Haustjakta i Grønsenn

Denne hausten blir som de foregående. Jeg rævdilter med fotoapparatet etter, eller ved siden av de andre  jaktlaget. Vi har hvert år de siste 25 årene eller der omkring vært i Vestre Slidre statsalmenning. Valgårene har vi seinperiode, det andre tidlig. Det passer egentlig helt som hånd i hanske for Eirik. NRK er jo litt opptatt av valg og da er det grett at vi har sein jakt det året.

Natt i Grønsenngrenda

Ole og jeg dro på torsdann, etter jobb. Vi kom opp seint og da ble det dertil sein middag. Det ble til at vi prata over et glass vin til seine natta. Det  ar så godt å lyst ute at det var ikke veldi viktig å komme seg i seng. Det var ett og annet å prate om så tide gikk. Vi fikk også den fantastiske natt med oss. Månen hang der i sør. Den lyste opp grenda, fjellet og liene omkring. Det hvite kalde månelyset gav rom for å se på haugfolk og andre underjordiske i natta. Vi kunne vel ane dem, men de ville ikke vise seg skikkelig for oss. Kanskje det var for lyst til at de ville danse i graset foran hytta.
Fredann opprant og Ole og jeg var oppe og ute til vanlig tid. Eirik hadde bestilt Bukono og Knippeturer så da måtte vi finne en annen rute. Da var det i Baklie, runden rundt fjorden eller Gilafjell. Ole hadde mest lyst på runden om fjorden. Lett å forstå. Tåka hang ned over toppene. En dis seg inn over Grønnsennfjorden og vi kunne ane konturene av landskapet der på den andre siden. I orrelia var det en dis som lagde en trolsk stemning. Der inne i i disen et sted satt det noen orrer og buldret. Holdt opp så kom de igjen. Hørte en sjooe. Så buldret de videre. Vi la innover i lia. Litt

høyere enn vanlig. Det var god temperatur så vi gikk i tynne ullsommergensere. Jakken hang bak på sekken. Ole ville høyere opp i sida. Og der oppe på en brink støkket vi de første orrene. Og litt etter et par til. Det var nok et kull vi jaget opp. Vi fortsatte inn i svingen og endte på Lenjgehovda. Der i underkant av toppen støkket vi atter 3 - 4 orrfugl. Ingen gav Ole noen gode skuddmuligheter. Dette var over forventning etter flere års stengt rypejakt og lite orrfugl. Gjennom lis og over Lengja var vi bort i flere fugl. Ole mente vi skulle bytte spor, det var jeg som støkket flest av de vi så. Vi krysset veien sør for Strøsnøsstølane og opp i lia under Kyrskard mot Skardtjernet tøkket vi en ny orrfugl oppe på ryggen. Her pleide det å være rype. Vi sto der på ryggen og så for oss en rast nede ved Skardtjernet. På vei ned støkket vi atter to orrfugl. I løpet av den tida vi var ute hadde vi støkket 14 orrfugl. Dette tegnet bra.
