Inn der ulven finns!

Vinteren kom i år som i fjor. Da er veien lang inn til det indre av Vassfaret. Da er det jo greit å ha tilgang til en hytte med måkt vei helt fram. Lange reiseveien er det heller ikke. Det går mot øst og inn i ulvensrike. Det å ligge inne på Finnskogen gir mulighet til å snuble over spor av ulv. Det eneste vi har sett før er spor og jeg har hørt konserten en kveldstid.

De to turene vi har hatt østover har vært preget av ro og å slippe unna dagens mas. Med andre ord vi har latt tide seile sin egen sjø. Stått opp når det passet, ete lang frokost og ikke minst brukt muligheten til å skli rundt på ski i nærområdet.

Spor har vi sett, men dyt nei. Spor av elg, rev, hara og mår har vi krysset. Ut på isen kan vi vel anta at spor av ulv ble krysset. Det gikk to tre "band" av spor fra øst mot vest. Isnødd så du kunne ikke se avtrykket. Det lå nå tettpakket og hard snø i spora. Sporrekkene gikk strakt over isen. Ikke som revens svinsing hit og dit. Nåvel, det er kanskje bare eget ønske om å komme tett på de store rovdyra som skaper trua om spora. 

Det å få dette lille øyeblikket av distanse til hverdagen var godt. Da kunne vi tråkke til for en ny uke. Vet jo at det blir flere turer ut over vinteren. Det er noe å se frem til. Det blir både alene, med andre folk og de nære.

La turåret komme og jeg skal ta i mot hver en tur med takk!

Å krysse en klopp på ski

Det ble et siste stunt inn i Vassfaret for i år. Det var enkelte småting som måtte sjekkes etter at vi forlot Trytebu sist. Dagen ble lørdag 1. desember. Turen inn var bare blåbær, vel de var nok frosne, det var 10 kalde blå på Godvatnet. Fra varm bil, -10 og de første 2 km på 7 - 8 minutter. Kjølig start. Det var nå godt å komme seg på ski igjen.

Det var lett å gå videre ned til Strøsdammen. det var 30 - 20 cm med snø i veien. I hjulspora etter er firhjulstrekker var det lett å gå. Nede ved Strøsdammen var jeg en tur ute og fanget Bringen og noen frostblomster. Derfra var det å brøyte skispor. Så skle jeg meg videre ned veien. Lett, lite og lett snø. Det var ikke kommet mer enn 5  - 10 siden sist. Tok løypevalget som vi vanligvis tar med pulk, ned til Trytebu. Lite snø, nesten bare så vidt det dekket lyngen under de store trea. Skrætsjjj Det ble litt skraping i stålkant mot stein.Godt det var gammelskia.

Vel nede siste kneika. Der var bekken og den innbød ikke til å stå over. Ingen snø å snakke om på hver side. Stanset i kanten. Vurderte isen og bekken. Slo det fra meg.  Kloppen var snødekket. Jeg satte en ski på kloppen og den andre etter. Så stod jeg der og vaglet som en annen hane. Hanen har bedre grep enn ski. Så var det noe som glei. Inn i h... tenkte jeg og så lå jeg på rygg. Et bein og ski på hver side av kloppen, venstre handa slo jeg gjennom bekkeisen og rett ned i bekken. Kjente bekkevannet renne inn i hansken og godt oppover arma.Staver i hytt og gevær under meg. Skinka ned i bekken, jeg kjente vannet trenge gjennom stoffet. Sekken var også godt dyppet.

Og der lå jeg. Bakset med ski og staver. Fikk lirket en ski løs etter hvert. Den andre ble klemt lengre ned i bekken og jeg kjente vannet trenge inn over støvelkanten. Fest!! eller idioti!! overvurdert kombinasjonen ski og klopp.

Karret meg opp og rasket bort til Trytebu. Bare å låse seg inn og fyre opp og tørke det som var blitt vått. Skihansken frøys fast til låsen og slåen. Kom et bilde av barn som stikker tungen bort til gjerdet og dørhåndtak om vinteren. Issvullen utenfor døra måtte skaves vekk før jeg kommeg inn. Om litt duret det i ovnen. Jeg ordnet det som måtte ordnes. Kaffe og etanes, mens det dampet av hanskene.

Turen opp starte på den andre siden av bekken, tro hvorfor! Ut att gikk det greit. Ispanser på yttersiden av venstre hansken var vel det eneste å nevne.

Nå er alt klart for vinteren og vinterturer. Det skal bli godt, får se når første tur blir. Februar er hvert fall klar.

Førvinter

Avtalen med to kompiser var at vi skulle innover i Vassfaret siste helga i oktober. Snøen kom helgen føre. Etter flere telefoner til folk i Hedalen fant vi ut at vi lot ski være ski og satset på turstøvler og å kjøre inn. Helt inn. Da vi kom inn på Reset var det godt med snø i veien. Brøytet, vel det var fremkommelig og godt med høy bil og firehjulstrekk. Jo lavere i terrenget vi kom dess lettere ble det og mindre snø. Faktisk så var det flekkabart nede i dalen langsmed elva. Månen viste seg på himmelen og gav oss flott lys å gå i, ned til Trytebu.

