Forsommeren og juni med har vært hektisk. Endelig en god periode med mer ro og mulighet til friluftsliv. Det heter visst ferie. For vel en uke siden var det mulighet til å roe ned nokon dager inne i Vassfaret. En kompis kom inn samme dag som meg. Før han kom inn forberedte jeg noen småarbeider på vedskåla. Med hans hjelp skulle jeg forbedre oppjekkingen fra i fjor. Den ettermiddagen satte vi kursen opp Fesalskaret. Ikke hadde E vært på Bringen, så det var dags for å bestige den. Vi kom opp til skarmyra og fulgte den tvers over skaret. Fulgte så vestsida opp til toppen. Rett føre toppen støtte vi på denne turens eneste tiur. Beskuet vestover over Benkan og Nysæternatten, før vi tok Vassfardalen i øyesyn. Nært mitt rike dette da!
Vi gikk ut mot syd og slapp oss ned brattene i Buvasslia. Vi gikk ned fra Bringen så langt inn i lia det lot seg gjøre. Derfra fulgte vi terrenget ut til Buvassfossen. Den er jo et syn både ovenfra og nedenfra. Da vi kom opp at til Trytebu og skulle sitte ned ute for en øl, ble gleden kort. Medhankkrakk og knott var ikke til å væra ute med. Vi gikk fort nok inn.
Dagen etter gjorde vi det lille arbeidet som skulle gjøres på bua, nå står han støtt! Så kunne vi legge ut på ny tur. Stien til Trytetjern og opp til Venedokk. På trytetjern så vi en enslig lom. Vi rota i ruinen av huset på Venedokk. Fant en bordbeta der det var risset inn 1824. Om nokon kan seie meg når Venedokk ble benyttet fyste gongen er jeg lutter øre. Men det er nær 200 år siden dette ble risset i treverket!
Vi tok vår rast ved Skartjern før vi la turen over selve toppen på Strøsli. Der er utsynet godt og på anvisning av to turalternativer, valgte E det friskeste. Fryd kan en kanskje kalle følelsen. Han valgt Gørrbuflagin. Det er to steder jeg mener en kan komme seg opp og derav ned. Vi gikk til stortjernet og fulgte bekken utover. De første hundrede meterne er ok. Der var det spor ta elg og egentlig terreng for skogsfugl og. Vi fulgte bekken så langt det los seg gjøre, brattere og brattere ble det. Det midt i Gørrbuflagin er det egentlig stup ut fra kartet. Vi fann en renne langs med berget. Der var det løsstein og noe vekster. Det lot seg gjøre å gå og ake seg nedover. Det er høsent ned Gørrbuflagin! Litt lengre mot nord er det bare flåberg og umulig å gå uten klatreutstyr. Du kunne nesten ikke se nedover for terrenget ramla unna deg. Det var bare å sikte seg inn til neste punkt. Vi kom til to heller som var falt ned og sperret renna vår. Noe utforskning så var det å ake seg ut over overhenget, søke seg feste med føtter og hender får å komme rundt. Dette var rutens "qrux". Derfra ble det lettere og vi kunne faktisk se at terrenget "kom mot oss". Eller det flater ut. da vi kommer litt lengre ned der det nærmer seg "flatlende" ser jeg at det ligger noe. Joda, der ligger det et elgfall. Hele elgen ser ut til å ligge der, det vil si det som er igjen av den. Her var alt av bein liggende, mens skinn og kjøtt var borte. På leggbeina satt skinnet igjen. Lukta var borte så det var nok 2 - 3 måneder siden den døde.
E dro ut for å komme seg på jobb. Var aleine igjen og gjorde noe mer jobb på vedskåla. Den står snart tryggere enn noen gang. Elling Fekjær kom som varslet. Vi skulle snakke om hva som skulle eller kunne gjøres med Stallen videre fremover og ikke mist fornye leieavtalen. Vi vart sams om nye 5 år med leie for meg der inne. Det er godt som gull for en som liker disse fjella og dalene.
Dagen etter ble brukt til en lengre tur nedover dalen. Gikk meg ned til Nevlingdamen for så å fiske meg ned til Skrukkefylla. Et navn E nærmest satte i halsen. Spesielt ja, men du fylte skrukka der. Skrukka er et anna navn på tine og derav Skrukkefylla. Jeg fylte ikke skrukka sjøl, men fisk til middagsborde ble det. Være var skiftende så jeg hadde både sol og regn. Mest det siste, men en tørker jo opp att! Rasket meg så opp til Trytetjernsvelta ut på kveldingen for mat og kveldslauging i fossen. På turen opp snakket jeg med han som har restuarert mølla. Se bildet. Nå er den klar for nye hundre år skulle en tru! Dro heim dagen etter.
Siste helga var en ungdomstur inn i Vassfaret. Yngstemann har fått sans for friluftsliv og da er både seiling på havet og fjellet gode aktiviteter. Han var med en kompis på seiling og nå omvendt. Hadde med ytterligere en kompis så totalt var vi 5 mann på Trytetjernsvelta.
Planen var passe tidlig opp på lørdann og så gå til Likkistefjellet. Tidlig ble det ikke, men jeg fikk nå meg en prat med et følge som kom forbi. Det var blant annet han som hadde murt pipa på Trytebu da Elling satte Stallen i stand. Artig det å snakke med folk fra Hedalen. Da får man noe mer kunnskap om Vassfaret.
Det ble en god tur med ungdommen. Vi gikk til Øvre Grunntjern, nedom Mølla, før vi besteg Likkistefjellet. Det var strake veien slik at vi var over en og anna ekstra kolle på vår vei. Vel, oppe anlagte vi vindpølser på toppen. Det blåst godt nok til en sjekk av vindretning og styrke!
Derfra gikk veien om Domfet og ned til Olsonheimen. Ned gjennom stien langs med Fetjarbekken oppdager B.I. at det ligger et bein i lyngen. Nysgjerrigheten tar overhånd og ut i lyngen bærer det. Der finner han det andre elgfallet for året. Dette begynner å bli merkelig. Aldri sett tilfeldige elgfall i Vassfaret før, men nå i år er det ikke mindre enn 2 stykk. Her lå det mer åpent og tilgjengelig. Reinspist og kun noen skinnfiller igjen på kadaveret. Ene forbeinet var dratt litt unna og det samme med hode. Ellers var alt samlet der. Tanken går jo til at de kan ha vært en bjønn på vandring gjennom dalen som har lagt dem ned i vårløysinga. Djup snø, og svake dyr etter vinteren kan gi rom for en slik tolkning. Ikkje veit eg, men nå har jeg meldt begge elgfallene til Naturoppsynet så får vi høre om de mener noe om dette.
Dagen etter hadde vi en liten dagstur opp til bjønnehiet nor om Strøen. B.I og jeg visste hvor det var, mens de tre andre hadde ikke sett eller vært i slikt et hi før. Vi tok veien innover til kollen på 950 moh. Derfra stikkveien oppover lia. I veslesøkket var det bare å gå til vi fann att merketrea. B.I. var sikker i sitt valg og gikk omtrent rett på hiet. Jeg gikk noen meter lengre nord enn hiplassen. Etter litt frem og tilbake krabbet jeg inn i hiet. Gutta fulgte etter og vi fikk inn 5 mann i hiet. Trangt ja!
Vi har for øvrig kunnet konkludere med at det blir molte i år også. Flere steder har molta satt sine små kart, mens andre steder er det fortsatt blomstring. Det blir nok sein molte enkelt steder. Kor moltemyra mi er sier jeg ikke, men den er ikke så lett tilgjengelig :-)
