En følelse av lykke!

Søndann dro vi til Finnskogen. Gråvær den ettermiddagen, så også de neste to dagene. Litt kjedelig med skiftende fra overskyet, kanskje et gløtt av sol og så regn. Det kom ikke så mye, og regn er jo regn, det vil si vått. Ikke den store energien til å gjøre det ene eller det andre. Tok ned et par furuer og litt rydding ned mot sjøen.
Tirsdann ble det til at jeg løp en tur. Litt lite ruter i strøket så det ble en tur retur Skriveltoppen. Jeg løp til Ulvika og opp til riksvegen. Brukte trappa over ulvegjerdet før jeg fortsatte oppover vegen.
Var ikke kommet mange meetrene innover før jeg registrerte at det lettet en en stor grå fugl til høyre for meg. Hegre, ikke her tenkte jeg, antagelig trane. Så litt til og ble var bevegelsen til venstre for meg. Der var en trane og ei kylling. Langbenet grå dunet kylling. De spankulerte ikke, de var på rømmen nedover furukollen fra meg. Jeg stoppet opp og gledet meg over synet. Ikke opplevd slikt før her, og ikke hørt slekta fortelle om traner heller. Jeg fikk opp mobilen, og ordnet med fotofunksjonen. Løp litt tilbake og inn i skogen rundt kollen de hadde løpt langs med. Tenkte at her kunne jeg få et lite scoop. Kom rundt kollen og borte var de. Surret litt rund der uten å se noe som helst.
Mobilen tilbake i hylstret på armen og opp på vegen att. Så var det å fortsette mot Skriviltjenn. Det stig jevnt der opp til en 90-graders sving og videre opp mot Vollersætra. Rett før 90-graderssvingen dukket trane og ungen opp igjen. Skulle tru de hadde tatt seg opp på vegen og løpt i forkant for meg. Stoppet opp igjen og fikk opp mobilkameraet igjen. Fikk et par bilder på langt hold. Trana løp og spankulerte foran meg. Ungen gjemte seg og så forsvant den inn i skogen.
Tilbake til vegen og så gikk turen helt opp til Skrivilens topp.
På returen hørte jeg tranastrompet. Jeg roet ned og gikk på vegen. På hogstflata så jeg trana igjen. Det var en enslig trane. Den registrerte meg og lettet.

Jeg ble stående igjen med en følelse av å ha opplevd noe stor, enkelt og stort. Traner tett på og med unge. Vakkert og litt mer lykkelig kunne jeg fortsette løpeturen ned til hytta i gråværet.

Sommerskryt eller......?

Vi kom ut fra Vassfaret på sist lørdann. Da hadde vi fore rundt i terrenget og vært litt her og der. I avisa som lå og ventet skummet jeg gjennom en artikkel om sosiale medier og at det var tid for alle mulige oppdateringer om alt hva vi hadde gjort osv. Så var det en artikkel om "selfies" der alkohol var med, og atter en artikkel om at vi har fått mer fritid og at vi bruker mindre tid på å være sosiale. Hmmm....... er det grunnlag for å skrive litt her, skryte av alt hva vi bedrev?

Var det viktig å fortelle at vi tok rundturen fra Trytetjernsvelta, til Trytetjern, Venedokk, Skartjernet, Strøsli, ut Buvasslie, Arnebu og opp til Velta igjen. Eller turen opp i Hedalsfjella, over Slasætra, inn mot Surtind, over Larsputten, fulgte stien ned til Fjellvatnet og derfra til Slasætra og heim att. Begge turene på godt over halv annen mil. Juksa litt med bil opp noen høydemeter mot Slasætra, ikkje si det til nokon!

Kva vil me med tida og sosialt? Vi har mer fritid, bruker mer tid på sosiale medier og er mindre sosiale. Det er noe som ikkje stemmer. Om det sosialet limet er i ferd med å gå i oppløsning, vil me bli sittandes med behov for å uttrykke oss, slipp ut presse på ein eller anna måte. Det kan ikkje lett skje gjennom sosiale medier der alle er glade og lukkelige. Det er få, eller eg kan seie ingen som legg ut ein melding på facebook som seier: "Eg er deprimert og slit med å få livet til å gå i hop!" Det tegner for at ein TAR seg tid til å være sosial. Arne Næss skrev om at man har makt til og makt over. Spørsmålet ditt her er om du vil gi deg sjølv makt til å være sosial, framfor at tida tar makt over deg!