Vi fulgte ruta mellom Nestevatn og Grønnsensfjorden til Fiksus. Stille, og i lia opp mot grenda var det like så stille. Undelig....
Han satt der inntil steinen, under en einer. Hadde ligget i ro der siden i morges. Da hadde han vårt ute og et gras og andre planter. Nå satt han stille inn under eineren. Vred på de lange hareørene sine. Lyttet. Det var slike lyder i skogen som utoet. Han hadde ligget der og så hørte han at det var lyder han mislikte. Satte seg opp og lyttet. Det var stille. Hørte ikke noe. Svakt kom det en lyd frem til ham. Noe som gikk i tørt løv. Ikke tungt, rasling i løv. Så var det stille igjen.
Det gikk litt tid å hørte han lyden av de som kom. Ikke lyd av kvist eller poter mot løv. Lignet ikke revens bjeffing, litt annerledes. Først en gang og så litt lengre bort. Han ble urolig og beveget seg litt frem fra steinen og inn under eieneren. Fikk litt mer utsyn da. Lydene kom fra den andre siden av steinen slik at han visste ikke hva som kom. Han vred på ørene, prøvde å fange opp nye lyder. Kun et forsiktig vissel i blader hørte han. Vinden røsket litt i bladene. Noen blder ble rvet løs fra greinene og seilte ned mot bakken. Han så det ikke, han lyttet. Så kom raslet i blader igjen. Nærmere nå. det kom rett ot steinen der han satt. Hørte igjen at de sprakte i løvet. Han turte ikke sitte der mer. Øynene var utspilte og redde. Han kastet seg frem og til venstre. Ante at det var et høyt dyr der bak steinen. Skar nedover. Det raslet i løvet da han sparket fra. Så så han at det var en til av disse tobeinte lengre nede. Han svingte av og sprang oppover på skrå vekk fra den nærmeste. Det krislet i bladene da han landet og lauvet sprutet da han sparket fra med bakbeina. Han så den tobeinte der han sprang. Hjertet pumpet blod rundt i årene. Den tobeinte kom ikke etter. Han landet og sparket fra igjen. Han hørte et kraftig lyd fra den tobeinte. Enset det ikke sprang på, skjøt fart i lett motbakke. Den tobeinte var lengre unna nå. Han lot seg ikke merke med lydene fra den der nede, han sprang vekk ville ikke være der. Han kom over en liten kant og fortsatte oppover i det tørre landskapet. Bjørkene for forbi. Han kastet seg til høyre og fortsatte et stykke for han igjen lot løpet gå i motbakke. SÅ slakket han av. Han fornam ikke noen bak seg. Pusten gikk hardt i bringa på ham. Blodet suste rundt i kroppen etter det harde spranget. Hørte ikke noe til de der bak. Gikk bort til en einer og satte seg under den. La seg ned og gjorde seg liten. Ørene stakk opp og roterte. Fanget ikke opp noen fremmede lyder. Kun vinden i trærne.
Det var det eneste vi så opp over i lia, En hare som dro avsted.

