Helgeskøtt med ro i!

Det har vært lite tid til å dyrke friluftslive siste høst. Det har ligget der som en liten mare i det siste. Det å vite at roen, energien, møte med seg selv det kan du få der ute i naturen ut å hatt den åpenbare muligheten til å dra av sted.

Vi bikket over i det nye året og det passest seg slik i år at Vassfaret ble besøkt andre veka. Vi var på Godvatnet fredann i halv ni tiden. Det hadde vært måkt lengre inn, men med meldign om mer snø var det tryggest å sette at bilen der. Det var en enkel tur innover. Det var bare å plassere skia og pulken i hjulsporet fra en traktor og gli seg inn. Det gikk ganske friskt ned mot Strøen. Selv om det var mørkt hadde vi lys nok til å gå uten lykt.

Å gå der langs med Strøen og nedover mot Trytetjernsvelte i mørket er en egen god opplevelse. Vi var fire denne helgen så vi gikk på rekke og rad. Fra Strøsdammen og veien nedover var det gått løype og utfordringen var kun ned til Velta. Snødybden var på tålelige 60 - 70 sm, men totalt løs og uten hold. Du tråkket nært til bunns og det var en god jobb å komme ned, men du hvor deilig.

Lørdann gav rom for tur til Suluvatnet og Skogstadfolket som bor der i vinter. En liten prat og så la vi i vei mot Dreparhølen. Det var arbeidsomt for den som gikk fremst og seint for den som gikk bak. Det tok sin tid å tråkke spor til sydenden av Suluvatnet. Der var det dags for å returnere samme veg som vi kom. Vi hadde  fått et godt spor og gå i heimat.

Vel oppe kunne freden i sjelen senke seg, prat og kortspill på kveldingen. Det kom endel snø på kvelden og natta, bor i mot 10 nye cm.

Søndann ble bruk til  å rydde og gå seg ut at til bilen. Det var bedre vær med godt sollys på Gorbuilagin. På vei mot Strøsdammen går Simon først. Han tråkker løype og på flatene rett får dammen setter han staven i snøen og der og da "spruter" det ut en orrhøne. Det letter 2 til fra snåen og enda en lengre bort. Her lå det 4 fugler i dokk. lenge siden jeg har opplevd orrfugl i dokk. Vi så spor av flere huller der fugler hadde lagt seg ned.
En god helg en kan leve en stund på.

Rovjegeren

Vi sitter der på post. Vi jakter due. Det er stilt og en god ettermiddag. Solen skinner fra blå himmel. Vi sitter i ly av noen trær der på hjørne av jordet. Bjørka bak oss er høy og tett. Det er seint i august, men det er ikke antydning til gule blader. Sommeren henger fortsatt i, det er godt og varmt der vi sitter.  

På jordet foran oss har vi stilt opp lokke duene. Harde plastskall, formet som duer. Malt som duer. De står på sine plaspinner. Noen med en fjær i slik at de vaier i vinden. Det er ganske naturtro på avstand. Vi har hatt flere duer som ha seilt over oss og vist interesse for de sittende duer. Duene står 20 til 25 meter fra oss. Vi har satt de med nebbet mot vinden og i et "komma-form". Da skal duene svinge inn over vår post.

Det er så forundelig stille. Vi prater litt der vi sitter. Tida går, og vi følger med på horisonten der framfor oss.
 Det er derfra duene har kommet så langt. De kommer fra flyplassen og rett mot oss ofte. Vi kan ikke se noe.

Plutselig merker vi oss en fugl som kommer bakfra. Den kommer over bjørka og ned mot duene. Den flyr ikke som en due. Jeg reiser meg halvt, det er noe som er annerledes enn en dues landing. Vi ser at den kommer fort nedover, den er ikke blågrå som dua, men brunere. Den slår ut med vingene for å bremse farten og så smeller det i plasten der ute. Fuglen tomler over ende, lokkedua rives av pinnen og farer bortover.

 Fuglen setter seg opp og ser seg omkring. "her er noe galt" - de andre duene sitter i ro de og. Jeg har reist meg og ser den der den sitter.Den sitter der med sitt skarpeblikk i brunt hode. Nebbet er krumt og skarpt. Der er ingen due som har kommet på besøk.  Børris sier "ikke skyt, det er en hønsehauk." Det går litt tid så kaster den seg på vingene og blir borte over tretoppene med uforrettet sak.

Det prates etter dette om opplevelser, rovfugl og andre opplevelser tett på naturen.

Vidunderlig liten opplevelse!

Høsten har kommet!

Sommeren med de varme dagene er borte. Regnet er her og det er kjøligere i luften. Du kjenner lukta av vått og rått korn. Lukta er særegen. Minner meg om utallige morgener langs jordekanter på duejakt. Det kommer denne høsten også.