Lørdann oprant med sol. Solen lyste opp Gørbuflagin. Vi snakket om to tur valg, et opp til Slasætra og innover fjellet, eller en ned via Øvre Grunntjern og så opp over Bringen før heimatt. Vi valgte oss turen over Bringen.

Vi fulgte stien att med elva. Der var det lett å gå. Der det normalt var bløtt, var nå frossent. Vi gikk med letthet nedover. Svingte inn og ut langs med elven. Det var en centimeter eller to med nysnø på den gamle. Det gjorde at vi kunne se etter spor. Vi så nå hvert fall spora av mår, mink, ekorn, orrfugl og storfugl på vår vei. Vi krysset noen elgspor. Turen ned til Øvre Grunntjern gikk lett.

Det ble kommentert at det var så stilt her inne. Ja, det er det. Kommantaren var etterfulgt av at det var jo ikke flystøy å merke. Det er kanskje det som er det gode med Vassfaret. Du er så langt unna ferdselsårer på land og til lufta at stillheten blir annerledes. Det er stille, og det er enten småfugl, vind og vær som skaper mest av støy. Det kan vi jo heller ikke kalle støy. Elvesjoet eller kjøttmeisen som plystrer i buskene er noe eget å lytte til.

Vi rigget oss til ved dammen på Øvre Grunntjern. Vi drakk vår solbærtoddy i solen. Muleposen kom fram og noe munngodt ble fortært. Så la vi veien gå over dammen og inn under Nedre Nevlinghaugen. Tok stien inn til Olssonheimen. Her var det mer snø og enkelte plasser brast skaren. Da vi kom til Fetjarbekken møtte førvinterutfordringene oss. Bekken var frossen, nesten. Stein og stokker over vatn var isbelagt, det under kunne du trø på. Sikret blaut på beina i så fall, om ikke støvla var av kategorien "Gå hvor hen du vil!". Vi karret oss over på noen stokker og isbelagte flater. Innom tunet på Olssonheimen. Der var det stilt. Kan ikke tenke meg det har vært folk der på lang tid. Vi dro att døra på stabburet. Ja stabburet heller nå bakover. Der skulle nok eierne gjort en jobb. De må gjøre noe med de stokkene som beina hviler på. Om det ikke gjøres innen rimelig tid vil det ramle i bakken. Det bør det ikke gjøre, Olssonheimen er tross alt den best bevarte plassen der inne i dalen og det ville vært for ille om stabburet gikk i kne.

Nåvel, vi holdt oss til stien og inn til Buvassfossen. Det er det jeg kaller fossen som kommer fra Buvasslie. Den hadde ligget i skyggen og med kjøla så var den en blanding av iss og rennende vatn. Det vil alltid renne vatn der, men her var blandingen vakker. Det var vatn som sprutet over stein og stokk, lagde sine formasjoner og kunstverk. Da vi stod der ved bredden på sørsida slo det meg; "dette har jeg ikke tenkt mye på, hvordan krysse elvene når steinene vi trør på om sommeren er islagte? Det var ikke en enda god plass å krysse på. Vi ramla nedover langs med  Buvasselvi før vi fant en passende hassardiøs kryssing. J først og deretter jeg. Vi fikk et fraspark på grattesteinen for å lande på en stokk. Traff du ikke høgt nok oppe var stokken islagt. Det var bare å satse for fullt, og over kom vi. Da kunne vi gå opp og ta hele fossen i øyesyn.

Derfra tok vi lia opp mot Bringen. Var litt tvilrådig. Kryssingen av Strøselvi ved Øvre Trytetjernsvelta var jeg usikker på. Vi tok nå turen opp i høgda. Stigningen er rask og du merker pulsen slå i øra. Stillheten blir brutt av dine egne pulsslag opp den "kneika". Omtrent på toppen støkket vi en stegg. Den fartet rundt mellom graner og bjørk. På toppen der fikk vi snø til midt på leggen. Ikke et steg hvor skaren holdt. Tempoet ble holdt nede mens vi gikk mot Fesalskaret. Vel nede var det let å følge veien før vi stakk ned stien til Trytetjernsvelta. Her kunne vi konstatere at krysningspunktet var glatt. Ikke en stein som var uten is. Og isen kunne du ikke slå av med en stokk eller slikt. Det satt mer enn godt. Vi fulgte elva oppetter. J fant et sted å sette over. S og jeg gikk litt til. Ved hjelp av en stpkk mellom noen steiner fikk vi til et nytt krysningspunkt. Det er nok islagt nå så vi får satse på is og snøbruer til neste tur. Det ble en god og lang tur denne dagen.

Om kvelden kom kulda. Vi kom inn fredgen til minus tre, nå kølna det til minus åtte eller så. Det var lett å se dagen etter. Da hadde elva fått en issørpe og isdannelse der den fløt litt roligere. Den var i ferd med å lukke seg.

