende emner. Saker som kun gode vennskap gir rom for å reflektere over. Takk for det E og B.
Søndann gikk i Baklie. Der var det stilt og rolig. Vi vandret i bjørkeskogen under 1000 meters koten. Det er der almenninga har satt grensen for orrfugljakta. stille i skogen. Lunsj og jeg tok returen til bilen og bygds. E og B videre i lia.

Etter en god helg med godt vennskap!

Til fjells langs bekken

Hver høst kommer en jentetur, det innebærer en tur for meg med kompiser.

I år skulle Svein vært med. Sønnen og nevø skulle også være med for å få fiske. Sykdom. SMS,er og e-poster til andre, ingen hadde anledningen. Da ble det en tur aleine. Ikke første gangen, men lenge siden. Jeg hadde en avtale med Elling for lørdas efta. Jeg skulle få se Søsterhjemmet og gjøre vurderingen av å leie den og. 

Jeg dro meg innover på fredas kveld. Kom inn i skumringstimen. Jeg gikk ned i tussmørket. Oppdaga med en gang at det var lysnet i skogen. Gutta til Elling hadde tatt ned furua og grana ved vedskåla og alt rasket ved siden av. Lyst og mye sol for morran. Fint det. Jeg fyra opp og tok turen oppatt til bilen. Jeg hadde med saga, en stihl så jeg kunne ta jobben med ved for neste år. 

Lørdann sto jeg litt tidlig opp. Jeg skulle på tur før Elling kom i 17 tida. Jeg var ute av døra alt i halv ti tida. Overskyet, ti tolv grader og regn i lufta. ringen var inn og ut av tåka. Målet var å gå bekken til fjells og leite etter spora av tømmerdrift i bekken. Kanskje rester av ei tømmerrenne eller annet. Det steg langsomt.

Bekken snodde seg mot nord. Langsomt snodde den seg frem i terrenget inntil berget begynte å reise seg. Der kom flåberget frem. Bekken reiste ned over og jeg gikk der vannet rant. Bekken var liten og jeg kunne benytte den som gangsti. Her var det renner og felter bekken fulgte. Det gikk på tvers av berget, i sprekker frem og tilbake eller over rene berget. Høyere opp kom det små juv som bekken hadde gravd ut. Rester av tømmerdrift fant jeg ikke. Og opp til fjells kom jeg. Bekken ble mindre og mindre. Nesten oppe fikk jeg utsynet til Slasætra. Der forlot jeg bekken og gikk innover fjellet. Det steg fortsatt, små kollete. Tåka kom sigende og regnet tiltok. Jeg tok lunsjen under en bergnabb. Smset til N.

Kaffe og niste gav tid. Tåka trakk seg litt unna. Jeg fulgte draget innover, kom inn til et vann. Gikk ikke ned til, holdt meg i høgda. Skydekket steg og tok tåka med seg. Vyet til Slafjell åpnet seg, Jeg bare måtte bortom. Kort tur og flott utsyn over fjellene.

Godt å være på snaufjellet. Skyene forsvant ikke, og jeg kunne følge bekken fra Slaputten til dals igjen. Da kunne jeg sjekket om jeg fant noe til tømmerdrift langs den bekken og. Fant ikke noe. Vel nede ved Suluvatnet fulgte jeg stien opp igjen. Traff to følger som var mellom DNT-koiene. Oppe ved Trytebu skaffet jeg meg oversikt over alt av trevirke som var tatt ned. Det var mye å hente ut som ved. Jeg tok ut digre kapper. Saga gikk og kabbene ble til vedstykker. Kløyverøksa svingte og kabber ble til vedskier. Stablet inn. 

Elling kom. Praten gikk om Vassfaret, folk og nøkternhet. Vi tok Søsterhjemmet i øyesyn. Vi slapp inn  lyset og snakket om hvordan han ville bygge om. Flytte ovnen, bygge opp soverom og hva som skulle males osv. Tok noen bilder så de der hjemme kunne vurdere om det var aktuelt å leie. Elling dro. Og jeg tok turen opp til badesteinen. Der skulle det lauges før jeg kunne ta kvelden. 

Søndann kom og etter frokost var det å sette i gang med mer ved. Mye ved ble det. Det lå mange og lange stokkedeler under kvist og kvas. Jeg fikk mer enn nok. Jeg skar alt til vedlengde, før jeg pakket sammen. 

Oppsummert ble det en god helg, dog alene, N kunne jeg gjerne hatt med, det er alltid trivelig. På tur støkket jeg fire storfugl og hadde synet av denne kongeørna. Kan ikke kreve så mye mer. 

Grønsenn neste om ikke forkjølelsen tar meg!