Jeg vil ha makt til!

Nok um det! Var det bra i Vassfaret denna turen? Var det et og anna moltekart, så ein noko, upplevde ein noko å fortelja um. Det er det jo alltid, om ein vil. Flekkflua var det hvert fall liv i. Du kjenner ho nok. Grønne, oransje eller blå auge, vinger som vender bakover i ein trekant. Flekker på vingene. Dei surrer rundt deg når det er varmt. Og varmt var det jo! Sola skein og varmen var opp mot 30 grader. Flekkflua var  vaken og i hopetall. Dei svirra rundt der me gjekk. Ikkje ein av gongen, ti talls av gongen. Hang om ein så det var lite lystelig og stoppe. Det var gøtt når du kom opp ein kneik, kjende vinden drog i ansiktet og jog flekkfluene unna. Nokre slike plasser var det. Om nokon hugser det har jeg hevda at huldra har sin fordel om summaren. Huldra har ein hale å holde fluane vekke med. På lunsjen ved Fjellvatnet, avliva jeg kun 7 - 8 flekkfluer. Artig det!

Molte var det godt om i fjor. Det er enda nokre liter i fryseren. Det var med litt spenning me sjå etter molta. Der vi plukke molte til dessert i fjor var det ikkje en blome eller kart. Bare tomme hamser vendte opp mot oss. Ned mot elva så me tre fire kart. I fjor var det mykje. På turen opp i fjellet, så sveipa vi innom der vi veit det kan være molte. Der fann vi både kart og hamsar. Det stod ein og anna molte i blomst og. Hvite vakre blomster i myra. Vi fekk sjå såpass til moltekart at me veit kor me skal gå i fjella om et par tre veker fram i tid. Ikke det at vi skal renske fjellet, deler alltid med bjønn, men noe ferskvare skal vi ha i bøtter og spann i haust også.

Verken bjønn eller elg så vi innover i fjella. Spor etter elg ja, sau nokon av dem og. Ellers var det lite. Nå gikk me mykje på sti, eller tråkk kan ein seie. Stiane vi følger er lite brukt. De gror snart att. Jeg har derfor meldt meg frivillig til å merke opp stien fra Trytetjernsvelta mot Olssonheimen. Den er lett å gå under Bringen. Så var det noe å der etter det. Du finn han og så forsvinner han. Det å gå langs med stien og merke trea med blått kan hjelp oss og andre med å holde stien i bruk. Ellers var det ei einslig rype oppe ved Skartjernet. Den letta i myrkanten og dro over tjennet. Ikkje teken til kullatferd. Letta og forsvant. Røya opp mot Slasætra hadde kull. Det var liv ned om vegen. Røya lettet. Kyllingene var at i lyngen. Den eine som satt på oversida av vegen tok til vingene, jobba seg kraftig opp i lufta, kanskje en meter over vegen og inn i skogen på nedsida. Brun i fjerdrakta og "dunete". Flyvedyktig, men langt fra vaksen. Lemmen så me og. Faktisk første gangen jeg har sett lemen i Vassfaret. Vi registrerte opptil fleire. Det kan kanskje forklare at det hadde vore mus i Trytebu, og ikke minst hadde ho gnag seg inn i matskapet og ødelagt noe der.

Med slike varme dager i fjellet krevs det en god avslutning på dagen. Det innebærer eit godt måltid. Og før slike måltid må ein lauge seg. Det å lauge seg er jo greit om ein har dusj eller bad. På Trytebu får ein nøye seg med bekken eller å ta seg ein tur bortom i elvi. Strøselvi er passe brei og ikke for djup på sommeren. Så har vi vår lille egne plass å bade på. Badesteinen er god å ha. God badeplass og passe sted å la seg soltørke. Eventuelt så kan du tillate deg å ta dusjen i fossen!

Jeg skal ikke skrive noe særlig om fossegrimen, ....... jeg finner huldra mer interessant!

Ha en god dag!

Joda, bever i Skasen!

Skal komme tilbake til overskriften, bare minne om det jeg skrev i oktober i fjor.