Ole og jeg var ganske trøtte i beina da vi kom opp. Litt pusling før det ble matstell og venting på Bjørn og Eirik. De kom i titiden. Max var mildt sagt opprørt over fremmedfolk i hytta. Her skulle det være ham, bjørn og Eirik. Så kom han inn og det luktet fremmed og det var fremmed der. Det skulle det bjeffes på til han fant det riktig å hilse på.
Kvelden ble til natt. Rakfisk i lefse, prat, quiz i 70 og 80 talls musikk, samt en og annen prat før vi tok natta. Det vart seint ja.
Lørdann kom, med samme været. Mildt +10 gradert, mindre dis i dag, og tåka hang i Gråskarvet. Hadde lagt sitt lokk over Blåkampen, Gråkampen og ned over Bukono. Det ble snakket om Baklie. Solen tok tak og det ble varmere. Disen forsvant og sola jaget tåka vekk fra Gråskarvet. Da ble det Bukono lell.
Vi tok fatt fra Hanafjordstølen. Krysset oss oppover i lia. Max, den walisiske løpende spanjol (Welsh springer spaniel) eller no sånt, var der foran oss. Fulgte skytterlinja og snuste i det som var. Vi støkket et orrfuglkull. Eirik stod midt oppe i det. Lengre opp der bjørka står att i bakkene og vi har mer vier, dvergbjørk støtte vi på de første rypene. To ryper ble støkket og behørlig beskutt, uten at det hjalp. Vi taslet oppover Bukono. Vi hadde som mål de røde rabbene der det sitter fjellrype. Så hørte vi skudd og etter litt kom det seilende 9 ryper på stive vinger. Langt hold. Bare å se og vurder om vi skulle følge etter dem. De forsvant over en brink og borte ble de. Så kom suset av vinger, tre ryper til kom etter de andre. De var nærmere. Pause med brekte børser gav ingen muligheter. Det var bare å nye lyden av vingesuset der de hvitvingede dro forbi i høy hastighet.
Jeg tok Max i bånde en stund. Mye turister opp til Gråkampen den dagen og da fikk vi ta hensyn. Vi kom opp over brinken til de røde rabbene. Mye stein mellom rabbene for å si de slik. Der var det alltid mulighet. Vi kom et stykke opp i der og så lettet først en, så en til. Det ble faktisk tre vi så der. Etter en rast ble dt å ta turne nedover på austsida av Bukono. Der støkket vi en hare, før Max tok opp en rype så en til. Det ble mye fugl etter hvert. Trivelig å ha liv i fjellet. Der på austtappen tok vi en liten rast før vi skrådde mot Grunke. Over tregrensa. Da ble tre single ryper støkket. Jeg gikk øvst og Ole rett neden for meg. Jeg støkket den ene. Den dro fremover og inn i sonen til Ole. Ett skudd og den klappet sammen. Den seilte inn i det jeg så som einer. Så ble det leting. Fire mann og ei bikkje. Vi saumfor einern. Så ikke fjøra. Max virket heller ikke sikker. Vimset rundt og litt over alt. Vi begynte på nytt å søke i eineren. Max var interessert i noen vier. Vi lette og Max ble borte. Bjørn lurte på om vi så Max. Ingen så, men jeg ante noe bevegelse i vieren. Max Snøftet. Jeg gikk inn etter ham. Mannshøy vier, jeg dukket ned og der så jeg Max og rypa. Han plukket den opp og stakk ned mot Bjørn og Eirik. Da blei det fugl på sekk Ole!
Søndann kom som lørdagen med høyhimmel og varme i været. Enda en dag i kortermet ullgenser, uten jakke. Vi skulle opp i Knippa, men først skulle båten i naustet. Så tok vi fatt i lia opp under Grønsennkampen og inn under Knippa. Kunne ikke satse på toppen en slik dag. Da valfarter hyttefolket til toppen. I det vi nærmet oss tregrensa støkket Bjørn en rype. Oppe i vestside av Grønsennknippa var det ganske rolig. En annen jeger med hund støkket en kull. Vi fikk med oss flukten og tenkte at det passet oss ok. Vi svingte inn under knippa og ut mot kampen. Der inne kunne de sitte. Det ble til en svingom med en fuglekjenning. Så på vei ut mot kampen så rotet Max innunder en gran. Og der støkket han ut 3 ryper. EN går mot Ole og meg. Det blir skutt og vi ser hvor rypa flyr og setter seg. Ikke langt unna. Da er den råkt. Ole og jeg har lett springmarsj i dvergbjørk og vier. KOmmer opp til bjørka der rype gikk ned. Ser oss omkring, nærmer oss bjørka. Det er liv i lyngen bak bjørka, rypa letter. Svinger ut til høyre for bjørka og Ole skyter. Den faller. Frem til fallstedet. Leter noe, Max kommer og sammen finner vi rypa.
Vi rundet av turen med å gå over kampen og holde oss over jordet ved grenda.Obesrverte selv flere fjør som lå der. Så kom vi lengre bort og så støkkes en rype. Vi ser hvor den farer hen og at den antagelig satte seg bak en haug i vår gangretning. Vi fortsatte frem og over den lille kammen dro det ut to ryper. Kanskje var vi litt vel ivrige og gikk for raskt. Vel vi vikk nå enda en fugleopplevelse før dagen var omme. Klokka var blitt 17 da vi kom ned, og helga var over. En god helg med gode opplevelser, gode samtaler og godt samhold. Gjentas neste år