Avtalt med Børris at vi skal starte jakta etter jobb og skole på fredann. Vi dro opp til Øya i Nannestad. Parkerte bilen og tuslet over jordet. Vi var på ukjent området og det ble litt på lykke og fromme med å plassere oss. Fersk jeger og sikkerhet er viktig slik at skuddsonen ble nøye planlagt. Vi ryddet oss en plass i kantvegetasjonen, plasserte lokkeduer på jordet. Så var det til å vente.

Lite fugl i luften. Det hadde regnet hele dagen og nå var det vått i gress og åker. Vi hørte dråpene drysse fra trærne der vi satt og ventet. Trodde på at noe skulle skje. Etter en god ventetid kom den første dua inn mot oss. Den kom rett mot. Den seiler i mot, bremser skal sette seg. Jeg reiser meg, hagla kommer på plass og sikringen er av. Det går av seg selv. finner dua i lufte og ..... den stopper i luften og rett i bakken. Ut av kamuflasjen og frem til dua - Død - Årest første due i bakken. Denne høsten kan bli interessant.

Deretter mer venting. Posteringsjakt er en tålmodighetsprøve. Går en runde på jorde for å bli kjent. Tilbake og der kommer en due seilende mot lokkeduene, vi er ikke i posisjon, blir oppdaget og borte blir den. Venter noe mer, Børris mener vi skal avslutte, tømmer våpen og fikler litt der han sitter. Skal så ut på jordet for å samle sammen lokkeduene. Tenker at han kan ta med hagla og skal til å lade igjen. Og, ja som vanlig så kommer det en ny due seilende. Han prøver å få ladet. Dua lander, går litt rundt, Børris strever med å se på, lade og alt som skal ordnes når en er fersk som jeger. Der var begge patroener i hagla, dua letter og setter seg i et tre på andre siden av, hagla er lukket, hva gjør vi nå? Gå over jordet se hva som skjer. Den forlater plassen i treet og blir borte.

Skumringen tiltar og vi avslutter. Nye og nyttige erfaringer for nye og gammel jeger på en ny plass. Flerer turer skal det bli når været og tiden passer.

Over fjell og daler skal en gå!

Forsommeren og juni med har vært hektisk. Endelig en god periode med mer ro og mulighet til friluftsliv. Det heter visst ferie. For vel en uke siden var det mulighet til å roe ned nokon dager inne i Vassfaret. En kompis kom inn samme dag som meg. Før han kom inn forberedte jeg noen småarbeider på vedskåla. Med hans hjelp skulle jeg forbedre oppjekkingen fra i fjor. Den ettermiddagen satte vi kursen opp Fesalskaret. Ikke hadde E vært på Bringen, så det var dags for å bestige den. Vi kom opp til skarmyra og fulgte den tvers over skaret. Fulgte så vestsida opp til toppen. Rett føre toppen støtte vi på denne turens eneste tiur. Beskuet vestover over Benkan og Nysæternatten, før vi tok Vassfardalen i øyesyn. Nært mitt rike dette da!

Vi gikk ut mot syd og slapp oss ned brattene i Buvasslia. Vi gikk ned fra Bringen så langt inn i lia det lot seg gjøre. Derfra fulgte vi terrenget ut til Buvassfossen. Den er jo et syn både ovenfra og nedenfra. Da vi kom opp at til Trytebu og skulle sitte ned ute for en øl, ble gleden kort. Medhankkrakk og knott var ikke til å væra ute med. Vi gikk fort nok inn.

Dagen etter gjorde vi det lille arbeidet som skulle gjøres på bua, nå står han støtt! Så kunne vi legge ut på ny tur. Stien til Trytetjern og opp til Venedokk. På trytetjern så vi en enslig lom. Vi rota i ruinen av huset på Venedokk. Fant en bordbeta der det var risset inn 1824. Om nokon kan seie meg når Venedokk ble benyttet fyste gongen er jeg lutter øre. Men det er nær 200 år siden dette ble risset i treverket!

Vi tok vår rast ved Skartjern før vi la turen over selve toppen på Strøsli. Der er utsynet godt og på anvisning av to turalternativer, valgte E det friskeste. Fryd kan en kanskje kalle følelsen. Han valgt Gørrbuflagin. Det er to steder jeg mener en kan komme seg opp og derav ned. Vi gikk til stortjernet og fulgte bekken utover. De første hundrede meterne er ok. Der var det spor ta elg og egentlig terreng for skogsfugl og. Vi fulgte bekken så langt det los seg gjøre, brattere og brattere ble det. Det midt i Gørrbuflagin er det egentlig stup ut fra kartet. Vi fann en renne langs med berget. Der var det løsstein og noe vekster. Det lot seg gjøre å gå og ake seg nedover. Det er høsent ned Gørrbuflagin! Litt lengre mot nord er det bare flåberg og umulig å gå uten klatreutstyr. Du kunne nesten ikke se nedover for terrenget ramla unna deg. Det var bare å sikte seg inn til neste punkt. Vi kom til to heller som var falt ned og sperret renna vår. Noe utforskning så var det å ake seg ut over overhenget, søke seg feste med føtter og hender får å komme rundt. Dette var rutens "qrux". Derfra ble det lettere og vi kunne faktisk se at terrenget "kom mot oss". Eller det flater ut. da vi kommer litt lengre ned der det nærmer seg "flatlende" ser jeg at det ligger noe. Joda, der ligger det et elgfall. Hele elgen ser ut til å ligge der, det vil si det som er igjen av den. Her var alt av bein liggende, mens skinn og kjøtt var borte. På leggbeina satt skinnet igjen. Lukta var borte så det var nok 2 - 3 måneder siden den døde.