Etter utallige helger med ulike aktiviteter kunne vi endelig finne roen, skogensro kan en faktisk si. Været hjelp litt til. Denne her så vi flere av. Lange følehorn og aktiv rundt i gress og lyng

I fuglekassene var det liv. Kjøttmeis og svart og hvit fluesnapper kunne vi lett gjenkjenne. Men så var det denne lille karen her da! Den var ikke blant de kjente småfuglene. Inn for å lete i den ene og den andre fugleboken uten at vi kunne konkludere med det. Det var ikke før vi kunne sjekke ut den tredje fugleoka her hjemme at vi konkluderte med at dette var en rødstjert. Det var jo et trivelig besøk og ikke det vi hadde forventet.
Lørdann og søndann var late dager. Solen varmet og det var mer fristende å ligge på brygga enn å strene rundt i en varm skog. Først etter middag og i sene solkveld at vi gikk en tur til Gjeddetjern. Et enkelt og lett valg å gå. Vel nede kunne vi følge den blanke sjøen gjennom stuevinduet.
Etter hvert ble vi klar over en brytning i vannet. Var det en and som svømte der nede? Vi kunne ikke se noen hals eller hode. Den svømte mot skjæret, det var da vi forstod hva det var. Bever! Den kom fram til skjæret, jeg skiftet linse til den lyssterke og smøg meg ut. Beveren var en snartur oppe på skjæret før den la på svøm mot nord. Jeg små sprang barfot i lyngen ned til bredden. Beveren så jeg glimtvis, og den meg. Vel nede kom jeg "brått" ut til bredden. Litt lengre mot nord klasket det i vannet. En annen bever slo alarm. Den jeg så svømte rolig videre. De svømte der ute på 50 meters hold. Jeg kunne rolig nyte synet av de som som krysser hverandre og var i aktivitet.

Jeg antar at det var to voksne, og at de ikke hadde unger. I beverhytta i Ulvika hadde de ikke overvintret og da var de langt av lei fra andre beverhytter.

Det å sitte i ro der på bredden, myggen surrende rundt seg, bever foran seg i solens siste oransje lysskjær den dagen. Vakkert, stil og rolig, kun stillheten brutt av de få klaskene av beverhale mot vann.

Slikt gir ro og opplevelsen av at vi, mennesker, er en del av at større hele.

Ha en god dag!

Tvillingene!

Påsken har passert. Det var ingen tur i år. Det var barmark på Finnskogen og uklart i Vassfardalen. To uker før påsken var veien blaut og ugrei. Det var tvilsomt med varmen om snøen holdt eller hvordan den holdt. Vi lot det ligge helt i ro. Kunne stulle rundt huset i stedet. 

Så det har blitt kun en og annen løptur innover på Romeriksåsene. Det var der jeg traff dem. Tvillingene.  Ja, det var tvillinger jeg støtte på i dag. De holdt seg litt til høyre for lysløpyetraseen. Den ene trakk innover i den tette granskogen, den andre holdt seg litt nærmere. Ja, ja, tenkte jeg, fjorårs kalver. De ble stående og jeg løp videre. De lukta vel ingen fare med en som dro forbi i lysløypa. 

Jeg fulgte løypa rundt og startet på nytt på stor-runden. Skulle opp til motbakken og løpe intervaller. Det var oppe på flaten etter moten at jeg hadde møtte tvillingene. Jeg startet intervallet. Skulle holde det opp bakken og et stykke videre. Øke intervalllengden var målet. Da jeg kom opp på flaten og et stykke borte på "sletta" kastet jeg blikket inn i småskogen. Der inne stod den ene kalven fortsatt. Så meg springe forbi. Da hadde fire eller fem mennesker passert den. Den stod der inne og skulte på meg.  Jeg løp opp til målepunktet. Snudde og diltet nedover for en nytt intervall. Passerte kalven på ny, den hadde trukket litt lengre inn. En som kom i mot så ingen ting. Jeg stanset henne og viste hvor elgen stod. Hun forsvant og jeg dro helt ned til starten igjen. Satte fart og opp bakken. Kom opp til flaten og langet ut. Da stod kalven ned mot traseen. Den så på meg, jeg stanset. Vurderte å dra opp mobilen for å ta et bilde. Da trakk den bakover langs traseen. så tok den sats og sprang over traseen og borte ble den i småskogen. 

Ukas naturperle!