August - molter og fjell

Ja, det ble en moltetur i år som før om årene. Det ble seint før vi kom avgårde. Og da var det jo ikke like sikkert hva vi fant. Det ene var jo at andre folk kan ha vært på myrene og rensket dem. Det andre var jo at molta var tidlig moden i lavlandet, var det da mulig å finne noe høyere opp? Molta kunne ha gått til grunne før vi kom avgårde.
Nå det var jo en risiko. Vi fikk siste helga i august, et par uker for seint i år. Vi kom inn tidlig. Det var lyst og været var i bedring. Vi hadde noen regndråper på vei opp. Solen brøt gjennom skydekket og plutselig forsvant skyene. Så var det rene åpenbaringen å komme ned fra Godvatnet. Strøen badet  i sol, skygger, lys og farger møtte oss da vi seilte ned dalen. Det så ut til å være lite folk innover. Kun en bil registrerte vi. Da kunne det bli en helg aleine der inne.
Da vi spiste oppdaget vi at det kom folk til Søsterhjemme. Det ante oss da det var mer spor i stien enn sist vi gikk der. Sagkrakken var også på "utur" da vi kom. Da hadde nok Elling leid ut Søsterhjemmet igjen. Vi hilste på da jeg var ute og ordnet no små ved. Folk fra Hallingby, driver med hunder og hadde vært der endel ganger siden de startet leie.
Lørdagen vekket oss med godt vær. Vi dro oss litt før vi kom i gang. Litt fred om morran må vi unne oss i helgeskøttet. Vi pakket en enkel sekk for å kunne fare over myrene og opp og ned liene. Vi kan jo ikke si hvor vi gikk. Vi dro hvert fall over på hallingsida, krysset elva der vi alltid gjør det. Passe lite vann i elva, mens bekken var mer full av regnvann. Vi fulgte sti, krysset veien og fant fram der det var sti-løst. Det er jo sti-løst der vi går for å finne molta.
Der på vår myr var det slik det ofte var. Molte å finne. Ganske bra også i den delen som ikke gir så mye. Det ble plukket en halvliter, så en ny og sannelig ble det så vi måtte pakke om for å kunne plukke mer. Det var lite molte ute på åpne myra. Den stod gjerne i kantene omkring graner og busker. De stod litt i felter. Det var bare å se godt. Nokon var overmodne, andre var akkurat passe og sannelig var det noen kart også. Det var bare å gå å ta med seg det vi fant. Vi plukket godt og vel 3 liter der på myra vår. Ikke overdådig, og greit da det var både seint på året og myra leverer sakene. Ei myr vi faktisk får ha i fred for andre folk.
Vi tok leia videre og reste fra myra. Det var å finne en passe åpen plass der vi kunne raste for dagen. Det var godt over høgstedag så det var på tide. Det var også en plass der vi ofte har funnet molte. Der var det lite. Vi brukte en plass vi har vært før. Det ble både bål, kaffe og en god liten rast. Sola forsvant bak noen skyer, da var det ikke det store rommet for å slumre i sola. Så var det valg av returen da. Det var jo noe med rutevalg. Det var opp og rund, over eller nedover og rundt. SÅ da var det lengden på ruta da. Vel vi valgte opp og rundt. Det var en greit valg. Ruta var uten de store terrengutfordringene. Ok vi fikk våre høyde meter i beina. Det var ikke foruroligende derfra. Vi hadde tatt de verste høydemetrene før på ruta. Det var bare å rusle i terrenget, følge med og se om det var noe å fange opp. Det var ikke mye å registrere. Noen ulldotter av sau å se og høre. Ellers var det lite. Et ekorn hadde vi sett. Ikke annet. Så på en strekning mellom to lettgåtte punkter støkket vi en røy. Den startet litt oppe i lia foran oss. Slapp seg ut over myra foran oss. Vi så den godt hele veien. En enslig røy, ikke noe kull. Det var et dårlig tegn. Skulle kanskje forhørte seg om systematisk fellefangst av de små rovdyrene til vinteren. Eneste var jo reisevei for å vekke faller og følge opp. Vi får sjå hva en gjør.
Uansett det ble en god dag ute i fjellet. Molter, sol og god ro og samtaler om det vi hadde rundt oss. Rett og slett en mental avkolpling. Da vi var nede tok jeg tak i et av prosjektene med klopp og sti. Det ble til å tilpasse den ene stokken jeg jobbet med sist. Tilpasset og la den på plass. Da ble det mer klopp og tørrsti ned mot bekken. Det blir nok bra når det får satt seg.

Søndann møtte oss med gråvær. Ikke regn, det skulle komme på kvelden. Så da var det noe med hva vi skulle gjøre da. Det ble en kort dag før vi dro. Det var noe saker vi skulle avslutte så det var greit å runde av. Vi tok dette bilde av noen røde bær på en busk. Du kan se blad og bær. Nokon som veit hva det er?
Da vi kjørte oss opp mot lenkebommen, oppdaget vi en røy i veien. Kameraet i bagasjerommet. Hrmm...hvorfor i dag. Vanligvis ligger det i sete bak meg. Vi måtte bare se og nyte syne av røya før den lettet og dro inn i skogen. Den og enslig, uten kull. En bekreftelse på at sommeren hadde vært krevende for storfuglen og å sikre neste generasjon.