E dro ut for å komme seg på jobb. Var aleine igjen og gjorde noe mer jobb på vedskåla. Den står snart tryggere enn noen gang. Elling Fekjær kom som varslet. Vi skulle snakke om hva som skulle eller kunne gjøres med Stallen videre fremover og ikke mist fornye leieavtalen. Vi vart sams om nye 5 år med leie for meg der inne. Det er godt som gull for en som liker disse fjella og dalene.

Dagen etter ble brukt til en lengre tur nedover dalen. Gikk meg ned til Nevlingdamen for så å fiske meg ned til Skrukkefylla. Et navn E nærmest satte i halsen. Spesielt ja, men du fylte skrukka der. Skrukka er et anna navn på tine og derav Skrukkefylla. Jeg fylte ikke skrukka sjøl, men fisk til middagsborde ble det. Være var skiftende så jeg hadde både sol og regn. Mest det siste, men en tørker jo opp att! Rasket meg så opp til Trytetjernsvelta ut på kveldingen for mat og kveldslauging i fossen. På turen opp snakket jeg med han som har restuarert mølla. Se bildet. Nå er den klar for nye hundre år skulle en tru! Dro heim dagen etter. 

Siste helga var en ungdomstur inn i Vassfaret. Yngstemann har fått sans for friluftsliv og da er både seiling på havet og fjellet gode aktiviteter. Han var med en kompis på seiling og nå omvendt. Hadde med ytterligere en kompis så totalt var vi 5 mann på Trytetjernsvelta.  

Planen var passe tidlig opp på lørdann og så gå til Likkistefjellet. Tidlig ble det ikke, men jeg fikk nå meg en prat med et følge som kom forbi. Det var blant annet han som hadde murt pipa på Trytebu da Elling satte Stallen i stand. Artig det å snakke med folk fra Hedalen. Da får man noe mer kunnskap om Vassfaret.

Det ble en god tur med ungdommen. Vi gikk til Øvre Grunntjern, nedom Mølla, før vi besteg Likkistefjellet. Det var strake veien slik at vi var over en og anna ekstra kolle på vår vei. Vel, oppe anlagte vi vindpølser på toppen. Det blåst godt nok til en sjekk av vindretning og styrke!

Derfra gikk veien om Domfet og ned til Olsonheimen. Ned gjennom stien langs med Fetjarbekken oppdager B.I. at det ligger et bein i lyngen. Nysgjerrigheten tar overhånd og ut i lyngen bærer det. Der finner han det andre elgfallet for året. Dette begynner å bli merkelig. Aldri sett tilfeldige elgfall i Vassfaret før, men nå i år er det ikke mindre enn 2 stykk. Her lå det mer åpent og tilgjengelig. Reinspist og kun noen skinnfiller igjen på kadaveret. Ene forbeinet var dratt litt unna og det samme med hode. Ellers var alt samlet der. Tanken går jo til at de kan ha vært en bjønn på vandring gjennom dalen som har lagt dem ned i vårløysinga. Djup snø, og svake dyr etter vinteren kan gi rom for en slik tolkning. Ikkje veit eg, men nå har jeg meldt begge elgfallene til Naturoppsynet så får vi høre om de mener noe om dette.

Dagen etter hadde vi en liten dagstur opp til bjønnehiet nor om Strøen. B.I og jeg visste hvor det var, mens de tre andre hadde ikke sett eller vært i slikt et hi før. Vi tok veien innover til kollen på 950 moh. Derfra stikkveien oppover lia. I veslesøkket var det bare å gå til vi fann att merketrea. B.I. var sikker i sitt valg og gikk omtrent rett på hiet. Jeg gikk noen meter lengre nord enn hiplassen. Etter litt frem og tilbake krabbet jeg inn i hiet. Gutta fulgte etter og vi fikk inn 5 mann i hiet. Trangt ja!

Vi har for øvrig kunnet konkludere med at det blir molte i år også. Flere steder har molta satt sine små kart, mens andre steder er det fortsatt blomstring. Det blir nok sein molte enkelt steder. Kor moltemyra mi er sier jeg ikke, men den er ikke så lett tilgjengelig :-)