Vi tok en stutt tur på søndann. Det var langs med stien mot Strøsdammen. Var inne fossen og badesteinen og Benterud. Fabulerer om at den kan setters i stand. Tømmerkassa er god. kan trenges noe arbeid med bånnstokkene. Ellers ser kassa god ut. Kunne ha vært satt i stand slik at det kunne fungere som en nødbu. Vi tusla opp om Høgfossen. Attmed tømmermuren fann jeg et interessant spor av hjortevilt. Det var ikke rådyr, eller elg. Det var mindre og ikke så rundt som reinen har. Jeg antar det kan være spor av hjort. 

Vi satte oss i bilen godt ute på ettermiddagen. Det var fortsatt klarvær og jeg antar det var siste gangen inn forbi Strøsdammen med bil for i år.

En takk til J og S for godt turfølge denne helga. Artig å få vist dem Vassfaret og det som trekker meg inn i de stille rolige mobilfriesonene du har der inne.

Væromslag!

Vi var i overgangen til oktober. Det var høst og været kan være ustabilt. Før i uken hadde det kommet snø. Vi så at det lå noen rester i veikanten da vi kjørte inn over Reset på fredann.
Lørdann våknet vi til strålende vær, sol og blå himmel. Etter frokost var det kommet enkelte skyer. Det var elgjakt og vi valgte en sikker vei. Vi tok veien opp til Slasætra. Derfra skulle vi innover fjellet. Surtind, kanskje. På vei opp bakkene så vi at det var liv i bua i svingen. Vi slo av en prat før vi dro videre oppover.

Litt oppe i bakkene stoppet vi. Vi hørte elglosen. Det låt nede i dalen, ned mot Strøselvi. Vi sto der og lyet. Kunne høre hvordan hunden jobbet. Ønsket å høre at hunden kom nærmere. At vi kunne oppleve at elg og hund kom frem i en lysning. Det var bare å vente, håpe, kjenne spenningen i kroppen. Vi vil se noe. Det ble stille. Losen hadde flyttet seg. Lengre vekk.

Vi fortsatte opp veien. jaktlaget skulle holde mer sør i Suluvasslia.

 Litt lengre opp hørte vi los igjen. Sør i lia, og også den nede i dalen. Det kunne være de på Flå-sida som var nede i dalen. Vi sto og lyttet, før vi gikk videre. Opp mot Slasætra støkket vi ei røy. Inn over fjellet blåste det litt mer og vi kjente noe regn i luften. Vi trakk på jakker og ruslet videre. Over en liten kam så vi Sørbølfjellet. Hvit-kledd allerede i september. Snøen som kom før i uka var ikke borte.

På Surtind satte vi oss i le. Vi hadde utsyn mot øst og nord. Blå himmel. Været stod fra sør. Vi ante at det ville bli noe vær. Hvert fall dårligere. Vi brøt opp da det kom noe ovabår. Det var små, lette dråper. Vi reiste oss og så mot vest og sør. Mørke skyer og vind, regn og tjukt vær. Lovet ikke godt. Vi tok leia mot sydspissen av Skjennungsvatnet. Vi kom ned fra Surtind da været nådde oss. Vind, sludd, hagel og snøfiller. Vinden stod i mot oss, haglet pisket oss i ansiktet og snøen la seg på klær, der det var folder og flater. Støvlene sugde til seg vatnet fra snøen. Det surklet der nede, vatnet ble presset rundt i sokkene da vi tro ned.
Det var et barskt vær vi fikk kastet over oss. Tåke ble det ikke. Utrivelig, tja, kanskje. Du er jo vanntett og tørke gjør du. Det var godt å gå der. Kjenne vind og vær. La tankene fare med været og bare sanse det "trøkket" været gav deg. Faktisk deilig og godt å kjenne at en lever!

Vi kom på draga mellom Skjennungsvatnet og Tinnsjøen. Vinden løyet. Det var bare snø som kom, etter hvert falt den rolig til bakken. Været roet seg. Da skrattet en stegg. Jeg trev av meg hetta, lyden kom fra høyre. N hadde ikke hørt noe. Jeg går en to  - ti meter. Ser et hode, hals og resten er dekket av en liten kul i terrenget. Så letter først en så tre ryper til. Godt å se, det er liv i terrenget. "Vakke slik i Vestre Slidre!" Været gav seg. Skyene forsvant og sol kom tilbake. Blåhimmel, friske farger og høstfjellet smilte til oss igjen. Helt fantastisk!
Vi støkket ein stegg rett før Slasætra som gjorde en god dag nærmest fortreffelig :-) Dagen avsluttet med måneskinn og stjerneklart!

Søndann vekket oss med sol og blå himmel. - 2 grader. Vi tok en rolig dag omkring Trytetjernsvelta. Litt forberedelser for den kommende vinteren. Vi benyttet litt av dagen til en rusletur til innosen på Suluvatnet. Kort og enkelt. 

Et godt helgeskøtt der batteriene ble ladet av vær og sanser!