Til Norges tak!

Ferie er så mangt, for noen er det å ligge på en strand, andre digger å rangle rundt i norske fjell og skoger. Jeg hører til det siste, og gav burt en tur til unga mine. Det var et opplegg med 3 overnattinger og så gå i fjellet ut fra det. De valgte seg Spiterstulen. Derfra er det jo opptil flere gode steder å gå, lavt i terrenget i dalene, eller opp å høgdene, og da Norges tak - Galdhøpiggen.
Vi dro av sted på en torsdag slik at vi kunne gå gode turer to av dagene. Da vi kom opp fikk vi til en liten tur opp i Visdalen mot Leirvassbu. Det var akkurat passe, i godt vær. Så kom fredagen, og alle var innstilt på å ta det store målet for mange; Galdhøpiggen. Jeg kjente ruta, ikke gutta. Det er jo reelt sett bare en trolig lang motbakke, med mye stein. Høydemeter på kartet var 1350, samt at du må ned fra Svellnosi, før du bestiger Keilhaustopp og så ned før du når selve Piggen. Da ble det endel flere høydemeter gitt.

Det ble startet med godt mot og tøffe tryner. Det var jo bare å "frese" opp. Den første mota er jo sti og .... ja det var bratt for den ene og den andre. Det var noen unge kropper som måtte vekkes og komme i gang. Noen vondter som noen merket, andre kjente litt på fottøy og at det var en fysisk utfordring. Det er også en psykisk utfordring. Det å ville og presse seg på tross av litt smerte det å løfte seg opp opp og opp til toppen. Kjenne at det er mer enn bare en enkelt søndagstur.

Vi kom opp over brinken, den første mota. Så flatet det ut opp mot der vi møter Svellnosi. Det er jo god stigning. Det var en blanding av stein og snø. Det lå godt med snø i fjellet fortsatt. Det var noe eget å stige oppover. Og der ved kanten der vi fikk løftet opp til Svellnosi fikk vi både utsyn og en passe pause. Burde blitt Vikafjell-reklame dette bildet. Så var det å fortsette. Enkelte av oss, itte je, begynte å kjenne at det var mer krevende å gå motbakkene enn de trodde. Lårene skal løft og løfte igjen. Melkesyra begynte å gjøre seg bemerket. Det er ikke til å komme unna at det begynte å gjør litt vondt. Så kom vi over Svellnosi. Og der lå Keilhaustopp foran oss. Ned en brett kneik og så rett opp igjen. Det var ordentlig motbakke opp til Keilhaus. Det lå snø der i kanten ble det å stabbe i snø eller velge stein. Det ble stein. Langsomt steg vi opp Keilhaus. Så kanten der oppe. Skyer drev forbi. Syra meldte seg atter en gang i lårene til et par av oss. Det ble litt venting for å samle oss. Der på toppen av Keilhaus, så vi det forgjettede land - Galdhhøpiggen med sin lille bu og ellert bare stein og atter stein. Det gikk nedover og de ble litt lettere, så gikk det flatt oppover og deretter opp. Det ble en stopp. Så gikk vi videre, og etter noen nye minutter en ny pause. Det var lår som måtte resirkulere melkesyra. Så en ny etappe. En annen av oss gikk fort et lite stykke og ventet. Litt intervall over det. Så kom vi til kanten der vi fikk se ut over mot Veslepiggen. Da var det bare å sige opp til toppen. Da var det pause, etter fire timer med motbakke.
Gråværet kom og gikk. Skyene hang liksom på alle toppene, vandret fra den ene til den neste. Plutselig åpnet det seg og vi fikk se alt omkring oss, før det løka seg igjen. Solbærtoddy, te, kaffe, kakao ble drukket sammen med noen brødskiver. Det var å hente seg inn før vi skulle nedover igjen.
Turen nedover ble jo enklere. Det var jo nedover. Beina skulle ta i mot, kjenne vekten av kroppen presse på og holde kroppen igjen. Det var ganske greit ned til Keilhaus. En kunne kjenne litt på den videre ferden nedover. Sjøl var det kjente fornemmelser, uroa ikke mye. De andre var ikke like kjent med den delen av kraftprøven.

Kom opp Keilhaus, over og så var det ned der da. Gå i steinen eller jabbe i snøen.Svaret var enkelt, vi brukte rumpa. Først hver for oss, så kom ett felt der det var greit å kjøre tog. Da ble det så mye lettere. Det svisjet nedover, oppsss...... der var det vist en isklump i renna, den svei litt i skinka, og spruten av snø stod om støvlene. Vel nede gikk vi omkring Svellnosi før vi kom til nye snøfelter. Det var da vi gikk i steinfeltene at det igjen kom opp disse fysiske utfordringene. Tær traff støveltupper. Etter hvert ble de ømme. Det ble  å gå litt forsiktigere slik at man unngikk å slå i mot støveltuppene. Det gikk noe seinere igjen. Så kom vi til snøfelter. Det var lettere igjen. Så kom vi til brinken, kom over og så ned på Spiterstulen. Så nær så nær, bare rett der nede, og så langt likevel. Mange høydemeter og nok et par km å gå. Vi snodde oss nedover. Skyene tetnet til igjen. Det så ut til å være noe vær på gang. Kom de før vi var nede. Joda, vi fikk et regnskyll før vi var nede, heldigvis ikke så ekstremt. Og våte ble vi. Da var det sannelig godt å komme ned. Komme innendørs, trekke støvlene av og få renset seg i en dusj. Noen var klare for en liten høneblund, det fikk de ikke. Middag og så kortspill frem til 23. Så var det noen ungdommer som sovnet som steiner etter dagens utskeielser.
Lørdagsmorgen, stinn brakke i frokostsalen. Vi fikk ordnet oss frokost, og kom ut litt seinere enn dagen før. Da satte vi kursen mot Glittertind. Det ble en sakte oppstigning over første stigningen. Det var ømme tær og muskler som skulle vekkes til livet igjen. Da vi kom opp så ble det lettere. Da flatet det ut i dalen. Det ble godt å gå, ikke tungt, lett å gå der det ikke var så steinet. Vi kom over bekk og elv før vi begynte på stigningen inn mot Steindalen. Der steg det igjen. Ikke veldig raskt, og du merket likevel at det steg. Vi krysset elva i Steindalen og kunne gå på gressmoene inn mot der vi møtte virkelig Glittertind. Der tok vi en lang rast. Vi hadde sett noen folk på veien, ikke mange. Galdhøpiggen var langt mer folketett og sikkert køgåing denne dagen. Det slapp vi her inne. Så kom vurderingene, skulle vi gå opp. Ikke alle bein var klare for det. Noen ønsket det veldig. Vi var her på samlet tur. Da må man justere seg og ta hensyn, finne dette felles som ikke splitter. Da ble det å ta hensynet til svakeste ledd i lenken. Det var greit å komme opp, dog vi skulle ned igjen også.

Det fikk gå på kontoen for læring om forberedelse og noe mer fysisk aktivitet før slike fysiske utskeielser. Returen gikk fint selv om de ømme tær bremset tempoet noe mot slutten av nedfarten. Det var uansett en god tur denne dagen også og med mer sol enn dagen før.
Vi gjorde som dagen før, Det ble middag kortspill frem til søvnen kom krypende inn i trøtte kropper. Det ble raskt stille denne kvelden og.
Søndann opprant med blå blå himmel ikke en sky i starten. Da ble det atter en tur innover Visdalen mot Leirvassbu, før vi måtte dra hjem. Det var tross alt noen som hadde noe å gjøre på mandagen. Ferieslutt og jobb. Andre skulle hente besøkende fra Australia og vise dem Oslo før dem for til Trondheim.

En god turhelg med gutta, og da blir det tur neste år også.

Stikk, bitt eller hva det var.....

Vassfarlandskap

Vi dro til Vassfaret med bilen full. Kano på taket og noen saker og ting som skulle ordnes med. Det er jo alltids noe som kan gjøres for å skape en litt lettere tilværelse selv om det er i det gode og primitive livet. Det er jo så at ei koie med begrenset plass, lite oppbevarings muligheter for mat og kummerlig dusjforhold, så kreves det litt ekstra. Lauging i bekk og elv er jo helt innafor om sommeren, kan være kaldt, og friskt skal det jo være. Seinhausten, vinteren og fram til uti juni er det derimot noe mer utafor, bokstavelig talt, å drive lauging i elva.

Vaskevannsskåpet

Så av alle praktiske små og store ting og tang så ble det tilordnet og skapt en mulighet for bedre rammer omkring vaskevannsfat og akkurat dusjing, innendørs så vel som ute. Mye man kan gjøre er man bare kreativ.Til venstre ser du skapet vi ordna til, lukk det og vaskevannsfatet er borte, samt at du hat en anna god plass til litt andre saker og ting. Plassen ute i førsterommet virket også større etter disse små justeringene. Litt lettere å ta et ekstra døgn eller to unna følk.
SÅ det var noe av tida som gikk til slikt. Så vandret vi oppom Strøsdammen. Eneste måten å treffe følk på, Vel vi oppsøkte dem ikke, men fisket litt og nøt sola som var den eftan. Det var ikke det store som skulle skje, Kun ei enkel tur den dagen.
Dagen etter var vi enige om en lita tur før lunsj. Så kunne vi sikkert om været tillot å ta kanoen i bruk på Strøen. Ei lita tur, så kunne vi se innom noen moltemyrer og slikt. Grovt sett var turen innom Trytetjern, over Skartjern, så over Strøslis topp og så ned i Fasalskaret og over elva til oss sjølve.Ikke rare turen, kun 4 dryge timer det meste i fri dressur utafor sti.
Det var vel i denne sammenhengen at det var noko å skrive um. Det var jo slik at høggørm hadde vi sett tidligere i år. Det var slik at jeg fylte vannflaska i bekken fra Skaret. Det var jo greit. Litt opp fra fiskarplassen, midt i bekken der var det lett å fylle flaska. Det var 10 - 15 meter opp i bekken. Så gikk jeg opp på fastgrunn og trøkket ned mot a N. Tråkker litt ut i en kvisthaug der ved siden av bekken. Plutselig kjennet jeg det stikk i leggen. Midt oppe på leggen, da jeg trådte til i kvisthaugen. Raskt ned til a N, så ikkje noko. Merkelig ulming i leggen, litt nysgjerrig på hva dette kunne være, og gikk opp mot kvisthaugen igjen- Så jo ikke noe der da. Så at bak på leggen var det kommet et rødt merke. Det brant, eller ulmet eller hva det nå var bak i der. Ikkje satt det noe i den røde flekken heller. Kveps burde det ikkje være. Kvist, insekt eller høggørm?

Litt uroa blei vi. Mobildekning lik null, passe nært veg, dog langt til følk. Bak i der er det ikkje mange som rotar seg inn på. Planen videre var opp forbi Venedokk, Skaret og inn på Strøsli. Blir 350 høydemeter det på omlag 3 km. Er det høggørmbitt, hold deg i ro. Joda, det er greit å seie. Vi la leie opp gjennom høgstflata og opp til vegen. Pulsen øka igjen, i varmen kom svetten. Hvordan kjentes dette da? Var det noe en merka seg i leggen, hvordan ble det med pulsen, ør i huggu eller .... Oppe forbi Venedokk tok vi ei lita pause, sjekket nettet, joda litt nett var det. Søk omkring høggørmbitt. Hold deg i ro, bør oppsøke lege, bilder som viste svulmne legger og hender. En reaksjon bør komme i løpet av en time. Nå var det gått sikkert 20 minutt og da med god puls. Sjekket leggen. Kunne ikkje se mer enn eit rødt punkt. Det var ømt og litt hevelse var det jo. Det stod at et høggørmbitt har to merker 3 - 9 mm mellom dem. Fann bare ett. Det var nå ømt og hovent lell. Reiste meg opp at, svimra det ørlite?   ..... Tja, vi fikk følge på og sjå. Vegen bortover var flat, før vi begynte opp mot Skaret og Skartjernet. Der stig det. Kjent at det stakk litt i leggen inni mellom. Nå vi kom til Skartjern. Der tok vi oss en passe pause. Timen passerte. Var det noen mer reaksjon. Hovenheten var der, det var eneste. Formen var fortsatt helt i normalen. Vel, da var det vel ikkje noko å uroe seg spesielt for. Vi brøt opp og la leia over Strøsli, vinden fra vest var det mest plagsomme der oppe, så søkk vi ned i Fesalen og bikket over kanten og ned i Vassfaret igjen.
Hva det var som stakk - beit i leggen kan vi bare fantasere om. Insekt, en kvist som slo opp i leggen eller en høggørm som ikke fikk inn bittet, eller beit unnlot å sprøyte gift. Kanskej var jeg innen den heldige 30 %. Overlevde gjorde jeg jo.

Under Nevlingen

Dagen etter var det lang tur. Grått vær. Ikkje noko å legge seg på plattingen eller badesteinen for. Det blåst en god del og kano på Strøen kan være en interessant opplevelse. Strøen kan gå hvit om du er ratt uheldig. Freista lite. Så da ble det matpakke, kaffe i sekken og ned hvovedveien i Vassfaret. Det er stien så det er sagt. Vi tenkte oss ned til Skrukkefyllhaugen. Det var lett å gå stien til Nedre Grunntjern. Den kan vi ut og inn, la oss gå den i svarte haustnatta og vi vil komme fram. Hver en stein er kjent. Så tok vi den lette løsningen og gikk veien over Skjærberget. Der på Skjærberget var det litt mobildekning. Da passa det stå under Nevlingen og prøve å sende - få inn en eller annen melding. Vi gikk til Skrukkefyllhaugen, prate litt med dem ned på der, før vi gjorde vendreis. Da fulgte vi igjen hovedveien langs Nevlingen. Innom hytta til Edvard Elsrud og videre opp til Vassfarplassen. Så sneik vi oss til å følge veien opp til Suluvatnet. Der stod det sannelig en sykkel. Da vi kom midtveis på Suluvatnet traff vi en kar. Han hadde syklet fra Nevlingdammen. Faktisk einaste vi traff på sti og vei mellom Nevlingdammen og Trytetjernsvelta fram og tilbake. Snakk om å få være i fred og kunne la tida gå sakte. Det blei dryge 24 km på gps'en denne dagen. Ble litt møte bein og kropper av det selv om det var nokså flat rute. Vi satt litt ute og jeg fikk skjefta om øksa hass Elling. Øksehue hadde løsnet og da var det en lita jobb å gjøre med det.

Dagen etter var det gråvær fortsatt. Ikke vær til Strøentur, og slutt på middagene. Da ble det nok til å runde av for denne gangen. Før det tok jeg sag og øks fatt. Det lå en stokk i bekken, den var halvveges ned i. Hadde blitt lagt som bru, og så velta ned i. Det var 2 år sida. Barken lå uta på og stokken var våt. Jeg hadde begynt før i uka. Den var til å rikke på. Dog den var ikke til å fløtte på. Det var den for tung og krevende til å gjøre noko med. Jeg lagde et skjær i stokken på en passe ovnslengde. Halvt ned i stokken. Så var det fram med øks og kløyverøksa. Kløvde av det jeg hadde sagd til. Så nytt skjær og øksebruk igjen. Jobbet meg ned gjennom stokken. Etter fjerde omgang satte jeg øksa i stokken. Løfte og dro, Da kom den mer opp på land. Ikke helt ut av bekken, men mer til å håndtere noen skjær til. Det ble mer jobbing og så var stokken på ein måte kløvd. Jeg hadde hvertfall en halvstokk og noko furuved til tørk. Den halvstokken fikk jeg hjelp av N til dra, løfte helt opp slik at han no ligg til tørk. Den skal bli til en del av kloppen over bekken.